Perkusjonisten Kjell Tore Innervik tar for seg ikoniske verk av to av samtidsmusikkens giganter. Spennende og originalt.

Innervik (44), opprinnelig fra Narvik, er en klassisk perkusjonist som på ingen måte har valgt den letteste veien. Han har derimot valgt å utfordre både seg sjøl og oss og det gjør han på et framifrå vis med denne soloskiva.

Det vi blir servert her er to versjoner av den greske komponisten Iannis Xenakis´ «Psappha» og en runde med den amerikanske komponisten Morton Feldmans «The King of Denmark».

Innervik har åpenbart satt seg meget godt inn i partiturene og i tillegg har han satt sammen sitt arsenal av perkusjonsinstrumenter etter eget hode – komponistene har ikke lagt noen føringer når det gjelder hva det skal spilles på.

Dette er et univers jeg ikke kjenner spesielt godt til, men Innerviks måte å tolke disse to ganske så forskjellige verkene på fascinerer veldig. Der Xenakis tildels er voldsom i uttrykket, er Feldman mye mer ettertenksom og nedpå og Innervik trives åpenbart i begge «verdener». Innerviks voldsomme oversikt, dynamiske mesterskap og virtuositet gjør dette til en spennende og fascinerende ekskursjon.

Når så Morten Lindberg plukker fram sine helt spesielle evner som lydmaker og vi får ei meget fin innføring i alt om denne innspillinga i den omfattende og pedagogiske coverhefteteksten, så har «Utopias» blitt et visittkort mange også langt utenfor samtidsmusikk-menigheta kan glede seg over.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Noen konserter har satt uutslettelige spor. Den danske tangentinnovatøren Kenneth Knudsen bidro til en av dem.

Året var 1988. Arenaen var Kulturhuset i Molde under jazzfestivalen. De danske ikonene Palle Mikkelborg og Niels-Henning Ørsted Pedersen sto på scena sammen med en for meg ukjent tangentist ved navn Kenneth Knudsen. Det hele låt fantastisk helt til de tre spilte «Imagine» fullstendig uten å improvisere – eller det var vel de gjorde uansett. Fra en fantastisk oppplevelse løfta de tre det til en uforglemmlig stund som sitter spikra  – 30 år etter.

Siden den gang har jeg bare hatt sporadiske «møter» med Kenneth Knudsen som nå har rukket å bli 72 år ung. Han har heller ikke spilt live på lenge – han sitter «kun» i sitt hjemmestudio og «forsker» frem nye lyder og nye stemninger, som blant annet har blitt brukt til en rekke spillefilmer, på sine allehånde tangentinstrumenter og maskiner.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå er det en sann opplevelse å treffe på han igjen sammen med sin betydelig yngre nevø, gitaristen Oliver Hoiness. Gjennom åtte komposisjoner de har skapt enten hver for seg eller sammen, tar de oss med på sakteflytende ekskursjoner der stadig nye landskap blir brettet ut på store lerret. Underveis får de også besøk av fargeleggerne Palle Mikkelborg med sin uforliknelige trompet/flygelhorn-sound, elektronikeren Peter Kyed og trommeslagren Ole Streenberg.

Til sammen har «November Tango» blitt noe helt annerledes. Det er musikk som sakte, men sikkert smyger seg inn og tar bolig for så å la den store ro senke seg. Kenneth Knudsen har sammen med den andre innovatøren – du verden som de to snakker sammen – Oliver Hoiness, skapt vakker musikk for de som gjerne vil utfordre seg sjøl aldri så lite.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bassist Sigurd Hole (37) fra Rendalen i Hedmark har sakte, men sikkert manøvrert seg mot toppen både her hjemme og langt utenfor Harald og Sonjas grenser.  Med blant andre Jon Eberson, Tord Gustavsen og med kollektivet Eple Trio, har Hole tatt voldsomme steg og det som er ekstra hyggelig er at han har gjort det på et musikalsk, smakfullt og neddempa vis uten behov for å flashe noe som helst. Han har vært der i musikkens tjeneste hele veien og slik virker det så avgjort som om han har tenkt å fortsette.

På hans første trioutgivelse med eget band, som består av den framifrå trommeslageren og perkusjonisten Jarle Vespestad fra Jessheim og den mer enn lovende og allsidige fiolinisten og kanteleisten Håkon Aase fra Seljord, tar Hole oss med til steder de færreste av oss har besøkt tidligere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alle musikantene har bakgrunn fra både folkemusikk og jazz og benytter det i Holes komposisjoner, samt to av Aase, på et herlig og empatisk vis. Her finner vi tydelige spor fra både indisk, arabisk og norsk folkemusikk og kombinert med deres langt framskredne evner til å skape kollektive uttrykk og som flotte solister, så blir dette møter det er stor stas å bli invitert med på i grenseland mellom kulturer fra både øst og vest.

Sigurd Hole tar på sitt forsiktige, ekte og ujålete vis, stadig nye steg. Dette er et av de aller største så langt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bandet og «familien» Tower of Power har holdt det gående i 50 år. Jubileumsskiva forteller oss at det låter like tøft som før.

• 

  Med Emilio Castillo og Stephen «Doc» Kupka i førersetet slik de har vært fra dag en, så vet vi hvor lista ligger for Tower of Power. De har ikke bare holdt det gående i 50 år, de har også vært svært aktive: TOP er enkelt og greit et liveband det ryker av.

• Slik har det vært og slik er det fortsatt. I friukene, når de har de har vært hjemme i California, fant de ut at de ville lage et jubileumsalbum og de blei oppfordra av produsenten til å bruke Michael Jackson-metoden: spille inn masse musikk for så å plukke ut det beste i etterkant.
• Rundt 60 musikanter har vært innom TOP siden de så dagens lys i 1968 som The Motowns. Hele tida har det vært et soul/funk fundament med jazzovertoner som har vært grunnlaget for bandet og suksessen og de har heldigvis ikke forandra på den formelen nå heller.

Den feita blåserekka er sjølsagt veldig tilstede og den relativt ferske vokalisten Marcus Scott, som tok over etter at Ray Greene meldte overgang til Santana, gjør begge strålende innsats og passer glitrende i TOP-grooven.

Det Tower of Power gir oss her er en snau time med urgroovy musikk som sikkert holder som ei kule live – det gjør den nemlig også i heimen: «Do it with Soul» som de sjøl sier.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mange vet at HamKam spiller best hemmatt, men det gjør nok ikke så mange når det gjelder Briskebyen Lyttemannslag.

Chateau Neuf hadde altså sitt Spelemannslag, mens Hamar har fått sitt Lyttemannslag. Det sier en del om hvor inititativtaker, låtskriver og gitarist Frode Berntzen vil med bandet som har eksistert siden 2016. Lytteegenskapene de fire bandmedlemmene er utstyrt med er helt avgjørende for hvor bandet og musikken skal ta veien og alle fire er så avgjort utstyrt med store ører.

Såvidt jeg skjønner har både Berntzen, vokalist Anne Bolette Stang Eng, bassist Helge Harstad og trommeslager Mats Lillehaug røtter i Mjøs-traktene. Måten bandet framstår på tyder i alle fall på at alle fire har utmerket kjemi – det skinner tydelig gjennom i måten de tolker de musikalske landskapene Berntzen har skapt utgangspunktene for.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Gitarist Berntzen, som jeg mistenker har hørt en time eller to på Terje Rypdal i sin musikalske oppvekst, har tatt for seg tekster av forfattere som Helen Rønningsbakken, Lars Saabye Christensen og Ove Røsbak samt egne dikt og tekster fra vokalist Stang Eng. Med en voldsom bredde i sin tilnærming – her er det spor av både viser, rock, jazz og andre herligheter som tilsammen har blitt et originalt og fint brygg, forteller de fire oss at det skjer mye spennende også utenfor de store byene – hvis man bare tar seg bryet med å sjekke ut mer enn det som ligger rett utenfor stuedøra si.

Anne Bolette Stang Eng er ei ny stemme for meg, men forteller meg raskt med sitt uttrykk, trøkk og bruk av dynamikk at hun er en historieforteller det er vel verdt å tilbringe tid sammen med. Det samme gjelder for hele Briskebyen Lyttemannslag – de har noe å melde og skal være hjertelig velkomne. De bør fortsette å spelle hemmatt!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trommeslageren, komponisten og bandlederen Snorre Kirk flytta fra Ålesund til Danmark som tenåring. Der trives han åpenbart som fisken i garnet – eller var det vannet?

Kirk (37) har etablert seg på det aller øverste nivået nede hos danene. Både som sidemann og som bandleder har han gjort seg svært positivt bemerka og seinest i fjor ga han oss et flott visittkort med skiva «Drummer & Composer».

Nå følger han opp med «Beat» som går i mer eller mindre det samme sporet. Også her har Kirk skrevet alt materialet, men med ett unntak: Juan Tizols «Zanzibar». Det forteller egentlig ganske mye om hvilket musikalsk landskap vi befinner oss i.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kirk har åpenbart blitt en del av den stolte danske jazztradisjonen der amerikansk musikk med røtter i bebop og tilliggende herligheter ofte er et utgangspunkt. Slik skriver han også sin egen musikk og han gir oss åtte fine bop-inspirerte låter der det er liten tvil om hvor eneren befinner seg.

Med seg har Kirk nok en gang den samme empatiske gjengen som på den forrige innspillinga: tenorsaksofonist Jan Harbeck, pianist Magnus Hjorth, altsaksofonist og klarinettist Klas Lindquist, bassist Lasse Mørck og kornettist Tobias Wiklund – ypperlige ensemblemusikanter og solister alle sammen.

Det interessante hørt med norske ører er at generasjon med relativt unge musikanter bekjenner seg til denne tradisjonen. Det ville i liten grad skjedd her hjemme, men danskene har altså ei historie der som vi ikke har i samme grad.

Dette swinger og groover fra start til mål og dansk/norske Snorre Kirk bekrefter at han er en komponist, bandleder og trommeslager som hører hjemme langt der fremme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Legenden Jan Johansson skapte «Jazz på ryska» på 60-tallet. Nå gjør den fine vokalisten Alina Rostotskaya det sjøl.

Blant de mange sakene jeg kan lite om, har russisk jazz en framtredende plass. Fram til Glasnost-dagene var det kun frijazz vi kjente noe til her på berget – jeg i alle fall – men etterhvert har det dukka opp en hel del annet også. LRK Trio skal blant annet spille på Moldejazz neste år og de er også representert her som kompet til Alina Rostotskaya.

Hvordan har så denne musikken kommet vår vei? Nok en gang er det ustoppelige Odd Gjelsnes og hans Losen Records som skal ha det meste av æren. Han fortsetter heldigvis sitt korstog med å formidle kvalitetsmusikk fra land og kilder vi sjelden kommer borti og Rostotskaya føyer seg elegant inn i den rekka.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hun har jobba med dette bandet i rundt ti år og hun har skrevet stort sett alt av både tekst – på russisk – og musikk. Her er det mange inspirasjonskilder involvert, som blant annet folkemusikk fra diverse russiske tradisjoner og vestlig jazzmusikk.

Jeg skjønner ikke et ord av hva hun synger, men hun makter uansett å formidle fine stemninger. Musikalsk låter det fint av usedvanlig dyktige musikanter, men det blir liksom litt for pent – make a mistake, som Thelonious Monk sa, så vil det skje enda mer spennende saker.

Uansett har dette blitt et fint møte med musikk fra et land som garantert har mye mer spennende musikk å by på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Gregory Porter har kommet som en «frelser» for mannlig jazzvokal de seineste åra. Her får vi være med han på fest i Royal Albert Hall.

Porter (47) har i relativt voksen alder bygd seg ei karriere som verdensstjerne. I åresvis sang han rundt om på små klubber både i California, der han vokste opp, og i New York uten at det skjedde noe som helst når det gjaldt oppmerksomhet.

Det er i løpet av det seineste tiåret at ting har blitt snudd fullstendig på hodet for Porter. Hele verden har blitt hans leikegrind og arenaene har blitt stadig større. Han hadde ingen problemer med å fylle Royal Albert Hall i London den 2. april i år for å si det sånn.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det som er ekstra hyggelig er at Porter har oppnådd denne statusen ved å være den han alltid har vært – både personlig og musikalsk. Han har holdt seg til det jordnære, det melodiske, det tradisjonelle – det store i den amerikanske vokaltradisjonen.

Han har aldri lagt skjul på at hans aller største forbilde alltid har vært Nat «King» Cole. Det kom det en herlig bekreftelse på i fjor med albumet «Nat «King» Cole & Me». Der hadde en av jazzens aller største arrangører, Vince Mendoza, skrevet blekkene for London Studio Orchestra – fotballøyas svar på KORK – og det blei et flott album med 15 låter sterkt forbundet med Cole, men med Porters bumerke sjølsagt.

I april i år blei prosjektet tatt et steg videre. Nok en gang med strålende London Studio Orchestra, leda av Mendoza, fikk et fullsatt Royal Albert Hall møte Porter og hans band som han har hatt med seg siden de anonyme dagene på småklubbene med stort sett det samme repertoaret, men med noen Porter-originaler i tillegg, ikke minst den nydelige «Hey Laura».

Her kommer det ikke en eneste overraskelse – kun bortimot 80 minutter med herlig musikk med den beste mannlige jazzvokalisten som finnes på Tellus akkurat nå. Pakka er også todelt – musikken finnes både på cd og DVD, så hvis man skulle ha et ønske om å få konsertfølelsen inn i stua så er det fullt mulig.

PS Dessuten synes jeg Trump må avsettes så snart som mulig.

Trioen Miman kompromisser ikke med noe eller noen. Det blir det unik musikk av.

Det kommer stadig nytt påfyll av unge musikanter med nye ideer og et herlig pågangsmot. Bandet Miman, som består av bassisten og synthesisten Egil Kalman, fiolinisten Hans P. Kjorstad og den akustiske gitaristen og klarinettisten Andreas Hoem Røysum, og plateselskapet Motvind Records, med tilhørende festival, hører hjemme i den kategorien og trioens debutalbum er et utmerka eksempel på hvem de er og hvor de vil.

«Ulme», som er spilt inn på ei hytte i Nordmarka i Oslo, forteller oss om unge herrer som vil sprenge grenser og som vil gjøre det på sitt eget vis.

De tre henter impulser fra en rekke kilder – både hver for seg og kollektivt. Folkemusikk og frijazz er åpenbare inspirasjonskilder, men her finnes også spor av electronica, samtidsmusikk og musique concrète og garantert mye annet.

Dette har Miman gjennom utveksling av ideer i flere år og turneer rundt om til et frisinna publikum i en rekke land i Europa, «forska» seg fram til og det låter sjølsagt ulikt alt annet som har kommet meg for øre.

Til forskjell for mye tradisjonell frijazz så er ofte den vakre melodien og nesten straight rytmikk tilstede ved flere anledninger her. Spenninga mellom det helt løse og det mer melodiske er så avgjort med på å gjøre «Ulme» til det spennende visittkortet det har blitt.

Miman har allerede med debuten fortalt oss at de er et kollektiv man bør følge med åpent sinn i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marte Michelet har gjort en formidabel jobb med å dukke ned i historia om jødedeportasjonene i Norge under krigen. Det har det blitt storm av og det er bra.

Hvem har rett til å eie historia? Sjølsagt ingen, men når det gjelder norsk krigshistorie virker det som om mange av de involverte veldig gjerne ville ha et eierskap til den. Det har heldigvis Marte Michelet våget å ta et oppgjør med i dette tilfellet og hun har gjort det på et svært så grundig og troverdig vis.

Marte Michelet er ikke historiker. Hun er journalist med stor integritet – en hedersbetegnelse i mi bok. De seineste åra har hun, som sin far Jon Michelet, konsentrert seg i stadig større grad om sitt forfatterskap og «Den største forbrytelsen», som kom for fire år siden, etablerte henne umiddelbart som ei viktig stemme når det gjelder det grusomme som skjedde med jødene i Norge under andre verdenskrig.

På mange vis kan nok «Hva visste hjemmefronten?» ses på som en oppfølger til «Den største forbrytelsen». Michelet har tatt den tunge jobben med å avdekke så mye av kildematerialet som mulig – noe har dessverre forsvunnet for alltid av årsaker vi bare kan tenke oss hvorfor – og de stadig tilbakevendende spørsmålene er hva visste hjemmefronten, hva gjorde de med det de visste og ikke minst: hva unnlot de å gjøre?

Jeg er ikke historiker sjøl om jeg har et gammelt grunnfag i faget og hadde en av kildene, Edvard Bull, som foreleser i sin tid. Jeg er journalist og med det som utgangspunkt så må jeg si at Michelet har gjort en fantastisk jobb. Hun har vært grundig inntil det nerdete, men det skal man være i slike viktige spørsmål. Det at hun dermed har tråkka på vedtatte sannheter, var å vente og gjør bare boka og dokumentasjonen hennes enda viktigere.

Michelet er usedvanlig språksikker og framdrifta i fortellinga likner nesten på ei dramatisk krimfortelling – forskjellen er «bare» at det Michelet skriver om var og er et virkelig helvete. Mange av våre krigshelter har åpenbart mye å skjule. Michelet prøver på ingen måte å ta fra dem æren for hva de gjorde, hun prøver kun, og makter i stor grad, å påpeke hva de ikke gjorde.

Marte Michelet har makta i veldig stor grad å avdekke deler av historia som har vært forsøkt lagt lokk på helt siden den dramatiske sommeren og høsten 1942. Såvidt jeg kan skjønne, til tross for at en rekke faghistorikere mener noe annet, så har hun skrevet et referanseverk som utfyller bildet på et meget flott vis.