Arild Stavrum har gitt seg i kast med et risikabelt prosjekt. Han har skrevet biografien om Åge Hareide – en person han kjenner på godt og vondt fra sitt eget liv. Han lander svært trygt på begge bein.

Arild Stavrum har lykkes med et utfordrende prosjekt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Åge Hareide (65) er en personlighet som veldig mange mener de kjenner etter at han har levd i offentlighet store deler av sitt voksne liv. Sjølsagt stemmer ikke det. Hareide er, som de fleste av oss, satt sammen av så mye mer enn det de fleste har fått kunnskap om. Stavrum har på et fint vis kommet under overflata og han har tatt ubehagelige tak også for å vise frem de aller fleste sider av en av de aller største fotballpersonlighetene her nord i verden.

Jeg iler til med en gang til for å fortelle at at jeg kjenner både Hareide og Stavrum – ikke som nære personlige venner, men etter å ha vært en del av den store fotballfamilien og samtidig komme fra 6400 Molde, som spiller ei sentral rolle på mange vis underveis i Hareides liv og virke, så har det heldigvis blitt slik.

Grundig

Stavrum, som spilte under Hareide i fem år og feira sine største triumfer som spiller under han både i Molde og i Helsingborg, har gått svært grundig til verks. Han har tatt turen til Hareid for snuse inn sjølufta der Hareide vokste opp og snakka med folk som var viktige i de formative åra. Han har også vært rundt om i Europa og snakka med «alle» som har hatt betydning for ned- og oppturer.

Her dekkes det nemlig ikke over noe. Vi får bli med på de emosjonelle berg- og dalbaneopplevelsene til følelsesmennesket Hareide. Han er, som alle med observasjonsevne har fått med seg, et menneske som er ganske så lett å lese: enten er han på av eller så er han av, enten er han blid og glad eller så er han forbanna og sur. Detter ikke mye midt i mellom med Åge Hareide og det har også prega han som fotballspiller, trener og sikkert også som menneske. Her er ingenting halvgjort – enten inn med alt eller så kan det være det samme.

Nesten-Åge blei suksess-Åge

Til tross for at det blei både 50 landskamper og proffliv i England, så var mye av karriera til Hareide prega av nesten til å begynne med. Han vant aldri noen tittel som spiller og med Norge kom han aldri til noe sluttspill – opplevelser han beskriver som arr som har vært med han gjennom resten av fotballivet. Men staheten og vinnerviljen har likevel aldri forsvunnet og som den eneste har han trent lag til seriemesterskap i både Danmark, Norge og Sverige og i sommer leda han Danmark – sjøl om han blei sett på som ei fjellape der sør – til sluttspillet i VM. Større blir det ikke og han og Danmark var bare et straffespark unna å nå en kvartfinale etter en dramatisk straffesparkkonkurranse mot Kroatia – som seinere skulle møte Frankrike i finalen….

Ikke kontrollfreak

Sjøl om Hareide er kjent for å være en person og trener som vil ha kontroll på det meste rundt seg, så har Stavrum tydeligvis fått frie hender til å presentere hele mennesket. Thomas Myhre forteller blant annet at han hater Hareide – den dag i dag – og det er mange eksempler underveis her på at Hareide kan være kynisk for å nå sitt mål: å vinne flest mulig fotballkamper.

Samtidig er det mange eksempler på at Hareide er en stor inspirator og en person som sprer glede og entusiasme rundt seg. Ole Gunnar Solskjær, som delte ut Kniksen-prisen til Hareide – fotball-Norges høyeste utmerkelse – er kanskje det beste eksemplet på det og han legger ikke skjul på hvor viktig han har vært for suksessen sin både som spiller og trener.

Sine venners venn

Åge Hareide er et sammensatt menneske. De som han mener fortjener hans tillit, får det – de som skuffer han og misbruker hans tillit, får vite det uten mellomlagspapir. Som de fleste av oss trives han bedre i medgang enn i motgang og bedre far og bestefar er det nok vanskelig å finne – hvis man ikke krasjer bilen hans da….

Arild Stavrum har greid balansegangen mellom nærhet og avstand på et flott vis. Det har sikkert ikke vært enkelt å skrive seg sjøl inn i – og ut av – historia, men det synes jeg han har makta på et godt vis. Skjønnhtetsfeil som at fru Annbjørg Hareide jobba i Vinge reklamebyrå når hun vitterlig jobba i Winge Reisebyrå burde sjølsagt vært unngått, men det viktigste står klart igjen: Arild Stavrum har greid å tegne et flott og balansert bilde av treneren, spilleren, ektemannen, faren, bestefaren og vennen Åge Fridtjof Hareide.

NB Jeg har sammen med Tore Ulabrand Johansen gitt ut bok på Kagge Forlag i høst – Stig-André Berge – Et bryterliv .

Arild Stavrum

Åge Hareide – Et fotballiv

Kagge Forlag

Rekka med strålende cubanske jazzpianister virker som den ikke har noen ende og hyggelig er jo det. Harold López-Nussa er foreløpig siste mann ut.

Harold López-Nussa er dyktig med tangenter i nærheten også.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Far og sønn Bebo og Chucho Valdés, Gonzalo Rubalcaba og David Virelles er kanskje de mest familiære pianonavna som har kommet ut av den musikalske øya de seineste tiåra. De har definitivt vært med å legge lista høyt og etablere en tradisjon som stadig nye stemmer kan gå videre fra og med. López-Nussa (35) fra Havanna er en slik forlenger.

Som de andre nevnt over så er også López-Nussa en virtuos – det virker ikke som det er noen tekniske begrensninger, men sammen med fyrrigheten og heftigheten så har han også evnen og kunnskapen til å benytte seg av en stor dynamisk palett som gjør at uttrykket hans er både nedpå og voldsomt – og alt mellom.

Med seg i trioen sin har han to landsmenn, bassisten Gaston Joya og sin egen bror, Ruy Adrian López-Nussa, på trommer og perkusjon. Dette er åpenbart en usedvanlig samspilt trio med masse empati både i forhold til hverandre og overfor musikken og uttrykket. Alle tre er ganske så ukjente her hjemme, men jeg kan love at her er det herrer med en sjelden instrumentbeherskelse kobla med en djup musikalitet.

Repertoaret består i stor grad av originalkomposisjoner, men med klare røtter til både cubansk musikk og amerikansk jazz. Hele veien er det den sterke og vakre melodien som står i sentrum og sjølsagt spiller det rytmiske ei sentral rolle som alltid når cubanske musikanter er involvert.

Harold López-Nussa og musikken hans er et nytt og særdeles hyggelig bekjentskap.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Harold López-Nussa

Un Día Cualquiera

Mack Avenue/MusikkLosen

På bare to septemberdager ble ti dikt til like mange innspilte låter. Jeg tror dagene har vært lange for både orkester, sanger, komponist og poet. Her er det gjort svært mye godt arbeid.

Maj Britt Andersen, sammen med Lars Saabye Christensen og Geir Holmsen, tar oss med inn i et helt nytt univers.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kort fortalt har Lars Saabye Christensen håndskrevet tekster til Maj Britt Andersen og hennes partner i liv og musikk, Geir Holmsen. Detter ikke blues, som Saabye Christensen har jobbet mye med. Både tidligere Norsk utflukt og prosjektet Buicken er jo blått så det holder. Og det er heller ikke Pulverheksa eller Prøysen-stubber som mange vil forbinde med Maj Britt Andersen.

Her er det Kringkastingsorkestret med fullt trøkk, vakre melodier av Geir Holmsen, kresent arrangert av samme mann. Og en Maj Britt Andersen som fremstår mer voksen i i stemme og foredrag.

Det er ikke «Bare, bare» for på sitere et av diktene, dette å tonsette og synge poesi – selv om paret Andersen/Holmsen har betydelig erfaring i akkurat det. Mange husker samarbeidet med avdøde Trond Brænne. Og Prøysens univers vil for alltid forbindes med Andersens stemme.

Men nå Lars Saabye Christensen. Hans tekster har en fantastisk evne til å åpne bevissthets-dører hos leseren. Dette er dikt som tåler å bli lest flere ganger, må og bør leses flere ganger – fordi det dukker opp nye fargetoner og assosiasjoner hele tiden. Ta for eksempel «Tampen brenner».

Glasskåret som aldri ble speil.

Sølvet som mistet sitt smykke.

Svaret som alltid tok feil.

Sorgen som glemte sin lykke.

Timen som tapte sitt døgn.

Barnet som ikke vet hva det heter.

Sannheten som ble tatt i løgn.

Og vi som fremdeles leter.

Det er mye alvor i de fleste diktene. Saabye Christensen er en skarp observatør av tiden vi lever i. Hvor mange mange pasienter har ikke holdt på å tilte fordi absolutt alle skal vite hvordan det går? Saabye Christensen har vært åpen om sin kreftdiagnose. Siste vers i diktet «Bare bare» kan leses som et private hjertesukk.

De spør og de spør og de spør.

Og det eneste jeg kan svare:

det er ikke bare bare.

Det er ikke bare bare.

Men det er humor og lettere dikt her også. Som i diktet «Kjøkken og kjærlighet»

Gaffelen elsker kniven

Men kniven har en skje på si

De holder på i nest skuff

Når lyset slukker klokka ti

I denne låta beviser KORK at orkesteret behersker tango til fulle – rett og slett morsomt å høre på når de drevne musikerne slår ut håret. Og det i et arrangement som Holmsen må være veldig stolt av.

Jo da, det har nok vært to gode dager for alle involverte. Dette er en plate det er fint å vende tilbake til, høre om igjen og om igjen.

Musikk til ettertanke er det noe som heter – om man absolutt må finne en bås. Legg til at coveret er riktig flott med gode bilder og en informativ tekst om selve prosjektet. Og Saabye Christensens dikt, selvfølgelig. Og akkurat det blir jeg snytt for hos min digitale musikk-pusher….

Anmeldt av Jan Øyvind Helgesen

NB Siden jeg har vært involvert i denne utgivelsen – jeg har skrevet teksten i coverheftet – så har jeg spurt min gamle kollega i TV 2, Jan Øyvind Helgesen, om å skrive denne anmeldelsen.

Maj Britt Andersen

Et stille sted

Grappa/Musikkoperatørene

Gitaristen og vokalisten Stian Unhjem fra Isfjorden, sammen med trommeslageren Magnus Sefaniassen Eide fra Åndalsnes og «utlendingen» Magnus Falkenberg fra Nesodden på elbass, forteller oss nok en gang at han har noe helt eget på hjertet.

Ísa er svært så godt i gang med oppfølgeren.

Det er vel ett år siden Ísa, oppkalt etter elva i Isfjorden, debuterte med «Våren, om lenge». Der fortalte de, og spesielt Unhjem, oss at de hadde studert og lekt seg fram til et eget uttrykk både musikalsk og vokalt. Med et tonespråk med klare indierøtter der både både jazz, rock og viser var åpenbare ingredienser og der Unhjems inderlige, skjøre og ofte nesten resiterende romsdalsdialekt gjorde det hele ytterst særprega, viste trioen oss allerede da at de var i gang med noe spennende og originalt.

Utvikling

Nå har bandet blitt ett år eldre og har så absolutt utvikla seg positivt i retning seg sjøl. Unhjem skriver fortsatt tekster og synger på dialekt, men har også plussa på med noen på engelsk. Uansett er det noe djupt personlig over budskapet, som ikke «bynne» nå, men som får en ny alen lagt til.

Unhjem velger heller ikke lettvinte løsninger i tekstene sine, men tar for seg eksistensielle temaer som det å vokse opp og saker man kanskje aldri kommer i mål med. Det gjør det spennende å følge han i tankerekkene hans.

Utvida band

Ísa er en tett og fin trio som stortrives i disse jazzrock-, postrock- og ambientlandskapene, men ved denne anledninga har de også invitert med seg ei solid blåserekke, med blant andre Lauritz Lyster Skeidsvoll fra Kleive, elpiano og fire korister på noen av spora, noe som sjølsagt fører til et utvida og flerfasetert lydbilde.

Ísa skal ikke bare til å begynne. De er godt i gang og skal bli enda mer spennende å følge neste gang etter dette visittkortet.

Ísa

Ska te å bynne

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Kvartetten Bangin´ Bülows Nice Jazz Quartet er ute med sin tredje cd. Det er den første som har kommet meg for øre og det var på høy tid.

Bangin´ Bülows Nice Jazz Quartet har all grunn til å smile.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tangentisten Jon Døssing Bendixen, trommeslageren Frederik Emil Bülow, bassisten Adrian Christensen og gitaristen Mikas Bøgh Olesen er fire strålende representanter for den oppvoksende danske jazzslekt. Flere av dem har jeg støtt på i andre sammenhenger, men dette er altså første gang denne kvartetten har inntatt heimen.

Etter at bandet vant utmerkelsen årets nykommer i dansk jazz i 2014, møtte de den israelsk/amerikanske gitaristen Gilad Hekselman og han tente umiddelbart på musikken og ville gjerne produsere bandets neste cd. Som sagt så gjort og høsten for to år siden satte de samspilte herrene kursen for The Big Apple.

I løpet av to dager var innspillinga unnagjort med musikk skrevet av bandet i fellesskap. Vi har med fire musikanter å gjøre med svært så åpne sinn og som skaper sitt originale jazzuttrykk gjennom å hente impulser fra hiphop, afrikansk musikk, electronica, odde balkaninspirerte taktarter og samtidig fusjonere det med lyriske, melodiske linjer. Det har det blitt original, livgivende og spennende jazzrock av.

Vi skryter, og det med rette, av både bredden og kvaliteten i ung norsk jazz. Sjølsagt er ikke tilgangen vår like stor når det gjelder samtidige fra andre land, men med bakgrunn i det som tilflyter oss fra for eksempel Danmark så står de ikke tilbake på noe som helst slags vis.

Bangin´ Bülows Nice Jazz Quartet består av fremragende solister, men det er likevel det kollektive soundet som tiltaler meg aller mest. Velkommen skal de være til besøk nord for Skagerrak også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bangin´ Bülows Nice Jazz Quartet

Let´s Get Weird

BanginBülows/banginbulows.com

Mari Kvien Brunvoll og hennes gode venner i trioen Building Instrument har lagt seg til en god vane: de gir ut strålende album annet hvert år.

Building Instrument er fortsatt i gang med en spennende byggeprosess.

Etter at vi fikk Building Instruments – for et bandnavn forresten – sjøltitulerte debut i 2014, kom oppfølgeren «Kem som kan å leve» for to år siden. Hele tida har Kvien Brunvoll, som også har ei søster som synger aldri så lite og som heter Ane, sunget på den vakre Molde-dialekta og det forsetter hun heldigvis med på «Mangelen min» også.

Building Instrument, som blei unnfanga av studenter på jazzlinja ved Grieg-akademiet i Bergen, har helt fra starten bestått av sjelsfrendene Kvien Brunvoll, Øyvind Hegg-Lunde og Åsmund Weltzien. Både som komponister og arrangører – alle tre bidrar i like stor grad – fører de tre originale og meningsfulle samtaler som nok en gang har ført til noe helt eget i landskap få om noen andre har vært i nærheten av.

Seriøst og populært

Building Instrument har igjen makta mesterstykket å kombinere det «tunge og seriøse» med det lettfattelige. Musikken og budskapet befinner seg på flere plan og det faktisk samtidig. Melodiene er sterke og vakre og egner seg utmerket til å drømme seg bort i – til å finne den store ro. Samtidig er de utfordrende fordi de tre makter å skape lydlandskap som er nye og spennende med sin høyst spesielle instrumentering og samplingteknikker. Der skal nok lydskapere, studiofeinschmeckere og mixeguruer som Anders Bjelland og den grå eminensen Jørgen Træen også ha sin betydelige del av æren.

Stemma

Så er det nok en gang stemma til Mari Kvien Brunvoll da – en av Kringstadbuktas aller flotteste og mest særprega vokalister. Hun skriver nesten alle tekstene her og om det dreier seg om sorg, lengsel eller andre betraktninger, så framstår hun nok en gang som en sjelden historieforteller i det som må kalles åpen klasse – jeg er i alle fall ikke i stand til å båssette verken henne, musikken eller bandet. Ikke ønsker jeg å gjøre det heller.

Building Instrument har eksistert i et tiår og bekrefter nemlig nok en gang at bandet og musikken er noe helt for seg sjøl.

PS Jeg gir meg ikke: en dag vil jeg høre søstrene Sisters sammen. Hører dere!!!!!

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Building Instrument

Mangelen min

Hubro/Musikkoperatørene

Jeg har ment det siden 80-tallet, jeg mener det nå og noe forteller meg at det kommer til å bli værende slik: John Scofield er en av de store gitaristene – en av de store musikantene.

John Scofield er en gitarhelt og vel så det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

John Scofield (66) hadde mange hørt om og en del hørt også før 1984. Da tok det uansett virkelig av: Miles Davis innkalte Scofield til tjeneste og de som var til stede på det som seinere har gått under betegnelsen midnattsmessa under Moldejazz i 1984, kommer aldri til å glemme det. Det gjelder sjølsagt for Miles´tilstedeværelse og magien rundt han og hans musikk, men mange av oss fikk også et avhengighetsforhold til John Scofield også fra den dagen.

Siden har Sco – blant venner og vel så det – levert i utallige settinger også sammen med noen av våre beste menn: kvartetten med Jon Christensen, Palle Danielsson og Knut Riisnæs er av den uforglemmelige typen. De seineste åra har vi møtt han i et slags countryunivers, sammen med supergruppa Hudson og med sine egne band band som han nylig har vunnet to Grammy-er med.

Heldigvis er det slik at Sco, med den uhyre varme og personlige tonen i sin Ibanez, ikke lar seg å stoppe – han er ustanselig i gang med nye band og med ny musikk. I forbindelse med at han er i sitt år 66 så har han satt sammen et nytt band med bassisten Vicente Archer, pianisten og organisten – noe Sco sjelden har omgitt seg med – Gerald Clayton og trommeslageren Bill Stewart – som har jobba med Sco siden 1992. De to førstnevnte er relativt nye i Sco-sammenheng og gir både oss og han nye impulser.

Scofield har skrevet ni nye låter til prosjektet og her får vi ganske så straight, melodisk Scofield-musikk med enkelte små country-impulser. Det kommer ikke voldsomt med nyvinninger eller overraskelser underveis, men vi blir servert musikalsk kvalitet og varme med masse personlighet fra start til mål. Det holder veldig lenge det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Scofield

Combo 66

Verve/Universal

De fleste får kanskje assosiasjoner til en dansk fotballspiller når de hører navnet John Faxe. Fra nå av bør navnet kobles mer til en heftig norsk jazzkvartett.

John Faxe kan veldig mye mer enn å spille fotball.

Den meget allsidige og svært dyktige tenor- og sopransaksofonisten Børge-Are Halvorsen (40) traff for et par år siden på tre representanter for den oppvoksende generasjon jazzmusikanter på Norges Musikkhøgskole: pianisten Martin Sandvik Gjerde, bassisten Alexander Hoholm og trommeslageren Henrik Håland. De fire skjønte raskt at de hadde noe å fortelle hverandre og etter masse øvelser og månedlige jobber, originalskrevet materiale og vilje og evne til å skape noe sammen, bar det i studio for et års tid siden. Det skal vil alle sammen være glade for.

«Kompet», bestående av unge herrer fra Kristiansund, Furnes ved Hamar og Kristiansand, mer enn bekrefter at det spirer og gror noe så voldsomt fra landsende til landsende. Sammen med «gamle» Halvorsen, med røtter på Lillehammer blant annet, forteller de oss at de har mesteparten av den moderne jazzhistoria inne. Utgangspunktet er i all hovedsak å finne i den amerikanske 60-tallsjazzen, men det som har skjedd her hjemme og i europeisk jazz siden den tid er også viktige inspirasjonskilder.

Vi snakker her om reinhekla og ubesudla, svært så melodisk og akustisk jazz der det er lite eller ingenting å skjule seg bak og det er det da heller ingen grunn til. Halvorsen, som dukker opp i en rekke konstellasjoner både på jazz- og teaterscener, gjør alltid en strålende jobb og her føler han seg åpenbart mer hjemme enn jeg noengang har hørt han.

Inspirasjonen han har fått fra «ungdommen», som forteller oss at norsk jazz´ framtid også på dette ganske så straighte området er i de aller beste hender, har garantert fått Halvorsen til å storkose seg og hente fram det beste i seg sjøl. «I Am Awake» – jo da, dette er musikk det er umulig å sovne av eller til, den er derimot livgivende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Faxe

I Am Awake

Losen Records/MusikkLosen

Jazz fra Skottland er for mange her hjemme ensbetydende med saksofonisten Tommy Smith. Nå kommer det ei flott ny stemme – pianisten Fergus McCreadie.

Fergus McCreadie i spissen for sin flotte trio.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sjøl om det ikke er så veldig stor geografisk avstand mellom Norge og Skottland, så har vi hatt alt for dårlig kunnskap om hva som foregår også på jazzfronten i whiskyens hjemland. Arild Andersens sjelevenn gjennom mange år, Tommy Smith, har vært viktig for å åpne ørene våre for skotsk jazz og samtidig har han bana veien for stadig nye generasjoner. Den 21 år unge pianisten, komponisten og bandlederen Fergus McCreadie bekrefter at det er mye flott og originalt på vei.

McCreadie er en viril og teknisk langt framskreden pianist som ved hjelp av et stort dynamisk arsenal viser fram et stor spenn i uttrykket sitt. Når han så får usedvanlig empatisk assistanse fra bassisten David Bowden og trommeslageren Stephen Henderson, ingen av de har heller rukket å bli 30 ennå, så har han makta å skape et ganske så unikt og tildels heftig triouttrykk.

McCreadie, som har skrevet all musikken på denne debut-cd-en, legger ikke skjul på at han har henta stor inspirasjon fra Arild Andersen og Jan Garbarek og deres måte å hente fram norsk folkemusikk på og ta det med inn i sine personlige uttrykk på 80- og 90-tallet. Hvorfor kunne ikke han ta for seg skotsk folkemusikk på et mer eller liknende vis?

Som sagt så gjort og McCreadie har brukt en rekke utgangspunkt fra den vakre skotske folkemusikken og fusjonert den med et melodisk, moderne jazzuttrykk og dermed skapt noe som han er ganske så aleine om – såvidt jeg veit i alle fall. «Turas» er det gæliske ordet for reise og det er akkurat det trioen gjør: de tar oss med på en musikalsk rundtur i hjemlandet sitt og til steder som har betydd mye for han og som dermed har inspirert McCreadie til å skrive akkurat disse låtene.

Vi kan ikke gjøre annet enn å takke for turen og håpe på at vi blir invitert med på neste utflukt også – dette har nemlig vært ei svært så hyggelig og varm reise.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Fergus McCreadie Trio

Turas

musicglue.com

Frode Haltli er en av de mest allsidige og originale musikantene her til lands. Det sier ikke reint lite.

Frode Haltli – for en musikant!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Trekkspiller Frode Haltli (43) har gjort det meste med de fleste. Med «Avant Folk» gir han oss sitt foreløpige mesterverk under eget navn. Nesten uansett hvor man befinner seg i det musikalske kvalitetslandskapet, så finner man spor etter Frode Haltli. Om det er samtidsmusikk, jazz, folkemusikk eller andre herligheter så har Haltli noe viktig og personlig å bidra med.

I alle disse skjæringspunktene finner vi han og hans stjernelag bestående av Erlend Apneseth på hardingerfele, Fredrik Luhr Dietrichson på bass, Oddrun Lilja Jonsdottir på gitar og vokal, Siv Øyunn Kjenstad på trommer og vokal, Hans P. Kjorstad på fiolin, Rolf-Erik Nystrøm på saksofoner, Juhani Silvola på gitar og elektronikk, Ståle Storløkken på harmonium og synther og Hildegunn Øiseth på trompet, geitehorn og vokal. Om noen aner at denne besetninga fører til et totalt originalt lydunivers, så har de helt rett.

Repertoaret består av melodier skrevet av Haltli, salmer, norske folketoner og en vals fra Finnskogen der Haltli har store deler av sine røtter. Sammen har de de ti arrangert dette på et varmt og intimt vis som løfter fram de gode melodiene på et ekte og flott vis.

Dette er på alle vis så grenseløst og tidløst som vel tenkelig og produksjonen som Haltli har ansvaret for sammen med Maja S.K. Ratkje gir muskken alle de muligheter og yter den lufta den spør om og trenger. Solistisk er det sjølsagt særdeles høyt nivå hele veien, men det er likevel det originale kollektive uttrykket som imponerer og varmer aller mest.

Frode Haltli har vært, er og kommer til å bli værende en visjonær.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Frode Haltli

Avant Folk

Hubro/Musikkoperatørene