Den italienske superbassisten Lorenzo Feliciati følger i heftige fotspor – etter blant andre King Crimson og Allan Holdsworth – og med assistanse fra riktige hold.

Lorenzo Feliciati har veldig mye å fare med – på mange vis.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg kjenner ikke veldig godt til Lorenzo Feliciati fra før, men blant annet gjennom møtet med bandet Naked Truth, der «vår» egen Roy Powell blant annet medvirker, har det vært enkelt å skjønne at vi har med en elbassist i toppklasse å gjøre.

Nå er han på plass igjen, gjennom det meget oppegående engelske selskapet RareNoiseRecords, og her bekrefter han at han ikke bare er en bassist med masse å melde, men han er også en komponist og arrangør – samt gitarist og tangentist – av meget solid kaliber.

Musikken han serverer oss på «Elevator Man» er svært langt fra heismusikk. Her er det stort sett et trøkk som minner om et par av Feliciatis progrockhelter som King Crimson og Allan Holdsworth. Når han så har invitert med seg trommeslagere fra akkurat den verdenen, King Crimsons Pat Mastelotto og Holdsworths følgesvenn Chad Wackerman, så er det lett å begripe i hva slags retning dette bærer. Ellers omgir Feliciati seg med forskjellig besetning på alle spor, og italienske toppmusikere blir supplert med den svenske tunggitaristen Mattias IA Eklundh, den Oslo-bosatte engelskmannen Powell og den glitrende trompeteren Cuong Vu.

Musikken er tøff og tung, men samtidig med masse dynamikk i seg som viser at Feliciati har mange strenger å spille på. Dette er sjefens sjuende skive under eget navn. Heldigvis har han tatt seg tid fra sine mange studiojobber på hjemmebane for å vise oss at har noe tøft og meningsfullt på hjertet. Saker!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lorenzo Feliciati

Elevator Man

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Den skotske fiolinisten Sarah-Jane Summers og den finske gitaristen Juhani Silvola er sammen på alle slags vis. Her har de derimot begått hver si soloskive – og vi skal være veldig glade for at de har valgt å slå seg ned i Norge.

Sarah-Jane Summers – stemningsfullt bilde – stemningsfull musikk.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg har hatt gleden av å møte musikken til Summers og Silvola ved tidligere anledninger, men da har de vært sammen om å skape den. Nå er det altså det som mange ser på som den ultimate utfordringa som står for tur: solo.

Summers, med et langt framskredent teknisk repertoar å hente fra, har med sin tilnærmingsmåte som henter inspirasjon fra både folkemusikk, impro, jazz og sikkert en rekke andre kilder, kreert tolv melodier med røtter i tradisjonen som finnes i slektskapet mellom skotsk og norsk kultur og språk.

Summers forteller oss i coveret at titlene, med navn som «Tirl», «Aitran» og «Unbrak», har sterke forbindelseslinjer over Nordsjøen og med sin unike, melankolske, vakre, søkende, klagende og kompromissløse måte å tolke musikken på, tar hun oss med til steder ingen av oss har vært før.

Juhani Silvola med litt av sin gitarpark.

Juhani Silvola, med sine preparerte og ikke-preparerte akustiske gitarer, tar oss med på ei tilsvarende spennende og annerledes reise. Han har skrevet all musikken sjøl og han er minst like kompromissløs som sin bedre halvdel. De åtte låtene, der to av dem kalles «Meditation», er alle musikalske ekskursjoner som forteller oss om ei original og søkende sjel som både kan og vil åpne opp nye dører.

Musikken er melodisk, ofte repetitiv, suggererende og hele tida fascinerende. Silvola er i stand til å skape lyder, atmosfærer og personlighet i instrumentene og musikken som han er helt alene om. Om dette er folk, jazz, impro eller hva det enn måtte kalles, er jeg svært lite opptatt av.

Det er enkelt og greit flott musikk – det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sarah-Jane Summers

VIRR

Eighth Nerve Audio/Musikkoperatørene

Juhani Silvola

Imaginary Archives Vol. 1: Ritual Music From Nameless Civilisations

Eighth Nerve Audio/Musikkoperatørene

Bak det noe spesielle bandnavnet Der Verboten finner man fire av Frankrike og Sveits´ mest fryktløse improvisatører. Vi møter dem på konsert i Mulhouse i Frankrike.

Hos Der Verboten er alt tillatt.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Der Verboten er den tredje versjonen av et band som de to franskmennene Frantz Loriot (bratsj) og Cédric Piromalli (piano) unnfanga og som opprinnelig het Treffpunkt. Den finske saksofonisten Mikko Innanen har vært en del av prosjektet og den forrige versjonen var kalt Kaijo – japansk for møtested.

Med de to sveitserne Antoine Chessex (tenorsaksofon) og Christian Wolfarth (perkusjon) involvert, er musikken helt annerledes enn tidligere og derfor har også bandnavnet blitt forandra. Så enkelt, men samtidig så……

«Låta» publikum i Mulhouse, og vi, får stifte bekjentskap med, har fått navnet «Der Dritte Treffpunkt» og varer i godt og vel 41 minutter. Publikum i salen er hørbart begeistra og takker med langvarig applaus. Det er mulig å skjønne, men slik musikk er for meg alltid mer tilgjengelig i levende live enn på hjemmehøytalerne. Da får jeg med meg stemninga, luktene, synsinntrykkene, kommunikasjonen – den totale opplevelsen – på et annet vis.

Når det er sagt så er det så absolutt mye å glede seg over i heimen – eller ved poolen også….Dette er så åpen og fri musikk som vel tenkelig. Den blir til underveis og den er helt avhengig av hva de fire til enhver tid spiller inn – bokstavelig talt. Her snakker vi i mye større grad om lydskulpturer og lydlandskap enn om melodier i tradisjonell forstand. Dette er altså musikk som hadde egna seg i like stor grad på Ultima-festivalen som på en jazzfestival hvis du skjønner.

Alle fire har mye særegent å melde og til sammen fører Der Verboten en samtale vi aldri har hørt maken til tidligere. Her er alt tillatt – ingenting er forbudt!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Der Verboten

Der Verboten

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Den iranske musikeren Javid Afsari Rad har vært bosatt i Norge i en årrekke. Det skal vi være glade for – det har det nemlig kommet mye flott musikk ut av.

Javid Afsari Rad, nummer tre fra venstre, sammen med sitt unike ensemble.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Javid Afsari Rad (52) har vært en sentrale skikkelse i det spennende musikklandskapet som har vokst frem etter at vi har blitt rikere av tilflytting til Norge fra en rekke verdenshjørner. Rad, som har bodd i steinrøysa siden 1986, har vist seg frem i en rekke sammenhenger som blant annet Rumi Ensemble og ComboNations og her leder han for første gang i skivesammenheng et band under eget navn.

Siden hovedfokuset denne gangen er på instrumentalmusikk, og tekstene til den persiske poeten Rumi er fraværende, fant Rad det naturlig med et navnebytte, noe som virker helt på sin plass.

Denne gangen har nemlig Rad kombinert tradisjonell persisk musikk med inspirasjon fra India, fra Arabia og med barokkmusikk. Det har ført til en fusjon som låter annerledes, livgivende, spennende og interessant.

Musikken passer utmerket på det «åpne» selskapet til Jens Christian Bugge Wesseltoft og Rad, som spiller santur – et tradisjonelt strengeinstrument spilt med køller – og synger, har samla et ensemble bestående av glitrende musikanter som enten er født og oppvokst her eller som har kommet hit og berika oss: Harpreet Bansal og Minna Eline Fors på fiolin, Tove Margrethe Erikstad på cello, Bendik Foss på bratsj, Habib Meftah på perkusjon, Vida Afsari Rad på vokal og Reza Samani på tombak og daf.

«Lalehzar», som er navnet på det som var ei kjent kultur- og nattelivsgate i Teheran med teatre, kinoer, restauranter og barer fra 1930-tallet og fram til prestestyret overtok i 1979, har blitt en vakker, sterk, litt melankolsk og sjelden musikalsk hilsen til alle med åpne og mottakelige sanser.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Javid Afsari Rad Ensemble

Lalehzar

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Lars Saabye Christensen setter alltid avtrykk med sitt forfatterskap. Sjelden har de vært tydeligere enn gjennom første del av den nye trilogien som har fått det riktige navnet «Byens spor».

Lars Saabye Christensen er en historieforteller på aller øverste hylle..

Foto: Magnus Stivi

For meg har det seg slik at jeg vet, uten at det står i anførselstegn en gang, at det er en Begivenhet når enkelte musikere og forfattere kommer med nye visittkort til oss. De er ikke så veldig mange, men Lars Saabye Christensen er så avgjort en av dem. Om det er slik at jeg har bestemt meg for at det er bra det som kommer? For så vidt ikke, men med Saabye Christensen og noen få andre så har jeg aldri – ALDRI – blitt skuffa, og slik forholder det seg denne gangen også.

Saabye Christensen har aldri lagt skjul på sitt nære forhold til Oslo og spesielt Fagerborg-området, i og rundt NRK på Marienlyst, Frognerparken og Majorstua for de som ikke er lommekjent. Der har han vokst opp. Det er også i all hovedsak den geografiske settinga for «Byens spor» som tidsmessig er lagt til de første etterkrigsårene. Der plasserer han familier, enslige, skole, forretninger og alt som hører hjemme i et slikt miljø.

Det som er det spesielle nok en gang med Saabye Christensen er at han evner å gi både byen, måten han beskriver tilblivelsen av Rådhuset på er et av flere eksempler på det, og menneskene et liv som vi kan assosiere oss med og føle et slektskap til. Vi trenger på ingen måtte å komme derfra eller være kjent der – Saabye Christensen gjør dette mye større enn som så.

Ekteparet Ewald og Maj Kristoffersen, med sønnen Jesper, er romanens gjennomgangsfigurer. Vi blir kjent med dem, vi føler med dem – jeg vet ikke om noen som kan gi persongalleriet sitt så ekte kjøtt og blod som Saabye Christensen. Vi får også bli med på en liten del av gjenoppbygginga av Norge etter krigen og her er det nok en gang gjort så fantastisk research at romanen også blir en flott historietime.

Det skjer mye, både hverdagslig og dramatisk, med Ewald og Maj og mange av de andre personene vi får møte. Sjøl om alt har sin slutt her, så venter jeg allerede på hvordan det går videre med dem som har mulighet til å bli med videre. Heldigvis har Saabye Christensen fortalt oss at det kommer to bind til som garantert vil nærme seg vår egen tid – til en viss grad i alle fall.

Jeg har sikkert sagt og skrevet det før, men skjemmes eventuelt ikke for å gjenta meg sjøl: «Byens spor» er noe av det beste Lars Saabye Christensen har skrevet. Det betyr at det er litteratur som vil gå inn i norgeshistoria.

Lars Saabye Christensen

Byens spor

Cappelen Damm

I spissen for et kremlag har den tyske saksofonisten og den amerikanske gitaristen David Fiucsynski skapt noe helt for seg sjøl.

Matt Garrison, Jack DeJohnette, Philipp Gerschlauer, Giorgi Mikadze og David Fiuczynski – tøffe herrer med tøff musikk.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg kjente til verken den tyske altsaksofonisten Philipp Gerschlauer (31) eller den georgiske tangentisten Giorgi Mikadze, som nå er bosatt i New York, før denne skiva blei med på tur. Når de to omgir seg med trommeikonet Jack DeJohnette, den høyst interessante gitaristen David Fiuczynski og elbassisten Matt Garrison, sønn av Coltrane-bassisten Jimmy Garrison, så var jeg uansett ikke vanskelig å be.

I utgangspunktet er dette Gerschlauer og Fiuczynski sitt prosjekt – førstemann har skrevet åtte av de tolv låtene og amerikansk/tyske Fiuczynski resten. De to «tyskerne» har så definitivt funnet sammen på en utflukt med mikrotonal jazz eller neue expressionistische musik som undertittelen lyder. De to har ikke bare musikalske idealer i disse baner, også når det gjelder malerkunst er de sterkt influert av ekspresjonismen.

Musikalsk har det ført til et helt spesielt uttrykk med unike stemminger og et lydlandskap som henter både fra samtidsmusikk, moderne jazz, impro og rock. Alle fem er utstyrt med personlige stemmer og store ører – jeg vet ikke om noen som låter noe i nærheten av DeJohnette og Fiuczynski – og sammen med de nye og høyst interessante stemmene til Gerschlauer og Mikadze, blir dette en miks av de sjeldne.

Noen mener at det meste er «oppfunnet» når det gjelder musikk. «Mikrojazz» er et motsvar – Philipp Gerschlauer og David Fiuczynski med gode venner har absolutt begitt seg ut på noe helt eget.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Philipp Gerschlauer – David Fiuczynski – Jack DeJohnette – Matt Garrison – Giorgi Mikadze

Mikrojazz

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Greta Aagre og Erik Honoré har funnet hverandre på alle slags vis. Du verden for et møte vi har blitt vitne til.

Erik Honoré og Greta Aagre – du verden så inderlig, du verden så vakkert.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I 2012 fikk jeg for første gang oppleve det musikalske samarbeidet mellom vokalisten Greta Aagre og samplisten og synthesisten Erik Hoinoré gjennom utgivelsen «Year of the Bullet». Det blei en stor og flott overraskelse. Paret Aagre og Honoré har laga fire visittkort før «Tuesday Gods», men for min del er dette altså kun det andre treffet.

Denne gangen er jeg ikke like overraska, men jeg er minst like begeistra. Med Aagres varme, inderlige og gjennomsiktige stemme, som fra tid til annen kan minne litt om Rebekka Bakkens, men som for all del har noe helt unikt ved seg, blir vi tatt med inn i en verden som Honoré har komponert og skrevet tekstene til. Sjøl om det har vært turbulente tider på mange nivåer for verden rundt oss, så framstår musikken og landskapene som forhåpningsfulle og søkende og med Honorés helt spesielle evner til å skape musikk ut av lyd og med spesiell assistanse fra gitarist Bjørn Charles Dreyer og gjestespill fra saksofonist André Kassen og trompeter Nils Petter Molvær, har dette blitt nok en bekreftelse på at singer/songwriter/impro/sampling-verdenen til Greta Aagre og Erik Honoré hører hjemme på aller øverste hylle – dette er nemlig så vakkert, så sterkt og så personlig at alle bør ta seg en tur dit.

Erik Honoré har, helt siden starten i 2005 vært ledestjerna for den kreative tanken Punkt-festivalen i Kristiansand, sammen med kollega Jan Bang. Sampling og live remixing har vært sentrale elementer i det særpreget Punkt har stått for og her på soloskiva «Unrest» er det musikk i de baner vi blir invitert inn til.

Her har Honoré tatt med seg vokale og instrumentale samplinger fra Punkt-happeninger i Kristiansand, Molde og Praha, bearbeida de videre i laboratoriet sitt og med flotte og fullstendig unike bidrag fra Sidsel Endresen, Eivind Aarset, Arve Henriksen, Streifenjunko – det vil si Espen Reinertsen og Eivind Lønning, Sheriffs of Nothingness – Kari Rønnekleiv og Ole-Henrik Moe, Ingar Zach, Jan Bang og Erland Dahlen, har Honoré videreført sine originale tanker om hvordan musikk kan berøre. På avslutningssporet «The Park» framstår Erik Honoré også som en veldig bra, faktisk ganske så tradisjonell vokalist.

Her har vi altså fått to flotte bekreftelser på hva og hvem Erik Honoré er – ikke minst sammen med Greta Aagre. Det er bare å dykke ned i universet – man blir rikere av å oppholde seg der.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Greta Aagre & Erik Honoré

Tuesday Gods

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Erik Honoré

Unrest

HUBRO/Musikkoperatørene

Om Aretha Franklin gjør alvor av å trekke seg tilbake, så kan det ikke gjøres på noe bedre vis enn dette.

Aretha Franklin – du verden!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I forbindelse med at Aretha Franklin, The Queen of Soul, runda 75 tidligere i år og at det var 50 år siden hun signa for Atlantic, fant både plateselskapet og de engelske arrangørene Nick Patrick og Don Reedman ut at det var på sin plass å hylle dronninga. Det har de gjort og det på et vanvittig flott vis. også.

For noen år siden gjorde disse to herrene noe liknende med Elvis Presley sin musikk. Reseptene var og er som følger: De tar for seg, i dette tilfellet 14, klassiske låter med Franklin sine originalinnspillinger og krydrer dem med nyskrevne arr for The Royal Philharmonic Orchestra og nye korister også med Patti Austin i spissen.

Det betyr at vi får servert blant annet «Think», «I Say a Little Prayer», «A Natural Woman», «Let it Be», «People Get Ready», «Son of a Preacher Man» for så å avslutte ballet med «Respect». Vi snakker altså ei bunke med klassikere med dronninga i superform fra for ei stund siden og de nye arrangementene til Patrick og Reedman kler Franklins fantastiske og store uttrykk på et utmerka vis.

Aretha Franklin har altså hevda at hun har sagt farvel til turnélivet – hun har forresten alltid sterkt mislikt å fly. Kanskje er det en smart avgjørelse, hva vet jeg? Her får vi i alle fall høre henne på det aller beste og da er det ingen som er i nærheten av uttrykket og trøkket hennes. Respect!!!!!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aretha Franklin with The Royal Philharmonic Orchestra

A Brand New Me

Atlantic/Warner Music

Hvis han er like flink til å legge gulv som til å skrive låter og synge dem, så er Mats Petrus Dahlberg en jævel på å legge gulv.

Mats Petrus Dahlberg har ingen grunn til å skjule seg lenger.

Musikkens veier er uransakelige – noen mer enn andre. Mats Petrus Dahlberg (52) sin vei har nok vært ganske så forskjellig fra de fleste andres, men etter oppvekst i den lille bygda Fränsta i Sverige, svensk mester på vannski som 14-åring, skinnjakkedesigner for Harley Davidson i USA, dørvakt på en av New Yorks hippe nattklubber, vert i Chippendales, så blei han gulvlegger i Oslo – noe han har vært de seineste 20 åra. Samtidig har han blitt en strålende visesnekrer og sanger!

Jeg vil tippe at jeg er langt i fra den eneste som ikke har hørt om Dahlberg – på begge sider av Kjølen. Når han så først melder seg på, det skal dog sies at han debuterte med «Skrot och Korn» i 2005 og gjorde en duett med Mari Boine i 2009, «Ballade om Fritz Moen», så har han nok passert under de flestes radar. Det bør alle med kvalitetsfilteret på plass gjøre noe med så snart som mulig.

Her gir sangeren, låtskriveren og komponisten Dahlberg oss ti bevis på at han er en historieforteller med veldig mye på lager. Han snakker ut fra et levd liv og han gjør det på et inderlig ekte vis som gjør at det er verdt å låne både hjerte og hode til han. Han befinner seg i et visepop-landskap der tekstene får lov til å leve lengst fremme i lydbildet og der har de så avgjort noe å gjøre.

Med seg på skiva, som er spilt inn i Oslo, har han et langt framskredent lag med blant andre Børge Petersen-Øverleir på gitar, Frode Østang-Mangen på tangenter, Peter Asplund på trompet og ikke minst Svein Schultz på bass og som fremragende produsent. Det har ført til et tonalt reisefølge som holder på alle slags vis.

Da er det bare å slå fast at det å få møte Mats Petrus Dahlberg har vært hyggelig på alle mulige vis. Måtte han gjerne fortsette å legge gulv, men han må definitivt ikke slutte å fortelle oss ekte og gode historier på sitt eget vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mats Petrus Dahlberg

Bakom masken

Cracker Factory Music/[email protected]

Aldri hørt om den engelske pianisten og komponisten Nikki Yeoh før? Da er vi i tilfelle nesten to, men det er på høy tid hun får mye oppmerksomhet.

Nikki Yeoh er både en strålende komponist og pianist.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Bortsett fra et tøft møte sammen med saksofonisten Denys Baptiste på hans debut på Edition Records, så er dette første gang jeg får gleden av tilbringe tid sammen med Nikki Yeoh (44) – med engelsk mor og kinesisk/malayisk far og oppvokst på fotballøya. For sikkerhets skyld er det også som solopianist – altså uten noe som helst å skjule seg bak. Det har hun så definitivt heller ingen grunn til.

Yeoh har jobba med storheter på øya som Neneh Cherry og Courtney Pine og det mer enn antyder mye om Yeohs allsidighet. Her presenterer hun oss for åtte låter på til sammen bortimot 45 minutter. Når Yeoh forteller oss at giganter som John Cage, Sergej Rachmaninov og Hermeto Pascoal har betydd mye for henne, så skjønner vi raskt at hun begir seg ut på musikalske farvann som er høyst personlige.

I tillegg til de tre henter Yeoh også fordomsfritt fra kilder som jazz, soul, verdensmusikk og gospel og, med et anslag som fra tid til annen faktisk kan minne om sjølvaste McCoy Tyner – vi snakker kraftfullt pianospill her med andre ord, men med dynamikk innebygd på et ekte vis – så framstår hun som ei solostemme som det skal bli veldig interessant å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nikki Yeoh

Solo Gemini

Infinitum Records/propermusic.com