Da snakker jeg både om romanens hovedperson og ikke minst om forfatter Per Petterson. «Menn i min situasjon» er intet mindre enn en stor og emosjonell leseopplevelse.
Per Petterson har gitt meg en sjelden leseopplevelse.
Da er det tid for innrømmelse og erkjennelse – igjen. Jeg har altså ikke lest Per Petterson noen gang. Før nå. Jeg har sjølsagt skjønt at det har vært dumt av meg, men det har altså ikke blitt slik. Basert på de dagene vi har tilbrakt sammen nå, så har det vært en unnlatelsessynd av de store.
Per Petterson har ikke vært i skrivemodus på ei stund – hans forrige roman kom i 2012. Når han da først vender tilbake, så er det med et portrett av et menneske i krise som er så sterkt, presist, observerende og inntil beinet klokt og godt beskrevet at den som ikke kjenner igjen større eller mindre deler av denne krisa, ikke er ærlig med seg sjøl.
Forfatter Arvid Jansen er trebarnsfar bosatt på Bjølsen i Oslo. Etter at kona bestemmer seg for å forlate vår mann med alle barna, faller mye av livet sammen for Jansen. Det at han litt tidligere også opplevde nok ei tragedie ved at flere familiemedlemmer omkom i den store båtbrannen, gjør at det blir et svært tungt år.
Pettersson makter med sin usedvanlige språkføring, ofte med en flom av ord og tanker og andre ganger med en presis knapphet, og ta oss med inn i Jansens tanker og reise. Hvorfor har jeg kommet hit, hvor er jeg, hvordan kommer jeg videre? Store og viktige spørsmål som Petterson setter ord på og som kan være til hjelp for mange.
Det hevdes at «Menn i min situasjon» – hvilken romantittel forresten! – er et portrett av en mann som holder livet på avstand. Det stemmer sikkert det, men jeg opplever det også som fortellinga om et menneske med sjølinnsikt til å ta tak i livet – det må bare gås noen runder først. Kanskje er det ikke noen motsetning ute og går her. Mesterlig romankunst er det uansett.
Per Petterson
Menn i min situasjon
Forlaget Oktober
