Nesten ut fra det store intet dukka den italienske gitaristen Francesco Cataldo opp. Han gir oss noe svært vakkert.

Som mange andre så har Francesco Cataldo satt kursen mot New York både for å få ny inspirasjon og for å spille med noen av sinne store helter. Det har ført til det nydelige albumet «Spaces».

Sjøl om tilfanget er stort der ute og det er umulig å få en total oversikt, så er det heldigvis slik at noen rundt omkring på Tellus har oppdaga bloggen Tor de Jazz. Det betyr at postmenn- og kvinner, i dette tilfellet fra Siracusa på Sicilia, tar på seg jobben med å frakte hyggelige varer nesten helt opp til Nordpolen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne innspillinga har Cataldo altså gjort i New York for noen år siden, men musikken er så tidløs at den duger mer enn godt nok den dag i dag. Med seg over dammen tok han pianisten Salvatore Bonafede og i New York venta saksofonisten David Binney, bassisten Scott Colley og trommeslageren Clarence Penn samt cellisten Erik Friedlander med et lite innhopp.

Med vakker og melodiøs musikk får vi høre Cataldo, med en tone ikke ulik John Scofield sin, på både elektrisk og akustisk seksstrenger i et repertoar som han, med et Bonafede-unntak, står for sjøl. Hans høykompetente medmusikanter oppfører seg som om de har spilt materialet i all evighet, noe de neppe har gjort.

Det hevdes at man kan høre Middelhavets varme i Cataldos musikk – det skal man ikke se bort fra. Den er i alle fall varm, vakker og søkende – med en estetikk i seg som har et klart slektskap til ECM.

Cataldo er en utmerket gitarist som det har vært en sann glede å stifte bekjentskap med. Til våren kommer han til Oslo for å spille med skandinaviske musikanter. Der vil Francesco Cataldo også passe utmerket.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

«I objektivet – for spesielt interesserte» var tittelen på et norsk tv-program for noen tiår siden.  Musikken til denne trioen passer heller ikke for alle.

Noen ganger, eller kanskje ofte, er det flott å gi seg sjøl ei solid utfordring. Møtet med musikken til de to engelske avantgarde-veteranene og legendene Keith Rowe og John Tilbury og den norske videoinnovatøren Kjell Bjørgeengen kommer definitivt inn under den kategorien.

Pianisten Tilbury og lydskulptøren Rowe er begge pluss minus 80 år unge og har sittet i førersetet når det gjelder å skape musikk eller lydinstallasjoner helt siden 60-tallet. De har i store deler av sin karriere befunnet seg i elektro-akustiske landskap og der passer Bjørgeengen portimot perfekt inn.

Musikken, som er et musikalsk maleri på vel 48 minutter, er tilegna Bjørgeengens kone, Sissel, som gikk bort kort tid før denne konserten, som blei spilt i Stavanger under konsertserien Moving Sound.

Hvem som «sier» hva og når, bortsett fra Tilburys unike pioanoklanger, er ikke godt å si, men så har det ikke så stor betydning heller. De tre har blitt forena i en inderlig, ettertenksom og på sitt vis vakker hyllest til Sissel Bakken (1950-2016) langt bortenfor tradisjonell musikk og melodisk tilnærming slik vi kjenner den.

Dette er tre musikanter som ikke kompromisser med noen eller noe – de skaper den kunsten de «må» skape og du verden så flott det er det finnes slike unike sjeler.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

De tyske Wasserfuhr-brødrene har tatt med seg en venn, satt kursen for Irland og virkelig latt seg inspirere.

Flygelhornisten og trompeteren Julian og pianisten Roman Wasserfuhr søkte ny inspirasjon. Produsent Siggi Loch foreslo Irland og sammen med cellisten Jörg Brinkmann tok de turen til West Cork i fjor sommer. Det skal vi være glad for.

Til tross for at Julian og Roman, som begge er i begynnelsen av 30-åra, har vært sett på som noen av de største talentene i tysk jazz lenge allerede, så er dette mitt første møte med dem. Det tar ikke lang tid å slå fast at det var på høy tid.

De har på en tidligere utgivelse hylla Chet Baker og det er åpenbart at det er en stor inspirasjonskilde for begge, men spesielt for Julian må vite. Her har vi med unge musikanter å gjøre som ikke har behov for å briljere med langt framskreden teknikk eller å spille fort og høyt. Det er en sann lise å oppleve fra unge folk og forteller en hel del om modenhet på så mange plan.

På sin tur til det irske studioet, landskapet og folket har de definitivt fått påfyll. De gir oss nydelige og originale versjoner av «Drunken Sailor», Van Morrisons «Moondance» og Gilbert O´Sullivans «Clair» samt ni originalkomposisjoner.

Duo trompet/flygelhorn er i seg sjøl en spesiell konstellasjon, men når sjelsfrende Jörg Brinkmann bidrar på ytterst empatisk vis med sin cello, så blir dette en særdeles annerledes klingende trio.

Dette Irlands-oppholdet har ført til et vakkert, melodisk og inderlig musikalsk møte med tre musikanter som altså har greid å passere under min musikalske radar inntil nå. Det skal ikke skje igjen – håper jeg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jacob Young er en svært så allsidig gitarist og musikalsk «gründer». Her inviterer han oss med på party med gode venner på laget.

Med Urban Gardening har Jacob Young skapt musikk et ganske langt stykke bortenfor det vi vanligvis hører fra han. Denne gangen handler det om good time music med solide doser soul, funk, rhythm and blues og sjølsagt også jazz i brygget.

Når Young har samla et lag med de to unge supervokalistene Siril Malmedal Hauge og Rohey Taalah – begge med sin helt særegne signatur – samt sin datter Stella, elbassist Bo Berg, trombonist Øyvind Brække, perkusjonist og vokalist Sidiki Camara – opprinnelig fra Mali, superveteran og en av Europas beste – Knut Riisnæs på tenorsaksofon og fløyte, Raciel Torres – opprinnelig fra Cuba – på trommer og perkusjon og Anders Aarum på elpiano, så skal det i alle fall ikke stå på lagoppstillinga. Her snakker vi nemlig noen av de upperste som finnes innenfor Harald og Sonjas grenser og de stortrives åpenbart.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her har Young og gode venner hatt som ambisjon å skape hippe og groovy stemninger – kall dem gjerne urbane – på låter som Young i hovedsak har skrevet, som blir krydra av komposisjoner av blant andre Allen – ikke Allan som det står på omslaget – Toussaint, Outcast og en tekst av Charles Bukowski samt tydelige spor av både afrikansk og cubansk musikk.

Dette er tøff og moderne musikk anno 2019 der både ensemblet og flere av solistene får skinne. Saker!

Skiva er gitt både på vinyl og cd – der cden har flere spor.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Du skal være svært godt bevandra i amerikansk jazz for å kjenne til saksofonisten Keith Oxman. Når Dave Liebman står på gjestelista, så aner vi likevel hvilken nivå vi befinner oss på.

Tenorsaksofonisten Keith Oxman (60) kommer fra Denver i Colorado og har jeg skjønt det rett så har han tilbragt det aller meste av sitt liv og karriere der. Det kan alle de som bor der være glade for – vi andre får nå for «første» gang anledning til å smake på hva Oxman har å by på – flott, tidløs, stilsikker, melodisk og moderne jazz i tradisjonen etter det John Coltrane skapte pluss/minus 1960.

Oxman, sammen med sin utmerkede trio med Jeff Jenkins på piano, Todd Reid på trommer og Ken Walker på bass, er alle flotte eksempler på at rundt omkring i «grisgrendte» strøk nesten hvor som helst på kloden finnes jazzmusikanter på svært høyt nivå.

Oxman har spilt i nesten 50 år, han har transkribert soloer av «alle» de store saksofonistene og han har spilt inn en rekke skiver på det regionale selskapet Capri Records. Til tross for det har han altså levd et ganske så beskytta liv for den store jazzmenigheta på verdensbasis.

Nå har han fått en av sine store drømmer oppfylt, nemlig å få møte, bli kjent med og lage skive med den tidligere Miles Davis-saksofonisten Dave Liebman. Oxman mener at Liebman, som her spiller både tenor og sopran, er en av de mest interessante blant nålevende saksofonister og jeg skjønner hva han mener for å si det sånn.

Her treffer vi de fem i fire Oxman-komposisjoner, en Cedar Walton-låt,  en av Liebman, ei «ukjent» standardlåt samt Liebman og Jenkins i en duoversjon av «In a Sentimental Mood»..

Vi blir servert kvalitetsjazz i tradisjonen etter Coltrane på seint 50-tall og tidlig 60-tall. Denver-kvartetten holder så avgjort mål i møtet med Liebman og han stortrives åpenbart i dette selskapet – han er så absolutt på hjemmebane både med musikken og musikantene.

Dette møtet er nok et eksempel på at god jazz er tidløs og at møter som dette er inspirerende for både de som skaper den og vi som får oppleve den.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som  mulig.

De aller fleste musikanter går rundt med store og små drømmer. Gitaristen Øyvind Nypan har så definitivt fått oppfylt en av den store sorten med sitt New York-besøk.

Nå har det seg vel slik at de aller fleste jazzmusikanter gjerne vil avlegge jazzens hovedstad New York et besøk før eller siden. Når så det kan kombineres med å få spilt inn plate med noen av de hippeste gutta i klassen, så nærmer det seg sikkert Nirvana. Det er akkurat det 46 år unge Øyvind Nypan, opprinnelig fra Trondheim, men bosatt i Kristiansand, har gjort. Hvis han hadde like hyggelig som meg som lytter, så var denne januardagen for to år siden av det herlige slaget.

Det er liksom ikke på bare å slå på tråden til fire favorittmusikanter man aldri har truffet, og så er alt på stell. Det er sjølsagt mye orging før det hele er i mål, men Nypan er åpenbart ikke av typen som lar seg lett stoppe. Pianisten Taylor Eigsti, trommeslageren Justin Faulkner, bassisten Joe Martin og saksofonisten Ben Wendel – fire av The Big Apples aller mest attraktive unge herrer, men som heller aldri hadde spilt sammen før som kvartett – syntes tydeligvis forslaget til Nypan og låtene han hadde sendt dem på forhånd var av det gode slaget og i løpet av fem timer, uten øvelse på forhånd, var ti låter i boks og åtte av dem blir vi servert her.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For mitt sanseapparat er det nesten utrolig at de fem aldri hadde møtt hverandre eller spilt sammen tidligere. De vakre og ikke spesielt kompliserte låtene til Nypan, bød åpenbart på mer enn nok av utfordringer for NY-gjengen og både solistisk og ensemblemessig er det masse flott som blir servert her i et tøft hardboplandskap. Nypan holder på alle vis samme klasse som disse unge storhetene og han har absolutt ingen grunn til å stå med gitaren i hånda – og det gjør han da heller ikke. Flott med slike drømmer – spesielt når de går i oppfyllelse!

Der jeg har møtt Nypan oftest er i en orgeltriosetting med Daniel Formo på B3 og Truls Rønning på trommer. Bandet har eksistert i mange år og har tidligere gitt oss «Directions» spilt inn i 2013.

Siden den gang har trioen jobba mye sammen og for knapt et år siden gikk de i studio igjen med sju Nypan-låter – ingen av de samme som på NY-skiva.

Her møter vi et svært så groovy og samspilt kollektiv og at Nypan har hørt en time eller to på John Scofield, som også har gjort ei trio orgelskive med Jack DeJohnette og Larry Goldings, bør han på ingen måte skamme seg over.

»Life of Three» er orgeljazz med masse tradisjonen i seg samtidig som de tre også skuer framover – heftige saker dette også.

Disse to utgivelsene forteller oss hvor bra Øyvind Nypan er, hvor allsidig han er og at han fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått til nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

For et par år siden dukka det svenske bandet Angles 9 opp med norsk saksofonhjelp. Nå er de tilbake som trio – nå med norsk bassistanse.

Begge skivene er spilt inn i 2016 – den første i studio i Stockholm og den andre mellom 22. og 24. november på festival i Portugal. I den store utgava er Eirik Hegdal med på saksofon, mens i trioen er Oppdals store sønn (ja, jeg vet det er flere av dem) Ingebrigt Håker Flaten, som nå er bosatt i Austin, Texas, mer enn hjertelig tilstede.

Sjefen for både den store og den lille utgava er den svenske saksofonisten og komponisten Martin Küchen, for anledninga på tenor- og sopransaksofon, og som den viktige bidragsyteren på trommer og perkusjon finner vi Küchens landsmann Kjell Nordeson, som mange kjenner aller best som vibrafonist blant annet i bandet School Days. Som Håker Flaten så er også Nordeson bosatt i USA, nærmere bestemt i California.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uansett hvor de tre er bosatt så fører de samtaler basert på et felles referansegrunnlag som både er nært og stort – her snakker vi musikalsk og personlig empati langt utenom det vanlige. Fire komposisjoner som til sammen varer i cirka en time betyr at alle tre får anledning til å strekke ut, men det fører ikke til «tomprat» på noe slags vis.

Musikken er melodisk, fri, åpen, vakker, stygg, utfordrende, sterk og totalt unik sjøl om det finnes klare referanser til giganter som Ornette Coleman, Albert Ayler og andre fra den amerikanske 50- og 60-tallsgenerasjonen. Angles 3 har på sitt unike vis makta å ta med musikken inn i våre tid – tøft, beintøft er det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Opp med hånda alle som har hørt eller hørt om Karmen Rõivassepp. Tenkte meg det ja, men det bør mange gjøre noe med.

Vokalisten, komponisten og bandlederen Karmen Rõivassepp kommer fra Estland og er 25 år. De seineste seks åra har hun bodd i Århus i Danmark der målet har vært å bli en så bra jazzvokalist som mulig. Dit er hun på svært god vei.

Det norske plateselskapet AMP skal ha all mulig slags ære for å finne fram til og gi ut musikk med artister som har et stort talent og som ligger i vannskorpa til å slå gjennom. I den kategorien befinner så avgjort Rõivassepp seg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I løpet av sine seks år med studier og jobbing i Danmark, har hun i stadig større grad blitt ei viktig stemme der sør. Sammen med  kvartetten, som består av Adrian Christensen på bass, Simon Eskildsen på piano og Daniel Sommer på trommer – utmerkede unge herrer alle sammen både som solister og som reisefølge for Rõivassepp, formidler hun en kjærlighet til den vakre melodien og gjerne den smukke balladen – blant annet representert med klassikeren «Send in the Clowns».

Ellers har Rõivassepp skrevet seks av de åtte låtene, mens Eskildsen er ansvarlig for den siste. Rõivassepp har en leken og varm tilnærming til det å formidle tekst om det er på engelsk eller på estisk. Hun har perfekt engelskuttale – når det gjelder estisk er jeg noe mer usikker, men det er uansett fascinerende å høre jazz sunget på et helt «nytt» språk og det swinger av henne der også.

På hvert sitt spor bidrar også saksofonisten Christian Vuust og trompeteren Scott Westh og leverer på akkurat like høy hylle som de fire andre.

Karmen Rõivassepp er et svært så hyggelig nytt bekjentskap som anbefales på det varmeste.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Roald Amundsen (1872-1928) er av mange regnet som en av de største nordmenn gjennom alle tider. Likevel dukker det nok en gang opp en ny flik av historia om han.

Bragdene til polfarer Roald Amundsen er fortsatt rimelig godt kjent til tross for at det er vel 100 år siden de store ekspedisjonene og oppdagelsene blei gjort. Mye av det som skjedde underveis, har gått i glemmeboka eller har aldri fått den store oppmerksomheten. Med «Kapp Hjertestein» har Espen Ytreberg løfta fram en viktig del av hvem og hva Roald Amundsen var.

Vinteren 1921, mens han gjorde nok et mislykket forsøk på å nå Nordpolen med «Maud», «adopterte» Amundsen to jenter i Øst-Sibir. Den minste – Nita – var datteren til Kakot som jobba ombord på «Maud», mens Camilla var datteren til Charlie Carpendale. Han var opprinnelig fra Australia, men hadde slått seg ned og gifta seg på et sted i lengst øst og nord i Sibir – på et sted der ingen skulle tro at nokon kunne bu.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Slik det fremgår av Ytrebergs grundige research – sjøl om det sikkert er mye som er umulig å grave frem igjen nå – så var det helt greit for begge familiene at Amundsen fikk «låne» de to barna. Langs en god del omveier, som alle er godt beskrevet, havna de to på Uranienborg ved Bunnefjorden i Oslo – Amundsens residens i de korte periodene han var «hjemme». De begynte på norsk skole, lærte seg norsk og knytta bånd som tildels varte livet ut.

Båndene mellom jentene og Amundsen var sterke og virka ekte, men storhetstida til polfareren var over og han sleit i stadig større grad både økonomisk og profesjonelt. Det førte til at jentene forlot Norge i desember 1924 og etter mye frem og tilbake havna de tilbake i USA og etterhvert Canada. Kontakten med Amundsen blei stadig dårligere og bare noen år seinere forsvant han for godt da han var på leiting etter sin rival Umberto Nobile i nærheten av Bjørnøya.

Ytreberg har skrevet noe som ligger midt i mellom en dokumentar og faktisk  en spenningsroman. Han har lykkes med å løfte fram en del av historia som svært få har kjent til og som gjør Amundsen til mer enn en polforsker og oppdager. Ytreberg stiller også de kritiske spørsmålene, men lar det i stor grad være opp til oss å konkludere – noe jeg liker, her jeg sitter ved Bunnefjorden, ikke langt unna Uranienborg, og får et spennende blikk inn i historia til en av de store: Roald Amundsen.

Når Arild Andersen og Jon Christensen er involvert, så er det all grunn til å spisse ørene. Det har den russiske pianisten Yelena Eckemoff også skjønt.

Eckemoff er født og oppvokst i Moskva i et svært musikalsk hjem. I 1991 tok hun med seg mann og emigrerte til USA. Etter å ha lagt karriera litt på is mens barna var små, så har hun på alle måter tatt det igjen de seineste åra og her kommer det hele fem flotte eksempler på det – med mange svært gode norske bidrag.

Disse fem skivene er spilt inn mellom 2012 og 2017 og vi begynner like godt med den mest «norske». Eckemoff har skrevet all musikken til alle skivene, bortsett fra to Andersen-låter på «Everblue» – innspilt hos maestro Jan Erik Kongshaug i Rainbow i 2014.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med Arild Andersen, Tore Brunborg og Jon Christensen som de håndplukkede, er jo muligheten for at det skal gå gæernt i dette melodiske, litt melankolske landskapet sånn cirka null. Eckemoff har enkelt og greit funnet tre sjelsfrender og denne sjeldne skatten anbefales på det varmeste.

Trio er åpenbart en foretrukket uttrykksform for Eckemoff. I 2012 blei Andersen invitert over til Junaiten og sammen med Weather Report-legenden Peter Erskine på trommer, fant han og de to andre bokstavelig talt tonen ganske raskt.  Det er fortsatt lett å høre at Eckemoff kommer fra klassisk univers, men hun passer likevel utmerket med jazzgigantene Andersen og Erskine.

Året etter gikk turen til New York og til et møte med nok en trommelegende, nemlig Billy Hart. Repertoaret bestod av helt nye Eckemoff-låter, men i mer eller mindre det samme landskapet. Trioen var både i studio og spilte live på legendariske Birdland og på denne dobbelt cd-en får vi være med på studioseansen. Eckemoff og Andersen stortrives åpenbart sammen med både Erskine og Hart – det er forsåvidt lett å begripe.

Den innspillinga som skiller seg mest ut her er «Better Gold Than Silver». Her har Eckemoff satt musikk til bibeltekster og i løpet av denne dobbelt cden, en med vokal og en instrumental, har hun fått med seg et amerikanske kremlag med Ralph Alessi på trompet, Joey Baron på trommer, Tomás Cruz på tenor, Drew Gress på bass, Christian Howes på fiolin, Kim Mayo på mezzo sopran og Ben Monder på gitar.

Dette er helt forskjellig fra de tre forrige innspillingene både kompositorisk og uttrykksmessig og viser oss ei helt annen side av Eckemoff også der hennes klassiske bakgrunn kommer tydeligst frem.

Dette møtet med Yelena Eckemoff avsluttes med et duotreff med trommeslager Manu Katché, med fortid fra både Sting, Peter Gabriel og Jan Garbarek – vi snakker en av klodens aller mest ettertrakta perkusjonister. Innspillinga er gjort i Frankrike i 2017 og alle de 14 komposisjonene har Eckemoff henta inspirasjon til fra forskjellige farger.

Katché er en utmerket fargelegger og påtreffes her i en mye mer lyttende og utfyllende utgave enn den fusionutgava vi treffer han med i sitt eget band.

Dette har blitt et flott møte med en annerledes pianist og komponist vi kjenner for lite til her hjemme. Sjølsagt er det også veldig hyggelig at tre av våre aller beste menn her blitt invitert med – de gjør seg på ingen måte bort.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snarest som mulig.