Jan Eggum og Halvdan Sivertsen er hver for seg institusjoner i norsk musikkliv. Sammen er de ofte magiske – som i går kveld.

Av ganske så forståelige grunner er det mange som minnes Gitarkameratene. Men alt har sin tid og bedre avlegger enn Eggum og Sivertsen i duotapning er det faktisk vanskelig å tenke seg.

De to inntok den legendariske scena på Chat Noir akkurat så upretensiøst og avslappa som det skal være. De har egentlig ikke noe å bevise, men gjør det likevel fra første takt. Eggum, iført litt for korte bukser og litt slitte joggesko (trodde først det var snowjoggere, men nærmere øyesyn avslørte at det var vanlige joggesko – som jeg har en mistanke om aldri har vært brukt til akkurat det – jogging altså), og Sivertsen – ikke akkurat moteløva fra nord – oppkledd i nye bukser for anledninga, hadde ikke brukt plagsomt mye penger på sceneshow og tilliggende herligheter. To barkrakker, to vannflasker, fire gitarer (to var bare til pynt) var det hele – og det var mer enn nok.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Velkommen til musikken

Det de to inviterte oss med var nemlig en hyllest til musikken. En hyllest med noen av de strålende tekstene og låtene de to har gitt oss gjennom mange tiår – ikke bare de mest velkjente, men også flere nye. Disse gutta er nemlig utstyrt med et gen som gjør at de aldri slutter å skrive låter – og takk for det.

Når de i tillegg er framifrå humorister som kler hverandre – uten å gå i veien for hverandre, for de konkurrerer på ingen måte om rampelyset – med noen kjente, men mange nye stikk som samtidig forteller oss om fortsatt samfunnsengasjerte herrer, så blei dette en hyggestund både til sinnets fornøyelse og til ettertanke.

Like aktuell – minst

Halvdan Sivertsen sa det egentlig mest treffende da han introduserte den 41 år gamle «Kjærlighetsvisa». Den er dessverre – på noen måter – minst like aktuell den dag i dag. Like vakker også! Morsomt var det at vi tilfeldigvis var plassert ved siden av bass maestro Arild Andersen som stolt kunne fortelle at det faktisk er han som spiller på originalinnspillinga.

Inger Lise Rypdal, Wenche Myhre og Øystein Sunde – som alle var begeistra tilstede – var også en del av tekst/humor-universet til herrene. 

Det er et univers som blander humor, alvor og ettertanke på et vis som de to har tatt til et helt unikt nivå. Ikke alle mellomstikkene satt like godt, men det er jeg sikker på at de to justerer allerede til forestilling nummer to.        

I «Mor jeg vil tilbake», som er med på å runde av denne visekvelden, lurer barnet på om verden er for stor han/henne/hen. Verden er i alle fall ikke for stor herrene Eggum og Sivertsen. Verden – i alle fall vår del av den – bør takke for påfyllet. 

De to, de to er Jan og Halvdan – det holder herfra til evigheten det.

PS Jeg hadde tenkt å gi de to en 3-er hver, men siden de gjør dette sammen så slår jeg det sammen til en 6-er.

Vi to (er ikke Romeo og Julius) 

Jan Eggum og Halvdan Sivertsen

Chat Noir, Oslo

580 – Fullt

1    Venner / En natt forbi    

2    Høre tell på jorda

3     Myrsnipa

4    Romeo og Julie                                                

5     Anna Karoline

6     En annen 

7    Amerika

8    Alarmen går   — Tom snart ti

9    pot På´an igjen / Sverre nord i verret /  Totts / 

Tre e en for mye / Levende lyd / Heksedans 

10    Nyttårsnatt

11    Mang slags kjærlighet / Leve lenge

12    Kjærlighet som kommer

13    Værsjuk

14    Ryktet forteller                                                      

15    Hon elsker ham/ Bruremarsj /Hon elsker han  

16    Ta meg med / Nordaførr  

17    Kj visa

18    Helter                                                            

——Extras:

19    Mor jeg vil tilbake

20    Sommerfuggel

Sangeren, gitaristen og låtskriveren Erik Lukashaugen er nok Hans Børli-tolkeren fremfor noen. Her kommer kanskje det endelige beviset på det.

Erik Lukashaugen (44) kommer fra Elverum. Det er ikke noen forutsetning, men det å ha et forhold til skogen skader på ingen måte når man skal ta for seg Hans Børlis lyrikk.

Sjøl om dette er Lukashaugens fjerde fonogram, så er det likevel mitt første møte med han og hans univers. Det er heller ikke Lukashaugens første møte med Børlis – skogens dikter – lyrikk. Forskjellen fra den første utgivelsen, «Av en sliters memoarer – tekster av Hans Børli», er at skogsidyllen har måtte vike plassen for mørkere dikt der Børli tar de svakestes parti klart og tydelig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Utgivelsen kom i forbindelse med at Børli (1918-1989) ville ha runda 100 år i fjor. Lyrikken forteller oss at den er like aktuell og ikke minst like viktig den dag i dag og når Lukashaugen forteller at han er en historieforteller av rang, så har dette blitt både et flott og viktig visittkort der Lukashaugen har skrevet alle melodiene.

Vi befinner oss i et varmt, åpent og empatisk viselandskap der Børlis hyllest av ikonet «Louis Armstrong» er et av mange høydepunkt. Når Lukashaugen omgir seg med strålende musikanter i Arbeidslaget sitt som bassisten Ellen Brekken og fiolinisten, og mye mer,  Tarjei Nysted, så blir reisefølget for både Lukashaugen og Børlis dikt av det ypperlige slaget.

Folket eier skogene og Erik Lukashaugen har tatt eierskap i noe av det flotteste og sterkeste som finnes av norsk lyrikk, nemlig Hans Børlis. Både Erik Lukashaugen og Hans Børli fortjener mye oppmerksomhet både nå og i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det tyske plateselskapet Ozella har valgt en fornuftig vei. De har nemlig mange norske artister i stallen sin og de får vi møte på denne samleplata.

Helge Lien Trio, Karl Seglem, Oddgeir Berg Trio, Eivind Austad Trio, Anders Aarum og Helge Lien og Knut Hem er alle strålende norske bevis på hvilken enorm kvalitet og bredde det er i norsk jazz om dagen.

Dagobert Böhm har drevet selskapets Ozella i rundt 20 år. Tidligere handlet det om et ganske stort mangfold når det gjaldt sjangre, men etter at Helge Lien Trio fikk stor suksess med «Hello Troll» har det blitt stadig større vekt på jazz – og spesielt norsk jazz.

Her har Böhm samla noen av sine favoritter og seks av de 13 spora har altså norsk opphav. I tillegg får vi også møte den finske trompeteren Martti Vesala Soundpost Quintet og Kari Ikonen Trio, den polsk/franske trioen Inwardness, Rain Sultanov (sopransaksofon) og Isfar Sarabski (orgel, piano) fra Aserbajdsjan, den engelske trompeteren Tom Arthurs Trio og det italiensk/australske samarbeidet Mezza/Ginsburg Ensemble med lederne på tangenter og saksofoner.

Til sammen har det flott melodisk/lyrisk reise der Ozella får vist fram hva de står for anno 2019 og nok en gang er det jo veldig hyggelig at veldig mye handler om norske musikanter og konstellasjoner – slik det også har vært på et annet tysk selskap, ECM, i 50 år.  For den sakens skyld er ikke et tredje tyske selskap, ACT, så langt unna heller når det gjelder norske bidrag.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

For snart fire år siden fremførte gitaristen og komponisten Vidar K. Schanche sitt bestillingsverk under MaiJazz i Stavanger. Nå kan heldigvis alle vi som ikke var tilstede også få oppleve det.

Den fremragende gitaristen Morten Mølster fra Stavanger gikk bort så altfor tidlig. Han greide likevel på mange vis å sette spor etter seg og i hans navn har også Mølsterprisen oppstått. Det er en pris som deles ut i forbindelse med MaiJazz og vedkommende som blir tildelt æren må takke for prisen med en konsert påfølgende år.

Det førte til at Vidar K. Schanche fikk muligheten til å skrive «Awakening» som fikk blei uroppført i 2015. I fjor kom konsertopptaket fra Folken i Stavanger og du verden så både verket og Schanche har fortjent at flere får anledning til å høre den originale og spennnde musikken.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De som har fulgt godt med kjenner Schanche (40) fra sitt eget prosjekt EGG3 eller fra Kitchen Orchestra eller fra Morten Abels univers. Uansett hvor eller når, så har han framstått som en personlig og interessant musikant.

I forbindelse med dette bestillingsverket får han vist seg fram i et så bredt og stort format som han vel aldri har hatt sjansen til tidligere. Sammen med et relativt lokalt superlag bestående av trommeslageren og glockenspieleren Ståle Birkeland, saksofonisten Arild Hoem, bassisten John Lilja, vokalisten og gitaristen Dag Sindre Vagle, fiolinisten og hardingfelespilleren Nils Økland samt vokalisten Eva Bjerga Haugen på avslutningssporet, har Schanche skapt et verk på vel 76 minutter så fullt av stemninger, søken, lengsel, vakre melodier og utmerket musikerskap at det bare er å ta turen inn i dette universet og la seg bergta.

Schanche har skrevet all musikken og tekstene er henta fra lyrikeren Ray Kane. Stemningene og tekstene, som ofte handler om drøm og virkelighet og kanskje det midt mellom, blir flott vokalt tolka av Vagle og Bjerga Haugen og mannskapet Schanche ellers har hanka inn har på alle vis skjønt intensjonene hans.

Vi beveger oss fra landskap voldsomme og tøffe til sarte og søkende og dynamikken i uttrykket er noe av det som løfter «Awakening» opp til noe viktig.

Det er ikke så lett å få den oppmerksomheten man fortjener når man ikke er bosatt i hovedstaden. Vidar K. Schanche forteller oss her at han er ei søkende sjel med mye på hjertet som fortjener et stort publikum også langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Dette bør være ei flott oppvåkning for flere enn meg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den svenske fløytisten Anders Hagberg tar oss med på ei vakker og inderlig reise – nesten helt aleine.

Anders Hagberg (60) har på et forunderlig vis greid å unngå min oppmerksomhet – fram til nå. Jeg tar på meg all skyld for det for med «Trust» forteller ha oss at han har noe helt spesielt å melde.

Til tross for at Hagberg har jobba med storheter som Marilyn Mazur, John Tchicai, Anders Jormin, New Jungle Orchestra og Mynta, så har jeg altså ikke fått med meg hva han har hatt å komme med.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når jeg først blir invitert inn i dette universet, så er det altså til et sted der Hagberg med sin fløyte, bassfløyte, kontrabassfløyte, sopransaksofon, Matusi-fløyte, piano, gong, bjeller, overtonefløyte, munnharpe og elektronikk skaper stemninger, melodier og lydlandskap ulikt det aller meste som har kommet min vei. På noen av spora har han fått empatisk assistanse av perkusjonisten Lisbeth Diers.

Opprinnelig er mesteparten av musikken skrevet for ei danseforestilling, men Hagberg har tilpassa den slik at den står veldig på egne bein. Hoveddelen er spilt inn mellom 2016 og 2018, mens noe går helt tilbake til 2009.

Hagberg har ei unik stemme i og på instrumentene sine og han kombinerer inspirasjon fra Østen med det skandinaviske på et herlig vis. Det er masse rom og luft i uttrykket og musikken egner seg ypperlig til å søke den store ro og la tankene få tid til å finne seg sjøl.

Anders Hagberg har noe helt eget på hjertet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

B

Anderrs Hagberg
Trust
Prophone Records/Naxos Norway

Bjørn Klakegg og hans band Needlepoint har nok en gang makta å skape noe helt spesielt. Det er på ingen måte overraskende.

Needlepoint har gitt ut tre skiver tidligere – i 2010, 2012 og 2015. Det forteller oss om et band som har ei retning og evne til å utvikle seg over tid. Med Bjørn Klakegg i førersetet, både som komponist, tekstforfatter, vokalist og gitarist, vet vi at vi får musikk med et uttrykk og et avtrykk som ikke likner på noe annet. Slik har det blitt også denne gangen.

Presseskrivet hevder at hvis man fusjonerer det melodiske idealet til Robert Wyatt og Syd Barrett med fusionimpulser fra Weather Report og Return to Forever og krydrer det med litt Caravan og Camel, så bør man klare å lage seg ei forestilling om hva Needlepoint står for med «The Diary of Robert Reverie».

Det er mulig det, men for meg har den ustoppelig kreative Bjørn Klakegg skapt musikk som står noe så voldsomt på egne bein. At Klakegg er en framifrå gitarist vet vi fra før, men også som vokalist framstår han nå som ei høyst spesiell stemme.

De vel 34 minuttene i dette universet har, med hjelp av noen av kongerikets aller beste herrer: Nikolai Hængsle på elbass og ymse – han har også produsert herligheten -, Olaf Olsen på trommer og David Wallumrød på allehånde tangenter – i tillegg bidrar alle med sine stemmer også, blitt et nytt flott og viktig kapittel i Bjørn Klakeggs stadig større univers. Dette er tøft, moderne og ulikt det meste annet som har kommet din vei.

Når så Bjørns storebror Rune nok en gang har bidratt med sine fornøyelige illustrasjoner, så har kapittel fire i Needlepoints univers blitt akkurat så hipt som man kunne forestille seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I mine ører er Anders Aarum en av de mest allsidige og spennende musikantene her på berget. Her kommer det nok et godt og overraskende eksempel på det.

I Anders Aarums (44) musikalske verden er jeg ganske sikker på at det kun finnes to definisjoner når det gjelder musikk: god eller dårlig. Når det gjelder sjangre så er jeg også ganske sikker på at han ikke bryr seg nevneverdig. Han dukker nemlig opp der det skal spilles god musikk – uansett.

Med «Shakin´ Our Souls» vil nok mange mene det er ei ny side av Aarum vi får møte. Jeg er ikke så sikker på det, men det er i alle fall første gang jeg hører han slik på skive.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Aarum er en musikant som blir invitert med av «alle» fordi han fikser alt og uten stans gjør det med kvalitet. Om det dreier seg om tradisjonell jazz, moderne jazz, pop, rock og andre herligheter, så har Aarum vært der og satt sine tydelige bumerker på alt han har vært innom.

Med sin debut på det tyske selskapet Ozella er det den funky Aarum vi får hilse på. Utstyrt med elpiano, moog og analoge tangenter og sju egne komposisjoner samt Ornette Colemans – en av de aller mest funky musikantene som har levd spør du meg – «Una Muy Bonita», blir vi presentert for et uttrykk med både mye soul, funk og jazz i seg.

Sammen med brødrene Ivar (trommer) og Magne Thormodsæter (bass) skaper Aarum groover, stemninger og landskap som det er lett å bli begeistra for og forført av. På noen av spora gjester også gitaristen Svein Erik Martinsen Ånestad, vokalisten Julie Dahle Aagård og perkusjonistene Erik Holm og Hermund Nygård – til sammen skaper de en ny, flott og funky Aarum-verden det er svært hyggelig å bli invitert inn i.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trompeteren og elektronikeren Hilde Marie Holsen fra Jølster følger på et spennende vis i fotspora til en maler fra hjembygda, Nikolai Astrup.

Med sitt andre visittkort forteller Holsen (29) oss at hun har staka ut en kurs som det allerede er og som det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

Hun følger en viktig og original trompettradisjon i kongeriket og ekstra interessant er det at hun slekter på Arve Henriksen og Nils Petter Molvær, som begge kommer fra nesten det samme geografiske området som henne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Holsen fortalte oss allerede på debuten «Ask» at hun ville utforske landskap der den akustiske trompeten møter en elektronisk verden. Den veien har hun gått videre på her og med et godt samarbeid med og inspirasjon fra maleren Tyra Fure Brandsæter, så maler hun flotte og totalt unike lydlandskap egna til å åpne alle sanser og samtidig la tankene fare vidt og ikke minst: la den store ro senke seg.

Holsen har utvikla en vakker og lengselsfull tone i trompeten sin og elektronikken, som er trigga av trompeten på ymse vis, kler uten stans det flotte trompetuttrykket hennes.

Som sambygdingen Astrup, så maler Holsen flotte bilder med musikken sin. På sett og vis er de sjelsfrender sjøl om det er mange generasjoner mellom dem: jeg er sikker på at Astrup også ville ha digga Hilde Marie Holsens bilder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Finn Bjelke og Jo Nesbø har flere tangeringspunkter. De er gode venner blant annet, men når Arsenal og Tottenham møtes så….

Hvorfor møtes de her i denne anmeldelsen? Jo, fordi sistnevnte har skrevet forordet til førstnevntes bok og fordi sistnevnte også på et vis er ute med ny bok. Skjønner? Ikke jeg heller, men det har sikkert noe med det å gjøre at jeg begynner å bli gammel – for første gang.

Finn Bjelke, født en gang etter krigen – den andre verdenskrigen hvis noen lurte, har gjennom flere tiår på sitt særpregede vis underholdt allmuen med sitt vidd, sin store kunnskap på enkelte områder og med sin kjappe tunge og ditto hjerne – eller er det omvendt?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå har han, mer eller mindre medvillig, innsett at han faktisk nærmer seg oppløpssida. Gjennom «Gammel for første gang» tar han mot til seg og oppsummerer og forbereder seg – og oss (vi er noen andre også som sitter på innbytterbenken på oldboyslaget) – på det som komme skal.

Bjelke er utstyrt med like rask og spenstig penn som tunge og hans refleksjoner når det gjelder å nærme seg målstreken (???) , er både morsomme og noe de aller fleste av oss kan kjenne seg igjen i og puste litt letta over at det ikke er bare jeg som har tenkt de tankene.

Er det så ille da å begynne på oppløpssida? Hvis man tar med seg noen av innspillene, tankene og humoren til Bjelke så tipper jeg det går bra for de fleste av oss – hvis jeg husker rett…..

PS Det hadde vært morsomt å være flue på veggen hvis Bjelke og Nesbø hadde sett Arsenal mot Tottenam eller Lyn mot Molde (bortimot urealistisk, men de har jo noen år igjen da) sammen. Hvis de husker hvor tilhørigheten befinner seg da……

Jo Nesbø har skapt historier og univers som har bergtatt folk over store deler av kloden. Hyttenaboen min,  i Thailand, er blant annet superfan. Da dreier det seg sjølsagt om Harry Hole-universet – ikke Di Derre-universet, utrolig nok……

Her til lands er det etterhvert flere generasjoner som har et sterkt forhold til lyrikeren – på sitt beste mener jeg at Nesbø er det med sitt litterære univers av tekster til de lettfattelige poplåtene til det folkekjære bandet. Om det var nødvendig å lage ei bok om noen av disse tekstene, er vel heller tvilsomt, men for de som har levd med dem er det utvilsomt interessant å høre hva og hvordan Nesbø har tenkt i forbindelse med bakgrunnen, unnfangelsen og livet til disse tekstene.

Nå har det seg slik at jeg delvis er vokst opp i samme blokk som Nesbø i 6400 Molde – i Nøisomhedsveien, må vite. Det betyr at mange av referansene har en spesiell resonans hos slike som meg siden tekstene ofte har sitt utgangspunkt i Molde. Likevel har Nesbø makta å gjøre de allmenne og nasjonale – «alle» kan på sett og vis kjenne seg igjen flere steder underveis.

I de fine samtalene med Hallgeir Opedal, der de snakker om 23 av tekstene, «avslører» Nesbø store og små hemmeligheter – om han ljuger eller ikke, vet vi jo aldri – og det er fascinerende å få høre hvordan han sjøl har opplevd dette universet.

Mange har kjent seg igjen i mye av det som har skjedd underveis med «Erik Vea», «90 meters bakken», «Rumba med Gunn» og «Børs Café». Der Nesbø virkelig framstår som lyriker, i blant annet «Huset på Nes>» – intet mindre enn ei perle -, «Håp» og «Det går fint», møter vi han på det aller flotteste og for min del er det aller mest interessant å lese hans betraktninger rundt disse låtene.

Dette er på ingen måte ei bok for alle. De som vil lenger inn i dette Nesbø-universet derimot vil finne en hel del å hygge seg med her.

PS Til Nesbø: Det var Peppe som slo av lyset – ikke Skjalg Hostad!

PS 2 Til hvem det måtte angå: Jan Fuglset skrives bare slik – man kødder verken med det eller «Jakka mi».

Visekvartetten Stampestuen tar oss med til Amerika som jo var det forjettede land for veldig mange. Er det fortsatt det?

Mellom 1825 og 1930 utvandra godt over 700.000 nordmenn til USA. Mange av dem har satt evige spor etter seg og noen kom tilbake til Norge med halen mellom beina. Heldigvis tar noen vare på denne viktige delen av vår historie for oss. Edvard Hoem har skrevet noen herlige bøker om denne epoka og her tar Stampestuen seg av historia på et flott musikalsk vis.

Stampestuen, det vil si Jon Hjellum Brodal på fele, hardingfele og vokal, Annar Nohre By på gitar og vokal, Anders Lillebo på trøorgel, trekkspill, piano, fløyte, gitar, dulcimer og vokal og Beate Børli Løkken på vokal, psalmodikon (???), piano og autoharpe, har som man kan ane fra instrumenteringa, et helt eget sound og et helt eget uttrykk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De fire, med bakgrunn fra både jazz og folkemusikk, skjønte raskt at de hadde noe spesielt å melde sammen og at de ville utforske hvor de kunne gå videre.

Med sitt debutalbum har de tatt for seg tekster og musikk som våre forfedre, enten på vei over til Junaiten eller på plass over there eller på vei hjem igjen, har etterlatt seg. Brev og tekster har blitt samla av mange opp gjennom åra, blant andre Alf Prøysen, og her har Stampestuen på sitt unike vis henta det fram igjen og gir historia nytt liv.

Det er vakkert, sterkt og inderlig og historiene som blir fortalt forteller oss mye om hvor vi kommer fra og hvorfor så mange av våre forfedre tok det store valget og utvandra.

Jovisst begynner det å bli ei stund siden dette skjedde, men det er fortsatt en viktig del av hvem vi er som folk og samtidig kan vi lettere skjønne de som søker nye muligheter den dag i dag – og som Amerika, av alle, vil bygge en mur som vil nekte dem muligheten. En mulighet som forfedrene til de eventuelle murbyggerene fikk. Det er ingen god tanke for å si det mildt.

PS 1 De ekstra tålmodige bør vente ei stund etter at spor 10 er over – da kommer det nemlig en overraskelse.

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.