Marte Michelet har gjort en formidabel jobb med å dukke ned i historia om jødedeportasjonene i Norge under krigen. Det har det blitt storm av og det er bra.
Hvem har rett til å eie historia? Sjølsagt ingen, men når det gjelder norsk krigshistorie virker det som om mange av de involverte veldig gjerne ville ha et eierskap til den. Det har heldigvis Marte Michelet våget å ta et oppgjør med i dette tilfellet og hun har gjort det på et svært så grundig og troverdig vis.
Marte Michelet er ikke historiker. Hun er journalist med stor integritet – en hedersbetegnelse i mi bok. De seineste åra har hun, som sin far Jon Michelet, konsentrert seg i stadig større grad om sitt forfatterskap og «Den største forbrytelsen», som kom for fire år siden, etablerte henne umiddelbart som ei viktig stemme når det gjelder det grusomme som skjedde med jødene i Norge under andre verdenskrig.
På mange vis kan nok «Hva visste hjemmefronten?» ses på som en oppfølger til «Den største forbrytelsen». Michelet har tatt den tunge jobben med å avdekke så mye av kildematerialet som mulig – noe har dessverre forsvunnet for alltid av årsaker vi bare kan tenke oss hvorfor – og de stadig tilbakevendende spørsmålene er hva visste hjemmefronten, hva gjorde de med det de visste og ikke minst: hva unnlot de å gjøre?
Jeg er ikke historiker sjøl om jeg har et gammelt grunnfag i faget og hadde en av kildene, Edvard Bull, som foreleser i sin tid. Jeg er journalist og med det som utgangspunkt så må jeg si at Michelet har gjort en fantastisk jobb. Hun har vært grundig inntil det nerdete, men det skal man være i slike viktige spørsmål. Det at hun dermed har tråkka på vedtatte sannheter, var å vente og gjør bare boka og dokumentasjonen hennes enda viktigere.
Michelet er usedvanlig språksikker og framdrifta i fortellinga likner nesten på ei dramatisk krimfortelling – forskjellen er «bare» at det Michelet skriver om var og er et virkelig helvete. Mange av våre krigshelter har åpenbart mye å skjule. Michelet prøver på ingen måte å ta fra dem æren for hva de gjorde, hun prøver kun, og makter i stor grad, å påpeke hva de ikke gjorde.
Marte Michelet har makta i veldig stor grad å avdekke deler av historia som har vært forsøkt lagt lokk på helt siden den dramatiske sommeren og høsten 1942. Såvidt jeg kan skjønne, til tross for at en rekke faghistorikere mener noe annet, så har hun skrevet et referanseverk som utfyller bildet på et meget flott vis.
Hva visste hjemmefronten?
Gyldendal
Og nå har historikere og eksperter gått nøye igjennom Marte Michelets bok og dommen er nådeløs; hun har forfalsket sitater og lagt til informasjon som ikke finnes i noen kilder. Og det som stikker seg ut mest, er at hun påstår at de norske motstandsmennene som gjorde mest for jøder, ikke likte jøder. Marthe Michelets bok er historieforfalskning og det verste eksempelet på skittkasting jeg har sett i Norge. Så hva sier dere nå, dere som likte denne boken så godt, tror dere fortsatt på alt dere leser.
Det er ironiskt at Marte Michelet som har hatt det trygt og godt og levd i luksus hele livet på grunn av mostandsmennene, angriper motstandsmennene. En bortskjemt drittunge fra beste vestkant angriper og sverter de modigste mennene Norge har sett, menn som ofret livet for landet vårt. Hva skal man si til det? Jeg vet nøyaktig hva jeg skal si hvis jeg er så uheldig å møte dette ustabile selvgode marerittet av en svindler.