Gregory Porter har kommet som en «frelser» for mannlig jazzvokal de seineste åra. Her får vi være med han på fest i Royal Albert Hall.

Porter (47) har i relativt voksen alder bygd seg ei karriere som verdensstjerne. I åresvis sang han rundt om på små klubber både i California, der han vokste opp, og i New York uten at det skjedde noe som helst når det gjaldt oppmerksomhet.

Det er i løpet av det seineste tiåret at ting har blitt snudd fullstendig på hodet for Porter. Hele verden har blitt hans leikegrind og arenaene har blitt stadig større. Han hadde ingen problemer med å fylle Royal Albert Hall i London den 2. april i år for å si det sånn.

Det som er ekstra hyggelig er at Porter har oppnådd denne statusen ved å være den han alltid har vært – både personlig og musikalsk. Han har holdt seg til det jordnære, det melodiske, det tradisjonelle – det store i den amerikanske vokaltradisjonen.

Han har aldri lagt skjul på at hans aller største forbilde alltid har vært Nat «King» Cole. Det kom det en herlig bekreftelse på i fjor med albumet «Nat «King» Cole & Me». Der hadde en av jazzens aller største arrangører, Vince Mendoza, skrevet blekkene for London Studio Orchestra – fotballøyas svar på KORK – og det blei et flott album med 15 låter sterkt forbundet med Cole, men med Porters bumerke sjølsagt.

I april i år blei prosjektet tatt et steg videre. Nok en gang med strålende London Studio Orchestra, leda av Mendoza, fikk et fullsatt Royal Albert Hall møte Porter og hans band som han har hatt med seg siden de anonyme dagene på småklubbene med stort sett det samme repertoaret, men med noen Porter-originaler i tillegg, ikke minst den nydelige «Hey Laura».

Her kommer det ikke en eneste overraskelse – kun bortimot 80 minutter med herlig musikk med den beste mannlige jazzvokalisten som finnes på Tellus akkurat nå. Pakka er også todelt – musikken finnes både på cd og DVD, så hvis man skulle ha et ønske om å få konsertfølelsen inn i stua så er det fullt mulig.

PS Dessuten synes jeg Trump må avsettes så snart som mulig.