Nina Simone er en av de største og sterkeste stemmene i moderne
musikk. Denne nyutgivelsen på vinyl fra 1966 sier alt som trengs å
sies i den forbindelse.

Eunice Kathleen Waymon, muligens, men bare muligens bedre kjent som
Nina Simone, var en av det forrige århundrets aller største vokalister
og formildre av sterke og vakre budskap. Simone (1933-2003) var også
kompromissløs og i noens øyne også en vanskelig personlighet å ha med
å gjøre, noe som kanskje medvirka til at hun aldri fikk den store
oppmerksomheten og statusen hun hadde fortjent.

Ny serie

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det legendariske selskapet Verve er godt i gang med å gi ut en ny
serie med gamle og nesten glemte skatter på vinyl under tittelen
Acoustic Sounds Series. Musikken er mastra fra de originale analoge
tapene og er utgitt på høykvalitets (QRP) 180 grams vinyl. Heldigvis
har de valgt å ta med “Wild Is The Wind” i denne serien – Simones
sjette studioutgivelse fra 1966 etter at hun debuterte med “Little
Girl Blue” i 1959.

Den beste?

De lærde vil sjølsagt alltid strides om hva som er det beste en artist
noensinne har gjort og når det gjelder Nina Simone er det definitivt
ikke noe unntak. Jeg skal ikke påberope meg noen total oversikt over
hennes karriere eller plateproduskjon, men med min ringe kunnskap udi
hennes historie, så når “Wild Is The Wind” svært høyt opp lista.

Det spesielle med denne utgivelsen er at den besto/består av
overliggere fra to produksjoner som kom ut åra før. Hvordan selskapet
i utgangspunktet kunne overse denne skatten er nesten uforståelig, hvs
de da ikke hadde akkurat denne utgivelsen i bakhodet når opptaka blei
gjort.

Elleve låter, “I Love Your Lovin´ Ways”, “Four Women”, “What More Can
I Say”, “Lilac Wine”, “That´s All I Ask”, “Break Down And Let It All
Out”, “Why Keep On Breaking My Heart”, “Wild Is The Wind”, “Black Is
The Color Of My True Love´s Hair”, “If I Should Lose You” og “Either
Way I Lose”, viser den romnatiske sida av Simone som aldri før.

Sterkere, inderligere og mer personlig er det ikke mulig å formidle
tekst og følelser – Nina Simone var og er en unik vokalist, pianist og
kunstner.

Oddgeir Berg er en pianist, komponist og bandleder som sakte, men
sikkert har etablert seg på ei høy internasjonal hylle. Her kommer nok
en bekreftelse på hvorfor.

Dette er den femte plata jeg har hørt med og av Oddgeir Berg (40) og
hans trio siden 2018. Før den tid var Berg et totalt ubeskrevet blad
for meg. De seineste tiåra har det vært slik at “alle” som har slått
gjennom i norsk jazz har kommet ut, opp og frem via enten jazzlinja i
Trondheim eller fra Musikkhøgskolen i Oslo. Berg, og flere andre,
viser oss heldigvis at det finnes flere veier til Rom. Med sin “nye”
trio forteller Berg oss at han har tatt nye og flotte steg i retning
seg sjøl.

Rolla

Vi kommer alle fra et sted – et sted som har vært med på å prege oss i
større eller mindre grad. Berg sine røtter på på farssida befinner seg
på den lille øya Rolla i Troms – et sted og et univers vår mann stadig
vender tilbake både fysisk og mentalt. Den vakre musikken han har
skrevet forteller oss om den sterke og flotte naturen på og rundt øya
og samtidig er det ofte ei ganske melankolsk stemning over uttrykket –
ei stemning som stammer fra alvorlig sjukdom i Bergs familie.

Ny trio

Siden 2018 har det vært forandringer på både bass- og trommeplassen i
trioen. Berg krydrer det hele med ymse tangenter, sjøl om det
akustiske flygelet definitivt spiller hovedrolla. Trommekrakken er
fortsatt besatt av Lars Berntsen mens bassist Audun Ramo er med for
første gang.

De tre fører eleverte samtaler og alle får det rommet de fortjener. De
leverer vakkert påfyll som gjør godt om sola skinner eller om ikke alt
går rett vei.

Som Espen Eriksen og Tord Gustavsen, som har lagt store deler av
verden for sine føtter med sine trioer, så gjør Oddgeir Berg Trio også
det med konserter blant annet på Ronnie Scott´s, i Kina og i USA. Det
er til å fatte og begripe.

Johnny Griffin var en av de store saksofonistene i den såkalte
hardbop-skolen. Hvorfor får vi høre i dette liveopptaket fra 1992.

Om han ikke er glemt så har Johnny Griffin (1928-2008) langt i fra
fått den samme oppmerksomheten som flere av de andre tenorgigantene
som John Coltrane og Dexter Gordon. The Little Giant, som var hans
tilnavn, var kanskje ikke i like stor grad som de to nevnte en
stilskaper, men han var utvilsomt en viktig bevarer og forlenger av
etterkrigstradisjonen noe han viste blant annet i samarbeid med Art
Blakey, Coltrane og ikke minst Thelonious Monk.

Europa

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa🌸 Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Griff, som han også blei kalt, gjorde Europa og i stor grad Paris til
sin base helt fra 1962. Det er kanskje noe av grunnen til at
amerikanerne ikke la like godt merke til han etter hvert, men i vår
del av verden hadde han uansett ei stor stjerne.

Det er også herfra mye av musikken han spilte inn seint i si karriere
hører hjemme. Spania var, etter at fascismen hadde blitt kasta på dør,
sultefora på jazz – som stort sett var bannlyst under Franco – og det
var et entusiastisk publikum som møtte Griffin denne januarkvelden i
1992 i Valencia.

Jazzpromoteren Jordi Suñol, som har jobba med og for jazzens ve og vel
i mange tiår, tok opp i underkant av 1000 konserter han var involvert
i på et aller annet vis. Nå har han og det danske selskapet Storyville
Records inngått en avtale om å gi ut, etter avtale med artistene eller
de som styrer rettighetene deres, en del av disse opptakene og med
fasit i høyttalerne så tyder veldig mye på at det er veldig proffe
opptak Suñol har stående på hyllene sine.

Mye Monk

Standardlåter og Monk-musikk var alltid på repertoaret når Griffiin
sto på scena og her får vi “Just Friends”, “A Monk´s Dream”,
“Sophisticated Lady”, “Rhythm-A-Ning”, “Blue Monk” og “Things Ain´t
What They Used To Be” samt Griffins egen “The Cat” i relativt lange
versjoner der den teknisk briljante Griffin legger inn sine sedvanlige
sitater – hans fantasibank må ha vært rimelig velfylt!

Sammen med seg hadde han en trio med bassisten Reggie Johnson, den
franske pianisten Hervé Sellin, som jobba med Griffin fra 1984 til han
gikk bort i 2008 og som har skrevet vakre ord om sin sjef og
læremester i tekstheftet, og trommeslageren Doug Sides.

De fire stortrives sammen og de tre gir den lille giganten akkurat det
reisefølget han og musikken hans ber om.

Her skjer det ikke noe revolusjonerende – det er kun en bekreftelse på
hvor unik og hvor bra Johnny Griffin var. Det holder lenge det!

Olav Wernersen var et totalt ukjent navn for meg. Nå skjønner jeg
hvorfor han er en helt for Stian Carstensen.

Jeg må ærlig innrømme at jeg stiller rimelig dårlig når det gjelder
norsk trekkspillhistorie. Det betyr at det ikke er veldig overraskende
at Olav Wernersen (1936-2006) sitt navn og hans musikk ikke har kommet
meg for øre for nå. Du verden for en åpenbaring det har vært.

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa🌸 Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Viktig arbeid

Trekkspiller og entusiast Håvard Svendsrud skal ha all mulig slags
takk for at han har drevet godt arkeologiarbeid og funnet fram til 24
spor som forteller mye om Wernersens allsidighet både som utøver og
komponist. Han forteller oss også at han var en virtuos med en langt
framskreden teknikk og en musikant det virkelig swingte av.

Allsidig

Store deler av sitt profesjonelle liv tilbrakte Wernersen i Sverige
der han var en viktig bidragsyter på veldig mange plan. Her er det
eksempler på jazz, underholdningsmusikk, folkemusikk, franskinspirert
musettemusikk og et tradisjonelt trekkspillrepertoar – Wernersen kunne
åpenbart det aller meste.

Kunne spille trekkspill og gjorde det

De som tar munnhellet om at gentlemannen er han som kan å spille
trekkspill, men som ikke gjør det, bør i tillegg til Stian Carstensen
også låne øre til Wernersen og hans univers. Da kan de for så vidt
gjerne fortsette med munnhellet, men da med et stort smil om munnen.
Heldigvis spilte Wernersen mye og her står eksemplene i kø på hvilken
eminent musikant han var.

Jon Christensen!!!!

Vi møter Wernersen i mange forskjellige settinger her fra solo og
oppover og som en ekstra bonus får vi møte han med en jazzkvartett i
låter som «Bluesette» og «Smoke Gets In Your Eyes» sammen med en av
verdens aller beste trommeslagere, den gang 21-år unge Jon Christensen
som viser oss visepekomp slik det skal gjøres. Dette vil jeg tro er
ukjente sakker sjøl for de aller mest ihuga Christensen-fans hvor som
helst på kloden og de er det veldig mange av.

Det er med andre bare å bukke og takke for endelig å få stifte
bekjentskap med Olav Wernersen – og ei ukjent side av Jon Christensen.

Det virker heldigvis som den ikke har noen ende denne strømmen med heftige nye jazzstemmer. Pianisten Hogne Kleiberg er nok et flott prov på det.

Hogne Kleiberg (30) har jeg hørt mye mer om enn jeg har hørt av. Det håper jeg etter denne introduksjonen at det blir en varig forandring på. Etter studier både på jazzlinja i Trondheim og på konservatoriet i Amsterdam, er Kleiberg nå tilbake i fødebyen og underviser en ny generasjon på jazzlinja. Heldigvis er ikke det noen hindring for at han kan ta vare på og utvikle si egen karriere og dette visittkortet med hans trio forteller oss at han har veldig mye å by på.

Trioen sin

For mange jazzpianister er det å etablere og utvikle en trio den store svenneprøva. Veldig mange har gått opp den løypa før og det skal veldig mye til å sette sitt eget bumerke på noe «alle» har gjort. Hogne Kleiberg har noe eget og forteller oss det på et tøft og personlig vis gjennom de seks låtene som varer i en knapp halvtime.

Kleiberg har skrevet all musikken. Den er usedvanlig melodisk og inviterer oss inn i et klangrike der jeg får assosiasjoner til mestre som Bill Evans og McCoy Tyner. Kleiberg har både den lyriske åra Evans var en eksponent for og styrken og ekspressiviteten Tyner var en mester i.

Når Kleiberg også har alliert seg med trommeslager Steinar Heide Bø, som «alle» av svært gode grunner vil spille med om dagen, og Julian Haugland på bass, så har han satt sammen et kollektiv som på et empatisk vis er med han på hans visjoner og dermed hans måte å skape et friskt og spennende triolandskap på.

«Oransje» varer altså i knappe 30 minutter. Jeg vil ha mer – mye mer fra Hogne Kleiberg.

Fra det store intet dukker den spanske fløytisten Fernado Brox opp med
et flott visittkort.

Noe av det mest interessante med å få muligheten til å høre så mye
musikk og få anledning til å omtale den som meg, er å bli
“konfrontert” med hetl nye nye og artister. Spanske Fernado Brox (35)
hører så avgjort hjemme i den kategorien. Ekstra hyggelig er det at
han spiller fløyte – et alt for lite benytta isntrument i
jazzsammenheng.

Fra klassisk

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Brox, som nå er bosatt i Sveits, begynte å studere musikk som 8-åring.
Da handla det nesten sjølsagt om klassisk musikk og han skulle bli
godt voksen før han oppdaga jazz og konverterte kjapt og har siden
utelukkende konsentrert seg om et jazzikalsk univers. Brox er utstyrt
med nydelig sound i hornet og en langt framskreden teknikk som han
sikkert har tatt med seg fra sin klassiske bakgrunn, men han har så
definitivt utvikla seg til en meget dyktig improvisator også.

Eget landskap

Brox har skrevet all musikken og han henter inspirasjon fra både
folkemusikk, straight jazz og samtidig spiller latinske rytmsike
elementer også ei viktig rolle. Det swinger og groover kraftig av det
hele og sammen med seg har han Nadav Erlich på bass, Iago Fernández på
trommer, Iannis Obiols på piano og Wilfried Wilde på gitar – også helt
ukjente størrelser for meg som alle holder meget solid klasse og som
kler Brox´ sine visjoner på aller beste vis. Til sammen sørger de fem
for ei svært så hyggelig og overraskende stund og du verden så herlig
det var å høre bra jazzfløyte igjen!

Den samisk-norske vokalkunstneren Marja Mortensson er en formidler som med ekthet og inderlighet skaper nok et unikt univers.

Marja Mortensson (29) har med utgangspunkt i sine sør-samiske røtter, stemmeprakt og formidlingsevne allerede sikra seg stor oppmerksomhet, en stor fanskare og to Spellemannpriser. Etter å ha tilbrakt kvalitetstid sammen med “Båalmaldahkesne – Entwined” vil det ikke forundre meg et sekund om den tredje ligger rett hjørnet.

Døråpneren

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det hersker liten tvil om at foregangskvinnen og døråpneren for denne musikken og denne kulturen heter Mari Boine. Marja Mortensson står støtt på hennes skuldre, men har for lenge siden fortalt oss at hun står fjellstøtt på egne musikalske bein også. Denne innspillinga er nok en bekreftelse på alt dette.

Tittelen på plata betyr å være flettet sammen av to fletter. Tekstene, som Mortensson har skrevet, tar for seg hvordan livene våre er fletta sammen til kulturen vi tilhører – familie, barn, venner, alle relasjonene som skaper samhold og gir liv og kraft til å føre arven videre, sier Mortensson.

Alt dette formidler hun på sin samsike dialekt og med joik med en personlighet som løfter det hele opp til et høyt nivå. Noen med meg sliter kanskje en smule med samisk, men alle tekstene er oversatt til engelsk i tekstheftet og gjør det enda lettere å forstå hvor og hva Mortensson vil sjøl om det absolutt er mulig å “forstå” uansett.

Gode hjelpere

Musikken har Mortensson skrevet sammen med Daniel Herskedal som også spiller tuba og basstrompet slik bare han kan. Den er vakker, melodisk og åpen og lar oss få masse luft og rom å synke ned i. Når så den framifrå trommeslageren Jakop Janssønn nok en gang stiller til start sammen med Mortensson med sitt unike arsenal, så borger det for at det musikalske landskapet blir akkurat det Mortensson hadde hørt for seg og som vi kan glede oss sammen med.

Marja Mortensson tar nye, store og flotte steg hver gang jeg møter henne – hun er og har ei stemme som det er herlig å være sammen med.

Kenny Garrett har i mange tiår vært ei svært viktig altsaksofonstemme
som blant annet har spilt med Duke Ellingtons orkester og Miles Davis.
Nå befinner han seg på et helt annet sted.

Jeg har vært så heldig å få oppleve Kenny Garrett (63) allerede som
tenåring med Ellington-bandet og seinere med en av de siste utgavene
av Miles Davis-universet. Det kommer absolutt ikke som noen
overraskelse at han også tar oss med på en ny og totalt annerledes
utflukt i electronicaens verden.

Svoy

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

De som kan betydelig mer enn meg om electronicaens forunderlige
verden, kjenner sikkert godt til den russisk/amerikanske artisten Svoy
(44), født Mikhail Tarasov i Vladivostok. Han studerte på Berklee og
har siden blitt værende over there og gitt ut sju plater under eget
navn som Svoy og samarbeida med en rekke andre artister. Nå har altså
Garrett og Svoy funnet sammen i et produsert samfunn som snakker mye
mer til et søkende electronica-publikum enn til et tradisjonelt
jazzpublikum.

Kenny Garrett, med sin unike tone og som også spiller sopran og
synger, har spilt inn musikken sin i heimen og siden sendt den videre
til «laboratoriet» til Svoy et annet sted i USA der han har
programmert, sunget og spilt piano. De har aldri vært i nærheten av
hverandre mens denne musikken har blitt sydd sammen, noe som sjølsagt
heller ikke er nødvendig for slike prosjekter. Alt materialet er
unnfanga av de to med unntak av en versjon av “My Funny Valentine” som
ingen har hørt maken til tidligere.

Avanserte dansegulv

I mine ører er dette musikk som egner seg like mye for et hipt
dansepublkum som for et jazzpublikum. Kanskje i enda større grad for
dansegulvene sjøl om Kenny Garrett så absolutt gjør saker og ting som
beveger et jazzhjerte også.

Er det hit/dit jazzen er på vei? Jeg håper ikke det, men samtidig kan
det sjølsagt være en døråpner inn til the real thing for nye
generasjoner. Et kinderegg kanskje?

ECM fortsetter sin utmerkede Luminessence-serie med to nye klassikere: “Angel Song” fra 1997 og “Gateway” fra 1975.

ECM har med sin Luminessence-serie som ambisjon å løfte frem igjen en del av musikken fra djupet av den fantastiske katalogen – denne gangen på vinyl. «Angel Song» er forresten ute på vinyl for aller første gang.

På denne doble vinylen får vi møte en av mine favoritt trompetere/flygelhornister og ikke minst komponister, Kenny Wheeler (1930-2014), og hans musikk. Canadiske Wheeler, som gjorde engelskmann av seg allerede på 50-tallet, kjente vi godt til også her hjemme etter hyppige bidrag til og med det unike bandet Søyr.

Wheeler var utstyrt med en nydelig og høyst personlig tone i horna sine. Dessuten skrev han musikk som hadde hans helt umiskjennelige bumerke på seg og som «alle» gjerne ville være med å spille.

Det får vi ni glitrende eksempler på her og om det er Wheeler, noe jeg egentlig tviler på siden han var en ganske så beskjeden mann, eller ECM-sjef Manfred Eicher som satte samme dette stjernelaget, vet jeg ikke.

Det jeg vet er gitarist Bill Frisell, bassist Dave Holland og altsaksofonist Lee Konitz – hvilken unik stjernekonstellasjon sammen med Wheeler – møttes i studio i New York i februar 1996 med Jan Erik Kongshaug som sjef ved spakene i Power Station-studioet.

Jeg tror dette er det første møtet for de fire og de fikk heller ikke noe langtlevende liv – det besto jo av fire bandledere med mer enn nok å gjøre hver for seg. Men Eicher greide altså å få de sammen i studio og du verden for et strålende tidsbilde vi får møte igjen nå 27 år etter at møtet skjedde.

Gateway

I 1975, altså for knapt 50 år siden, spilte gitarist John Abercrombie, trommeslager Jack DeJohnette og bassist Dave Holland – nok en gang Wolverhamptons store sønn på bass altså – sammen som Gateway for første gang.

De to sistnevnte hadde møtt hverandre i Miles Davis´ Live at Fillmore-band og Abercrombie hadde spilt med begge to på DeJohnettes «Sorcery»-album året før.

Fristelsen til å lage en ny trio blei heldigvis stor og fra midten til slutten av 70-tallet spilte de/den ei svært viktig rolle – sikkert i tida etter at de pakka sammen også.

Med et repertoar bestående av stort sett Holland-komposisjoner, så tar kollektivet, befolka av tre av de store samtidssolistene i moderne jazzmusikk, oss med på utflukter som har sterke røtter i alt fra rock til impro. Det og de låt definitivt annerledes og inspirerende den gangen og det låter faktisk friskt den dag i dag også – slik det er med tidløs musikk.

Wilco-gitarist og Terje Rypdal-fan Nels Cline har skrevet nye og innsiktsfulle liner notes til denne utgivelsen. Det er et ekstra pluss til skiva som altså fyller et halvt hundre år neste år.

Disse to utgivelsene er nok en bekreftelse på hvor viktig ECM har vært – og er.

I smeltedigelen København har den tysk-dansk-norske-trioen Jimini funnet hverandre og et ganske så unikt og spennende tonespråk.

Vi kjenner godt til trommeslageren Ivar Myrset Asheim (30) via strålende bidrag til blant andre Andreas Røysum Ensemble og bandet Billy Meier. For noen år siden gjorde forlengeren av Stavangers stolte trommetradisjon, med Paal Nilssen-Love og Børge Fjordheim som ledestjerner, københavner av seg og det har igjen ført til nye musikalske treff.

Øvingsrommet

For et par år siden møttes Myrset Asheim, den danske bassisten Martin Brunbjerg, med Little North og Nana Rashid-bakgrunn og den tyske saksofonisten Jon Sensmeier til hygge i et lite øvingsrom i byen hvor alle har bosatt seg, København De skjønte raskt at de hadde mye “å snakke om”. Det førte til at et repertoar vokste frem, i all hovedsak skrevet av Brunbjerg, og et år etter at øvelsene tok til, så gikk de tre i studio.

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

I studio samla Jimini seg på få kvadratmeter som i øvingsrommet – det var slik musikken og samtalene hadde tatt form. Settingen er åpen og fri, men samtidig med ei klar melodisk åre i ryggmargen. Hvis noen antyder hva Paul Motian Trio med Bill Frisell og Joe Lovano holdt på med som ei referanse, så vi er vi ikke langt unna, men Jimini har på alle slags vis allerede greid å sette et personlig bumerke på musikken.

Åpent

Her er kommunikasjon mellom likeverdige partnere et stikkord. Det lyttes, det bidras og alle tre får de rom de ber om og fortjener samtidig som banduttrykket på sett og vis er det viktigste for Jimini.

Dette har vært et svært hyggelig førstemøte med det internasjonale bandet Jimini. Måtte det komme mer – her er det stort potensiale.