Den høyst unike kohorten TEIP TRIO dukker opp med sitt andre visittkort – minst like originalt som debuten for vel to år siden.

Bak bandnavet TEIP TRIO skjuler Arne Bredesen. Nicolas Leirtrø og Jens-Jonas Francis Roberts og seg. Det gjør de de på ingen måte bokstavelig talt; iført henholdsvis gitar, barytongitar og klarinett viser de seg frem på et totalt unikt vis. Med ei slik besetning er det faktisk uunngåelig.

Fascinert

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg blei fascinert av landskapene de tre skapte på debuten sin og fascinasjonen er fortsatt veldig til stede. Har jeg skjønt det riktig så går disse tre relativt unge herrene tilbake til folkehøyskolen på Sund – en slags førskole for jazzlinja i Trondheim. Den eneste jeg kjenner rimelig godt fra andre settinger er Leirtrø som blant annet spiller ei sentral rolle i trioen I Like to Sleep som var årets JazZtipendiat på Moldejazz. Her bidrar han til å skape helt andre steminger.

Timer med opptak

De ni “låtene” som varer i vel 37 minutter er henta ut fra timesvis med råopptak. Det blir feil å kalle det vi blir servert for komposisjoner; her er det i mye større grad ideer og samtaler mellom tre likeverdige musikere som kjenner hverandre svært godt som har ført til stemninger og univers som det er spennende å dukke ned i, bli utfordra av og oppdage noe nytt gjennom.

Lydmagiker

Kyrre Laastad, en viktig partner in crime på en rekke produksjoner, har også satt sine tydelige fingeravtrykk her både når det gjelder opptak, manipulering av taper og mix.

Til sammen har det ført til et fritt, åpent og søkende lydlandskap som ikke likner på noen annet som har kommet verken din eller min vei. TEIP TRIO fortsetter på sin totalt kompromissløse vei i retning seg sjøl.

Det er på høy tid at vi kaller den tyske trommeslageren Frederik
Villmow for norsk nå. Han har bodd her lenge nok og så er han veldig
bra. To gode grunner det.

I tillegg til å ha gått på jazzlinja i Trondheim, så har Villmow (31)
og hans familie tilbragt mye tid i kongeriket på ferieopphold hvis jeg
har skjønt det riktig. Nå har Villmow, som snakker både jazz og norsk
bortimot perfekt, også slått seg ned i Oslo og viser både stor
tiltakslyst og ditto evne til å få satt ideer ut i livet.

I tradisjonen

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det jeg har hørt av Villmow tidligere, både som sidemann og som sjef
for egne prosjekter, har hørt hjemme i forlengelsen av en amerikansk
slags 60-talls tradisjon. Det skal swinge og det skal groove. Med sitt
ferskeste og kanskje mest ambisiøse prosjekt til dato forlenger han
denne ambisjonen og han har like godt dratt til jazzens hovedstad New
York for å sjekke ut hva en session sammen med noen av de beste over
there ville føre til.

Fire timer

Sammen med et såkalt pick up-band som altså aldri hadde møtt hverandre
før, bestående av bassisten Alexander Claffy, tenorsaksofonisten
Nicole Glover og pianisten David Kikoski, vil jeg mene at Villmow fikk
det meste og beste ut av de fire timene de hadde til disposisjon i Big
Orange Sheep-studioet i Brooklyn.

Claffy er et nytt navn for meg, mens Glover, som jeg hørte med
Christian McBride i Molde i sommer, har vært på alles lepper noen år
nå og Kikoski, som har vært en av de mest ettertrakta tangentørene i
The Big Apple i flere tiår, har utvilsomt skjønt Villmows intensjoner
til fulle og seks første tagninger på fire timer har ført til et
visittkort som Villmow kan være stolt av både nå og i tiåra som
kommer.

Tøft låtvalg

Tre av de seks låtene har Villmow skrevet sjøl, mens Ron Carters
«First Trip», Wayne Shorters «Fee-Fi-Fo-Fum» og Chick Coreas «Mirror
Mirror» også passer utmerket inn i miksen.

Dette er tidløs og ekte Jazzmusikk med stor J der fire sjeler som
aldri har spilt sammen før spontant skjønner hverandre noe så
voldsomt. De vil hverandre og musikken vel og de lykkes på alle mulige
slags vis.

Frederik Villmow har tatt nye steg i retning seg sjøl og den kjernen
han ønsker å være en del av.

Vokalisten Ellen Andersson benytter anledninga til å hylle Monica
Zetterlund og Bill Evans i forbindelse med at det er 60 år siden
legedariske “Waltz For Debby” blei spilt inn.

Det er sju år siden jeg møtte Ellen Andersson, 33 hvilken dag som
helst, for første gang. Det var i forbindelse med hennes debutskive
«I´ll Be Seeing You». Der fortalte hun oss at broderfolket hadde fått
frem ei ny stemme med stort potensial. Siden har hun gitt oss “You
Should Have Told Me” for tre år siden og Andersson har både blitt
nominert til svensk Grammy og blitt tildelt Monica Zetterlund-prisen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hyllest

Som veldig mange svenske jazzmusikere, og definitivt musikere og
publikum fra en rekke andre land også, så har samarbeidet mellom Bill
Evans og Monica Zetterlund som resulterte i «Waltz For Debby», betydd
svært mye. Akkurat samarbeidsaspektet er det sentrale for Andersson i
tillegg til Evans´ estetikk.

Hun har plukka låter fra andre deler av Evans´ karriere også, som
«Very Early» og «Blue In Green», og for første gang på plate så synger
også Andersson på svensk i tillegg til engelsk.

Spesiell

Andersson har et helt spesielt uttrykk som nesten grenser til det
naive og barnlige fra tid til annen, men samtidig viser hun også en
modenhet som til sammen blir en sjelden kombinasjon. Hun fascinerer
hele tida med sin originalitet og sin unike måte å tolke materialet
på.

Denne gangen har hun alliert seg med noen av Danmarks aller beste
musikanter i denne Evans-tradisjonen. Superbassist Thomas Fonnesbæk,
den store arvtakeren til Niels-Henning Ørsted Pedersen, på bass,
pianist Heine Hansen og trommeslager Andreas Svendsen pluss stryk fra
Bjarke Falgren ved enkelte anledninger, sørger for perfekt reisefølge
på denne flotte tilstandsrapporten og hyllesten til Bill Evans og
Monica Zetterlund fra Ellen Andersson.

Gitaristen Joel Harrison er litt over gjennomsnittet opptatt av gitar.
Det har ført til at han har invitert elleve gitarister til å fortelle
hvem de er. Seg sjøl fant han ikke plass til.

Amerikanske Joel Harrison har jeg hatt gleden å å høre på flere plater
under hans eget navn. Han er en svært dyktig gitarist. Samtidig er han
også en initiativtaker og gjennomfører av sjeldent kaliber noe som
blant annet har ført tilo denne flotte samlinga.

Ideen fikk Harrison under pandemien da han arrangerte en virtuell
konsert fra “hele” verden med gitarister som spilte solo. Imponert
over den enorme bredden han blei eksponert for, bestemte han seg for å
invitere elleve gitarister til å vise hvem de er og hva de står for i
en plateproduksjon.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Unike stemmer

De elleve er Fareed Haque, Nguyen Le, Nels Cline, Liberty Ellman,
Anupam Shobhakar, Camila Meza, Kurt Rosenwinkel, Anthony Pirog, Cecil
Alexander, Miles Okazaki og Henry Kaiser. Noen kjenner jeg relativt
godt fra før, mens andre er nye bekjentskaper. Felles for alle er at
de har helt unike budskap å bringe til torgs. Harrison har garantert
gitt de frie hender til å gjøre hva de vil med låta de har valgt og
det har ført til en strålende manifestasjon av hvem de elleve er og
hva de kan fortelle oss med det “felles” hornet.

For alle som gjerne vil ta et nytt dykk inn i univers de kanskje
trodde de kjente godt, så anbefales et besøk til disse
gitarlandskapene. Her ligger det mange overraskelser og venter.

Vennene Øystein Sevåg og Lakki Patey går tilbake til gymnasdagene. Det
begynner å bli et kvarter eller to siden, men kjemien og empatien er
det fortsatt ikke noe å si på.

Pianisten Øystein Sevåg og gitaristen Lakki Patey begynner etter hvert
å bli store gutter – bortimot voksne herrer, vil jeg mene. Det vi er
så heldige å bli overøst med denne gangen er det tredje
platedokumentet fra de to: “Windflowers” i 1983 og “Visual” i 1994 er
forgjengerne. Det er med andre ord en mild overdrivelse å hevde at de
to har forhasta seg på noe som helst slags vis.

Modenhet

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De to har enten sammen, men stort sett hver for seg, skrevet 19 låter
som uten unntak inviterer til ettertanke og ro og der det som skjer
mellom tonene er minst like viktig som tonene i seg sjøl. De to fører
uendelig vakre samtaler der respekten dem i mellom og ikke minst
modenheten et levd liv har gitt dem, preger hvert eneste øyeblikk
underveis.

Det er ingen stor overraskelse at herrene kan instrumentene sine.
Patey er det veldig lenge siden jeg har hørt noe fra, men at han har
henta ned den akustiske gitaren fra hylla med ganske så jevne
mellomrom er hevet over tvil. Det viktigste og det bærende elementet
her er likevel samtalene mellom de to og de er av det slaget som gjør
at det er så uendelig godt å legge hodet på puta, lukke øynene og la
alle de tankene man av en eller annen grunn baler med fare sin egen
vei for ei lita stund i alle fall.

Dette er vakker, stillferdig og usedvanlig personlig musikk som vi er
så heldige å bli invitert inn i og med i. Den gjør enkelt og greit
godt.

Embla And The Karidotters er et Bergens-basert band som gir oss
uforfalska country og americana som det går an å hygge seg med både
ofte og lenge.

Jeg bryter sammen, om enn ikke i krampegråt så i stille hulking, og
tilstår at dette er mitt første møte med bandet som vant
Spellemannpris for debutskiva si «Hello, I´m Embla» for to år siden.
For å si det sånn: jeg skjønner begeistringa for både bandet og
musikken.

To typer musikk

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det kommer neppe som noen stor bombe at i dette country-uttrykket,
ispedd mye annen americana også, ikke er der jeg tilbringer mest tid
og dermed kan mest om. Som jeg ofte gjør i slike tilfeller så lener
jeg meg på salige Duke Ellingtons postulat om at det kun finnes to
typer musikk, nemlig god og dårlig og i dette tilfellet er det så
avgjort kategori en som gjelder.

Embla

Bandleder Embla Karidotter Dahleng kjenner sikkert noen som
trommeslager i det herlige Bergensbandet Razika for noen år siden. Nå
er det hun som står lengst fremme både på scena og i lydbildet som
låtskriver og vokalist og det gjør hun med ekthet og inderlighet der
det skinner gjennom at dette mener hun virkelig.

Når hun så har alliert seg med Benjamin Rø Håvelsrud på gitar, Marie
Moe på bass – for øvrig datter av Dance With A Stranger legenden og
bassisten Yngve Moe som gikk bort så alt for tidlig, Nils Jørgen
Nilsen på trommer og Simen Følstad Nilsen, som både spiller steelgitar
og har produsert herligheten, så har dette blitt et mangefasettert
visittkort med masse dynamikk og stemninger som spenner fra det ganske
så vare til det ganske så heftige.

God musikk dette!

Det å få anledning til å møte musikk fra steder og konstellasjoner jeg
ikke ante fantes, er noe av det mest interessante jeg vet om. Ize Trio
passer utmerket inn der.

Mange jazzfolk, i alle fall på denne sida av Atlanterhavet, lever i
den villfarelse at på den kjente musikkutdanningsinstitusjonen Berklee
i Boston, USA der går alle i en slags kopimodus og skal låte som
Michael Brecker når de er ferdige. Litt karikerte sjølsagt, men det
stemmer på ingen måte og Ize Trio, som møtte hverandre på The Berklee
Global Jazz Institute som er leda av den glitrende pianisten Danilo
Pérez med fortid blant annet i Wayne Shorters band, er et flott
eksempel på det.

På tvers av mye

Den palestinske cellisten Naseem Alatrash, den kypriotiske
perkusjonisten George Lernis og den amerikanske pianisten Chase Morrin
er altså befolkninga i Ize (som skal uttales som øyne på engelsk)
Trio. Det sier seg nesten sjøl at med de geografiske og kulturelle
referansene så har musikken alle slags forutsetninger for å ta veier
som vårt sanseapparat sjelden eller aldri har opplevd.

Alle skriver musikk for trioen, men til debutplata har Morrin skrevet
de fire suitene. Han har så definitivt inkorporert en rekke elementer
fra både palestinsk og kypriotisk musikk og gjestene, superbassist
John Patitucci og vokalistene Farayi Malek og Heiraza, sørger for å
tilsette masse flott krydder på noen av suitene.

Grensesprengende

Dette er musikk som fascinerer, som er med på å sprenge grenser og som
knytter bånd mellom mennesker og kulturer. Det er ikke reint lite bare
det.

Susanna har gjennom to tiår i stadig større grad nærma seg sin egen
stemme. Med “Meditations on Love” forteller hun oss at hun er en
artist i verdensklasse.

Susanna Wallumrød (45), eller bare Susanna i artistsammenheng, har
fascinert meg veldig fra hun meldte seg for første gang sammen med
sambygdingen Morten Qvenild fra Kongsberg i Susanna & The Magical
Orchestra for 20 år siden. Det var så mye med Susanna som traff meg
allerede fra det første møtet: stemma, originaliteten, uttrykket,
personligheten og ikke minst formidlingsevnen. Slik var det den gang
og alt dette har bare blitt ytterligere fortserka gjennom flere
livemøter og nesten 20 plateutgivelser.

Nye steg

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På alle meldepostene siden 2004 har Susanna uten stans tatt nye steg
og nærma seg kjernen i hvem og hva hun er som artist. Det er mulig jeg
har sagt det før også, men det får i tilfelle stå sin prøve, men
tilstandsrapporten som vederfares folket denne gangen er det aller
flotteste og sterkeste Susanna noen gang har skapt.

Kjærligheten

Susanna har skrevet på denne musikken og disse tekstene siden 2018 og
det er den stadig tilbakevennende kjærligheten og veldig mange sider
av den hun løfter frem. Hun sørger for at vi setter i gang egne
tankerekker og minnes egne erfaringer. Susanna gir seg sjøl og oss
luft og rom til å dykke ned i tekstuniverset på et unikt vis. Hun er
på ingen måte belærende, men åpner opp dører som vi alle har godt av å
gå gjennom. Og så gjør hun det på et usigelig vakkert vis.

Ny musikk

Susanna har også møtt oss i en rekke forskjellige konbstellasjoner opp
gjennom og denne gangen er ikke noe unntak. For første gang har hun
alliert seg med den finsk-norske multiinstrumentalisten Juhani Silvola
også som medprodusent. De to har benytta seg av “alle” de mulighetene
studioet hadde å by på og sakte, men sikkert meisla ut veien musikken
skulle ta. Om det er pop, singer-songwriter, indie, jazz, folk eller?
Ja til alt, men aller mest er det susannask.

Når de så har satt sammen et unikt lag bestående av Dag Erik Knedal
Andersen på trommer og perkusjon, Morten Barrikmo på ymse klarinetter,
Ane Marthe Sørlien Holen på diverse perkusjon, Harald Lassen på
saksofon og fløyte og Sarah-Jane Summers på fiolin og bratsj, så skal
det ikke veldig mye fantasi til for å skjønne at her blir det skapt
musikalske univers og landskap ulikt alt annet som har vederfaret
eders sinn.

I have big dreams for you, Susanna. Og da siterer jeg Susanna. Men det
er musikalske drømmer, altså! Susanna har nemlig potensiale til å nå
helt ut dit, men så er det alle disse tilfeldighetne i denne bransjen
da. Måtte lykken stå kjærligheten og Susanna bi – begge deler er
nemlig veldig flotte!

Det skal ikke stor fantasi til for å skjønne hva denne platetittelen
skuler hen til. Den danske, men etter hvert godt norske også,
vokalisten Majken Christiansen tar oss med inn i en vakker del av den
danske sangskatten.

Det har nå gått noen tiår siden trommeslager Torstein Ellingsen greide
på alle slags vis å lokke Majken Christiansen fra København til Oslo
på enveisbillett med dans(k)ebåten. Det har ved en rekke anledninger
vist seg å være et valg vi fjellaper skal takke både Ellingsen og ikke
minst Christiansen for. Hun har nemlig vist seg å være en vokalist med
stor oversikt over svært mye av den tidløse jazzhistoria der det
handler om at det skal swinge. – og det gjør det ustanselig av henne.

Nytt prosjekt – samme ideal

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Christiansen har vist seg frem på svært så fordelaktig vis i en rekke
settinger siden hun ankom kjempers fødeland. Det gjør hun også denne
gangen, men med et repertoar som sikkert ikke så mange så komme.

Christiansen har nemlig på ingen måte glemt hvor hun kommer fra og her
har hun gjort en spennende og personlig vri på The Great American
Songbook-ideen. Hun har nemlig samla et knippe danske klassikere fra
1930-60-tallet – der alle som en kler jazzdrakt av det tidløse slaget.

Tidløse hits

Flere av disse schlägers kjenner vi også ganske så godt her hjemme.
“Dansevise” og “I skovens dybe stille ro” er begge gamle favoritter og
“Hvorfor er lykken så lunefuld” med neste linje “Hvorfor er glæden så
kort?” snakker spesielt til meg. Når så Christiansen bekrefter at hun
er en tekstformidler av høy klasse og får bade i sitt morsmål, så har
dette blitt en hyggestund som kan plukkes frem gang etter gang når
behovet melder seg.

Med Magne Arnesen på piano, nok en danske, Andreas Dreier på bass,
bosatt i jazzmetropolen Mjøndalen og ssjølsagt Torstein Ellingsen på
trommer samt Lars Frank på tenorsaksofon på fire av de elleve spora,
har hun fått med seg det perfkete reisefølget til dette
swing-mainstream-universet.

PS Det eneste minuset her er bonussporet, som er Lillebjørn Nilsens
udødelige “Tanta til Beate”. Her synger Christiansen på norsk og jeg
skjønner enkelt og greit ikke hvorfor den har blitt innlemma her. Den
passer nemlig på ingen måte inn i dette repertoaret.

De to unge Trondheims-baserte bandene RUNDMO og Don´t Feed the Sun bekrefter at jazzfremtida og dalstrøka bortenfor er i de beste hender og stemmer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har sagt og skrevet det mange ganger tidligere og kommer forhåpentligvis til å gjøre det mange ganger i åra som kommer også: etterveksten i norsk jazz er i de aller beste hender. Det kan sikkert hevdes at gjentagelser er kjedelige, men når det gjelder dette faktumet så gjør det absolutt ingenting om dette gjentas igjen og igjen.

Her har vi med to band å gjøre med vidt forskjellige uttrykk, men som begge har noe djupt personlig å melde basert på inderlighet og kvalitet. Begge gruppene er nye for meg, men har som fellesnevnere at de har sine røtter på jazzlinja i Trondheim, at befolkninga befinner seg i første halvdel av 20-åra og at Hermann Arntzen Hestbek spiller tuba og flugabone i begge kohortene.

RUNDMO

RUNDMO er en trio som består av pianisten Jakob Rundmo Petersen og trommeslageren Vemund Strypet i tillegg til Arntzen Hestbek. Gutta kommer fra Trondheim og Oppdal og med denne originale triobesetninga, der tubaen har overtatt den tradisjonelle bassrolla, gir de oss et vakkert visittkort spilt inn live på Dokkhuset – navet i Trondheims jazzliv. Med seg på flere av låtene har de også en strykekvartett og litt vokalkrydder.

Låtene er unnfanga kollektivt av de tre og er uten unntak vakre, melodiske, lyriske og særdeles fascinerende med masse liv og energi i seg som umiddelbart tar bolig. RUNDMO sier sjøl at de er inspirert av artister som Mathias Eick og svenske Tingvall Trio, men i forlengelsen av det er de allerede på svært god vei til seg sjøl og sitt eget uttrykk.

Don´t Feed the Sun

Er man i det alderssegmentet som Arntzen Hestbek & Co befinner seg i, så rekker man jo over “alt”. Spille i to band er jo nada! Her spiller han i tillegg til tuba også OP-1, som jeg ikke aner hva er, sørger for feltopptak, trakterer elktronikk og krydrer med litt perkusjon. Sammen med Selma Sophia Tudor Edwards Granly (fra Stavanger/Ski) på cello, gitar, basstromme, vokal og perkusjon og Anna Ueland (fra Øystre Slidre) på ymse tangenter, fele og vokal pluss assistanse fra Elling Svee på gitar, synth og feltopptak og som produsent.

Som man kan mer enn ane fra besetninga og instrumenteringa så er dette noe ganske så forskjellig fra RUNDMO. På debut EP-en med fem låter møter vi en jazzfundamentert trio som henter hemningsløst fra kilder som nordisk jazz, electronica og singer-songwriter-tradisjonen. Hvis noen for eksempel kan ane et visst slektskap med for ekempel Daniela Reyes , så har det absolutt noe for seg.

Dette er også vakkert og veldig lovende, men uttrykket opplever jeg foreløpig som litt blodfattig. Her ligger det utvilsomt en stort potensiale som med litt tid og erfaring kan føre Don´t Feed the Sun til noe veldig flott.