Kenny Garrett har i mange tiår vært ei svært viktig altsaksofonstemme
som blant annet har spilt med Duke Ellingtons orkester og Miles Davis.
Nå befinner han seg på et helt annet sted.

Jeg har vært så heldig å få oppleve Kenny Garrett (63) allerede som
tenåring med Ellington-bandet og seinere med en av de siste utgavene
av Miles Davis-universet. Det kommer absolutt ikke som noen
overraskelse at han også tar oss med på en ny og totalt annerledes
utflukt i electronicaens verden.

Svoy

De som kan betydelig mer enn meg om electronicaens forunderlige
verden, kjenner sikkert godt til den russisk/amerikanske artisten Svoy
(44), født Mikhail Tarasov i Vladivostok. Han studerte på Berklee og
har siden blitt værende over there og gitt ut sju plater under eget
navn som Svoy og samarbeida med en rekke andre artister. Nå har altså
Garrett og Svoy funnet sammen i et produsert samfunn som snakker mye
mer til et søkende electronica-publikum enn til et tradisjonelt
jazzpublikum.

Kenny Garrett, med sin unike tone og som også spiller sopran og
synger, har spilt inn musikken sin i heimen og siden sendt den videre
til «laboratoriet» til Svoy et annet sted i USA der han har
programmert, sunget og spilt piano. De har aldri vært i nærheten av
hverandre mens denne musikken har blitt sydd sammen, noe som sjølsagt
heller ikke er nødvendig for slike prosjekter. Alt materialet er
unnfanga av de to med unntak av en versjon av “My Funny Valentine” som
ingen har hørt maken til tidligere.

Avanserte dansegulv

I mine ører er dette musikk som egner seg like mye for et hipt
dansepublkum som for et jazzpublikum. Kanskje i enda større grad for
dansegulvene sjøl om Kenny Garrett så absolutt gjør saker og ting som
beveger et jazzhjerte også.

Er det hit/dit jazzen er på vei? Jeg håper ikke det, men samtidig kan
det sjølsagt være en døråpner inn til the real thing for nye
generasjoner. Et kinderegg kanskje?