Den norske vokalgruppa Ensemble 96, sammen med den klassiske
saksofonkvartetten Current, gir oss nok et originalt prov på hvorfor
de blir nominert til amerikanske Grammypriser støtt og stadig.

Det begynner å nærme seg sju år siden jeg blei introdusert for
Ensemble 96, som blei etablert i…, akkurat ja, med musikken på plata
“So Is My Love”. Kormusikk ligger ei sjømil eller to utenfor mitt
dalige virkefelt og kompetanseområde, men når plateselskapet 2L er
involvert så er jeg alltid lett å lure utpå glattisen. Og så støtter
jeg meg til postulatet til Duke Ellington om at det finnes kun to
typer musikk: god og dårlig.

Lang erfaring

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ensemble 96 er altså 28 år gammel og siden 2011 har kohorten vært leda
av Nina T. Karlsen. Koret eller gruppa, jeg er nok litt usikker på
terminologien her, består av 26 strålende sangere av alle kjønn og det
høres, også for et noe utrent øre, at her er det samklang på et svært
høyt nivå.

Bestillingsverk

Ensemble 96 har vært veldig flinke til å bestille original musikk fra
både norske og utenlandske komponister fra forskjellige musikalske
platformer. Jon Balke og Ketil Bjørnstad er blant de som har bidratt
tildigere, mens denne gangen er det Martin Ødegård – nei, det er en
annen Martin Ødegård -, Cecilie Ore, Stine Sørlie og jazzpianisten
Eyolf Dale som har fått det ærefulle oppdraget. Ødegård har skrevet to
verk, “Pax” og “Lux”, mens Dales “A Current Peace” er skrevet kun for
saksofonkvartetten.

Lyden

Innspillinga er gjort i Uranienborg kirke i Oslo og sjølsagt så er det
lydmaestro Morten Lindberg som nok en gang sørger for at dette låter
så krystallklart, gjenneomsiktig og vakkert som vel tenkelig.

Når så Ensemble 96 og Current klinger sammen på best mulig vis og
sørger for ro i både kropp og sinn, så er det bare å legge beina høyt
og nyte – mange ganger.

Den katalanske pianisten Jordina Millà og den engelske bassisten Barry
Guy møttes for første gang i 2017. Nå har de tatt det musikalske
forholdet flere steg videre.

Veiene til de to krysset hverandre første gang under Mixtur-festivalen
i Barcelona. Der var Barry Guy (77) composer-in-residence mens Jordina
Millà (40) var en av musikerne i et ensemble Guy leda. Den musikalske
kjemien oppsto raskt og i 2021 spilte de inn albumet “String Fables”
for et polsk selskap.

Et steg videre

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Året etter var det klart for duokonsert i salen Schwere Reiter i ECMs
hjemby München. Den konserten skulle altså vise seg å bli så vellykka
at Manfred Eicher, uten at hans navn figurer på coveret på noe vis –
en sjeldenhet i seg sjøl, har åpna dørene for konserten.

Guy er ei ledestjerne i den europesike frijazzen og har stått i
stormen siden slutten av 60-tallet. Millà er et ubeskrevet blad for
meg, men det er lett å skjønne hvorfor Guy har blitt begeistra for
hennes pianospill.

Det de skaper her er seks totalt frie stemninger eller lydcollgaer. De
to fører “samtaler” som er basert på djup lytting og Millà benytter
både innsida av pianoet i tillegg til de tradisjonelle 88 tangentene.
Guy benytter en hel del bue i spillet sitt og til sammen har det ført
til flotte, sterke, vakre og stygge bilder og stemninger – et
tverrsnitt av livet der altså.

Duoen Mari Kvien Brunvoll og Stein Urheim har spent spenningsbua høyt
hver gang de stiller til start. Den blir ikke lavere med sjølvaste
Moskus som lekekamerater.

Vokalist, elektroniker, perkusjonist, zitherist, glockenspielist,
komponist og tekstforfatter Mari Kvien Brunvoll – ja, hun har ei
søster som heter Ane, men bare Brun når hun er artist – og vokalist,
gitarist, fløytist, elektroniker, komponist og tekstforfatter Stein
Urheim er begge bosatt i Bergen.

I over ti år de som duo gitt oss svært så original og fascinerende
musikk i ymse grenseland – de er og har enkelt og greit laga unike
univers med elementer fra mange kilder de har henta hemningsløst fra.
Slik har det vært og slik er det fortsatt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nye landskap

Med de skrevne utgangspunktene, blant annet med “Nils Klim” der de to
synger ymse stedsnavn fra Nils Klims reise til den underjordiske
verden – med andre ord henta fra Ludvig Holbergs science fiction fra
1742, og tekster ellers på engelsk, så møter de oss med melodiske, til
tider nesten pop-aktige låter som ofte får svært mye herlig luft under
vingene.

Samarbeidet med Moskus går tilbake til bestillingsverket “Branches &
Limits” på Vossajazz i fjor og det frista åpenbart til flere utflukter
og med fasit i hånd/ørene er det lett å slå fast at det har ført til
kloke og kreative valg.

Moskus er noe av det mest spennende som finnes i norsk, og vel så det,
samtidsjazz. De tre har det meste inne og skammer seg aldri for å ta
turen ut i friere luftlag. Kvien Brunvoll, som synger himmelsk vakkert
og luftig, og Urheim, en sjansetakende melodiker av rang, trives
åpenbart med slike utfordringer Moskus gir dem og til sammen har de
skapt et helt nytt musikalske univers.

Tøft, annerledes og spennende.

Den japanske trompeteren Natsuki Tamura er intet mindre enn en
legende. Her møter vi han både sammen med trommeslageren Jim Black og
pianisten Satoko Fujii.

De som har holdt ørene åpne for det som skjer også utenfor vår egen
sfære, har muligens fått med seg stemma til den japanske legenden
Natsuki Tamura (73). Helt siden langt tilbake i det forrige årtusen
har Tamura jobba med både europeiske, amerikanske og sjølsagt japanske
musikere og gitt ut usedvanlig mange plater. De fleste har neppe nådd
våre breddegrader i noen særlig grad, men heldigvis finnes det unntak
og de har med all ønskelig tydelighet fortalt oss at Tamura har ei
høyst unik stemme.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Gjenforening

På slutten av 90-tallet møttes Tamura og den svært retningsgivende
amerikanske trommeslageren Jim Black og fram til 2005 spilte de inn
flere plater, blant annet sammen med pianisten Satoko Fujii, Tamuras
kone.

I 2023 møttes Tamura og Black igjen i Japan og ideen om et duotreff
blei unnfanga. Black, som har bodd i Berlin i en årrekke, var mer en
klar og i november møttes de i byen Tamura også har bodd i for ei
stund siden.

Med en sekk bestående av en trompet og seks låter eller skisser og tre
fritt improviserte strekk var det meste klart for eleverte samtaler
med to totalt unike stemmer. Det låter både fritt og samtidig melodisk
og med Tamuras helt spesielle tone og Blacks språk som henter
elementer fra det aller meste, men spesielt jazz, Balkan-rytmikk og
rock og at det er to kreative krefter med den største respekt for
hverandre som nok en gang satte hverandre stevne, hersker det absolutt
ingen tvil om.

Kan hverandre

Tamura og Satoko Fujii har vært et par både musikalsk og på de fleste
andre vis lenge. “Aloft” er parets/duoens niende plate sammen og her
snakker vi seks fritt improviserte strekk.

Det vil si at Fujii spesielt har jobba lenge med å viske ut skillet
mellom komponert og improvisert musikk. Når de to kjenner hverandre så
godt som de gjør på alle slags vis, så har det ført til sjeldne
samtaler der den ene tar over den andres setninger på et fascinerende
vis.

Her snakkes det med andre ord ikke i munnen på hverandre, men Tamura
med sitt helt spesielle “repertoar” på trompeten fra growls og vokal
til en straight, klar og vakker tone og Fujii med sitt reflekterte og
klangrike pianospill, tar oss derimot med til flotte, vakre og høyst
personlige steder.

Natsuki Tamura forteller oss nok en gang at han er en musiker og
trompeter som hører hjemme på aller øverste hylle.

Til tross for at “Death Grip” er den heavy norske kvartetten Sex
Magick Wizards tredje album, så er det mitt første møte med dem. Vi
snakker beintøffe og rocka saker med solide doser impro i gumboen.

Sigrid Aftret, som nylig fikk det ærefulle oppdraget å være
JazZtipendiat under Moldejazz 2025, på saksofoner og fløyte, Viktor
Bomstad på gitar, Henrik Sandstad Dalen på bass og Ingvald André
Vassbø på trommer, pluss at alle synger, er befolkninga i dette
kollektivet som har oppnådd noe som likner på kultstatus på
rockeklubber både her hjemme og i Tyskland de seineste åra. Basert på
det heftige brygget de byr på med “Death Grip” er det til både å fatte
og begripe.

På tvers

Sjøl om dette er relativt unge musikanter med jazz som fundament, så
tilhører de en generasjon som bryr seg beundringsverdig lite om
sjangre. De henter og plukker hemningsløst fra alt de liker og setter
det sammen til sitt eget brygg.

Her har alle bortsett fra Sandstad Dalen skrevet låter hver for seg,
mens to av de åtte låtene er unnfanga i fellesskap. Det har lagt
grunnlaget for musikk som du garantert ikke kjente til fra før.

De fire går til verket med et trøkk, en energi og en fandenivoldskhet
som garantert sprer gode vibber og masse energi hvor de enn skrur opp
ampen til både 11 og 12 på sin vei. For Sex Magick Wizards er
garantert et urheftig liveband som med sitt groooovete, heftige og
melodiske uttrykk og solide trøkk i frasparkene nok snakker mer til et
headbangende rockepublikum enn til et tradisjonelt jazzpublikum.

Uansett – det er både tøft og heftig.

Da Esbjörn Svensson gikk ut av tida i 2008 var det en tragisk og
nesten uvirkelig slutt på noe fantastisk som hadde eksistert siden
1993: e.s.t., eller est eller Esbjörn Svensson Trio. Kjært barn har
som kjent mange navn.

Musikk-interesserte verden rundt våkna til sjokkmeldinga den 14. juni
2008 om at den svenske pianisten, komponisten, bandlederen og
visjonæren Esbjörn Svensson hadde omkommet i ei dykkeulykke 44 år ung.
I løpet av de 15 åra e.s.t. hadde fått fått eksistere hadde de
etbalert seg som ett av de fineste kollektivene i grenseland som pop,
rock, klassisk, folk, impro og jazz. De spilte på de store scenene
rundt om i verden og var like ettertrakta på store rockefestivaler som
der hvor jazz var hovedoverskrifta.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Pause

Alt var på stell for e.s.t. da sjokket kom. De hadde oppnådd en
popularitet som var unik og de var booka kloden rundt i flere år
fremover. Sjokket var sjølsagt størst for familien og bassisten Dan
Berglund og trommeslageren Magnus Öström. På mange vis var de også
familie – Svensson og Öström var til og med vokst opp i mer eller
mindre samme gate i Västerås.

Av åpenbare grunner blei sjølsagt alt avlyst, trioen lagt ned og tar
jeg ikke mye feil så sleit Öström med å komme i gang igjen med musikk
ei lang stund. Men Livet, det med stor L, har som mange av oss har
kjent på en evne til å lege i alle fall noen sår, og etter hvert
begynte Livet og musikken å smile igjen.

For Berglund og Öströms del blei jo en ny trio en realitet rundt
slutten av 10-tallet, nemlig Rymden sammen med Jens Christian Bugge
Wesseltoft. De har, sikkert ganske så bevisst, staka ut en helt annen
kurs enn e.s.t, men samtidig like original og spennende. Berglund og
Öström har også sine egne kohorter på gang, men i fjor mente de det
var dags å hylle Svensson, trioen og noe av musikken de skapte sammen.
Det var 30 år siden de spilte sine første toner.

Utvida kohort

Heldigvis gikk ikke Berglund og Öström for en triovariant. Da vil de
ikke ha unngått å bli sammenlikna med originalen og det var sjølsagt
ikke målet med de to konsertene som blei gjort henholdsvis i Köln og i
Stockholm. Vi får være med på Köln-konserten og sammen med de to får
vi møte tenorsaksofonist og fløytist Magnus Lindgren, pianist Joel
Lyssarides, den finske trompeteren Verneri Pohjola og gitaristen Ulf
Wakenius.

Vi kan trygt si at det er et håndplukka stjernelag som har skjønt hva
og hvordan Berglund og Öström ville med låter som “From Gagarin´s
Point of View”, “Seven Days of Falling” og “Believe, Beleft, Below”.
Disse, og tre andre “hitlåter”, har fått helt ny innpakning, men
samtidig er ånda fra e.s.t.-epoken så absolutt til stede.

Dan Berglund og Magnus Öström har skapt denne hyllesten med verdighet,
inderlighet og enorme mengder kjærlighet og empati. Verken Esbjörn
Svensson eller musikken e.s.t. skapte ville noensinne bli glemt.

Det norske bandet The Core har eksistert siden 2001. Med “Roots”
bekrefter de at det låter minst like heftig som det alltid har gjort.

Helt siden de fire herrene i The Core spente på seg beksømmene sammen
for første gang for over 20 år siden, så har de hatt et felles ideal
og et felles mål med musikken sin. Sjøl om det har vært noen
avstikkere innimellom, blant annet sammen med indiske musikere, så har
den amerikanske 60-talls tradisjonen med kvartetten til Coltrane med
Jimmy Garrison, Elvin Jones og McCoy Tyner i spissen vært ei solid
ledestjerne for hvor gutta vil med musikken sin.

Pause

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som fra dag én så har The Core, som virkelig hatt og har evnen til å
gå inn i kjernen av dette uttrykket, vært befolka av Kjetil Møster på
saksofoner, Steinar Raknes på bass, Erlend Slettevoll på på piano og
herren jeg oppfatter som en slags ideologisk fører for prosjektet,
trommeslager Espen Aalberg.

Etter noen års opphold fant de heldigvis ut det var mer gass igjen på
tanken. De fire kan hverandre ut og inn og de vet akkurat når de skal
gi og ta rom – de vet hvordan de skal utfordre både seg sjøl og de
andre.

Bortsett ei Møster- og ei-Raknes-låt, så har Aalberg skrevet all
musikken. De fire har ei felles fortid ei felles fortid fra jazzlinja
i Trondheim og har åpenbart utvikla en følelse har dette uttrykket
sammen – et uttrykk som er så tidløst som vel mulig.

Trøkk

Fra tid til annen er det sjølsagt et hinsides trøkk i kvartetten, men
de skjemmes absolutt ikke for å ta´n helt ned heller – det er masse
dynamikk i det The Core ønske å formidle.

Det kommer neppe som noen bombe at solistisk holder de fire et skyhøyt
nivå – på høyde med det beste fra utlandet faktisk.

Jeg må innrømme et jeg trodde at The Core hadde tatt kvelden, men
ingenting er hyggeligere enn at de gjør en gjeninntreden 23 år etter
oppstarten – kanskje bedre enn noen gang.

Bassisten, komponisten og bandlederen Sam Anning kommer fra Australia
og er ute med si tredje septett-skive. De to første blei kåra til
årets jazzplate der nede.

Det er langt i fra hver dag jeg eller vi her nord i verden får
anledning til å stifte bekjentskap med jazzmusikk fra landet nesten
lengst unna oss. Det betyr for min del i alle fall at jeg skrur
spenningsknappen opp et ekstra hakk. Er det musikk med særpreg fra
landet og kulturen den kommer fra?

Urbefolkninga

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den første septett-skiva blei kåra til årets jazzplate i 2011, så
Anning har lang fartstid med dette formatet. Etter noen år i New York,
der han spilte med «alle», er han nå tilbake i Melbourne og sammen med
Kyrie Anderson på trommer, Theo Carbo på gitarer, Mat Jodrell på
trompet, Andrea Keller på tangenter, Carl Mackey på altsaksofon og
Julien Wilson på tenorsaksofon og elektronikk – alle totalt ukjente
for meg – har Anning skapt et vakkert og til dels ganske så originalt
landskap.

I tre år jobba Anning med en kjent singer-songwriter i Australia,
Uncle Archie Roach. Han gikk bort i 2022 og hans røtter som hørte
hjemme hos den australske urbefolkninga er utgangspunktet for Annings
musikk. En ren hyllest med andre ord.

Det betyr at Anning har benytta elementer av musikken som den
opprinnelige australske kulturen har i seg og gumboen med moderne,
melodisk jazz – også med frie elementer ved enkelte anledninger –
smaker veldig godt.

Det er alltid spennende å møte ny musikk med nye stemmer – Sam Anning
er så avgjort ikke noe unntak.

Svenske Alvina Herbinger Rygne og norske Gard Nergaard har funnet
hverandre med felene sine på et ytterst vakkert vis.

Alvina & Gard møttes over en kopp svart kaffe og den mørkeste
sjokoladen tenkelig og med en hel haug med nyskrevne slåtter. Alvina
med røtter i den svenske folkemusikktradisjonen og fra et område som
heter Närke, mens Nergaard har sin bakgrunn fra den norske tradisjonen
som hører hjemme i Agder.

Nergaard har jeg hørt tidligere i en duo med gitaristen Michael
Krumins. De to løfta den lokale folkemusikktradisjonen til nye steder
og det er på sett og vis det Alvina & Gard gjør også.

Over grenser

All musikken er skrevet av de to og de to langt framskredne
felespillerne forteller oss klart og tydelig at sjøl om det er
forskjeller i uttrykkene på hver side av grensa, så er det veldig
mange fellestrekk også. De to stortrives åpenbart sammen og samtidig
som de utfordrer hverandre – her er det en hel del improvisasjon
involvert – så klinger stemmene deres veldig godt sammen.

Seks av de 14 slåttene er faktisk improvisasjoner og det skal et svært
godt trent øre til for å avsløre hva som er hva. Duoen, som har base i
Stockholm, har skrevet – og spilt inn – et nytt kapittel i den svorske
slåttetradisjonen som det er veldig lett å trives i og med.

Sulida, det vil si Dag Erik Knedal Andersen, Marthe Lea og Jon Rune
Strøm, har skapt et spennende univers.

Jeg har hørt trommeslager og perkusjonist Dag Erik Knedal Andersen,
tenorsaksofonist, fløytist og perkusjonist Marthe Lea og bassist Jon
Rune Strøm i en rekke settinger opp gjennom åra. Uten unntakk har det
vært snakk om spennende, moderne og ikke minst kompromissløse kohorter
der det har blitt tatt sjanser i hopetall og der resultatene har vært
av typen sitte ytterst på stolsetet for ikke å gå glipp av noe.

Funnet sammen

Når og hvordan de tre har funnet frem til hverandre vet jeg ikke, men
at det har vært et lykklig valg forteller debutalbumet oss sitt klare
og tydelige språk om. De tre, som alle er fremragende og unike
individualister, vil den samme veien og de vet hvordan de skal
utfordre seg sjøl, hverandre og oss.

Musikken er i stor grad kollektivt skrevet eller unnfanga. Bortsett
fra ei låt hver av Lea og Strøm samt Charlie Hadens legendariske “Song
For Che” som avslutter festen, er alt kollektivt, men det betyr ikke
nødvendigvis fritt. Her er det impulser fra alt fra norsk folkemusikk
til den amerikanske AACM-tradisjonen og Athletic Sound Studio i Halden
har nok en gang vært et strålende fødested for akustisk musikk.

Samtaler

De tre fører frilynte, åpenhjertige og konstruktive samtaler der det
lyttes på et svært skarpt nivå. Lea imponerer stadig mer for hvert
eneste oppmøte og hennes fløytespill er også både vakkert og
fascinerende.

Utos er ordet for der ei elv går ut i et vann eller et hav. Her går
musikken, med utropet fra Charlie Haden som nydelig utslipp fra elva,
ut til verden på et vis som gjør at Sulida bør ønskes velkommen hvor
det enn måtte være på kloden.