Med si debutskive forteller gitaristen og elektronikeren Emil Storløkken Åse oss at han er på svært god vei til å finne fram til si egen stemme.
Emil Storløkken Åse har blikket retta opp og frem.
Emil Storløkken Åse (24) kan man vel trygt si falt i gryta fra før fødselen. Han er sønn av Ståle Storløkken og Tone Åse og et eller annet forteller meg at musikk har vært en viktig del av livet hans siden 1998. Nå har han fullført sin bachelor ved jazzlinja i Trondheim og her forteller han oss at han har staka ut en svært spennende kurs for det som skal skje i tiåra som kommer.
Det han gir oss her er et fritt improvisert maleri der han har splitta gitarsignalet ut i fire forsterkere og prosessert hvert signal ulikt. Det har ført til den enorme elektriske skogen av lyd, stemninger og høyst personlige strukturer.
Når det sies at Storløkken Åse har henta impulser fra gitarister som Fred Frith, Hedvig Mollestad og Stian Wetterhus, så gir det mening. Han har avgjort lytta mye på impro, jazz, rock og støy og allerede nå altså satt det sammen til et eget språk – et eget uttrykk.
På ett av spora har invitert med seg noen av sine beste musikalske venner og åpenbare sjelsfrender, nemlig saksofonisten Amalie Dahl, trommeslageren August Glännestrand og barytongitaristen Nicolas Leirtrø for å gi det hele variasjon og du verden for ei utblåsning de fire tar oss med på.
Emil Storløkken Åse ønskes noe voldsomt velkommen og at det skal bli spennende å følge han i tiåra som kommer er vel dagens underdrivelse.
Emil Storløkken Åse «Electric Forest» AMP Music & Records/Musikkoperatørene
Jørun Bøgeberg dukker opp over alt. Heldigvis gjør han det. Både fordi det groover noe så verderstyggelig av han og fordi han er bassist i superklasse.
Jørun Bøgeberg i sentrum for Henhouse-universet.
Når man har spilt for et par hundre tusen med a-ha på Maracana i Rio de Janeiro samt bekledd scena sammen med Jannicke, Jahn Teigen, Anne Grete Preus og vært støttekontakten for mange titalls andre storheter innen norsk musikk – nesten uansett sjanger – så sier det seg sjøl at vi har med en bauta å gjøre. Navnet er Jørun Bøgeberg og sammen med sin 6-strengers bass, sin fretless, sin slide, sin gitar, sine stemmebånd, sin elDola (hva fan er det?), sin fiolin og sin banjolin (jeg tror jeg aner hva det er), så inviterer han oss for andre gang inn i sitt Henhouse-univers.
Det første møtet var med, tro det eller ei, “Vol. 1” i 2018 og jeg iler til med å fortelle at Trond Augland på trommer, perkusjon, banjo, fløyte og rytmefele (hva fan er det 2?) og Nils Einar Vinjor på gitarer, piano og vokal er høyst likeverdige medskyldige i dette universet – og det er det absolutt ingen grunn til å skamme seg over.
Nok en gang tar trioen oss med til landskap som har progblues, rockjazz og noe som av langt framskredne blir kalt psychosymfoprog i seg. Sikkert veldig mye mer også – dette er nemlig en så velsmakende musikalsk gumbo som vel tenkelig.
Gjesteopptredener av Carsten Loly på vokal, Bjørn “Krisa” Kristiansen og Jon Henrik Pettersen på gitar og Trond Bjerknæs på tangenter gjør også minimal skade.
Jørun Bøgeberg har gleda musikere og musikktilhengere i mange tiår nå. Du verden som han og noen av hans beste musikalske venner heldigvis fortsetter med akkurat det.
Musikk oppstår ofte av møter og reiser – alltid faktisk. Nå har det alltid søkende franske ensemblet Eclectik Percussion Orchestra – EPO – møtt den indiske fløytisten Rishab Prasanna. Det har det blitt et nytt unikt møte – og musikk – av.
Eclectik Percussion Orchestra tar oss med på ei herlig musikalsk reise.
For vel seks år siden dukka det opp en cd i postkassa fra Nancy i Frankrike med et band som het Eclectik Percussions Orchestra. Bortsett fra gjesten på laget, World Saxophone Quartets Oliver Lake, var alt totalt ukjent for meg. De fortalte meg kjapt at her var det bare å sperre opp ørene.
Siden har det vært stille i postkassa mi fra kollektivet i Nancy under ledelse av perkusjonisten Guy Constant. Helt til nå. Og nok en gang er det et spennende møte som åpenbarer seg.
EPO har tidligere vært inspirert i stor grad av afrikansk musikk og jazz, må vite. Nå har de snudd fokus østover til India og bygd om bandet ganske betraktelig.
Det som ved forrige møte var et bortimot 10-manns band, består nå av sjefen Guy Constant på perkusjon og som hovedkomponist, Nicolas Gegout på tenor- og sopransaksofon og bassklarinett, Yragaël Unfer på vibrafon og trommer samt Rishab Prasanna på bansurifløyte. All fire bidrar på komponistsida også.
De fire har skapt et univers der indisk tradisjonsmusikk møter jazz og frijazz/impro på et vis som får tankene til å gå tilbake til Shakti, men på et helt annet vis.
Dette er nok et prov på hva møter mellom frisinnede, dyktige musikere og mellom kulturer kan føre til. Tøff, spennende og annerledes musikk egna til å åpne ører og alle andre sanser. Music is the healing force of the universe!
Eclectik Percussion Orchestra «Yatra, Le Grand Voyage» Le Bazardier/lebazardier.com
Det er ikke akkurat hver dag den flotte vokalisten Helle Brunvoll gir lyd fra seg. Nå gjør hun det heldigvis og nok en gang snakker vi vellyd.
Helle Brunvoll gir oss noe ekte og inderlig.
Frem til 2009 var det få i jazz-Norge som hadde hørt om Helle Brunvoll. Da platedebuterte hun med sin ektemann Halvard Kausland (1945-2017) og seinere ga de ut to plater til sammen med originalmateriale. De tre platene etablerte Brunvoll som ei flott, ny stemme på den norske jazzvokalscena.
Av forståelige årsaker har det tatt si tid før Brunvoll tok nye steg etter at den eminente gitaristen og hennes sjelevenn gikk bort, men nå følte hun seg heldigvis klar.
Denne gangen har hun valgt å dedikere plate til Kausland. Det gjør hun med et knippe låter hun har henta fra sin favorittvokalist, Shirley Horn. Det betyr en rekke mer eller mindre kjente standardlåter som “Day by Day”, “Wild Is the Wind” og “You Won´t Forget Me”. Alt befinner seg i ballade- eller maks medium-tempo og der passer Brunvolls uttrykk perfekt.
Det er en tålmodighet, luft og modenhet i uttrykket og den varme og inderlige stemma til Brunvoll som forteller oss om et levd liv. Vi snakker ekte vare her.
Når hun så har invitert med seg Magne Arnesen på piano – faktisk Brunvolls eget piano som har vært med henne i store deler av hennes liv – Magnus Sefaniassen Eide på trommer og Jens Fossum på bass – noen av de aller beste som er å oppdrive i den prisklassen og Hans Mathisen på gitar som esktra krydder på Nick Drakes “River Man”, så har hun fått med seg et så empatisk og lyttende lag som vel tenkelig.
Det flyttes ikke en eneste merkestein på dette inderlige møtet med Helle Brunvoll. Det serveres derimot nesten en time med nydelig og personlig musikk. Det holder veldig lenge det!
Helle Brunvoll «How Am I to Know?» Naxos Jazz Norway/Naxos Norway
Gitaristen, vokalisten og låtskriveren Doug Wamble har dukka opp med alt for sjeldne mellomrom. “Blues in the Present Tense” er et strålende bevis på det.
Doug Wamble har mange strenger å spille på.
Jeg blei veldig begeistra da Doug Wambles “Bluestate” ankom heimen i 2005. Siden har det garantert ikke vært stille fra Wamble, men jeg har ikke fått med meg det han har servert allmuen. Nå har både Doug Wamble (50) og jeg tenkt å gjøre noe med det.
The New Yorker har brukt betegnelsen a one-man compendium of avant Americana om Wamble. Det har de avgjort dekning for og det er intet mindre enn en overlegen beskrivelse av hva og hvem han er.
Med Charley Drayton (Paul Simon, Bob Dylan, Fiona Apple og Ivan Neville) i produsentstolen, har Wamble skapt et herlig univers med masse blues i seg. Ikke nok med det: Wamble henter uhemma fra de fleste amerikanske musikk-kilder og setter det sammen til noe flott og ytterst personlig.
Dessuten synger han fint og skriver tekster som betyr noe – det er ekte, det er inderlig og det egner til solid ettertanke. Wamble er svært opptatt av hva som skjer i hjemlandet sitt, The Us of A, det være seg hat, hykleri, ekstremisme og Trump. Som far til et LGBTQ-barn, er det ikke mye tvil om at han vet hva han snakker/skriver/synger om.
Med den for meg ukjente saksofonisten Prometheus (for et navn) Jenkins, og stjernekompet Eric Revis på bass og Jeff “Tain” Watts på trommer, tar den framifrå gitaristen og nesten like bra vokalisten Wamble oss med på ei jazz-blues-americana-reise som virkelig setter spor.
Doug Wamble «Blues in the Present Tense» Halcyonic Records/dougwamble.com
Det er absolutt ingen grunn til å bli overraska over at trombonisten Henrik Munkeby Nørstebø fortsetter å utforske hva som finnes bak neste dør. Slik har det vært og slik er det heldigvis fortsatt.
Henrik Munkeby Nørstebø åpner opp nye dører.
Henrik Munkeby Nørstebø (36) har gjennom hele si karriere og ikke minst sine to tidligere solo-utgivelser, “SOLO” fra 2011 og “Melting Into Foreground” fra 2015, fortalt oss at han har tenkt å stake ut sin helt egen kurs.
Og du verden som han fortsetter med det på denne høyst spesielle, personlige og eksperimentelle utflukten der Munkeby Nørstebø trakterer trombone, halv-klarinett, monotron (hva nå enn det er), feedback (!) og ting – hva nå enn det er!
De første 19 minuttene og 37 sekundene skaper han med hjelp av langt framskreden lungekapasitet og spesiell utnyttelse av mikrofonteknikk et lydlandskap langt bortenfor noe noen av oss har opplevd tidligere.
“Andre sats” er en original type remiks hvor nye lydkilder har blitt spilt inn på toppen av del en, slik at nye tolkningsmuligheter har oppstått.. Alt har blitt skapt i perioden 2019 til og med 2021.
Alt ligger milevis unna det vi forbinder med tradisjonell melodikk og rytmikk og utfordrer vårt mottaksapparat på et heftig vis. Det har vi usedvanlig godt av.
Utgivelsen kommer med en flott 20-sideres bok der Munkeby Nørstebøs bilder er med å forsterke opplevelsen. Musikken er å finne digitalt og med en kode i boka.
Henrik Munkeby Nørstebø, fra Trondheim, men bosatt i stor grad i Berlin, gjør det ikke enkelt verken for seg sjøl eller oss. Det er intet mindre enn herlig.
Henrik Munkeby Nørstebø «Dystopian Dancing» Made Now Music/henriknorstebo.bandcamp.com
Immanuel Wilkins tilhører den nye generasjonen amerikanske musikere som har som ambisjon å være ledestjerner i åra som kommer. Det kan han godt bli.
Immanuel Wilkins er i besittelse av et stort talent.
Gjetordene har gått lenge om altsaksofonisten og komponisten Immanuel Wilkins til tross for at han fortsatt er kun 24 år. Årsaken er åpenbar: Wilkins er usedvanlig talentfull.
Sin unge alder til tross, har Wilkins allerede rukket å spille med storheter som Jason Moran, Wynton Marsalis og Bob Dylan (!). Siden slutten av 10-tallet har han også i stadig større grad jobba med egne band og det er i en slik setting vi møter han her på denne Blue Note-utgivelsen som kom ut tidlig på året, men som absolutt fortjener å bli gitt oppmerksomhet fortsatt – og i mange år fremover.
Wilkins kommer fra Philadelphia. Der vokste også John Coltrane opp og at Wilkins har gått sin Coltrane-skole og kjent godt på ånda etter mesteren, er det ingen tvil om.
Med en kvartett bestående av bassisten Daryl Johns, trommeslageren Kweku Sumbry og pianisten Micah Thomas – unge, ukjente og spennende størrelser for meg – pluss fløytisten Elena Pinderhughes på et par spor og Farafina Kan Percussion Ensemble på ei låt, tar Wilkins oss gjennom sju egne låter som forteller oss om en langt framskreden modenhet.
Her får vi alt fra de vakreste ballader til mer løsslupne, frie ekskursjoner – alt med gospel og en djup religiøs overbevisning i bånn.
Immanuel Wilkins har utvikla en varm, sterk og personlig tone allerede i hornet sitt og er avgjort godt i gang med ei karriere som vil ta han langt – svært langt.
Immanuel Wilkins «The 7th Hand» Blue Note/Universal
Erlend Viken tar nok en gang folkemusikken til unike steder. Nå med en ny utgave av trioen sin.
Erlend Viken Trio i aksjon.
Jeg har hatt gleden av å følge felespilleren Erlend Viken (38) sin musikk i ei årrekke nå. Både gjennom “Frie tøyler” (2014), “Nykomlingen” (2017) og “Djupet” tidligere i år, fortalte Viken at han har noe høyst personlig og unikt i uttrykket og musikkanskuelsen sin.
Viken, med sine røtter på Oppdal, men bosatt på urbane Nesodden, har vist alle at han er en mesterspillemann med vyer og visjoner et godt stykke utover det å gjenskape en tradisjon.
Slåttetradisjonen er sjølsagt viktig å bevare, men det er minst like viktig å videreføre den med nye tanker, ideer og visjoner. Det er der mye av Vikens mesterskap ligger.
Her tar han for seg ti slåtter som han har funnet med å dykke djupt ned i den store skatten. Sammen med sin utmerkede trio, fortsatt bestående av Marius Graff på strømgitar, og Sondre Meisfjord på bass, pluss produsent Olav Torget på det afrikanske strengeinstrumentet konting på tre av spora, så skaper Viken, som også benytter stemmebånda fra tid til annen, flotte musikalske landskap som har både slåttetradisjonen og improvisasjonselementer som herlige bestanddeler.
Erlend Viken fortsetter både å videreføre og å imponere.
Det er ikke hver dag en pianotrio fra Australia, Belgia og Finland inntar heimen, men når pianisten heter Aki Rissanen så skjerpes sansene umiddelbart.
En flott og grenseløs trio – Designers.
Den finske pianisten Aki Rissanen (42) har jeg hatt gleden av å møte ved en rekke plateanledninger – fra solo, via duo til større ensembler. Ofte har det likevel vært trio som har vært Rissanens foretrukne format – et format han og musikken hans passer utmerket i.
Nok en gang er det trio det handler om og sammen med han denne gangen er den belgiske bassisten Joachim Florent og den australske trommeslageren Will Guthrie – to fullstendig nye navn for meg.
Begge de sistnevnte er bosatt i Nantes i Frankrike og det skal også være en by og et jazzmiljø Rissanen, som er bosatt i Helsingfors, har et nært forhold til.
Det som er uomtvistelig er at med Florents åtte komposisjoner som fundament, så har trioen funnet sammen på et inderlig og empatisk vis. Florent hevder han er inspirert av arkitektur og geometri i musikken, men det greier ikke jeg å finne frem i. Det gjør heller ikke så mye.
Florent har skrevet så lite som mulig, slik at de tre skal få masse rom og plass til å utbrodere ideene og fortelle hvem de er både solistisk og kollektivt.
Vi blir invitert inn i et moderne, melodisk landskap som det swinger og groover av fra start til mål. Jeg mer enn ante hvilken kapasitet Rissanen var i besittelse av og Florent og Guthrie har umiddelbart fortalt meg at de befinner seg på samme høye nivå. Til sammen har Designers blitt både strålende og overraskende.
Samarbeid på det jazzikalske området mellom Norge og Sverige er ikke noe nytt. Kvartetten Jupiter forteller oss uansett at det lever i aller beste velgående.
Det går unna med svorske Jupiter.
På begynnelsen av 2000-tallet dukka det opp en heftig orgeltrio bestående av Magnus Forsberg på trommer, Steinar Nickelsen på orgel og Håvard Stubø på gitar. Trioen har hele tida hygga seg og oss under navnet Jupiter og nå, fem album seinere, låter bandet heftigere enn noen gang, men nå som kvartett.
Allerede i forbindelse med bandets andre skive blei svenskenes heftigste saksofonist i den “yngre” generasjonen, Jonas Kullhammar, invitert med som gjest og han har etter hvert blitt fast medlem. Det skader på ingen måte! For å opprettholde maktbalansen har bandet fortsatt svenske trommeslager, men de seineste åra er det Johan Holmegard, blant annet kjent fra Dungen og Goran Kajfeš Subtropic Arkestra, som har overtatt.
De fire møtes i et repertoar unnfanga av enten Kullhammar, Nickelsen – som har bodd i Asia i flere år – og Stubø. Ikke bare én Stubø forresten; Håvards far, den legendariske gitaristen Thorgeir Stubø (1943-1986), er også representert med sin nydelige “Sol, litt regn”.
Jupiter befinner seg i et landskap der de både tar vare på orgeljazztradisjonen og samtidig tar heftige steg inn i vår musikalske samtid. De fire stortrives åpenbart sammen; her er det masse musikalsk empati og samtidig har vi med fire solister i toppklasse å gjøre. Du verden for et trøkk det er Kullhammars tenorspill fra tid til annen og verken Nickelsen og Stubø står med lua i handa for å si det slik.
Jupiter har fra dag én tilført oss noe tøft. Det gjør de på alle måter fortsatt. La det groove!!!
Jupiter «The Wild East» Moserobie Music Production/moserobie.com
