Tor Hammerø

Den unge norske duoen Past Present tok like godt turen til New York for å la seg utfordre av den langt framskredne saksofonisten Andrew D´Angelo. Det gjorde de helt rett i.

Trompeteren Simen Kiil Halvorsen og bassisten Alexander Hoholm traff hverandre på Norges Musikkhøgskole og i løpet av masterstudiet der starta de Past Present. Det er en duo som etter hvert har utvikla seg til et kollektiv som mer enn gjerne samarbeider med ulike musikanter og ensembler.

Det passa egentlig som et strålende utgangspunkt for møtet som har materialisert seg til «Short Pieces» sammen med den meritterte amerikanske altsaksofonisten Andrew D´Angelo som vi blant annet har hørt her til lands i trommeslageren Matt Wilsons band.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Den historia går også mye lenger tilbake enn Musikkhøgskole-tida. Stavangergutten Kiil Halvorsen, den gangen bare 13 år ung, traff nemlig D´Angelo på en workshop i hjembyen. Mange frø blei sikkert sådd og, etter at de har holdt kontakten i 13 år til, var ikke D´Angelo vanskelig å be da Kiil Halvorsen og Hoholm spurte om de kunne gjøre noe sammen.

Past Present-gutta hadde med seg låter, arrangement og ideer over fjorden, men musikken skulle vise seg å ta helt egne og nye veier etter at de møtte D´Angelo. Og Ikke bare han. Både pianistene Pete Rende og Elias Stemeseder og trommeslageren Jim Black har bidratt på noen av låtene og gjort særpreget enda tydeligere.

D´Angelo og Rende har også gitt ekstra påfyll med frie improvisasjoner eller låter og disse musikalske novellene – den lengste låta er 3.39 – er både vakre, åpne, luftige, forunderlige, personlige og utfordrende.

Alle tre er utstyrt med personlige stemmer og et langt framskredent lytteapparat noe som fører til at «Short Pieces» har blitt en kort, liten og spennende overraskelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Opp med hånda dere som kjenner til pianisten og komponisten Brad Whiteley. Tipper at det ikke blei så veldig mange. Uansett så er han absolutt verdt å tilbringe tid sammen med.

Du skal ha inngående kunnskap om og kjennskap til livet i jazzhovedstaden New York for å ha møtt på Brad Whiteley (40). Til tross for at han har jobba med folk som Dave Liebman, alt-pop-artisten Regina Spektor, har spilt i «grava» på Broadway på forestillinga «Avenue Q» og vært musikalsk leder og organist for The Church of the Blessed Sacrament i the Bronx i NY, så har den allsidige Whiteley aldri markert seg her på denne sida av Atlanterhavet. Det forteller en del om mengden av toppkvalifiserte jazzmusikanter som sjelden når opp til overskriftene.

Dette er Whiteleys andre cd under eget navn og den første som har kommet min vei. Alle de elleve låtene har Whiteley skrevet og han viser en enorm bredde i sin musikktilnærming.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Han sier sjøl at han har henta inspirasjon fra veteraner som Duke Ellington og McCoy Tyner og samtidige som Brad Mehldau og Edward Simon. Alt dette finnes det spor av når Whiteley presenterer låter som henter impulser fra melodisk jazz anno 2019, herlige ballader, tøffe rytmiske utflukter, spor av Carla og Paul Bleys univers, downtown-trøkk a la Lounge Lizards, alt-rock, krautrock, drum´n´bass og heftige rhythm and blues-groover.

Alt dette og mer til har Whiteley satt sammen med empatisk og meget kvalifisert assistanse fra saksofonist Michael Eaton, gitarist Tom Guarna, bassist Matt Pavolka og trommeslager Kenneth Salters – alle fullstendig nye navn og stemmer for meg som leverer på et meget høyt nivå både som ensemble og som solister. Alle fem er nok en bekreftelse på både kvantiteten og ikke minst kvaliteten på tusenvis av musikanter i New York.

Brad Whiteley er enkelt og greit en veldig bra pianist og komponist med en stor palett å hente fra. Et meget hyggelig bekjentskap med andre ord.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

»Koke bjørn» av den svenske forfatteren Mikael Niemi er intet mindre enn en strålende roman. Den er noe så sjeldent som ei glitrende historiefortelling og en god kriminalroman – samtidig.

Mikael Niemi (59) fra Pajala langt nord i Sverige utdanna seg el/teletekniker og har jobba på verksted, som lærervikar, ungdomsarbeider og i et lite forlag. Det var før han slo gjennom med et brak med «Populærmusikk fra Vittula» i 2000.

Jeg er dessverre blant dem som gikk glipp av gjennombruddet til Niemi. Om det har ført til at forventningene mine er større eller mindre av den grunn vet jeg ikke, men jeg har uansett sett veldig fram til mitt første møte med Niemis romankunst. Og for en forfatter han er!

Denne «doble» fortellinga er lagt til Niemis hjemtrakter i 1852. Den store vekkelsen under ideologisk ledelse av Lars Levi Læstadius er i full gang, noe som blant annet førte til Kautokeino-opprøret som også er viet et kapittel i boka.

Læstadius er også romanens hovedfigur der han, i tillegg til å være ei blanding av revolusjonær og pietistisk prost, også viser seg å være en smart «etterforsker» i det som i Niemis univers også blir en krimroman på høyt nivå.

I tillegg til å lære mye om den store vekkelsen i løpet av «Koke bjørn», så vi blir vi tatt med på ei mordgåte satt inn i ei tid med helt andre forutsetninger for oppklaring enn vi har nå til dags. Niemi har på mesterlig vis grepet tidsånden og Læstadius, sammen med sin «sønn» Jussi, blir raskt en viktig del av drapsgåtene som kanskje ikke slagbjørnen har ansvaret for likevel.

Det er et driv i fortellinga og i språket til Mikael Niemi som er sjeldent og som oversetter Erik Krogstad skal ha mye ære av å ha videreformidla på norsk.

«Koke bjørn» er en helt spesiell roman unnfanga av en helt spesiell forfatter. Den går raskt inn på favorittlista over årets beste romaner – sjøl om vi bare har kommet til april.

Sopransaksofonisten Kristin Sevaldsen og pianisten Lars André Kvistum har satt hverandre stevne. Et svært så vakkert et.

Kristin Sevaldsen fra Lillehammer har jeg hatt gleden av å støte på ved et par anledninger, men med ei solid pause mellom. Første gang var for vel ti år siden, mens «Wiser» er det bare et par år siden jeg tilbragte kvalitetstid sammen med.

Nå er hun tilbake og i det i en særdeles intim setting med pianisten Lars André Kvistum – et nytt, men absolutt hyggelig bekjentskap for meg.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

De to har åpenbart hatt som ambisjon å skape et lite, vakkert og inderlig musikalsk univers og det har de greid. Sevaldsen er hovedkomponist, mens Kvistum har bidratt med to låter. Noe kjenner jeg igjen fra tidligere innspillinger, men det aller meste er nytt stoff.

Uansett så er jo alle disse duosamtalene nytapninger og låter sjølsagt ganske så unikt. Her finnes det impulser fra både jazz, folkemusikk og andre herligheter og at storheter som Jan Garbarek, Tore Brunborg og Tord Gustavsen har vært i «nærheten» kan man ikke se bort og det er heller ikke noe å skamme seg over.

Alle låtene er ikke like sterke og særpregede, men de to fyller dem med inderlighet og empati i et landskap som er usedvanlig melodisk og ikke minst inderlig. Dette er musikk som egner seg til at den store ro kan senke seg.

PS Dessuten synes jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den engelske trompeteren, komponisten og bandlederen Laura Jurd er en av hippeste stemmene uansett hvor vi leter her på Tellus i alle fall.

Laura Jurd (28) har allerede markerte seg kraftig både på øya si og internasjonalt. Også her hjemme har vi hatt gleden av å høre henne blant annet sammen med Hanna Paulsberg.

Nå er hun og bandet hennes Dinosaur ute med sitt andre album på det meget kvalitetsbevisste selskapet Edition Records, som blant andre Eyolf Dale og Daniel Herskedal også har som sitt hjem på selskapsfronten. «Together, as One» fra 2016 var en imponerende debut og oppfølgeren innfrir absolutt forventningene.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Med de samme følgesvennene som sist, Conor Chaplin på elbass, Corrie Dick på trommer og Elliot Galvin på synther, fortsetter Jurd sin søken etter et eget univers. På noen av spora synges det også. Faktisk ikke så overraskende blir det norske bandet Broen nevnt som en referanse.

Og den som leter, den skal finne som det heter i ei viss bok. Med ektemann Galvins mangslungne synther som et slags fokus og utgangspunkt for ekskursjonene, tar Jurds komposisjoner oss med til steder der 80-tallets synth-pop er en slags utskytingsrampe. Dette har hun flytta inn i vår tid og med det empatiske reisefølget som mer enn gjerne blir med henne på ferden, så har Jurd makta å skape et uttrykk hun og Dinosaur er ganske så aleine om.

Når så Laura Jurd har skapt seg en trompetuttrykk i forlengelsen av en Miles Davis, så forteller det det meste om hvilket nivå vi befinner oss på. Kanskje ikke så veldig når det gjelder tonen til salige Miles, men mer i tankegangen og ønsket om å gå egne veier.

Laura Jurd og Dinosaur er noe av det mest spennende som har kommet ut av øya, og resten av Tellus, på svært lang tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rolf Kristensen er en gitarist og komponist fra Kristiansand som alt for sjelden melder fra om tingenes tilstand. Nå har han heldigvis funnet tida inne.

Kristensen (57) har vært en viktig brikke i det sørlandske musikkliv i en årrekke. Han spiller i Secret Garden og han underviser vordende musikanter ved universitet i Kristiansand. Dessuten har han gitt oss noen små visittkort fra tid til annen som har fortalt oss at han har mye eget på lur.

Etter å ha jobba for andre i stor grad i mange år, samt undervist mye, så hadde det vokst fram ideer som Kristensen klokelig nok fant ut fortjente å komme videre fra idéstadiet. Etter å ha hørt hans debutskive under eget navn, «Shimmering Minor» fra 2005, var jeg på mange vis optimistisk spent på hvor jeg ville treffe på Kristensen nesten 15 år seinere.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det har nå, som den gang, blitt et hyggelig og varmt møte med en melodiker av rang. Når han så er utstyrt med en varm og uttrykksfull tone i hornet sitt, så er han godt på vei til målet: å lage et varmt og personlig visittkort med inderlig musikk i et grenseland som henter mye fra både jazz, fusion, rock og andre herligheter.

Når han så har alliert seg med framifrå musikanter som alle har forbindelse til jazzutdanninga i Agder som bassisten Per Elias Drabløs, tenorsaksofonist i superklassen Bendik Hofseth og tangentisten Bernt Moen, samt en rekke andre unge herrer på vei opp og frem, så har «Timelines» blitt en mer enn betimelig påminnelse om at det finnes en alt for godt skjult skatt der sør som heter Rolf Kristensen. Må det for all del ikke ta bortimot 15 år til før han melder fra hvor han går neste gang.

PS Dessuten synes jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Fra Snåsa, men bosatt i Malmö gir Anne Marte Eggen og bandet We Float oss en herlig påminnelse om at det finnes flotte overraskelser rett rundt hjørnet.

Bassist, både akustisk og elektrisk, komponist, tekstforfatter og bandleder Anne Marte Eggen (29) kjenner den mest oppmerksomme igjen fra bandet Ljom – et band med solide røtter i folkemusikken. Her møter vi henne i et helt nytt landskap og med et helt annet uttrykk – minst like spennende.

Utdanningsinstitusjonene for vordende jazzmusikere her til lands har fått en voldsom oppblomstring både kvantitativt og kvalitativt de seineste tiåra. Likevel er dert mange som stikker utaskjærs for å utvide sin horisont. Anne Marte Eggen er en av dem og hun satte kursen for Malmö og har foreløpig blitt der værende.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I fjor høst fikk bandet hennes We Float den prestisjetunge prisen Jazzkatten av Sveriges Radio i kategorien årets gruppe. Det sier ganske så mye om hvilken standing Eggen & Co har oppnådd siden de platedebuterte med «Silence» i 2015. Vi snakker nemlig om en pris som blant andre Esbjörn Svensson Trio, Fire! Orchestra og Tonbruket har vunnet tidligere.

Sammen med Filip Bensefelt på trommer og perkusjon, Linda Bergström på vokal, klokkespill og microkorg og Fanny Gunnarsson på tangenter, har Eggen denne gangen tatt en liten sving bort fra det som visstnok var et ganske så reindyrka debutalbum til å møte oss i et pop-jazz-landskap denne gangen.

Sammen med en rekke gjester på både blås, gitar og stryk, skaper Eggen og We Float en rekke flotte, vakre og sterke stemninger underveis her. Eggen har jobba lenge med å ta ideene ut fra tankestadiet til de har fått sitt endelige uttrykk og det merkes med en gang at her er ikke noe som helst overlatt til tilfeldighetene. Anne Marte Eggen har visst hvor hun ville og hun har kommet dit med usedvanlig god hjelp.

Ellen Andrea Wang har allerede vist oss at kvinnelige bassister aldri skal undervurderes. Det bekrefter så definitivt Anne Marte Eggen her sammen med We Float. Nå er det på høy tid at hun får vist seg frem her hjemme også – svenskene kan ikke få stikke av med henne og musikken hennes så lett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Som så mange andre blei jeg superimponert av Adam Douglas da han vant Stjernekamp på NRK høsten 2017. Her får vi hilse enda tettere på Douglas der han trives aller best.

For meg handler musikk i stor grad om å tro på det artisten har å komme med. Sjanger er stadig mer uvesentlig – det dreier seg om budskapet har tyngde i seg til å komme gjennom. Det har Adam Douglas på alle mulige vis.

Douglas (38) imponerte alle, både ihuga musikkelskere samt store deler av Norges befolkning, med sin allsidighet, sin inderlighet og sin enorme musikalitet i løpet av Stjernekamp-perioden. Noen av oss hadde allerede skjønt hvor landet lå lenge før NRK-programmet så dagen lys – vi blei enkelt og greit ikke så overraska, bare imponert.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når så Douglas, opprinnelig fra Oklahoma City, men nå bosatt på musikkmetropolen Harestua, nå gir oss si andre soloskive så er det nok en bekreftelse på hva og hvem han er og på hvilket skyhøyt nivå han befinner seg både som låtskriver, sanger og gitarist.

Med ti låter i bagasjen der det finnes spor av både blues, soul, gospel, rock og med krydder fra alt annet av americana, viser Douglas oss at han hører hjemme helt der oppe – uansett hva slags måleenhet man bruker på musikken og uttrykket hans.

Det skader sjølsagt ikke at unikumet Geir Sundstøl både har produsert og spiller på et ukjent antall strengeinstrumenter og at A-laget ellers er representert ved Erland Dahlen, Audun Erlien og David Wallumrød. Det er enkelt og greit enn garanti for at det låter krem.

Adam Douglas har alt i seg til å breake langt utenfor våre grenser, men om han gjør finnes det jo ingen garanti for. I dette gamet er det tilfeldigheter som avgjør, men finnes det noen form for rettferdighet (men det gjør det vel neppe) i denne bransjen, så bør Adam Douglas ta turen fra Harestua til de store scenene så snart som mulig. Det han gjør og den han er er nemlig så tøft, hipt og på et så høyt nivå at resten av verden hadde fortjent å møte han og musikken hans også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Willie Nelson er så avgjort en av countrymusikkens aller største personligheter. Her benytter han anledninga til å hylle en av sine store helter: Frank Sinatra.

Willie Nelson (85) har i mange tiår vært en av countrymusikkens ledestjerner. De seinere åra har han også fortalt oss at han har en mye bredere musikktilnærming. Han har blant andre samarbeida med Wynton Marsalis og han har laga et flott album med Gershwin-sanger. Nå er det altså Ol´ Blue Eyes – Frank Sinatra – og hans skatt som blir løfta frem på Nelsons umiskjennelige vis.

Det er ingen bombe at Nelson, som til tross for voksen alder fortsatt holder skyhøy klasse, har et sterkt forhold til den amerikanske sangskatten – nesten uansett sjanger.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Dette blir altså ytterligere bekrefta gjennom denne Sinatra-hyllesten der pianist Matt Rollings tar seg av de stilsikre arrangementene. Når så reisefølget består av Jay Bellerose på trommer, Paul Franklin på steelgitar, Dean Parks på gitar, David Piltch på bass og Steinar Raknes-kameraten Mickey Raphael på munnspill samt et tilnærma storband og diskrete strykere på toppen av det hele, så skal det ikke all verdens fantasi til for å skjønne at dette er akkurat slik det skal være.

De elleve låtene er alle av den kjente sorten som «Fly Me to the Moon», «One for My Baby», «It Was a Very Good Year», «Night and Day» og «My Way» samt «What Is This Thing Called Love» i en herlig duett med Norah Jones.

Nelson har sjølsagt med seg Trigger også og sjøl om det ikke kommer en eneste overraskelse underveis, så er dette en hyllest fra en gigant til en annen som vil bli stående – lenge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Karl Seglem tar stadig nye steg både som instrumentalist, komponist

og bandleder. Her kommer det to nye bevis på det.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Karl Seglem (57) har etter hvert levd et langt liv i musikken og kulturens tjeneste. Heldigvis er det svært lite som tyder påat han har tenkt å gi seg med det. Med «Nunatak – Eine Erzählung» tar han oss videre med inn i sitt eget univers som nesten sjølsagt består av en fusjon av folkemusikk og jazz samt Seglems egen lyrikk.

På mange vis er dette en forlengelse av «Som spor», tingingsverk til Vossajazz i 2012, som kom ut på plate for fem år siden. Med et kremlag bestående av Sigurd Hole på bass, mesterspelemannen Håkon Høgemo på hardingfele, Sigrid Moldestad på hardingfele og stemme, Kåre Opheim på trommer, Lars Jakob Rudjord og Andreas Ulvo tangenter og med Ketil Thorbjørnsen som gjest på gitar, tar tenorsaksofonist, bukkehornist og resitatør Karl Seglem oss med på ei herlig og djupt personlig reise der naturen, som betyr spesielt mye for Seglems liv og ikke minst kunstnerskap, nesten kommer ut gjennom høytalerene i all sin voldsomhet og skjønnhet.

Seglem er en melodiker av rang og har makta å fusjonere sine to hovedkilder, folkemusikken og jazzen, på et vis som han er helt aleine om. Stemninga i dikta hans passer også utmerka inn i denne settinga og gjør «Nunatak»til noe enda mer personlig og storslagent.

Karl Seglem har også en rekke andre jern i ilden. Kvintetten med den sveitsiske pianisten Christoph Stiefel møtte vi første gang i 2015 med debuten «Waves». Her følger de opp med en dobbelt-cd som gir oss musikk for både voksne og barn – «Hopp (and Smile!)» for de største og «Monsterjazz» for de noe mindre.

Sammen med bassisten Trygve Waldemar Fiske på bass, den dansk-norske stemmekunstneren Jullie Hjetland Jensen og trommeslageren og perkusjonisten Kåre Opheim, skaper de to lederne tøff og hip musikk anno vår tid med røtter i både jazz, folkemusikk og andre herligheter, men med et ganske så annet uttrykk enn på «Nunatak».

Karl Seglem tar nye steg for hver gang jeg hører og møter han. Hvor det vil føre han neste gang, vet han vel knapt nok sjøl, Disse to stoppestedene holder uansett ei god stund til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.