Tor Hammerø

Det unike og spennende kollektivet Weserbergland tar oss med på en ekskursjon de færreste av oss har begitt seg ut på tidligere. Det er både krevende og ikke minst givende.

Ketil Vestrum Einarsen og Gaute Storsve er kjernen i Weserbergland.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For meg er Weserbergland et nytt bekjentskap. Dette er «bandets» andre visittkort og det første gikk meg altså hus forbi. Noe forteller meg at der gikk jeg glipp av noe heftig.

Hvorfor? Jo, fordi de rundt 42 minuttene denne utflukten, og denne låta – det er bare ei låt her – er en så annerledes og totalt original musikalsk organisme at nysgjerrigheten blir pirra nesten sekund for sekund. Her gjelder det faktisk å sitte ytterst på stolkanten hvis man vil ha med seg alle detaljene i denne mosaikken.

Jeg ser at krautrock er en referanse som går igjen i musikken som er skrevet, produsert og mixa av computeristen Ketil Vestrum Einarsen. Nå er ikke min historiske kunnskapsbank enorm når det gjelder krautrock, men jeg skjønner hva det blir sikta til.

Sammen med seg til å krydre denne musikalske gumboen har Vestrum Einarsen gitaristen Gaute Storsve, pianisten Jan Terje Augestad, saksofonisten Jørgen Mathisen, fiolinisten Maria Grigoryeva og turntablisten Molesome. Et fullstendig instrumentelt kollektiv med andre ord der det også finnes rom for mye improvisasjon.

Underveis i denne utflukten har tanker om frijazzens forunderlige verden slått meg mange ganger. Jeg opplever at Weserbergland makter å hente impulser fra alt fra krautrock til frijazz på et inderlig og unikt vis og med et stort dynamisk og melodisk spenn, fører denne utflukten oss til steder jeg aldri har vært på før. Spennende, kompromissløst, tøft og annerledes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vokalisten Caroline Henderson har svensk mor og amerikansk far. Til tross for det har hun slått seg ned i Danmark og her hyller hun sitt nye hjemland på et herlig vis.

Caroline Henderson har rukket mye i sitt liv. Blant annet har hun blitt 58 unge år og siden hun inntok Dronningens by som 21-åring, så har hun blitt værende i Danmark. Det betyr at hun altså har bodd mesteparten av sitt liv i sitt nye hjemland og vokalisten, som har befunnet seg i et landskap med ingredienser fra både pop, rock, og jazz, slo gjennom akkurat der på slutten av 80-tallet med popbandet Ray Dee Ohh.

Senere har det blitt skuespilleri både på teater og på film og ikke minst stadig mer jazz, men med «Den danske sang…» beveger hun seg stilsikkert og inderlig i et visepopjazz-landskap der en viktig del av toneskatten hun har blitt kjent med etter at hun slo seg ned i det yndige land, blir henta fram og virkelig satt pris på.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her får vi blant annet servert Sebastians «Nyt lys i mørket», Trilles «Hej søster», Carl Nielsens og B.S. Ingemanns «Tit er jeg glad» og Benny Andersens – også han med røtter til Sverige – «Længsel efter Sverige» – en herlig blanding av udødelige danske sanger og viser.

Hendersons nydelige stemme og strålende formidlingsevne med et supert jazzkomp bestående av Daniel Franck på bass, Nikolaj Hess på piano og Jakob Høyer på trommer samt flere andre musikalske krydderstemmer, strykere og kor på flere av låtene, gjør at mange av oss får et nytt møte med denne flotte skatten i et landskap på tvers av svært mange sjangre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gitaristen og komponisten Audun Aschim Steffensen har blitt observert i diverse grenseland de seineste åra sammen med blant andre Paolo Vinaccia. Her debuterer han med eget stoff og band.

Jeg er så privilegert at jeg kan skryte på meg at jeg kjente ikonet Paolo Vinnacia, som forlot tida i fjor, ganske godt. Derfor var jeg ekstra spent på hva som kom fra hans samarbeidspartner på «Dommedag ifølge Paulus», Audun Aschim Steffensen (28).

På sett og vis er musikken vi blir servert i vel ganske langt fra Paolos univers, men jeg er sikker på at Venezia, som jeg ofte kalte han, sitter der oppe eller ute og nikker megetsigende og smiler og sier: veldig bra!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er nemlig noe med inderligheten og ektheten i Aschim Steffensens uttrykk som  ligger nært det Paolo alltid etterstrebde. Med sine 13 komposisjoner søker det unike kollektivet bestående av Aschim Steffensen på akustisk gitar, tyske Hanna Rabe på harpe og trommeslager Axel Skalstad et univers inspirert av mytiske fornemmelser.

Vanskelig å begripe? Mulig det, men prøv å se/hør for deg den lyriske kombinasjonen med akustisk gitar og harpe samt dybden til trommene i en verden som henter hemningsløst fra mellom-europeisk harpemusikk, avantgarde-teater og filmmusikk.

Kanskje ikke så lett å bli så mye klokere av dette, men forhåpentligvis skjønner man at dette er usedvanlig fascinerende, annerledes og svært ofte usedvanlig vakker musikk på tvers av en rekke grenser.

Audun Aschim Steffensen har funnet noe helt eget ved hjelp av to sjelsfrender. Unn deg en tur inn i dette spesielle og unike universet – det er så absolutt verdt utflukten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Om Elling er en glad gutt må gjerne de lærde strides om. Uansett blir man glad av å lese om han og bli invitert inn i hans verden – svært glad.

Jeg bryter sammen i tilnærma krampegråt og tilstår at jeg kom ganske seint inn i livet til Elling. Når det er sagt så har vi blitt svært gode venner etter at vi først blei kjent.  Med «Ingen kan hjelpe meg» har Ingvar Ambjørnsen tatt med Elling – og oss – på ei sjelden lesereise.

Ambjørnsen er utstyrt med en helt spesiell penn, som er både frekk og morsom, og hans evne til å skape unike historier virker ikke som de har noen ende. Denne gangen blir vi med Elling som «bokanmelder» av Michel Houellebecqs «Lanzarote» som kom ut i 2000! Bare det å komme på ideen er ei reise verdt!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Elling bor fortsatt i kjellerleiligheta på Grefsen i Oslo og relasjonen til vertinna, enkefru Annelore Frimann-Clausen, spiller nok en gang ei sentral rolle. Måten Ambjørnsen på sitt høyst personlige vis beskriver både Ellings hverdag, hans betraktninger rundt «Lanzarote» og hvordan plutselig Elling også er på lavaøya i Syden og er med i Houellebecqs verden, er intet mindre enn stor litteratur. Som alltid er det også mange smil på lur underveis – både Elling og Ambjørnsen er både ufrivillig og frivillig morsomme.

»Ingen kan hjelpe meg» er nok et bevis på at Ingvar Ambjørnsens forfatterskap hører hjemme helt der oppe i norsk litteraturhistorie. Det er enkelt og greit enn sann svir å tilbringe kvalitetstid sammen med radarparet Elling og Ingvar Ambjørnsen. Sånn er det med den saken.

Den belgiske vokalisten, stemmekunstneren og komponisten  Sophie Tassignon er et fullstendig ubeskrevet blad for meg. Det tar ikke lang tid å skjønne at her har jeg gått glipp av mye.

Det å være så privilegert at postmannen bortimot daglig kommer innom med ny og spennende musikk fra de fleste kanter av kloden, er jeg svært takknemlig for. Det dukker opp i så stor grad at jeg ikke rekke over alt, men etter fattig evne prøver jeg å få med meg så mye som mulig.

Det betyr at jeg blir utsatt for mye musikk og mange artister at jeg ikke har den minste anelse om. Berlin-bosatte Tassignon hører hjemme i den kategorien og sjøl om hun har gitt ut åtte album før dette, så har hun altså passert under radaren min.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Basert på hva hun serverer på sin første soloplate, så avgis det herved et løfte om at hun kommer til å bli fulgt nøye med i tida som kommer. Med en sjelden stemmeprakt der hun som improvisator henter hemningsløst fra både klassisk musikk, tradisjonsmusikk fra en rekke kilder, pop, country og jazz, skaper hun åtte små univers som hun er helt aleine om.

Tassignon behersker fem språk flytende og er nå i gang med å lære seg arabisk også. Her møter hun oss på både engelsk, fransk, russisk og latin hvis jeg ikke tar feil, og med ei stemme som av og til kan minne om Rebekka Bakken sin, men med et helt annet uttrykk, er hun av typen kunstner som er i stand til å forføre sitt publikum.

I tillegg til sin egen leadstemme, benytter Tassignon seg av en rekke pålegg og til sammen har det blitt et nydelig og originalt visittkort der Tassignon i tillegg til fire egne låter, tolker en russisk kjærlighetssang, Dolly Parton-klassikeren «Jolene», Cowboy Junkies-låta «Witches» og Vivaldis «Cum Dederit». Stor spennvidde? Vil mene det!

Sophie Tassignon byr på noe helt spesielt med si fantastiske stemme – ei stemme som spenner over et stort register. Anbefales for alle som vil utfordre seg sjøl med noe ganske så flott og annerledes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aldri hørt om Marie Vangen sier du? Da kan du ta det helt med ro – vi er i alle fall to. Når det er sagt så er det ingen unnskyldning for ikke å sjekke ut den fine  låtskriveren og singer/songwriteren med en eneste gang.

Marie Vangen har mye spennende og vakkert på hjertet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

At Marie Vangen (40) er og har ei sterk stemme tar det ikke så lang tid å slå fast. Om den er så ny vet jeg faktisk ikke – jeg aner nemlig ingenting om hva hun har foretatt seg musikalsk før dette visittkortet ankom med postmannens hjelp. Slik er det dessverre stort sett hvis man er bosatt et lite stykke utenfor Oslo-gryta.

Vangen har mange bein å stå på – hun er nemlig forsker ved det juridiske fakultet i Tromsø der hun også er også bosatt. Om det er grunnen til at jeg raskt kom til å tenke på en noe mer merittert Tromsø-artist – Anneli Drecker – vet jeg ikke, men jeg finner uansett flere likhetspunkt i uttrykket til de to. I mi bok er det et schwært kompliment – Drecker er nemlig en av mine favorittstemmer.

Vangen har likevel et solid særpreg i måten å fortelle historier på. Hun er altså det – en historieforteller og for meg er det noe av det flotteste jeg kan si om en artist. Vangen har skrevet ni av de ti låtene og de fleste har kommet etter mange og djupe samtaler med sin kloke farmor på 95. Vi snakker de store spørsmåla i livet: begeistringen, beruselsen, fortvilelsen, gledene, sorgene, kjærligheten og strevet.

Alt dette greier Vangen å sette ord på via et prikkfritt engelsk og hennes sofistikerte popmusikk, med mange slags ingredienser i gryta tilsatt av blant andre produsent og bassist Svein Schultz, gitarist Roger Ludvigsen og trompeter Ole Jørn Myklebust – tre glitrende musikanter med nær tilknytning Mari Boine, løfter denne debuten til noe mange bør få gleden av.

Marie Vangen har venta lenge før hun ga nasjonal lyd fra seg. Det var på høy tid kan man trygt si. Ei sterk og flott stemme forteller oss at hun har mye å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gitaristen Lionel Loueke fra det lille afrikanske landet Benin har virkelig lagt verden for sine føtter. Hvorfor får vi to flotte eksempler på her.

Reisa til Lionel Loueke (47) fra Benin, via Elfenbenskysten til Paris for så å ende opp i USA er nesten som en drøm. Det er de aller færreste som makter å gå hele veien til samarbeid med giganter som Herbie Hancock, Wayne Shorter, Sting og mange andre – inkludert vår egen Sissel Vera Pettersen, men talentet til Loueke var så enormt og åpenbart at det ikke lot seg stoppe. Heldigvis.

Berklee i Boston var det første amerikanske stoppestedet for Loueke på slutten av 90-tallet. Der traff han den svensk/italienske bassisten Massimo Biolcati og den ungarske trommeslageren Ferenc Nemeth og siden har de holdt sammen som Gilfema – navnet er henta fra forstavelsen i fornavnene til de tre, Loueke heter Gilles til mellomnavn. Med «Three» gir de oss bandets tredje album og det første siden 2008.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bortsett fra Jimi Hendrix-klassikeren «Little Wing» har bandets tre medlemmer skrevet all musikken. Det er en herlig fusjon av moderne, melodisk jazz anno 2020 og afrikansk highlife. Dette er et på alle måter samspilt kollektiv der alle spiller like viktige roller, men sjølsagt er Louekes framskutte rolle særdeles hørbar og det gjør absolutt ingenting. Etter to tiår sammen låter Gilfema hippere, tøffere og mer originalt enn noen gang.

Louekes soloprosjekt har vært i aksjon mer eller mindre samtidig som Gilfema og «Gaïa» er et resultat av det. Den har blitt liggende til marinering i hylla hos meg alt for lenge, men du verden så godt den har tålt det. Kanskje har den faktisk blitt stadig mer velsmakende av det?

Sjøl om dette er soloprosjektet til Loueke så er det akkurat de samme musikantene  som er med: Biolcati og Nemeth. Det som er den store forskjellen er at det er Loueke som er den tydelige sjefen. Med sin umiskjennelige tone i gitaren, som fra tid til annen også låter som en gitarsynth, og elleve egne låter pluss en liten, eller helst stor, overraskelse til slutt – Bee Gees-låta «How Deep Is Your Love», blir «Gaïa» nok en bekreftelse på Louekes mesterskap.

Uttrykket er både mer rocka og mer åpent og fritt enn Gilfema sitt. Det forteller ganske mye om Louekes voldsomme allsidighet og bekrefter nok en gang at i Massimo Biolcati og Ferenc Nemeth har han to sjelsfrender for livet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trioen Ordis består åpenbart av gode venner som gir norsk impro ei fin, ny stemme.

Tangentisten Norvald Dahl, trommeslageren Nils Are Drønen og trompeteren og elektronikeren Audun Waage – til sammen blir de Ordis etter navnet på byen i Spania der musikken er spilt inn – har ikke spilt de mest fremtredende rollene i norsk jazz. De to førstnevnte har jeg støtt på i noen spennende konstellasjoner, mens Waage, som er bosatt i Spania, er et nytt bekjentskap. Det de skapte i løpet av et par novemberdager i 2016, men som har ligget til marinering nesten helt til nå, forteller oss at uansett har de mye å melde både kollektivt og hver for seg.

Årsaken til at herrene har venta så lenge med å sjøsette «Ordis» vet jeg ikke, men den halvtimen de har å by på har så avgjort tålt de åra den har blitt liggende svært godt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med utgangspunkt i to låter signert Drønen og to som er kollektiv unnfanga, så tar de tre oss med på ganske så melodiske frijazzutflukter som det er solid retning og trøkk i.

Waage har avgjort lytta til våre trompetstorheter som Molvær, Eick og Henriksen og med sin reine, sterke tone tar han oss med på ekskursjoner og samtaler med Dahl og Drønen som det er spennende å følge med på.

De tre er gode lyttere og samtalepartnere som tar oss med til steder ikke så mange av oss har vært på tidligere. Ordis må være et vakkert og annerledes sted tipper jeg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bernt Rosengren er intet mindre enn svenskenes ukronede tenorsaksofon-verdensmester. Her får vi møte han i levende live like før han runda 80 – i storform.

Tenorgigant Bernt Rosengren sammen med noen av sine beste musikalske venner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bernt Rosengren (82) har vært ledestjerna i svensk jazz siden slutten av 50-tallet. Uansett hvem du spør av kolleger både i Sverige og ellers så får du vite at Rosengren hører hjemme i verdenseliten. Han har hele tida holdt seg til et hardbop-uttrykk sjøl om han også utforska enda mer moderne toneganger sammen med blant andre Don Cherry og George Russell.

På sine eldre dager har han, også sammen med norske musikere, stort sett holdt seg til standardrepertoaret – han kan etter sigende hundrevis av låter på rams. Det er også i et slikt landskap vi møter han på Fasching i Stockholm. Det er Sveriges svar på Victoria i Oslo og datoen er 10. desember 2017 – eksakt to uker før han runda 80 og som endte med at et overbegeistra Fasching reiste seg til slutt og sang bursdagssangen på forskudd.

Med sin enorme autoritet og høyst personlige tone i tenorsaksofonen leda han truppen gjennom en liten time med låter som «Gone with the Wind», «Body and Soul», «You´ve Changed» og «I Should Care» – alt fra de vareste ballader til heftige tempolåter.

Sammen med en usedvanlig empatisk trio bestående av nok en norgesvenn, bassisten Hans Backenroth, pianisten Stefan Gustafson og trommeslageren Bengt Stark – alle utmerkede solister også, spesielt er jeg svak for buespillet til Backenroth, så sørger maestro Rosengren for for Jazzklubb-stemning med stor J så det holder. Det bidrar så avgjort også den danske altsaksofonisten Christina von Bülow, som gjester kvartetten ved denne anledninga, til at det blei – og blir så ofte vi trenger det. Rosengren og von Bülow kler hverandre perfekt og lar seg inspirere av hverandre i større grad enn at de utfordrer hverandre. Vakkert og inderlig og du verden så ekte.

Bernt Rosengren har vært og er en gigant og vi som har vært så heldige å få oppleve han sammen med vår egen mester i dette landskapet, Knut Riisnæs, kan bare håpe på å få oppleve det igjen – og igjen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kalle – eller Karl Hjalmar Nyberg – er en av de mange svenskene som har inntatt jazzlinja i Trondheim og endt opp med å bli værende i kongeriket. Det skal vi være svært tacksamma for.

De som styrer jazzlinja i den fordums fotballbyen Trondheim skal virkelig ta til seg at store deler av kremen av den oppvoksende svenske jazzslekt har valgt akkurat bartebyen for sin videre ferd i jazzuniverset. Ikke nok med det: mange av dem har valgt å bli værende her hos Harald og Sonja etter at eksamen har blitt avlagt også. Mange av dem føler altså at det er her det skjer. Saksofonisten og synthesisten Karl Hjalmar Nyberg (29) er en av disse langt framskredne og her debuterer han under eget navn på et svært spennende og originalt vis.

Der Nyberg, opprinnelig fra jazzfestivalbyen Umeå, har vist seg tydeligst frem er i det spennende kollektivet Megalodon Collective sammen med blant andre saksofonistene Petter Kraft – nok en jazzlinje-svenske – og Martin Myhre Olsen. I miljøet rundt både dette bandet og jazzlinja forøvrig har Nyberg parallelt utvikla sitt eget landskap og det er det vi får hilse på gjennom debuten til Kalle.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nyberg har etter hvert flytta til hovedstaden og der har han satt sammen en kvartett med unge, likesinna og søkende musikanter med utgangspunkt både i jazzlinja og Musikkhøgskolen i Oslo. Heida Mobeck på tuba og elektronikk, Veslemøy Narvesen på trommer og Martin Miguel Almagro Tonne på gitar/midi-gitar utgjør sammen med Nyberg et usedvanlig spennende og annerledes kollektiv i et univers jeg aldri har besøkt tidligere.

I denne gryta har Kalle kasta ulike doser med hip, moderne jazz, indie rock og impro og skapt et helt unikt lydunivers av det – som det nesten framgår bare av instrumenteringa. Festen varer bare i en knapp halvtime og det betyr at de fire er restriktive når det gjelder lengden på utfluktene sine, men det føles likevel som om de får sagt mye.

Kalle er enkelt og greit en flott, ny blomst i den norske – Nyberg er så bra at vi kaller han norsk – musikkfloraen. Det er hipt, det er tøft, det er moderne, det er annerledes – det er musikk veldig fra 2020.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.