Herrene Johnsen, Sahlander og Moen har hygga seg sammen i en rekke konstellasjoner opp gjennom åra. Heldigvis syntes de at det var på høy tid å få det dokumentert.
Bernt Moen, Fredrik Sahlander og Geir Åge Johnsen – relativt godt fornøyd eller?
Trommeslager Geir Åge Johnsen kommer fra Ålesund, men er bosatt på Gjøvik. Pianist Bernt Moen både kommer fra Kristiansand og lever der. Bassist Fredrik Sahlander kommer fra Långsele i nord-Sverige og er bosatt i Sørlandets hovedstad. Fellesnevneren for alle tre er Kristiansand i større eller mindre grad og sjølsagt møttes de der for å hygge seg – og oss – med en dag i studio.
Dette har blitt det som kalles en blowing session over there. Veldig lite var avtalt på forhånd, men med masse felles referanser var det nesten bare å telle opp – som vi hører før «Things Ain´t What They Used to Be» – og se hvor det bar hen.
Med et repertoar bestående av låter alle kjente godt som Joe Hendersons «Isotope», JJ Johnsons «Lament», Coltranes «Naima», Bill Evans´ «Interplay» og Miles´ «All Blues» pluss «When All Is Said and Done» av Moen, så blir vi invitert med på rundt 40 minutter med pur hygge.
Bernt Moen har imponert meg i en frekke utgaver de seineste åra fra metaljazz med Shining, via fusion og solopiano og her fortsetter han med det – å imponere. Han kler alle disse kjente låtene med noe høyst personlig og spenstig og tar de til ganske så nye steder. Når så Johnsen og Sahlander er flotte følgesvenner og premissleverandører de også, så har «1+1=3» blitt en tilstandsrapport og et visittkort som de tre har all grunn til å være stolte av.
Musikk skapt av gode venner i godt lag er det vi blir servert her. Her blir det ikke flytta på merkesteiner, men kun skapt herlig musikk. Det holder veldig lenge det.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Fra det store intet dukka singer/songwriteren Karen Musæus opp i 2015 med si debutskive «The House». Jeg var blant dem som blei veldig begeistra og som har venta på oppfølgeren. Endelig er den her.
Karen Musæus fortjener mye oppmerksomhet. Veldig mye.
Fra det store intet er ganske sikkert ikke korrekt, men Oslo-jenta Karen Musæus (33) var et ukjent navn for meg da hun platedebuterte. Det sier sikkert en del om hvordan jeg holder meg oppdatert, men det er altså slik at det befinner seg mange der ute som passerer under radaren – dessverre. I alle fall når det viser seg at man er så bra som Musæus fortalte oss både gjennom debuten og ikke minst her med oppfølgeren knappe fem år etterpå.
Med sitt solide grep om det engelske språket, både skriftlig og verbalt, synger Musæus langt fremme i lydbildet med en engelskuttale de fleste ikke-engelske artister kan misunne henne. Når hun i tillegg skriver tekster om noe som virkelig ligger hennes hjerte nær, der det å foreta valg og følge magefølelsen sin er viktige ingredienser, så blir det slik at det å bli med Karen Musæus på reisa er både hyggelig og givende.
Når hun også skriver låter som henter både fra det beste i singer/songwriter-tradisjonen og samtidig henter fra jazz og andre herligheter, så har pakka «Summoning» blitt veldig bra. Mye av æra skal nok en gang gå til produsent, gitarist og tangentist Andreas Mjøs (Jaga Jazzist) som også har invitert inn blant andre trompeter Terje Johannesen og bassist Ole Morten Vågan. Til sammen har Musæus og gutta laga et strålende flott og sofistikert lydbilde.
Karen Musæus imponerte med debuten sin. Med «Summoning» har hun tatt nye steg og imponerer enda mer. Finnes det noe rettferdighet i den musikalske verdenen så får Karen Musæus mye oppmerksomhet i åra som kommer. Det er lov å håpe i alle fall.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Lisbeth Pettersen følger opp sin thrillerdebut med klimaforsker Nina Berger i hovedrolla på et veldig bra vis.
Lisbeth Pettersen har kommet seint, men hun har kommet godt.
Lisbeth Pettersen (62) kan vel avgjort kalles en late bloomer når det gjelder å begi seg ut på de skrå thriller/krim-bredder. Hun er uansett en erfaren skribent/journalist og det skinner tydelig gjennom i hennes økonomiske og gode språkbruk.
Det er knappe to år siden hun viste seg fram for første gang sammen med klimaforsker Nina Berger, definitivt en uvanlig og utradisjonell krimhelt, med «La meg ikke huske». Den fascinerte meg og jeg kalte det en kriminelt bra debut.
»Det er så mørkt her» er på sett og vis en oppfølger til debuten, men den kan absolutt leses uten forgjengeren i bakhodet. Pettersen skriver på et elegant vis inn det som trengs for at det skal bli flyt i hele historia og logikk i det som skjer.
Stockholmssyndromet tør være et kjent begrep for mange. Det blir også en mulig del av forbindelsen mellom milliardæren Christian Falchner og og Nina Berger, men bare mulig….
Det har seg slik at de to ender opp i Mumbai i India på jakt etter grønne prosjekter som han kan investere i og samtidig ordne opp med noe av sin dårlige samvittighet.
Det ender kjapt med at helt andre problemer vokser dem over hodet. Menneskehandel, pedofili, korrupsjon og andre herligheter blir det som opptar dem og Nina Berger må kjempe en kamp på liv og død.
Hvem står bak det som skjer? Er det indiske kriminelle som har skjønt at her er det penger å hente eller fører trådene helt andre steder?
Lisbeth Pettersen har skrevet en pageturner som fyker unna. Til å begynne blir det noen transportetapper, men når alvoret tar tak blir det også et solid driv i både fortellinga og språket hennes.
Det er både spenning og solid med menneskeinnsikt i Pettersens forfatterskap. Hun har makta å skape en oppfølger hun har all grunn til å være stolt av. Den egner seg godt i disse høyst spesielle tider.
Lisbeth Pettersen Det er så mørkt her Olivia forlag
De forrige anmeldelsene mine tok for seg artister fra Sørlandet. Da er det bare rett og rimelig at Nord-Norge tar over stafettpinnen i dag og vokalisten Eline Hellerud Åsbakk gjør det på et inderlig vis.
Eline Hellerud Åsbakk er en flott historieforteller.
Vokalisten, låtskriveren og bandlederen Eline Hellerud Åsbakk (29) fra Tromsø viste seg fram på et svært så fordelaktig vis for fem år siden med debuten sin, «Utenfor». Hun viste oss umiddelbart at hun var en formidler av svært god kvalitet og det at hun skreiv og sang på nordnorsk gjorde det ekstra fint og personlig.
Det kommer ikke som noen bombe lenger at det kommer jazztalenter fra det ganske land. Fra Kristiansand i sør til Tromsø i nord finnes det utmerkede utdanningsinstitusjoner og køa av talenter som kommer ut derfra er intet mindre enn imponerende.
Hellerud Åsbakk har, såvidt jeg har skjønt, etter hvert flytta til hovedstaden, men hun har på ingen måte kutta forbindelsen til det nordnorske av den grunn. Som på debuten så skriver hun fine, ettertenksomme og av og til litt melankolske tekster som hun, melodiene og medmusikantene hennes gir tilstrekkelig med luft til at de skal få plass og rom til å ta bolig hos oss. Vi befinner oss i et landskap der det blir henta inspirasjon fra både visetradisjonen, folkemusikken og ikke minst jazz.
Jeg etterlyste litt større variasjon i uttrykket på debuten og den innvendinga har jeg fortsatt. Det hele blir litt enstonig, men når det er sagt så er det hele så vakkert, inderlig og høyst personlig at jeg «tilgir» – nesten i alle fall – Hellerud Åsbakk denne gangen også.
Hun synger med en uanstrengt varme i stemma si og når hun fortsatt har med seg et nordnorsk a-lag bestående av Odd Steinar Albrigtsen på gitar, Eirik Jonassen Fjelde på tangenter, Jakop Janssønn på perkusjon og Christo Stangness på bass pluss Arctic Philharmonic og trompeter i toppklasse, Ole Jørn Myklebust, som gjester, så blir reisefølget hennes å regne som framifrå og vel så det.
Jeg sa om Hellerud Åsbakk i forbindelse med debuten at vi skulle få mye glede av henne i åra som kommer. Her kommer det første eksemplet på det og jeg gleder meg allerede til de neste.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Eline Hellerud Åsbakk Av eller på Finito Bacalao Records/Musikkoperatørene
Tubaisten, komponisten og bandlederen Lars Andreas Haug har passert under alt for mange radarer. Her er nok en fin mulighet til å gjøre noe med det.
Lars Andreas Haug, nummer tre fra høyre, og har noe eget på hjertet sammen med bandet sitt.
Lars Andreas Haug (44) vil nok en del nikke gjenkjennende til når jeg nevner samarbeid med Live Maria Roggen, Trygve Seim og ikke minst den originale trioen Tri O´Trang med Helge Lien og Torben Snekkestad. Under eget navn har Haug også gitt ut flere skiver, men den store oppmerksomheten har dessverre ikke blitt han til del.
Det er både leit og ufortjent for Lars Andreas Haug har mye høyst unikt å melde. Med sitt band, som i stor grad består av musikanter han har samarbeida med siden 90-tallet, gir han oss her musikk som han har skrevet og arrangert for Johannes Billich (tangenter), Gunnar Halle (trompet), Camilla Susann Haug (vokal), Jovan Pavlovic (trekkspill), Steffen Schorn (saksofon) og Knut Aalefjær (trommer og marimba). I tillegg er Rolf Magne Schmidt Asker gjest på vokal på tittelsporet som varer i nesten en halvtime.
Musikken er spennende, annerledes, sprudlende og humoristisk og henter inspirasjon fra folkemusikk, klassisk musikk, samtidsmusikk, impro, jazz og en rekke andre herligheter.
Denne musikalske stuinga dandert av ei ganske så spesiell besetning/instrumentering sørger for ei musikalsk reise som med dynamiske virkemidler gir oss både spenning og påfyll. Få opp ørene for Lars Andreas Haug, musikken hans og bandet hans.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Lars Andreas Haug Band Wazairo Unit Records/membran.net
Hva som virker og ikke virker i disse tider lurer millioner av mennesker på. Ingen vet foreløpig svaret, men en ting er uansett sikkert: musikk slik komponisten og tangentisten Lars Jakob Rudjord gir oss virker ikke mot, men for det meste.
Lars Jakob Rudjord tar oss med på ei vakker reise.
Lars Jakob Rudjord, som kommer fra Lista, så langt sør som det er mulig å komme i kongeriket, fyller 36 år i dag. Forhåpentligvis får han det ønsker seg og sikkert fortjener, men i sin raushet så har han for sikkerhets skyld gitt oss alle en nydelig presang; albumet «Let Tomorrow Be Better». Reisa han inviterer oss med på får ekstra dybde og betydning i forbindelse med den ekstreme situasjonen vi alle er oppe i og som vi ikke ser enden på.
Jeg leser meg til at Rudjords univers ofte blir forbundet med neo-klassisme. Begrepet og referansene sier ikke meg så mye, men så har det heller ikke så stor betydning. Det som betyr noe er at Rudjord med utgangspunkt i sitt 100 år gamle flygel og ymse elektriske tangentinstrumenter har skapt en unik liten verden som er veldig hans og som henter både fra klassisk musikk og fra jazz. Det er kun Rudjord som styrer butikken her bortsett fra assistanse fra cellisten Katrine Schiøtt på to spor.
Musikken er vakker, meditativ, uhyre personlig og både tankevekkende og trøstende i ei tid ingen av oss har opplevd maken til tidligere. Rudjord kunne sjølsagt ikke ane at verden skulle se slik ut da han jobba med musikken i heimen om natta etter at stillheten hadde senka seg. Nå har den uansett fått en ekstra dimensjon ved seg: «Let Tomorrow Be Better» kan vi både trøste oss med, glede oss over og håpe på.
Gratulerer med musikken – gratulerer med dagen!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
PS: Musikken er kun utgitt digitalt.
Lars Jakob Rudjord Let Tomorrow Be Better Fyrlyd Records
Cæcilie Norby har i løpet av noen tiår vokst til å bli Danmarks vokaldronning. Gjennom denne spesielle Best of-samlinga forteller hun oss hvorfor.
Cæcilie Norby har svært mye å melde.
Cæcilie Norby (55) er datter av en kjent operasangerinne og slo gjennom som pop/rock/funk/soul-vokalist i bandet OneTwo. Senere har hun vist oss at sjangergrenser er til for å brytes – hun er like bra og personlig uansett hvilken dør hun går gjennom.
Her hjemme kjenner vi henne i stor grad som jazzsangerinne og hos oss fjellaber slo hun gjennom på det legendariske selskapet Blue Note. Hun forsetter å vise oss hvilken eminent jazzsangerinne hun er i diverse konstellasjoner og seinest med det all-europeiske kollektivet Sisters in Jazz.
Som sagt så er Norby så mye og et tverrsnitt av det viser hun og hennes tyske plateselskap ACT frem på «Portraying». Ti av de 16 låtene har vært å høre på diverse utgivelser de seineste åra, mens de resterende er «debutanter».
De «nye» låtene er David Bowies «Andy Warhol», Bob Dylans «Life Is Hard», Dolly Partons «Jolene», to låter fra danskenes svar på «Hver gang vi møtes» – «Toppen af Poppen» og Neil Youngs «Sugar Mountain».
Både disse seks versjonene samt det materialet vi kjenner fra før, som «Easy Money», «Bei Mir Bist Du Schön», «Have You Ever Seen the Rain» og og den urvakre duoversjonen av «Hallelujah», med Norbys sjelevenn Lars Danielsson på cello, gir oss nok et prov på hvilken strålende formidler Norby er. Cohen ville garantert smilt det helt spesielle smilet sitt og løfta på hatten.
Norby viser også hvilken kvalitetsbevisst musiker hun er på alle slags vis. Når hun på noen av spora har med seg ikonet Jon Christensen, Marius Neset, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Hildegunn Øiseth – fjellaber fra øverste hylle, så sier det det meste om hvor vi befinner oss på stigen.
Her møter vi Cæcilie Norby i et tverrsnitt av hva og hvem hun er og det er ikke reint lite. Et sterkt og flott selvportrett – intet mindre.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
19. juli i fjor blir værende i minneboka for alltid til de som var tilstede på sjøsettinga av Gard Nilssen´s Supersonic Orchestra under Moldejazz. Nå får alle andre anledning til å være med på festen også. Stasere enn dette blir det neppe.
Gard Nilssen´s Supersonic Orchestra fra Molde jazz i fjor. O hildrande du! Foto: Thor Egil Leirtrø
Av og til vinner man i Lotto – den aller største premien. Eller forresten; man gjør jo ikke det. Det er bare noen man hører om som gjør det. Gard Nilssen opplevde nok likevel 2019 litt slik. Han blei far for første gang og som en heidundrende intro til fødselen fikk han oppleve sin aller største musikalske uke, nemlig som Artist in Residence under Moldejazz.
Høydepunkta stod i kø fra start til mål både for Nilssen, som heldigvis prioriterte musikken foran ei målvaktskarriere i et middelmådig Grenlandslag i fotball, og hos oss som fikk være til stede, men jeg føler meg uansett overbevist om at fredag den 19. på Teateret Vårt blir stående som überhøydepunktet. Hvorfor får vi bekreftelsen på via dette liveopptaket fra denne kvelden som vanlig mesterlig bevart for evigheten av lydmaestro Tor Breivik.
Det hadde seg nemlig slik at Nilssen nesten kunne oppføre seg slik han gjorde på en god dag i godtebutikken hjemme i Skien for noen tiår siden: han kunne få alt han pekte på. Moldejazz sa i svært stor grad ja og dermed kunne Nilssen sette sammen et «storband» med 15 av sine favorittmusikanter pluss seg sjøl.
Med ei saksofonrekke bestående av Hanna Paulsberg, Kjetil Møster, André Roligheten, Per «Texas» Johansson, Maciej Obara, Mette Rasmussen og Eirik Hegdal, Thomas Johansson og Goran Kajfes på trompeter, Erik Johannessen på trombone, Petter Eldh, Ingebrigt Håker Flaten og Ole Morten Vågan på bass og Hans Hulbækmo, Håkon Mjåset Johansen og sjefen sjøl – puh – på trommer, så blei det inviterte til en fest det kommer til å gå gjetord om i Moldejazz-historia til evig tid.
Med musikk skrevet og arrangert av Nilssen og barndomskamerat Roligheten blei vi tatt med på noe som var en så heftig musikalsk ekskursjon som jeg personlig ikke kan huske å ha vært med på før. Og jeg har vært med på noen vil jeg mene.
Solistisk holder jo alle et skyhøyt nivå og når de i tillegg var så inspirert og innstilt på lage fest og haraball som vel tenkelig, så blei det en musikalsk gumbo man svært sjelden får smake på.
Nilssen og Roligheten hadde laga et fundament som spente over et lerret med vare, sarte ballader til urfunky og heftige stå på-låter der lyttere i verdensklasse møtte solister og ensemblemusikanter av samme kaliber. For en opplevelse og for en fest!
Jeg har det ikke med å kaste terning etter musikk, men her kommer det likevel et unntak: det blir like godt 16 på terningen – en til hver enkelt og 16 til alle.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Gard Nilssen´s Supersonic Orchestra If You Listen Carefully the Music Is Yours Odin Records/Musikkoperatørene
I en merkelig tid der mange har muligheten til å sjekke ut både det og det andre i heimen, anbefales det derfor tre skiver i dag. Alle er bra og så er det en fellesnevner eller to her også: Atle Nymo og Michaela Antalová.
Atle Nymo omringa av Hermund Nygård og Magne Thormodsæter. Trioen sin det!
Saksofongiganten Sonny Rollins satte mye på hodet da han ga ut «Way Out West» i 1957. Trio med bass og trommer og uten piano eller gitar var uhørt, men Rollins viste verden at en slik konstellasjon åpna opp helt nye vinduer og dører.
Stadig nye generasjoner har blitt inspirert av det fundamentet Rollins la ned og her viser trommeslager Hermund Nygård, tenorsaksofonist Atle Nymo og bassist Magne Thormodsæter – alle med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim, men fra forskjellige kull – at det fortsatt er mye å hente fra denne «visjonen».
Det er lett å høre at dette er et con amore-band. De tre elsker dette uttrykket og dette formatet og at de setter stor pris på hverandre er det heller ikke vanskelig å oppdage.
I tillegg til fire låter fra Rollins-skiva, så blir vi også servert ei originallåt av Thormodsæter og her handler det ustanselig om å lytte, la seg inspirere og om å spille hverandre stadig bedre.
»Way Out West» er så ekte og så tidløst som vel tenkelig og herrene Nygård, Nymo og Thormodsæter forteller oss at de hører hjemme på ei usedvanlig høy hylle uansett hva slags målestokk man benytter.
Musikken er kun utgitt på vinyl, men da følger det også en cd med.
Atle Nymo omringa av Mats Eilertsen og Michaela Antalová – trioen sin det også.
Atle Nymo (42) er på ingen måte ferdig med det. Det skulle ta godt og vel 42 år altså før en av Valnesfjordens desidert beste saksofonister skulle komme med plate under eget navn. Til tross for at han har bidratt på rundt 50 skiver med band som Motif, Ensemble Denada og IPA og spilt med både Chick Corea og Pat Metheny, så blei «Solo for Trio» hans første visittkort under eget navn.
Sammen med trommeslager Michaela Antalová fra Slovakia, men med mange år i Norge og på Musikkhøgskolen, og bassist Mats Eilertsen, som Nymo kjenner helt tilbake til tida på jazzlinja, satte Nymo sammen nok en akkordløs trio i 2016 og to av låtene fra debutkonserten på Musikkhøgskolen for vel tre år siden er med her.
Resten er gjort i studio for vel et år siden og var nok et møte før trioen hadde spilt en eneste konsert. Antalová hadde skrevet ei låt, tre var kollektive improvisasjoner mens Nymo står for de tre resterende.
Både på tenor og bassklarinett og uttrykksmessig henter Nymo og trioen mye fra det amerikanske 60-tallet med Coltrane og Rollins som ledestjerner. Våre egne giganter Jan Garbarek og Knut Riisnæs er også «hørbare» i det herlige, løse og energigivende trøkket Atle Nymo & Co byr på. Det tok si tid altså, men du verden som det var verdt å vente på.
Michaela Antalová markerer seg kraftig i norsk jazzliv.
Festen stopper ikke der heller! Trommeslageren og komponisten Antalová virker som en ganske så grenseløs musikant og på hennes andre plateutgivelse – den første er solo trommer – får vi møte henne og hennes komposisjon «Nethuns» spilt av OJKOS – Orkesteret for jazzkomponister i Oslo.
Denne knapt 40 minutter lange komposisjonen blir spilt live og i ett og blir dirigert av Magnus Murphy Joelson – et av OJKOS-medlemmene. Dette er et ambisiøst, annerledes og spennende verk der det oppleves som om det er flere band i bandet.
De forskjellige stemmene og gruppene glir inn i og over i hverandre på et finurlig vis og gjør at kollektivet er akkurat like spennende som solistene. Med et ensemble bestående av solister og komponister blir dette et helt spesielt verk der formskaperen Antalová virkelig trer fram med svært god hjelp av Joelson og OJKOS. Spennende, heftig og høyst originalt.
Denne utgivelsen finnes digitalt samt eksklusivt på cd i 50 eksemplarer. Løp og kjøp!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
OJKOS er et kollektiv bestående av kremen av den oppvoksende jazzslekt.Way Out West Way Out West Sweet Morning Music/MusikkoperatøreneAtle Nymo Solo for Trio Losen Records/MusikkLosenMichaela Antalová feat. OJKOS Nethuns Dugnad rec
Den usedvanlig frilynte trioen Gorilla Mask med saksofonisten Peter Van Huffel i spissen sparer verken seg sjøl eller oss. Vi snakker fullt trøkk!
Gorilla Mask har så avgjort sagt farvel til bremsepedalen.
Berlin er definitivt en av de største kulturelle smeltediglene på kloden. Trioen Gorilla Mask har også sin base der og med den canadiske alt- og barytonsaksofonisten Peter Van Huffel (41) som spielführer for elbassisten Roland Fidezius og trommeslageren og perkusjonisten Rudi Fischerlehner – fra henholdsvis Tyskland og Østerrike – blir vi tatt med på en ekskursjon med elementer fra punk, metal, rock, jazz, impro og komponert avantgarde musikk – pluss garantert mye mer også.
Til tross for at bandet har eksistert siden 2009 og har gitt ut tre skiver før denne, så er «Brain Drain» mitt første møte med bandet og de tre musikantene. Man kan trygt si at det var på høy tid.
Van Huffel har skrevet all musikken og sjøl om det å sammenlikne musikanter ikke er min favorittøvelse, så er det et klart musikkideogisk slektskap mellom Van Huffel og for eksempel Mats Gustafsson. Likevel er det en voldsom personlighet i både musikken og uttrykket til Van Huffel.
Sammen med sine medmusikanter, svært langt framskredne Fidezius og Fischerlehner, har Van Huffel gjennom godt og vel et tiår skapt et bandsound som ikke minner meg om noe annet. Det å finne sitt eget sound er noe alle er ute etter, men ikke så mange finner og Gorilla Mask skal ha all ære for det.
Noe forteller meg at trioen er ei heftig pakke live og avslutningslåta «Hoser» er for eksempel rock for jazzere så det holder. I løpet av «Brain Drain» får vi også en rekke eksempler på det motsatte – jazz for rockere. Tøffe saker er det uansett fra start til mål.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
