«Let There Be Love» heter det ferskeste visittkortet til The Sinatra Songbook. Seks veteraner i norsk jazz har nok en gang dukka ned i Sinatra-skatten og sjelden har vel tittelen passa bedre enn nå.
The Sinatra Songbook har lang fartstid. Mitt første møte med bandet var i 2001 da debutskiva med navnet «The Sinatra Songbook» så dagens lys. Da fortalte de unge og særs velkledde herrene Eckhard Baur (trompet), Torstein Ellingsen (trommer), Odd André Elveland (tenorsaksofon), Jens Fossum (bass), Ingar Kristiansen (vokal) og Anders Aarum (piano) oss at de hadde kommet noe så veldig under huden på deler av den tidløse skatten til Ol´ Blue Eyes – Frank Sinatra.
Nesten 20 år seinere er herrene like velkledde, men tro det eller ei ikke fullt så unge. Dessuten har Håvard Fossum tatt over for Elveland, Stig Hvalryg er ny bassist og Per Husby har erstatta Aarum på pianokrakken. Som om ikke det er nok så har de spilt seg enda mer modne og kommet ennå nærmere kjernen til ikonet.
Sjølsagt faller mye av rampelyset på Ingar Kristiansen. Han har for lenge siden skjønt at han ikke bør prøve å kopiere idolet sitt. Kristiansen har fra starten av vært Kristiansen, usedvanlig inspirert av Frankie Boy må vite, men med sitt eget bumerke på hvordan låter som «Nice ´n Easy», «How Deep Is the Ocean», «Have You Met Miss Jones», «My Funny Valentine» og «Angel Eyes» skal tolkes. Det er åpenbart den rette måten å gjøre det på og på det viset har Kristiansen blitt en Sinatra-tolker av rang. Ekstra fint er det at Husby og Kristiansen sin låt og tekst, «Promised Lands», glir så elegant inn i repertoaret. Jeg tror kanskje Sinatra sjøl gjerne ville smakt på den.
Her blir det ikke flytta på en eneste merkestein. Det som derimot skjer er at det blir servert flott, vakker og tidløs musikk dandert av noen av våre beste menn. Det holder herfra til evigheten det.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Let There Be Love
MJB Records/Musikkoperatørene
