Tor Hammerø

Strømmen av nye, spennende stemmer i norsk jazz virker som den er
uendelig og hyggelig er det. Det ferskeste eksemplet er den 24 år unge
saksofonisten Brede Sørum.

Nok en gang er det sjølvaste jazzlinja i Trondheim som er arnestedet
for musikerne og bandet. Har jeg skjønt det riktig er de alle, det vil
si sjef, komponist, alt- og sopransaksofonist Brede Sørum,
trommeslager Steinar Heide Bø – en av tre av årets unge jazzmusikere,
bassist Bendik Løland Lundsvoll og pianist Oliver Skou-Due i første
halvdel av 20-åra. Med det faktum i bakhodet er det nesten
naturstridig hvilken enorm modenhet de viser både i det kollektive
uttrykket og som solister eller individualister.

Fra over alt

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

De to førstnevnte kommer fra den fallerte fotballbyen ved Nidelvens
bredd, mens Løland Lundsvoll stammer fra jazzmetropolen Gjerdrum ved
Lillestrøm mens Skou-Due har tatt turen til Trondheim helt fra
Danmark. Det er nok et prov på at man kan komme fra hvor som helst og
likevel finnes en felles platform i diverse jazzuttrykk.

Sørum og hans medsammensvorne bekjenner seg til modaljazzen ispedd
elementer av frijazz som vokste frem i USA på 60-tallet. Idealer som
John Coltrane, Pharoah Sanders, Albert Ayler og Elvin Jones spiller ei
sentral rolle. Samtidig har musikken og de fire allerede greid å sette
sitt unike bumerke på det de har å melde.

I ett

Denne suiten er spilt inn uten stans – ett take med andre ord – og det
fører til en intensitet og en samhandling som er sjelden uansett hvor
mange år musikerne har på baken. De fire er utstyrt med svært store
ører og er fremragende når det gjelder å løfte frem hverandre og
fremdriften i musikken.

Sjøl om musikken har sine røtter fra det amerikanske 60-tallet, så er
den tidløs og absolutt like relevant den dag i dag. Det har Brede
Sørum & Co sørga for og han og de skal bli uhyre interessante å følge
i åra som kommer.

Det var bare en Povl Dissing og du verden så fint det er å få et
gjenhør med han sammen med nok en dansk institusjon, Fessor´s Big City
Band.

Sjøl om det er noen år siden, så skal du ha gått ganske skjerma
gjennom livet hvis du ikke har hørt og blitt berørt av “Om lidt er
kaffen klar” med Povl Dissing (1938-2022). Etter at den blei ei
hyggelig landeplage både på hjemmebane og her til lands, så etablerte
han og Brazz Brothers et mangeårig samarbeid som sjarmerte tusener fra
Lindesnes til Nordkapp og som dermed fikk stifte nært bekjentskap med
stemma og uttrykket som ikke kan sammenliknes med noen andres.

På hjemmebane

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

“Svantes viser”, skrevet av Dissings medsammensvorne Benny Andersen på
tidlig 70-tall, var Dissings store gjennombrudd. De to blei raskt
nasjonens store skatter og blei det værende for resten av sine liv.
Det mange kanskje ikke visste var at Dissing var en ihuga bluesfantast
og sanger også. For meg var det i alle fall nytt helt til denne
herlige liveinnspillinga fra Tønderfestivalen i Danmark i 1979 sammen
med nok en dansk nasjonalskatt, Fessor´s Big City Band, inntok heimen.

Felles interesse

Dissing sier fra scenekanten at de “to” hadde funnet ut at de hadde
den samme kjærligheten til blueslåter fra en tradisjon som innbefatter
blant annet “Kansas City Blues”, “C C Rider Blues”, “Good Morning
Blues” og “St. Louis Blues”. I tillegg har også den danske barnevisa
“Sov nu, du lille” fått ei fin bluesinnpakning.

Alt blir framført på Dissings helt unike og umiskjennelige vis –
ingen, absolutt ingen, hadde noe i nærheten av en slik formidlingsevne
og et uttrykk som fikk oss til å tro på hvert eneste ord som kom over
hans lepper i tillegg til hans kroppsspråk.

Når så Fessor´s Big City Band, under ledelse av den uttrykksfulle
evighetsmaskina Ole Fessor Lindgreen på trombone og med noen av
datidens danske storheter i denne swing-mainstream-blues-tradisjonen
som Hans Kjærby på piano, Preben Lindhardt på bass, Thorkild Møller på
trommer, Claus Nielsen på gitar, Steen Vig på saksofon og Verner Work
på trompet, er det perfekte reisefølge for Dissing, så har dette blitt
et gjenhør ikke bare for nå, men for evigheten.

45 år siden, men det gjør da ingen verdens ting når det er så tidløs
musikk som dette. Herlig – intet mindre!

Det totalt kompromissløse og spennende lille norske plateselskapet
SOFA serverer oss en dobbelt dose herlig og annerledes musikk fra
Norge og Canada.

Jo David Meyer Lysne og Peder Simonsen gir oss noe helt spesielt.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

House of Gold lager en herlig musikalsk gumbo.

Tubaist Peder Simonsen og gitarist Jo David Meyer Lysne har jeg møtt i
flere spennende og originale settinger de seineste åra. De har med all
ønskelig tydelighet fortalt meg at de på ingen måte har tenkt å følge
noen slagen landevei; de har villet og vil fortsatt stake ut sin egen
kurs.

Den spesielle bua

Simonsen trakterer fortsatt sin mikrotonale tuba og Meyer Lysne
spiller så avgjort gitar her også. Likevel er det ikke disse
instrumentene som er mest fremtredende – i alle fall ikke hørt med
tradisjonelle ører. De tre spora, som de to har unnfanga sammen,
oppleves som vakre, sakteflytende droner der bruk av såkalt e-bow – en
slags magnet som får strengene på instrumentet til å vibrere – er en
viktig premissleverandør for det unike lydlandskapet de to tryller
frem.

Når de så har fått empatisk reisefølge av Ingar Zach, Vilde & Inga,
Espen Reinertsen og James Patterson, som alle har skjønt intensjonene
og kursen Simonsen og Meyer Lysne har staka ut, så har
“Spektralmaskin” blitt en tilstandsrapport fra Peder Simonsen og Jo
David Meyer Lysne som er egna til å ta seg inn i og bli værende i ei
god stund. Vakkert, annerledes og spennende.

Gullhuset

SOFA kaster også, som et par andre norske selskap som Losen og AMP,
sitt nett både vidt og bredt fra tid til annen. Denne gangen er det
bandet House of Gold fra Canada som blitt den ære til del å få sitt
debutalbum sluppet på kredselskapet.

På mange vis er dette kanskje det straighteste SOFA-visittkortet jeg
noen gang har hørt – eneren dukker opp akkurat der vi er vant med å
møte den opp til flere ganger. Dermed er det på ingen måte sagt at det
er noe a4-musikk vi blir servert fra landet på den andre sida av
dammen – langt i fra!

Jeg har aldri hørt om om trommeslager, komponist og bandleder Isaiah
Ceccarelli eller hans tre medsammensvorne Katelyn Clark (tangenter),
Eugénie Jobin (vokal og synth) og Frédérique Roy (vokal, piano og
synth) tidligere, men denne Montreal-baserte truppen har rundt
Ceccarellis musikk og tekster skapt et vakkert og unikt musikalsk
univers der både pop, jazz, impro, klassisk musikk, samtidsmusikk og
en rekke andre herligheter blir satt sammen til en musikalsk gumbo jeg
aldri har hørt maken til.

Unikt

SOFA nekter fortsatt å kompromisse med sine visjoner. Her har de gitt
oss to strålende eksempler på musikk spennende musikk vi ikke ante
fantes og slikt påfyll gjør godt for både nysgjerrighet, kropp og
sjel.

Da fenomenet Buena Vista Social Club så dagens lys på slutten av
90-tallet, blei en hel musikkverden oppmerksom på noe og noen de
nesten ikke ante det minste om. En av de viktigste stemmene var Compay
Segundo.

Det er sjelden at ei gruppe med veteraner inntar verden slik Buena
Vista Social Club gjorde. Ry Cooder, som produserte bandets
debutplate, og filmskaperen Wim Wenders, som laga dokumentarfilmen med
samme navn, skal ha en god del av æra, men hoveddelen skal for all del
tilskrives musikantene som sjarmerte også herfra til evigheten.

Compay

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Máximo Francisco Repilado Muñoz Telles (1907-2003), uomtvistelig bedre
kjent som Compay Segundo, var en svært sentral brikke i bandet både
som sanger, gitarist og komponist. Han mente sjøl at han kom til å bli
115 år, men måtte dessverre gi seg ved fylte 95. På slutten av livet
og karriera gjorde han også en hel del under eget navn og det er
storparten av den produksjonen plateselskapet Gasa når har gitt ut på
nytt på vinyl.

Tre utgivelser

På platene «Las Flores de la Vida», samleplata «Calle Salud» og
duettskiva «Duets», der blant andre Silvio Rodriguez, Khaled, Eliades
Ochoa, Antonio Banderas og Charles Aznavour kommer med flotte bidrag,
får vi utallige eksempler på Compay Segundos storhet, ekthet og
inderlighet.

Har du glemt eller aldri stifta bekjenstskap med denne cubanske
musikkskatten, så har altså muligheten dukka opp på nytt gjennom disse
nyutgivelsene.

Torgeir Waldemar har jeg definitivt hørt mer om enn jeg har hørt på.
Denne liveinnspillinga fra storstua Operaen forteller meg at det ikke
bør bli en vane.

Torgeir Waldemar Engen (49), som lar Engen være Engen i
artistsammenheng, har hatt en solid tilstedeværelse i den norske
artistfloraen i alle fall siden han platedebuterte med “Torgeir
Waldemar” for ti år siden. Likevel har jeg altså i stor grad greid å
unngå hans produksjon frem til nå. Heldigvis finnes det platepushere
der ute som mente jeg burde få en orden på det og derfor dukka den
framifrå liveinnspillinga “At The Opera”, gjort sammen med et fullsatt
og begeistra operahuspublikum i hovedstaden en vinterkveld i 2022, opp
i postkassa mi. Den har ført til at jeg må bryte sammen å tilstå at
jeg høyst sannsynlig har gått glipp av mye flott frem til nå.

På tvers

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Om det er hele operakonserten vi blir servert på plata vet jeg ikke,
men det er i alle fall godt over en time med musikk som, hvis jeg har
skjønt det rett, innbefatter elleve låter som er hentra fra store
deler av Torgeir Waldemars karriere. Her er det klare spor av både
country, annen americana, folk-rock og sikkert andre herligheter også.

Torgeir Waldemar har makta å skape musikk med et solid særpreg ut av
alle disse ingrediensene. Med seg har han et empatisk kremlag som
absolutt vet hva og hvor sjefen vil med budskapet sitt. Charlotte
Qvale og Tuva Syvertsen er blant partnerene som er med å løfte
musikken til herlige høyder.

Dette er ikke musikalske landskap jeg vanligvis beveger meg i til
daglig, men jeg benytter nok en gang salige Duke Ellingtons klassiske
utsagn: det finnes kun to typer musikk – god og dårlig. Torgeir
Waldemar hører hjemme i kategori én. Han har og er nemlig ei stemme
jeg tror på – han har noe å melde.

Italienske Francesco Cataldo har jeg hatt gleden av å møte ved et par
plate-anledninger i all hovedsak som gitarist. Nå kommer han til start
som solo-pianist og han snakker vakkert som det også.

Jeg var både overraska og spent før «Amaranto» inntok høyttalerne.
Grunnen var på mange vis åpenbar: Francesco Cataldo er kjent som en
fremragende gitarist og har imponert meg og mange andre som det. Han
har også ved enkelte anledninger fortalt oss at han er en habil
pianist, men at han hadde det i seg til å gi oss et helt solo-piano
album ante jeg ikke.

Kirke i Roma

Det var under et besøk i den anglikanske St.Paul-katedralen i Roma for
to år siden at sicilianeren Cataldo bokstavelig talt fikk ånden over
seg. Akustikken i kirka var av en annen verden og hadde ofte blitt
brukt til opera- og klassiske konserter. Cataldo sjekka ut flygelet
som sto der og fikk enkelt og greit et «kall» gjennom en av de
vakreste og mest spirituelle opplevelsene i livet.

To dager i Roma

I løpet av to septemberdager i fjor var Cataldo klar med nyskrevet
musikk. Han er ingen teknisk virtuos, men i løpet av de 13 låtene som
varer i vel 38 minutter så forteller han oss med hvilken enorm empati
og inderlighet han fyller rommet og den vakre og melodiske musikken
han har skrevet og improviserer rundt.

Jeg har kost meg med Francesco Cataldos univers tidligere og gleder
meg til å møte gitaristen igjen. Samtidig vet jeg at jeg kommer til å
hente fram «Amaranto» igjen spesielt når jeg har behov for at den
store ro skal senke seg – og det vet jeg kommer til å skje. Igjen og
igjen.

Pianisten, komponisten, bandlederen og initiativtakeren Petter Dalane
skaper sitt eget univers solid basert på sin store helt, Thelonious
Sphere Monk.

Petter Dalane (29) er på mange vis et renessansemenneske. Der de
fleste, i alle fall svært mange, av den yngre garde jazzister søker
seg mot friere og løsere uttrykk, så har Dalane hele tida – ikke så
veldig lang tid da – bekjent seg til en bebop-tradisjon og bergenseren
har også hatt et ikon fra den generasjonen, Barry Harris, som mentor.
Gjennom studietida etablerte han det heftige storbandet Cosmic Swing
Orchestra og var mannen bak en solid jamsatsing som raskt blei svært
populær.

Tradisjon

Her møter vi han med debutplata til kvintetten og musikken hans. Det
er ikke et sekund tvil om hvilken tradisjon han bekjenner seg til, men
samtidig greier han gjennom de sju låtene, og her snakker vi
definitivt om låter, å fortelle oss at han er i stand til å ta den
videre og sette sitt eget umiskjennelige preg på uttrykket.

Monk

Thelonious Monk er utvilsomt den store helten og inspirasjonen og låta
«Dalane´s Dream» sier også sitt om det. Når han så har et
superempatisk reisefølge i tenorsaksofonist Erlend Vangen Kongtorp –
han er en verdig arvtaker til Knut Riisnæs -, den mer enn lovende
Øyvind Mathisen på trompet og et komp som alle kan misunne han og som
har skjønt dette språket til det fulle, Martin Mellem på trommer og
Alexander Riris på bass, så har Petter Dalane etablert et band av
meget høy kvalitet i et landskap som er sjeldent nu til dags. At
sjølvaste Oddvar Torsheim har laga coveret skader heller ikke –
Torsheim er så avgjort jazz.

Det er tøft, det er moderne, det er i tradisjonen og det swinger.
Holder lenge det.

Den amerikanske vokalisten Gretchen Parlato og den afrikanske
gitaristen Lionel Lueke markerer vel 20 års vennskap med å gi oss
nydelig og djupt personlig musikk.

Det er sikkert slik at ikke alle kjenner Gretchen Parlato (48) og
Lionel Loueke (51) like godt, men når vi kan melde at begge har
samarbeida med både Herbie Hancock og Wayne Shorter – hver for seg –
og i tillegg har storheter som Sting, Santana, esperanza spalding,
Angelique Kidjo og Marcus Miller på cv-en, så mer enn antyder det
hvilket nivå de befinner seg på.

Los Angeles

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

De to møttes på musikkstudier ved Thelonious Monk Institute i Los
Angeles rundt årtusenskiftet. De hadde hver sin vei dit: Parlato fra
oppvekst i jazzens hovedstad New York, mens Loueke vokste opp i det
lille afrikanske landet Benin og har en totalt annen bakgrunn enn sin
gode venn.

Sjøl om sjelsfrendene har bidratt på felles prosjekter tidligere, så
er «Lean In» første gang de tar turen inn i hverandres univers på et
helt album. Her synges det både på engelsk, portugisisk, Parlato har
vært opptatt av brasiliansk musikk gjennom hele karriera, og fon,
Loukes språk fra Benin.

Vakkert og melodisk

De to har skrevet det meste av den melodisk spennende, unike og vakre
musikken sjøl – hver for seg – pluss bidrag fra blant andre
brasilianske Carlos Pingarilho/Marcos Vasconcellos og Dave Grohl fra
Foo Fighters «Walking After You». Parlato er en flott og uttrykksfull
vokalist og Loueke er en gitarist/vokalist med ei helt spesiell
stemme. De er ikke helt aleine heller: Parlatos ektemann, den framifrå
Mark Guiliana spiller trommer og perkusjon på flere av spora, Burniss
Travis elbass på tre spor og mer slekt, Marley Guiliana og Lisa
Loueke, på vokal.

«Lean In» har blitt et strålende visittkort fra det som skinner
gjennom som svært så empatiske menneskelige og musikalske venner.

Danske, men svært så Norge-bosatte Amalie Dahl føyer seg flott inn ei
ganske så spesiell rekke og tradisjon. Her kommer det to heftige
eksempler på det.

Jeg har fundert på det ei god stund og lurer fortsatt på hva det er
med kvinnelige danske saksofonister og Norge. Amalie Dahl, Maria
Dybbroe, Signe Emmeluth og Mette Rasmussen har nemlig alle satt kursen
for kjempers fødeland. Ikke bare det: de har blitt værende her blant
oss fjellaper også! Det skal vi være veldig glade for.

Som flere av de andre så har Amalie Dahl (28) gått på jazzlinja i
Trondheim. Den har i flere tiår virka som fluepapir på store
jazztalenter fra inn- og utland og Dahl føyer seg elegant inn i den
rekka. Her får vi to eksempler på henne uomtvistelige og
kompromissløse talent.

På turné

I mars i fjor la hun ut på Europa-turné sammen med bassisten Henrik
Sandstad Dalen og trommeslageren Jomar Jeppsson Søvik. Sandstad Dalen
har jeg truffet på i flere spennende settinger, mens Jeppsson Søvik er
et nytt bekjentskap for meg.

På denne dobbelt cd-en møter vi trioen i henholdsvis Praha og Brussel.
Hvert opptak går i ett – det handler om fritt improvisert musikk og
her det absolutt ikke noen tradisjonelle låter involvert.

Det blir det ført to samtaler hver seg på rundt 45 minutter og de tre
er alle flotte lyttere som vet både når de skal snakke og når de skal
tie. Ikke helt bokstavelig, må vite, men de vet akkurat når de skal gi
og ta plass. Spennende og utfordrende – både for de tre og for alle
oss andre både i Praha, Brussel og i heimen.

Dahls Dafnie

Det er vel to år siden jeg møtte Amalie Dahl for første gang med
hennes eget band Dafnie. Det er også løst og åpent, men så avgjort
låt- og melodibasert på et helt annet vis enn trioen. Dahl har skrevet
all musikken og den er fascinerende, spennende og veldig personlig.

Når Dafnie er befolka av trombonisten Jørgen Bjelkerud, Oscar Andreas
Haug på trompet, Nicolas Leirtrø på bass og Veslemøy Narvesen på
trommer og sjefen på elektronikk i tillegg til saksofon, så betyr det
et mer enn lovende korps av noen av våre aller mest lovende unge
jazzister.

Når alle i tillegg er åpenbart begeistra for Dahls musikk og
utfordringer, så har det ført til at Dafnie har tatt noen flotte, nye
steg siden debuten og nå er noe av det aller mest interessante
kollektivet i jazz-Norge. Det sier ikke reint lite.

Jeg har verken hørt om det amerikanske bandet Altus eller om noen av
de fem involverte tidligere. Det har nok en gang ført til et spennende
møte.

Jeg har ikke stor tro på at det går mange hender i været her hjemme om
spørsmålet er om noen kjenner til trompeteren Dave Adewumi, bassisten
Isaac Levien, tenorsaksofonisten Neta Raanan, altsaksofonisten Nathan
Reising og trommeslageren Ryan Sands. Vi har uansett med fem
velutdanna og meget dyktige unge musikanter med New York som base å
gjøre og som har utvikla musikken bandet sammen siden begynnelsen av
20-tallet.

To komponister

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det er Adewumi og Levien som skriver alt av musikk for bandet, enten
hver for seg eller sammen. De understreker at det kun er fundamentet
som blir til alles låter så raskt som de tre andre får tilgang til
utskytingsrampene. De to har tatt utgangspunkt i i greske og
afrikanske yoruba-myter som filosofisk grunnlag for musikken uten at
jeg helt greier å se/høre sammenhengen. Det gjør heller ikke så mye.
Det viktigste er at musikken snakker til meg uavhengig av filosofi og
det gjør den.

Samtaler

De fem fører flotte samtaler med både sterke individuelle ut- og
innspill og en del kollektiv samklang. Tre blåsere i frontrekka uten
akkordsinstrument er ikke dagligdags og det sørger for at Altus låter
ganske så annerledes:

Både som kollektiv og som individualister har Altus-flokken absolutt
mye å melde allerede på første meldepost. Musikken er vakker, melodiøs
og unik og at dette er et kollektiv vel verdt å følge i åra som
kommer, er hvet over tvil. De er vel verdt å følge allerede nå
faktisk.