Tor Hammerø

Med “Diving” understreker Ellen Andrea Wang nok en gang at hun har lagt ut på ei reise som kan ta henne langt – svært langt.

Ellen Andrea Wang er på vei – på god vei.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ellen Andrea Wang (28) er født og oppvokst i jazzmetropolen Fall i Søndre Land ved Gjøvik. Derfra hørte jeg henne såvidt for første gang for flere år som “gjesteartist” første gang på skive med prestefaren som sjef i Pastor Wang Quintet – “Blå hymne” kan raskt vise seg å bli et samleobjekt.

Talentet var uomtvistelig og noen år på Norges Musikkhøgskole i Oslo med Bjørn Kjellemyr som basslærer, har ført henne mange steg videre. Mange har møtt henne i “Norwegian Song”-bandet sammen med Dag Arnesen og Pål Thowsen og som frontfigur i det meget spennende bandet Pixel. Noen av oss var også så heldige og fikk være til stede under årets Moldejazz da Ellen Andrea Wang hadde urpremiere på det som alle nå kan nyte og som har fått navnet “Diving”.

Komponisten, bassisten, vokalisten og tekstforfatteren Ellen Andrea Wang krysser de fleste grenser og framstår nå som en så moden og unik artist at verden bare kan gjøre seg klar – det er nemlig hun.

Wang er en strålende sanger, bassist, komponist og bandleder. Stort sett med andre ord.

Jeg skrev etter Molde-konserten at Ellen Andrea Wang med denne musikken og dette bandet kunne nå så langt de sjøl bare ville. Etter å ha levd med musikken i heimen noen dager, så er jeg bare blitt styrka i troa. Hva slags musikk er det Wang gir oss? Si det du – i alle fall finnes det elementer av både pop og jazz som Wang og de utmerkede partnerne Erland Dahlen på trommer og allehånde perkusjonsinstrumenter og Andreas Ulvo på tangenter har satt sammen til et brygg som er totalt unikt, spennende og veldig 2014. Her omgis vi av kvalitet, spontanitet og utforskningstrang og resultatet har dermed blitt et så elegant stup at dommerne utvilsomt ville gitt 10 på karakterskalaen – høyere er det ikke mulig å komme i stuping.

Musikken er vakker og usedvanlig variert og av typen som tar bolig i deg og blir der værende. Høsten blir kortere nå – garantert.

Ellen Andrea Wang

Diving

Propeller Recordings/Musikkoperatørene

Svenske Nils Landgren har gjennom de seineste tiårene fortalt verden at han kan benytte trombonen til å lage både urfunky musikk og nydelige ballader.

Mannen som har gitt den røde trombonen et ansikt – Nils Landgren.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tilfeldigheter spiller en viktig rolle – kanskje spesielt innen improvisert musikk. For 20 år siden spilte Nils Landgren på den tyske festivalen Jazz Baltica med sitt band Unit. Der var også den erfarne plateselskapsmannen Siggi Loch som akkurat var i ferd med å oppfylle en ny drøm – starte et nytt, stort selskap med base i Tyskland.

Det ene førte det andre med seg. Selskapet ACT blei unnfanga og Landgren blei hyra under den forutsetning at han forandra navnet på bandet til Funk Unit – det var slik musikken låt, mente Loch. Det hadde ikke Landgren det minste problem med og ei reise som til nå har vart i 20 år for begges del var i gang. Siden “Live in Stockholm” med James Brown-saksofonist Maceo Parker som gjest blei bandets første utgivelse, har det blitt ytterligere 22 visittkort fra Landgren og med et platesalg på over 750.000 kan man vel trygt si at de 20 åra har vært en suksess av de sjeldne. På denne dobbelt cden får vi et hyggelig gjenhør med både den funky og den coole sida av Landgren.

Trombonen, musikken og Nils Landgren bringer folk sammen.

Cd nummer en byr på 14 låter fra hele Funk Units karriere – ei karriere som fortsatt er i gang. Her møter vi gjester som Parker, The Brecker Brothers, Joe Sample, Bernard “Pretty” Purdie og faste medspillere som Esbjörn Svensson, Per “Ruskträsk” Johansson og Magnum Coltrane Price. Det funky repertoaret består av alt fra Doors-låta “Riders on the Storm”, via ABBAs “Knowing Me, Knowing You” til Quincy Jones´ “Stuff Like That” til en rekke originallåter. Både som trombonist og sanger og med bandet sitt viser Landgren oss at noe spesielt mer funky musikk har det ikke blitt laga på denne sida av Atlanterhavet i fall.

Cd nummer to viser oss ei helt anna side av Landgren – den følsomme og sensitive. Her møter vi han blant annet i nydelige duomøter med salige Esbjörn Svensson i svenske folketoner og i en rekke andre konstellasjoner med tildels overraskende låtvalg som “This Masquerade”, “The Moon´s a Harsh Mistress”, “Fire and Rain”, “Fragile”, “Imagine” og “I Will Survive”. Når så festen avsluttes med den eneste uutgitte låta, den nydelige Brenda Russell-klassikeren “Get Here”, med Landgren på trombone og vokal og Johan Nordberg på gitar, så er det bare å takke og bukke.

Nils Landgren og ACT har 20 flotte år bak seg og mange flere foran seg.

Nils Landgren

Redhorn Collection

ACT/Musikkoperatørene

Supertrommeslager Paal Nilssen-Love har jobba med mangt og mye, men neppe noe større og hippere enn hans eget Large Unit.

Large Unit – de tøffeste gutta i klassen.

Foto: Kim Hiorthøy

Helt siden begynnelsen av 90-tallet har Paal Nilssen-Love stått fram som en våre aller mest ekspressive, kompromissløse og alltid like søkende musikanter. Også langt utenfor Harald og Sonjas grenser har han markert seg som en av frijazzens aller tøffeste og mest allsidige trommeslagere og sjøl om ikke gitarunikumet Pat Metheny ikke er mest kjent for sine frijazzekskursjoner, så er det verdt å legge merke til når han utropte Nilssen-Love som “Paal for President” etter en konsert de gjorde sammen i Molde på begynnelsen av 2000-tallet.

Til tross for at han har tilbrakt vel 20 år i det aller beste selskap, så venter Nilssen-Love likevel til julaften med å fylle 40 år. Når det gjelder julepresanger så deler han dem ut rundhåndet med “Erta Ale”. Det er en boks med tre cder, to av dem live i studio og en live fra Moers-festivalen. Når den i tillegg er forseggjort på alle slags vis og med en forbilledlig og informativ covertekst av Audun Vinger, så sier det seg nesten sjøl at musikken Paal Nilssen-Loves nye, store band Large Unit gir oss, er av aller ypperste merke.

Large Unit har tatt mange trinn på kort tid.

Paal Nilssen-Love har spilt med “alle” og “alle” har spilt med han de seineste 20 åra. Da han først fikk anledning til å sette sammen et nytt, stort band etter et initativ fra Eldbjørg Raknes og hennes daværende musikalske og kulturelle veksthus Sjøbygda i Selbu nord for Trondheim og deretter med ytterligere fødselshjelp fra Moldejazz, så valgte han å gå helt nye veier for å sette sammen dette unike 11-manns bandet.

Med to trommeslagere, Andreas Wildhagen i tillegg til seg sjøl, to bassister – Jon Rune Strøm og Christian Meaas Svendsen, gitaristen Ketil Gutvik, støyartisten Lasse Marhaug, tubaisten Børre Mølstad, den eneste “utlendingen”, Mats Äleklint på trombone, kornettisten og flügelhornisten Thomas Johansson og saksofonistene Klaus Ellerhusen Holm og Kasper Værnes, har Large Unit blitt til både et fantastisk og unikt band, men også mange band i bandet. Her skjer det så mye at sansene skal være skjerpa og vel så det for ikke å misse noe.

Nilssen-Love har skrevet all musikken og her får vi alt fra det frie og løse til det strukturerte, groovete, rytmiske tøffe og melodiske. Disse unge musikantene er så søkende, dyktige, sultne og allsidige at de gir musikken akkurat det Paal Nilssen-Love hadde hørt for seg, vil jeg tro.

Her er det en energi, vilje og evne som er sjelden og “Erta Ale” og Large Unit er den optimale bekreftelsen på at Paal Nilssen-Love er en musikant, unnfanger, komponist og bandleder i verdensklasse.

Large Unit

Erta Ale

PNL Records/catalyticsound.com/Musikkoperatørene

Jan Erik Vold er en legende. Denne praktboksen som blir lansert i forbindelse med hans 75 år dag er nok en bekreftelse på det.

Jan Erik Vold – det finnes bare en av det slaget.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg synes jeg hører han: legende? nja, jeg synes ikke noe om slike betegnelser. Uansett – det må han tåle å leve med. Jeg kommer nemlig fra en generasjon som er bortimot født og oppvokst med Vold, hans lyrikk og det stort sett jazzmusikalske følget som har vært med han siden Jan Garbarek, Arild Andersen, Jon Christensen og Terje Rypdal la lista voldsomt høyt sammen med Vold når det gjaldt “fusjonen” mellom lyrikk og jazz i 1969 med “Briskeby Blues”.

Siden har stadig nye generasjoner fulgt denne unike stemma som med ujevne mellomrom har dukka opp og gitt oss nytt og tankevekkende påfyll.

Møtet med Chet Baker er et av høydepunktene i Jan Erik Volds karriere.

Foto: Randi Hultin

I denne tredelte boksen som består av seks cder, får vi stifte nytt bekjentskap med Volds egen lyrikk, hans tolkninger av andre forfattere og en avdeling av politiske leilighetsdikt. Vi får bli med helt fra “Briskeby Blues” og helt fram til samarbeidet med Come Shine i Operaen i mars i år. Mye av dette legenadariske stoffet har sjølsagt vært gitt ut tidligere, men mye er også nytt – på cd i alle fall.

Samarbeidet med Garbarek & Co, Egil Kapstad, Nisse Sandström, Terje Venaas, Arild Andersen og Bill Frisell og ikke minst møtet med Chet Baker i Paris i 1988, noen få måneder før trompetlegenden forlot tida, Knut Reiersrud, Alfred Janson og Frode Alnæs og mange, mange flere, er med her og du verden for en manifestasjon det er av hva og hvem Jan Erik Vold er! Vi snakker om så mye mer enn tyngden av ingenting.

Jan Erik Vold har vært og er ei viktig stemme i både norsk kunst og kultur og samfunnsdebatt. Når Vold “snakker” så lytter man – slik er det bare! Når så boksen inneholder ei flott “bok” med et glitrende portrettintervju skrevet av Kaja Schjerven Mollerin, så er det ikke så mye mer å be om – bortsett fra at den diskografiske oversikten til slutt er ganske så forvirrende.

Bedre bursdagsgave enn “ta VARE” kunne ikke Jan Erik Vold gitt oss. Vi kan bare takke og gratulere og fortsette å ønske oss mer Vold.

Jan Erik Vold

ta VARE

Grappa/Musikkoperatørene

Homo ludens – det lekende mennesket. Den betegnelsen passer utmerket på Jens Christian Bugge Wesseltoft. Her hygger han seg med to ganske nye lekekamerater.

Dan Berglund, Bugge Wesseltoft og Henrik Schwarz har skapt nye landskap.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Helt siden Bugge Wesseltoft viste seg fram for den store hop sammen med Jan Garbarek i forbindelse med det legendariske bestillingsverket til Moldejazz i 1990, som seinere blei til cden ” I Took Up the Runes”, har han hatt ei svært sentral rolle i både norsk og internasjonal improvisasjonsmusikk.

Bugge, blant venner, har åpna stadig nye dører og samarbeida med en rekke nye musikanter uavhengig av sjanger. Det betyr at hver gang det kommer et nytt visittkort fra Bugge, så er det ny, spennende og original musikk på gang og “Trialogue” er definitivt ikke noe unntak.

En av de hippeste trioene på kloden i aksjon.

Sammen med den svenske bassisten Dan Berglund, som mange vil huske fra den fantastiske trioen est eller Esbjörn Svensson Trio, og den tyske computerkunstneren Henrik Schwarz, har Bugge denne gangen skapt musikk i nye vakre, melodiske og spennende grenseland.

Bugge og Schwarz, som er en meget ettertrakta produsent og lydskaper i electronicaverdenen, har samarbeida i flere år allerede og laga “Duo” sammen i 2011. Når de har utvida den eminente duoen til trio så er Berglund et bortimot perfekt valg med sin store, varme og lyriske basstone.

Musikken er, med unntak av en helt “ny” versjon av Thelonious Monks klassiker “´Round Midnight”, laga av de tre enten sammen eller hver for seg. Den er melodisk, groovete, moderne og unik. Den er skapt av tre lekende mennesker som tydeligvis stortrives i hverandres og musikkens selskap. Tøft – drittøft er det!

Wesseltoft Schwarz Berglund

Trialogue

Jazzland Recordings/Universal

Aldri hørt om Lumen Drones? Da er vi i alle fall to. Godt råd: Benytt anledninga så fort som mulig.

Lumen Drones er et spennende kollektiv med Ørjan Haaland, Per Steinar Lie og Nils Økland.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha fulgt ECM mer eller mindre siden starten, så må jeg nesten innrømme at denne utgivelsen med det norske bandet Lumen Drones kanskje er noe av det mest overraskende jeg har opplevd. Trommeslageren Ørjan Haaland og gitaristen Per Steinar Lie kjenner de mest ihuga fra post-rock gruppa The Low Frequency In Stereo med base i Haugesund. Det ville nok gitt relativt høye odds om noen hadde ymta frampå om at de skulle havne i samme stall som Jan Garbarek og Keith Jarrett. Fiolinisten Nils Økland, også han bosatt i Haugesund, derimot har vært med i det gode ECM-selskap i mange år allerede og var sjølsagt en viktig fødselshjelper for Lumen Drones inn mot ECM.

Røttene til trioen strekker seg tilbake til 2008 da Økland blei invitert med som gjest på The Low Frequency In Stereos cd “Futuro”. De tre fant hverandre og har møtt hverandre seinere også og i 2010 foreslo Lie at de skulle lage band av det hele og i 2014 blir de altså lansert over hele verden på et av de mest prestisjetunge selskapene som finnes.

Fra innspillinga av debutalbumet til Lumen Drones.

Økland er jo kjent som en fiolinist som har røtter i tradisjonsmusikken, men som samtidig har et åpent sinn og uttrykker seg sterkt på tvers av sjangergrenser. Med sine forskjellige bakgrunner har de tre skapt musikk ulikt alt annet de har gjort tidligere. Her har de miksa post-rock, impro, elementer fra psychedelia og satt det sammen med soundet av Hardangerfela s- slikt blir det unik musikk av. Mye av musikken er dronebasert og groover på et originalt vis – her gir de tre seg den tida de trenger og lar musikken få flyte saaaakte fremover. Musikken er ofte nøye planlagt, men lar likevel improvisasjonene få ta styringa.

Lumen Drones er helt annerledes enn alt annet du har fått fra ECM – og fra andre selskap også for den saks skyld. Det er inderlig, sterk, mørk/lys og søkende musikk – Lumen Drones har enkelt og greit gitt oss en stor og spennende overraskelse.

Lumen Drones

Lumen Drones

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Helt siden begynnelsen av 90-tallet har Jøkleba vært et unikt kraftsenter. Etter noen års pause er de på vei mot nye og andre høyder.

Audun Kleive, Per Jørgensen og Jon Balke – en unik organisme.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Helt fra starten i 1990 var det en begivenhet hver gang Jøkleba med Jon Balke på tangenter, Per Jørgensen på trompet og stemme og Audun Kleive på trommer og perkusjon, stod på scena. Publikum ante lite eller ingenting om hva som skulle skje – og slik var det med de tre på scena også. Vi hadde med tre fantastiske individualister å gjøre som gjennom dette laboratoriet hver eneste gang tok oss med på en kollektiv utflukt der alt var mulig og alt var lov. Nesten hver eneste gang førte det til unik musikk i de merkeligste grenseland – veldig ofte et sted mellom det komponerte og det fritt improviserte og spontant unnfanga. Etter hundrevis av konserter og fire skiver, var brønnen tom rundt 2003 og bandet, eller kanskje riktigere “prosessen” Jøkleba, tok ei pause som kunne bli alt fra uendelig til midlertidig.

Jøkleba i levende live – det er tøft det.

Heldigvis blei det ikke ei evig pause og i 2011 fant de tre ut at det faktisk var mer på tanken. En konsert som kom veldig kjapt på under Vossajazz blei starten på ei ny epoke med Jøkleba og med “Outland” debuterer organismen på ECM.

Tankemessig oppleves Jøkleba anno 2014 på et vis som Supersilent – et annet norsk kollkektiv som ingen vet hvor havner – aller minst de sjøl. Det låter sjølsagt helt forskjellig, men innfallsvinkelen til det å lage musikk er ganske lik.

Jøkleba har jeg ikke mistenkt for å øve nevneverdig. Jeg tror heller ikke det foreligger så mange avtaler de tre mellom før de går på scena eller i studio. De tre har en grunnbase å hente fra som er enorm og de kjenner hverandre så godt at de vet hvor de andre er på vei eller vil. De er alle utstyrt med så store ører at den minste detalj blir registrert, “behandla” og videreformidla. Med “Outland” gir de oss en mer eller mindre totalimprovisert tilstandsrapport som det er usedvanlig spennende å bli invitert med på og som forteller oss at brønnen på ingen måte er tom.

Jøkleba

Outland

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Aretha Franklin er intet mindre enn den største soulsangerinna gjennom alle tider. Nå er hun endelig tilbake, men ikke slik vi aller helst har ønska henne.

Ingen er i nærheten av Aretha Franklin – på sitt beste.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Helt siden midten av 60-tallet har den 72 år gamle Aretha Franklin vært The Queen of Soul. Hun har solgt over 75 millioner plater, hun har vunnet 18 Grammy-priser, hun har blitt kåra av magasinet Rolling Stone til The Greatest Singer of All Time og hun har fått USAs høyeste utmerkelse, The Presidential Medal of Freedom. Stort sett med andre ord. Nå har det vært stille fra den store siden 2003 da hun ga oss “So Damn Happy”. Noen millioner rundt om på Tellus har altså venta i stor spenning – noen vil helt sikkert bli fornøyd, men jeg er altså ikke blant dem. Grunnene kan nok være mange, men den aller viktigste er at dette “comebacket” er voldsomt overprodusert og hennes nære samarbeidspartner gjennom mange år, Clive Davis, har tydeligvis hatt et ønske om å bringe Franklin fram til et nytt og yngre publikum. Det lykkes de kanskje med, men mye av særpreget og storheten til Franklin forsvinner på veien.

Aretha Franklin i sine velmaktsdager.

Davis, og visstnok også Franklin, har ønska å hylle en rekke andre kvinnelige vokalister med denne utgivelsen. Det betyr at Franklin tar for seg Etta James´ “At Last”, Adeles “Rolling in the Deep”, Gladys Knights “Midnight Train to Georgia”, Gloria Gaynors “I Will Survive”, “Barbra Streisands “People”, Alicia Keys´ “No One”, Chaka Kahn/Whitney Houstons “I´m Every Woman”, Dinah Washingtons “Teach Me Tonight”, The Supremes´ “You Keep Me Hangin On” og Sinead O´Connors “Nothing Compares 2 U”.

Intet mindre enn ei imponerende liste, men når unge, hippe produsenter som Kenny “Babyface” Edmonds og André “3000” Benjamin får slippe til, så tar de bort mye av det som er Aretha Franklin for mange av oss. Ektheten og inderligheten er ikke der lenger – de skal få henne til å gjøre ting som ikke er henne. Dessuten presser hun den fantastiske stemma si slik at det blir en hel del remjing for å si det rett ut.

Aretha Franklin kan alt – gospel, spul, funk, rhythm and blues, jazz. Dessuten har hun fortsatt den mest uttrykksfulle og omfangsrike stemma av alle. Neste gang må hun få lov å bruke alle disse kvalitetene og ikke det andre som “industrien” gjerne vil at hun skal gjøre. Dronninga må få slippe det og dessuten er det andre som bør hylle henne – ikke den andre veien.

Aretha Franklin

Sings the Great Diva Classics

RCA/Sony Music

John Donne var en gigant. Ketil Bjørnstad er det. Når det legges sammen blir det et mesterverk ut av det.

Ketil Bjørnstad har tydeligvis en uendelighet å hente fra.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ketil Bjørnstads omfattende karriere er så mye omtalt at vi lar være å repetere det her bortsatt fra å slå fast at han både som musikant og forfatter har noe helt spesielt å fare med. Når han i tillegg til å være usedvanlig produktiv også gjennom mange tiår har levert kvalitet på aller øverste hylle, så sier det alt om at han kanskje er vår viktigste samtidskunstner. Nå kommer det nok et verk med Bjørnstads bumerke på seg og igjen snakker vi om et storverk som vil stående lenge.

Håkon Kornstad er et multitalent av de sjeldne.

Bjørnstads nære forhold til den engelske poeten John Donne (1572-1631) har tidligere ført til musikken på platene “Shadow”, “Grace” og “The Light”. I over 20 år har Bjørnstad jobba med de tidløse tekstene til Donne og han finner stadig noe nytt i språket, i rytmen og i stillheten mellom setningene.

Det har denne gangen ført til “A passion for John Donne” skrevet for Oslo Internasjonale Kirkefestival i 2011/12. Heldigvis var lydmaestro Jan Erik Kongshaug på plass i Sofienberg kirke under urframføringa og nå får resten av verden være med på den vidunderlige reisa også.

Bjørnstad har skrevet så vakker musikk som bare han kan til disse tidløse tekstene som er å finne i coverheftet. Egentlig skriver Bjørnstad den samme melodien hver gang, men sjølsagt så gjør han ikke det – han er bare en mester til å “finne” den rette melodien – hver gang. Her har det blitt en herlig blanding av kormusikk, improvisert musikk og gudene vet hva.

Oslo Chamber Choir passer utmerket til dette mesterverket.

Når han så har invitert med seg den intet mindre enn unike tenorsaksofonisten, fløytisten og operasangeren – den miksen finnes neppe hos noen andre – Håkon Kornstad, perkusjonisten Birger Mistereggen og Oslo Chamber Choir under ledelse av Håkon Daniel Nystedt, så skal det ikke stor fantasi til for å skjønne at dette har blitt ei høytidsstund av de sjeldne. Bjørnstad spiller sjøl Bjørnstad-piano som bare han kan det – i de fleste grenseland.

Det har kommet mye monumentalt fra Ketil Bjørnstad opp gjennom åra. Det spørs likevel om ikke “A passion for John Donne” er hans aller største mesterverk – hittil.

PS Tidligere har brødrene Audun og Iver Kleive bidratt på flere ECM-utgivelser. Med storebror Torfinn og hans datter Julie som medlemmer av Oslo Chamber Choir har nå fire blad Kleive ECM-plater på samvittigheten. Jeg tviler på om noen familier er bedre representert på det tyske storselskapet.

Ketil Bjørnstad

A passion for John Donne

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Eldbjørg Raknes synger vakre sanger og Oscar Grönberg spiller like flott piano. Bedre lys i høstmørket får du knapt.

En ny superduo er unnfanga – Eldbjørg Raknes og Oscar Grönberg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Foto: Endre Forbord

Eldbjørg Raknes (44) har i et par tiår allerede vist å være en av de mest spennende, uredde og kreative stemmekunstnerne her til lands – og langt utenfor våre grenser også. Raknes har tatt alle mulige slags sjanser og skryten og prisene, som Buddy-pris, Radka Toneffs minnepris, Rolf Gamleng-prisen og NOPAs Kardemommepris, har stått i kø.

Har det vært nye dører å åpne, så har Raknes gått dit og de seinere åra har hun i stadig større grad bevegd seg i retning fri improvisasjon, der hun har utfordra både seg sjøl og oss, ofte med live sampling og med et “språk” som ikke har vært mulig å forstå på et tradisjonelt vis. Med “You Make Me Feel” tar hun en ny og overraskende u-sving.

Eldbjørg Raknes skuer bakover – og fremover.

Foto: Per Finne

Sammen med den svenske, men Trondheim-bosatte pianisten Oscar Grönberg (27), har Raknes satt seg fore å skue tilbake – og framover.

Her gir de oss 14 stort sett veldig kjente låter som Raknes lærte seg for 20-25 år siden – låter som alle har tidløshetens stempel på seg, men som de to likevel gir noe helt nytt og dermed forteller oss at både låtene og de to har noe unikt ved seg.

Det er låter fra både jazzens standardskatt som “I Will Wait for You”, “Blame It on My Youth” og “Tea for Two” pluss “pop”-låter som Joni Mitchells “River”, “Takes Two to Tango” og “Black Coffee” som står på repertoaret og alt evner Raknes og Grönberg å gi noe helt eget.

Det som i utgangspunktet var en øvelse i Stamsund kirke i Lofoten blei heldigvis tatt opp og om det var de fantastiske omgivelsene der nord som var utslagsgivende vet jeg ikke, men den drøye timen vi får være med på er uansett veldig flott, spennende og annerledes.

Duoinnspillinger med piano og vokal har en flott og sterk tradisjon her hjemme med blant andre Radka Toneff og Steve Dorbrogosz, Sidsel Endresen og Bugge Wesseltoft og Karin Krog og Morten Gunnar Larsen. Det Raknes og Grönberg føyer seg flott inn i denne tradisjonen.

Her får låtene og tekstene masse rom og luft og Raknes tør å stå nakent fram med budskapet sitt. Hennes engelsk er ikke skoleperfekt, men i mine ører gjør det formidlinga enda mer personlig. Av og til synger hun også på kanten av surt – det gjør det også enda mer inderlig og ekte. Når så samarbeidet med Grönberg er av det ekte og nære slaget – vi snakker her om en uhyre moden ung mann – så har “You Make Me Feel” blitt en tilvekst til både duokatalogen og til Raknes´ diskografi som vil bli stående i mange, mange år.

Eldbjørg Raknes – Oscar Grönberg

You Make Me Feel

MYrecordings/Musikkoperatørene