Elin Rosseland har i mine ører vært en av våre aller beste og mest uttrykksfulle vokalister i flere tiår. Etter en stille periode er hun nå tilbake bedre og mer allsidig enn noensinne.
Elin Rosseland sammen med tre av sine sjelsfrender.
Johannes Eick og Elin Rosseland – empatikere.
Helt siden slutten på 80-tallet har Elin Rosseland (65) vist med alt for ujevne mellomrom hvilket usedvanlig talent og fantastisk stemme og uttrykk hun er i besittelse av. For mange blei skiva og bandet Fair Play den første åpenbaringa og innføringa i hva og hvem Elin Rosseland var. Spør man både samtidige og seinere generasjoner vokalister, så blir hun plassert helt på topp av de fleste lister, men til tross for det så har ikke Rosseland fått den store anerkjennelsen hun har fortjent.
Endelig?
Det er på ingen måte for seint at anerkjennelsen skal komme Rosselands vei og med disse to visittkorta forteller hun oss at hun er i sitt livs form.
Gjengen som skapte Fair Play i 1989, i tillegg til Rosseland, saksofonist Tor Yttredal, pianist Vigleik Storaas og bassist Johannes Eick holder fortsatt sammen – 35 år etter debuten. En bokstav er borte fra navnet Fair Play og ikke minst er trommeslager Trond Kopperud borte. Han forlot tida for tre år siden og jeg har den største forståelse for at de fire gjenværende har bestemt at de vil gå videre uten ny trommeslager. Kopperud er med uansett.
Med et repertoar der alle har bidratt, men der Rosseland er hovedleverandøren, blir vi invitert inn i ert unikt og vakkert univers der fire sjelsfrender viser på alle vis at de har tatt vare på gnisten som blei tent langt tilbake i det forrige årtusenet. Dette er varm, vakker og inderlig musikk skapt av fire musikalske empatikere.
Tosomhet
Duoen Rosseland og Eick – vokal og bass – har vært et eget prosjekt som de to etablerte i 2019 etter at Eick kom tilbake fra sitt indre eksil i Vestfold uten å røre bassen i mange år. Heldigvis fikk han satt i stand 6-strengeren igjen og allerede året etter ga de ut den flotte debuten sin “Gold”.
Nå foreligger oppfølgeren og Eick har skrevet mesteparten av materialet – også tekster – bortsette fra tre fritt improviserte strekk. Den nydelige tonen i bassen til Eick, ja han er storebror til Mathias, og stemma til Rosseland kler hverandre bortimot perfekt og det gjør så godt å dukke ned i det helt spesielle universet deres der det finnes rom og luft til å skape sin egene refleksjoner.
To strålende møter møter med Elin Rosseland & Co – forlanger ikke så mye mer jeg da!
Elin Rosseland – Tor Yttredal – Vigleik Storaas – Johannes Eick «Air Play» Roselyd
Norske og slovakiske musikere har møttes og bygget musikalske broer som fascinerer veldig.
Spev – et herlig norsk-slovakisk musikalsk samarbeid.
Musikk for meg dreier seg i stor grad om møter. Møter som sørger for ny kunnskap og forståelse, påfyll, glede, ettertanke og inspirasjon. Noen ganger er det ganske så forutsigbare møter som gjør oss godt, mens andre ganger er det treff som vel de fleste av oss ikke hadde sett eller hørt for oss. Denne kohorten, som har fått navnet Spev og som betyr stemme på slovakisk, hører så avgjort hjemme i kategori nummer to.
Det hele kom i gang ved at den slovakiske cellisten og brobyggeren Jozef Lupták møtte den mer enn framifrå hardingfelespilleren Nils Økland i Oslo. Lupták skjønte der og da at en ny og spennende utflukt var i emning. I bakhodet hadde han sine landsmenn Braňo Dugovič på klarinett og bassklarinett og Boris Lenko på trekkspill, bandoneon og piano – musikere han visste kunne bevege seg sømløst på tvers av sjangre. På veien videre kom sangerne Gabriela Kováčiková og Åsne Valland Nordli og bassisten Róbert Ragan til og det unike bandet Spev så dagens lys.
Samtaler
I løpet av fire marsdager i Empire Theatre i Hlohovec i Slovakia møttes de sju rundt tolv melodier som har mange folkemusikalske røtter i seg fra både Slovakia, Norge, Romania, Ukraina samt romtradisjoner. Samtidig er det godt med rom for improvisasjon her og med de flotte stemmene som har satt hverandre stevne, så har det blitt usedvanlige sterke og vakre samtaler ut av det – samtaler som er med på å bygge broer. Er det noen gang slike broer er viktige å bygge så er det nå.
Norge slo ikke vakia denne gangen – her er det nemlig uavgjort og samhandling på aller øverste nivå som gjelder.
Det er åpenbart ingen bunn i honningkrukka som inneholder nye norske jazztalent. Kvartetten Schemes er nok et strålende prov på det.
Schemes er et usedvanlig spennende kollektiv.
Jeg har mista tellinga på hvor mange strålende enkeltutøvere og band som har kommet ut av/fra den strålende jazzlinja i Trondheim i løpet av de godt og vel 40 åra den har eksistert. Det er et svært stort antall og absolutt ingenting tyder på at det er en slutt på tilstrømminga i uoverskuelig fremtid heller. Det er bare å bukke og takke. I plateuniverset er altså Schemes det foreløpig siste påfyllet og bandet plasserer seg umiddelbart på ei svært høy hylle.
Fra alle steder
I 2021 kom bassisten Bendik Løland Lundsvoll fra jazzmetropolen Gjerdrum ved Lillestrøm, trommeslager Veslemøy Narvesen fra Kristiansand, pianisten Oliver Skou-Due fra Jyllinge i Danmark (høres vel også ut som en jazzmetropol?) og altsaksofonist Brede Sørum fra sjølvaste Trondheim, sammen ved Nidelvens bredd. Noe forteller meg at de raskt fant sammen til hverandre og at de hadde mye å snakke om. Det har så definitivt vist seg å stemme noe så vederstyggelig.
Alle bidrar
Alle fire har, enten hver for seg eller i ymse konstellasjoner, bidratt på låtskriversida. Det har ført til at vi får en herlig miks av ganske så straighte, melodiske og vakre utflukter og hele veien rundt til ganske så frie landskap. Samme i hvilke univers de befinner seg så snakker de lett og uanstrengt sammen – slik modne og langt framskredne individualister med solide evner til kollektiv samhandling gjør.
Alle fire hører nemlig hjemme i kategorien noen av de aller mest lovende jazzmusikantene som beveger seg rundt om på våre scener om dagen og Schemes er et utmerket ustillingsvindu for hvor og hvem de er.
Pianisten, komponisten og bandlederen Andrew Hill blei sett på som musikernes musiker. Hvorfor får vi høre her på denne gjenutgivelsen – pluss litt til.
Andrew Hill fortjente mye mer anerkjennelse enn han fikk mens han levde.
Andrew Hill (1931-2007) fikk aldri det store “kommersielle” jazzgjennombruddet. Årsaken var nok at han sto et godt stykke på utsida av alle trender og sjøl om han spilte med alle fra Charlie Parker til Joe Henderson, Johnny Griffin og Roland Kirk og gjorde flere innspillinger under eget navn på Blue Note på 60-tallet, så nådde han ikke opp til Blue Note-stjerner som Herbie Hancock, Horace Silver og McCoy Tyner.
Om Hill hadde Thelonious Monk som si ledestjerne vet jeg ikke, men at det finnes et kompositorisk og pianistisk slektskap der, er jeg ikke mye i tvil om. Denne liveinnspillinga er gjort på Birdland i New York i løpet av tre januardager i 2002 og blei utgitt samme år. Besetninga var Hills vanlige sekstett bestående av Scott Colley på bass, Marty Ehrlich på altsaksofon, klarinett, bassklarinett og fløyte, Ron Horton på trompet, Greg Tardy, som har vært i Norge et par ganger i år sammen med Bill Frisell og Nasheet Waits på trommer pluss ti blåsere til som sørger for at det blei storbandbesetning av det.
Nyoppdaga
“A Beautful Day” fikk, etter som jeg skjønner, ganske så bra mottakelse da den blei gitt ut, men gikk likevel ganske kjapt i glemmeboka – bortsett fra hos Palmetto-eier og produsent Matt Balitsaris. 20 år etter utgivelsen fant han frem mastertapen igjen og blei ganske så satt ut av kvaliteten og hva som fantes der, men som ikke blei gitt utt opprinnelig. Med hjelp av nye teknikker både når det gjelder produksjon og redigeringsmuligheter, sørga Balitsaris for at det blei ei helt ny innpakning av musikken. I tillegg fant alts å Balitsaris frem en annen versjon av titellåta – det blei gjort opptak av alt alle de tre dagene på Birdland – og det er spesielt interessant å høre de store forskjellene fra dag til dag.
Dette er spennende og original storbandmusikk unnfanga av ei unik stemme, Andrew Hill, som vi også får høre introdusere alle de 16 musikantene som åpenbart trivdes med utfordringa Hill ga dem.
Andrew Hill «A Beautiful Day, Revisited» Palmetto Records/palmetto-records.com
Bento Box Trio, med den mer enn lovende fiolinisten Tuva Halse i sentrum, følger opp debutplata si på best mulig vis.
Øyvind Leite, Tuva Halse og Benjamín Gísli Einarsson – Bento Box Trio – en strålende kohort.
Det er to år siden Bento Box Trio med den unike besetninga piano, islandske Benjamín Gísli Einarsson, fiolin med Tuva Halse og trommer – Øyvind Leite fra Trondheim, debuterte med liveskiva «Boxed», innspilt på Dokkhuset i Trondheim. Der imponerte trioen med sin originalitet og at den kom til live i akkurat Trondheim var på ingen måte tilfeldig. De tre møtte nemlig hverandre på jazzlinja ved Nidelvens bredd i 2019 og fant raskt ut at de hadde mye å «snakke» om.
Som på debuten så er det Einarsson og Halse som er de viktigste komponistene. De har skrevet fire låter hver, mens de to resterende er kollektivt unnfanga.
De tre forteller oss at de har et stort spekter å hente fra. Her er det spor av klassisk musikk, samtidsmusikk, jazz og impro og de tre sterke solistene setter det sammen til et unikt hele der de benytter alle dynamiske virkemidler i verktøykassa for å skape spenningsfylt av typen både heftig og veldig nedpå og reflekterende.
På mange veldig mange vis har denne oppfølgeren blitt en naturlig forlengelse av debuten, men samtidig har de tre også utvida paletten betraktelig.
Gjester i toppklassen
De tre, som absolutt greier seg utmerket på egen hånd, har denne gangen ønska å se hva som skjer når de inviterer med seg med gjester og det er ikke akkurat hvem som helst som sto på ønskelista og som takka ja til å bidra på noen av låtene – låter som tildels er skrevet med akkurat disse gjestene i bakhodet.
Bassist Mats Eilertsen og saksofonist og stemmekunstner Sissel Vera Pettersen tilhører en generasjon eller to lenger fremme i køa og har begge vært store inspirasjonskilder for Bento-folket.
Med sine helt spesielle stemmer tilfører de Bento Box-universet mye ny krydder og er viktige ingredienser til å bekrefte hvilket unikt kollektiv dette er og hvilken flott kurs de har staka ut.
Bente Box Trio «Somehow I Lost My Way» Fjordgata Records
Det superheftige kollektivet Ghost-Note, med røtter i Snarky Puppy, er noe av det mest funky som finnes på kloden. Nytt prov foreligger nuh!
Ghost-Note – hippere blir det knapt. Foto: Keith Griner
Helt siden 2015 har det urgroovy rytmeteamet til Snarky Puppy, Robert “Sput” Searight og Nate Werth, hatt det minst like moro med sideprosjektet Ghost-Note. Med medsammensvorne med bakgrunn fra Prince, Snoop Dogg, Erykah Badu, Herbie Hancock, Kendrick Lamar, Marcus Miller, Toto og Justin Timberlake, så skal det vel ikke så vanvittig med fantasi til for å skjønne i hvilke musikakske landskap Ghost-Note fortsatt befinner seg på bandets tredje album.
Godt befolka med særdeles groovy herrer på gitarer, tangenter og ei blåserekke det er mulig å stille til start med hvor som helst, så skaper Ghost-Note et fundament og melodisk og funky utgangspunkt som det er svært vanskelig å sitte stille til. Noen av bandmedlemme er faste, mens andre er en del av en pool som hentes inn når behovet er der. Fellesnevneren er at at det er toppmusiikanter alle sammen og uansett “hvem som har tid” så låter det sjølsagt kanon
Gjester
Når så Ghost-Note har invitert med seg gjester som Travis Toy på pedal steeel, Bernard Wright på keys, Casey Benjamin på altsaksofon, ymse vokalister og ikke minst Marcus Miller på elbass, så har “Mustard n´Onions” blitt akkurat den funkfesten som varmer på det viset november på alle vis ber om. Heftig!
Ghost-Note «Mustard n´Onions» Mack Avenue Records/Naxos Sweden
Ruth Wilhelmine Meyer har jeg hatt gleden av å møte i en rekke settinger de seineste åra. Her står hun frem mutters aleine og hun forteller oss at hun er og har ei stemme som er så personlig og sterk at jeg nesten blir slått i bakken.
Ruth Wilhelmine Meyer har all grunn til å skue høyt og langt.
Jeg har en bekjennelsessynd å komme med: jeg kom ganske seint inn i Ruth Wilhelmine Meyers lydunivers og kunstnerskap. De seineste åra har jeg heldigvis skjerpa meg og fått med meg både Akku 5, Vox Humana og “Klangbiotoper”. Med dette i bakhodet var det med stor spenning og ditto forventning jeg satte på hennes solo-ekskursjon “One Voices”. Og du verden for en utflukt vi blir tatt med på!
Det kommer for så vidt ikke som noen bombe at Meyer er en stemmekunstner med unike kvaliteter, men her tar hun oss med til steder vi ikke ante fantes og som gjør at jeg blir sittende ytterst på stolsetet for å forsikre meg om at jeg ikke går glipp av det aller minste for her skjer det mye – veldig mye.
Som Sidsel Endresen, som jeg tipper Meyer har hørt et kvarter eller to på, så har Meyer skapt sitt eget språk og sitt eget univers. Musikken har blitt spilt inn først i studio for deretter til en viss grad bli krydra med pålegg gjort med den eventyrlige cirka 20 sekunders etterklangen i Emanuel Vigeland mausoleumet. Meyer spiller på og utfordrer seg sjøl, og oss, på et vis som hun er helt aleine om og som sørger for at hun befester sin posisjon som en ledende formidler i et sjangersprengende landskap. Dette er fritt, det er åpent, det er søkende og det er musikk som ikke kan sammenliknes med noen andres.
Når så vinyl-utgava i alle fall er utstyrt med interessante tekster skrivet av de kloke hodene Steffen Schorn, som også har vært medprodusent, Nils Henrik Asheim og Ljubisa Tosic, samt en inngående beskrivelse av hvert enkelt spor og en rekke andre interessante oppslysninger som gjør innsikten til musikken mer transparent, så har dette blitt nok en åpenbaring og innføring i Ruth Wilhelmine Meyers univers som bil bli stående – lenge!
Tipper det ikke er så mange hender som går i været hvis spørsmålet er om noen kjenner til Jim Self og John Chiodini. Ikke mine heller. Det har uansett blitt ei spesiell hyggestund.
John Chiodini og Jim Self har noe høyst personlig gående.
John Chiondini er en gitarist og Jim Self en tubaist og flubist – en hybrid midt mellom flugelhorn og tuba – som har prega Hollywoods film- og platestudioer i flere tiår. De har bidratt på tusenvis av filmer, tv-show og turnert med mange av de store som Frank Sinatra. Natalie Cole og Peggy Lee. De har spilt inn en rekke plater hver for seg i forskjellige konstellasjoner i løpet av sine lange karrierer, men “Feels So Good” er den femte der de deler ansvaret sammen.
Til tross for store karrierer i filmens hovedstad og dalstrøka rundt, så er de altså helt ukjente for de aller, aller fleste av oss på denne sida av dammen. Heldigvis finnes det såkalte publicity and marketing-agenter rundt om som sørger for at det glade budskap blir spredt kloden rundt.
Det har ført til at denne unike duoen med ei instrumentering de færreste har hørt om eller hørt tidligere, har funnet veien til postkassa mi – ikke duoen da, men cden i alle fall.
I et repertoar bestående av noen egne låter og kjent materiale som “Polkadots and Moonbeams”, “You´d Be So Nice to Come Home To”, “Cinema Paradiso”, Ornette Colemans “Blues Connotation” og Chuck Mangiones fine tittellåt “Feels So Good”, så forteller de to at det er en spesiell kjemi mellom dem og at gitar og tuba absolutt hører sammen – i alle fall når det er to så langt framskredne musikanter vi har med å gjøre.
På fire av låtene dukker det også opp gode venner som får bidra på hver sin låt – saksofonistene Steve Marsh og Phil Feather, trombonisten Bill Booth og trompeteren Kris Bergh. Meget dyktige, ukjente herrer for meg og på Ornette-låta så slår alle sine putler sammen til ei herlig blues-avslutning.
Møtet med veteranene John Chiodini og Jim Self har vært av det svært hyggelige slaget.
The Jim Self/John Chiodini Duo «Feels So Good» Basset Hound Records/jimself.com
Allerede da Marie Løvås debuterte for fire år siden mer enn ante jeg at vi hadde med et helt spsielt talent å gjøre. Nå er bekreftelsen på plass.
Marie Løvås er og har ei stemme som skal lyttes til.
Da Marie Løvås (28) kom med debuten “Natta ser det som ingen ser” i 2020 så mente jeg at et nytt, stort og varnt talent hadde meldt sin ankonmst. Løvås var maksimalt uheldig med timingen – en viss pandemi lå på lur og sørga for at mulighetene til å spre det gode budskap var svært begrensa. Det har definitivt ikke fått Løvås, fra Skodje på Sunnmøre, men bosatt i hovedstaden, til å ligge på latsida og nå er hun blant oss igjen med en strålende oppfølger.
I sommer blei Løvås tildelt Norsk Viseforums artiststipend. I konkurranse med vel 80 andre kandidater blei hun altså plukka ut av en særs komptent jury med Frida Ånnevik i spissen som vinneren og, uten at jeg har oversikt over de 80 andre, så støtter jeg juryen fullt ut.
På album nummer to bekrefter Løvås at hun er en observatør og historieforteller av klasse. Til tross for at hun fortsatt har ei god stund igjen til hun blir 30, så er det en modenhet i det hun melder som imponerter og fascinerer og som sørger for at jeg blir sittende langt fremme på stolen for å få med meg budskapet hennes som hun serverer med si vakre stemme på uforfalska sunnmørsdialekt.
Når Løvås, både aleine og sammen med gitarist, produsent og mye mer Henrik Lillehaug, har skrevet nydelige låter som uten unntak kler tekstene og som går langt utenpå a4-universet, og får reiseføge av blant andre Daniela Reyes og hennes trekkspill og Ola Øverby på trommer, så har dette blitt et nytt visittkort fra Marie Løvås som mer enn bekrefter at hun både er her nå og vil bli viktig i tiåra som kommer.
Ikkje tenk på meg, synger Løvås. Jeg lover å ikke følge rådet: jeg skal både tenke på og ikke minst høre på Marie Løvås i åra som kommer. Ofte og mye.
Marie Løvås «Alle mine svar blei om til såpebobleregn» Usagt Records/Diger Distro
Tord Gustavsen Trio har i mer enn 20 år satt sitt umiskjennelige og høyst personlige preg på internasjonal jazz. Det fortsetter de så avgjort med på sin tiende utgivelse på ECM.
Tord Gustavsen omkransa av Jarle Vespestad og Steinar Raknes – kohorten sin det.
Jeg har hatt gleden av å følge pianist Tord Gustavsen (54) helt siden duoen Aire & Angels med vokalisten Siri Gjære fikk sanseapparatet mitt til å reagere. Da er vi tilbake i det forrige årtusenet og møter på jazzlinja i Trondheim. Helt siden den gang har det vært ei vakker og beundringsverdig linje i det musikalske uttrykket til Gustavsen – ei linje som han har videreutvikla spesielt med trioen sin som han debuterte med på ECM i 2003 med “Changing Places”.
Fra oppstarten så har Jarle Vespestad befolka trommekrakken. Den opprinnelige bassistem Harald Johnsen forlot tida så alt for tidlig og siden den gang har det vært flere bassister innom, men de siste åra og på flere skiver nå så har Steinar Raknes gjort plassen til sin. De tre har funnet fram til en kjerne som er så vakker, inderlig og ekte som vel mulig.
Den store lyrikeren
Gustavsen er besjela med noe av det vakreste anslaget jeg vet om. Det er en klangrikdom og en musikalsk lyrikk i uttrykket hans som er av en annen verden og om det hans eget låtmateriale eller religiøse skatter som “Jesus, gjør meg stille”, Bachs “Christ lag in Todesbanden” og “Auf meinen lieben Gott” og “Nearer My God, To Thee” – Gustavsen vender stadig tilbake til dette musikalske universitetet – så er det med en ekthet og inderlighet, ro og refleksjon, som sørger for fred i både hode og hjerte.
Raknes og Vespestad er det perfekte reisefølget for Gustavsen. De tre reiser støtt og stadig rundt om i hele Europa og på den andre sida av Atlanterhavet og spiller for fullsatte hus. Det av fullt forståelige årsaker – det de skaper gjennom disse musikalske samtalene er nemlig så tidløst, personlig og grenseløst at mennesker som sverger til ekte og vakker musikk, uansett hvor på kloden de befinner seg, vil finne akkurat det.
