Tor Hammerø

Gitaristen, og alt annet med strenger på, Ole André Farstad fra Harøya
på Romsdalskysten, lager mye spennende musikk, men med røtter ganske
langt unna den forblåste øya.

Ole André Farstad (51) fra har bodd i Bergen lenge. Med Vestlandets
hovedstad som utgangspunkt har Farstad reist og utforska musikk fra de
fleste verdenshjørner. På det viset har han blitt en viktig brobygger
som viser at musikk er et språk fullstendig uten grenser. I løpet av
det siste året har han gitt oss veldig fine eksempler på hvilken
brobygger musikken kan være med bandet Meelodi og duoen Tilibo.

Ei voksen plante

Meelodi har eksistert i vel 20 år. Først som duo med den iranske
sangeren og maleren Medi Farmani og Farstad med strengeinstrumenter
fra store deler av verden. Dette er Meelodis fjerde plate og gruppa
har utvida og utvikla seg hele veien.

Kjerneduoen er fortsatt hjertelig tilstede, men den kvinnelige syriske
sangeren Nawar Alnaddaf, perkusjonisten Snorre Bjerck, elbassisten
Anders Bitustøyl og ikke minst den unike stemma til trompeteren og
stemmekunstneren Per Jørgensen, som vi kjenner fra en rekke
høyprofilerte jazzkonstellasjoner, er med å gjøre denne utgava som
krysser en rekke kulturelle, musikalske og geografiske grenser, til
akkurat det: et grenseløst og spennende musikalsk møte på tvers av
veldig mye.

Gjester som Annlaug Børsheim på hardingfele, som sjølsagt fører til
urnorske stemninger, og indiske, afrikanske og arabiske vokalister og
instrumentalister er alle med å løfte frem dette unike treffet i regi
av Ole André Farstad.

Intim duo

For to år siden møtte Farstad Ibou Cissokho for første gang. Cissokho
kommer opprinnelig fra Senegal, men har bodd i Norge en årrekke. Han
trakterer det tradisjonelle strengeinstrumentet kora, synger og
krydrer med perkusjon. Han og Farstad møttes på så mange vis og på så
mange nivå og da de gikk i studio før jul i fjor som Tilibo, som betyr
hvor solen stiger opp på språket mandinka, så førte det til fantastisk
flotte og unike samtaler mellom to musikalske brødre fra to
forskjellige verdener, men som samtidig har så mye til felles. «Woo La
Ba» betyr å gå djupt og det gjør så avgjort disse to flotte brødrene
og musikantene.

Verden er så mye mer enn Harøya, som Ole André Farstad har funnet ut
for lenge siden. Det skal vi være veldig glade for.

Göteborg er en hyggelig by på mange slags vis. Den blir garantert ikke
dårligere av at jazzens standardskatt blir løfta frem på et fint vis
av en ny kvartett.

Jeg har hørt pianist Simon Westman (45) med sin egen trio og visste at
han var en meget dyktig tangentør. Da var det imidlertid med eget
materiale. Her har han derimot slått seg sammen med ei helt ny stemme
for min del, trompeteren og vokalisten Anders Boson (50) som skal ha
gjort seg bemerka borte hos broderfolket med sitt sjumannsband Anders
Boson Jazz Ensemble. De to har åpenbart funnet ut at de har en felles
fascinasjon for jazzens standardskatt og Boson har plukket ut åtte av
sine favoritter og Westman har tatt seg av arrangementene.

Utspilt?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det har blitt hevdet av mange at det er mer enn nok versjoner av disse
låtene allerede. Jeg hører altså ikke hjemme i den forsamlinga; for
meg er dette tidløse låter som tåles å bli spilt igjen og igjen hvis
det gjøres bra og det gjør så avgjort disse fire svenske herrene. Med
seg har de Johan Birgenius på trommer og Arvid Jullander på bass og de
utfyller på et empatisk og stilriktig vis de to bandlederene i
utforskinga av låter som “Secret Love”, “The Days of Wine and Roses”,
“I Cover the Waterfront” og “But Not For Me”.

Baker

Når Boson både spiller trompet, gjerne med mute, og synger så er det
ikke til å unngå at Chet Baker dukker opp i underbevisstheten. Boson
prøver på ingen måte å kopiere ikonet, men har makta å sette sitt eget
bumerke på på skatten både som trompeter og vokalist – veldig bra. Når
så Westman & Co kler Boson på et flott og lyttende vis, så har “Alone
Together” blitt et fint tilskudd til denne flotte og tidløse skatten.
Nok en grunn til å ta turen til Göteborg snart igjen!

Eyolf Dale er en framifrå pianist som skriver vakker og personlig
musikk og samarbeidet med Kringkastingsorkesteret har blitt akkurat så
bra som det var grunn til å tro.

Eyolf Dale (39), opprinnelig fra det som er fødestedet for mange av
landets aller mest spennende jazzmusikere de seineste tiåra, nemlig
Skien, har fascinert meg veldig helt siden jeg virkelig oppdaga han i
Albatrosh sammen med en annen Skiens-storhet, saksofonisten André
Roligheten.

Seinere har Dale imponert både i andres band, men i all hovedsak for
meg med sine egne store grupper og ikke minst trioen med Audun Kleive
på trommer og Per Zanussi på bass.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Et steg videre

Med “The Space Between Two Notes” stiller Dale til start for sjuende
gang på det meget velrennomerte engelske selskapet Edition Records –
denne gang med svært elegant oransje vinyl i begrensa opplag hvis jeg
har skjønt det riktig. Med utgangspunkt i låter fra Dales trioskiver
“Being” og “The Wayfarers” har opphavsmannen og KORK gitt arrangørene
Petter Winroth, Helge Sunde og Miho Hazama, i tillegg til at Dale har
arrangert tre låter sjøl, ansvaret for å gi åtte melodier ny
innpakning og på mange måter nytt liv.

Dales unike univers henter inspirasjon fra et bredt spekter. Klassisk
musikk og jazz er kilder som Dale inkorporerer på et usedvanlig
elegant vis og arrangørene og KORKs dirigent for anledninga, japanske
Miho Hazama som til daglig er sjefspeker og vel så det for Danish
Radio Big Band, har så til de grader skjønt Dales intensjoner med
musikken.

Balanse

Det å finne balansen mellom det “voldsomme” Kringkastingsorkesteret og
trioen til Dale er ingen enkel affære. På mange vis blir trommene et
svært viktig forbindelsespunkt og med Audun Kleives spesielt
fininnstilte ører så fungerer det helt perfekt. Per Zanussi sørger som
alltid for et perfekt fundament og også i dette universet er
pianospillet til Eyolf Dale en sann og unik nytelse å overvære. Vi
snakker verdensklasse – ferdig snakka.

Det kommer stadig mye nytt, spennende og vakkert fra Skien – “The
Space Between Two Notes” er nok et prov på det.

Christian McBride og Edgar Meyer er blant verdens absolutt beste og
mest uttrykksfulle bassister. Her møter vi de i tospann. Du verden så
tøft!

Det har ikke vært mulig å unngå, ikke at det har vært ønskelig heller,
Christian McBride (52) og Edgar Meyer (63) hvis man har vært opptatt
av de djupe tonene i musikk som har vært med å prege både jazz og
tilliggende herligheter de seineste tiåra. Om det er jazz, rock,
bluegrass, klassisk musikk og garantert mange andre sjangre også, så
har de to vært i teten lenge og noe forteller meg at det vil de
fortsette å være også i uoverskuelig fremtid.

Dobbel bass

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kontrabass heter jo double bass på engelsk og mer dobbel bass enn vi
blir servert her, er det ikke mulig å håpe på. Med et smil på lur så
spør jo tittelen på skiva hvem av de som skal ta på seg av ansvaret
for melodien. Det viser seg sjølsagt at det overhodet ikke byr på noe
problem: de to veksler elegant også på det ansvaret.

Når det er slik at begge befinner seg på den øverste hylla når det
gjelder teknikk og åpenbart ikke er plaga med et ego som gjør at de må
befinne seg i rampelyset sjøl til enhver tid, så har det ført til at
her blir det ført samtaler av det svært så sjeldne og empatiske
slaget. De to komper også hverandre på piano på to låter hver seg og
gjør det på et enkelt og fint vis.

Uten pil, men med bue

Om det er med eller uten bue så swinger og groover det noe infernalsk
av begge to og vi møter de i alt fra standardlåter som “Bewitched,
Bothered and Bewildered” og “Days of Wine and Roses”, via små
impro-sessions og til mer funky-, country- og bluegrass-utflukter.

Alt er like fascinerende, originalt og groovy – Christian McBride og
Edgar Meyer er mestere som ikke går i veien for hverandre, men som
utfordrer og digger hverandre kraftig. Det merkes!

Hva kan skje når en norsk pianist, en nederlandsk bassist og en dansk
trommeslager av høy byrd finner fram til hverandre? Det kan bli skapt
flott musikk og det har skjedd i dette tilfellet.

Bodøs store pianosønn Jan Gunnar Hoff (66) kjenner vi godt fra
soloutflukter via ganske straighte jazzkonstellasjoner til heftige
fusion-settinger. I all hovedsak er det med eget stoff vi har møtt den
melodiske lyrikeren Hoff. I fjor kom han sammen med den danske
trommeslageren Carsten Lindholm og den nederlandske bassisten Jasper
Somsen og de tre skjønte raskt at de hadde mye å snakke om.

Ukjente herrer

Jeg aner ikke hvordan de tre fant frem til hverandre, men jazzmusikere
har jo en en tradisjon for å møtes over landegrenser og andre grenser
gjennom hele jazzhistoria. Verken Lindholm eller Somsen kjenner jeg
særlig til fra før, men det tar ikke lang tid å forstå at de tre hadde
opptil flere fellesnevnere – de låter som en trio som har kampert
sammen i åresvis.

Alle bidrar

Alle tre bidrar på komponistsida og viser stor bredde i sin
tilnærming. Noe er vart og lyrisk, noe foregår i heftige tempi og noe
er ganske så fritt. Hoff er den naturlige føringsoffiser med
utgangspunkt i pianokrakken og derfra oppfordres det til samtaler som
de to andre mer enn gjerne bidrar til.

Hoff – Somsen – Lindholm har på kort tid utvikla seg til en trio med
stor autoritet og spennvidde. Det er en trio det er veldig lett å
trives sammen med.

Den franske, men New York-bosatte vibrafonisten Simon Moullier
imponerer nok en gang med sin vakre musikk basert på tradisjonen
samtidig som den skuer fremover.

Dette er mitt tredje møte med Simon Moullier (30) og hans musikk på
tre år. De to første var med henholdsvis kvartett og trio og fortalte
oss med all ønskelig tydlighet hvilket enormt potensial han er i
besittelse av. Moullier tok turen over til USA og studier som så mange
andre håpefulle europeiske musikanter og, som mange av dem, så har han
blitt værende over there.

Stor bredde

Moullier har ei nydelig melodisk åre i uttrykket sitt og når han kan
fortelle oss at Wayne Shorter, Milton Nacimento, Toninho Horta, Thom
Yorke og Ravel er noen av hans mangeslungne inspirasjonskilder, så er
det ikke vanskelig å begripe at både hans kompositoriske og
instrumentale ideal hører hjemme i den svært så melodiske universet.

Moullier har, med unntak av Shorters “Oriental Folk Song”, skrevet all
musikken sjøl. Han ramser også opp blåsere som Coltrane, Parker,
Cannonball Adderley og Sonny Stitt samt bebopguru Bod Powell som
føringsoffiserer og denne miksen av mangt og mye har ført til en snau
time med musikk som enkelt og greit gjør godt for sjela.

Flott band

Mye av æra skal hans medsammensvorne, den sør-koreanske trommeslageren
Jongkuk “JK” Kim, som av forståelige grunner dukker opp over alt om
dagen, pianisten Lex Korten og bassisten Rick Rosato, absolutt ha. De
vet eksakt hvor Moullier, som også på et smakfullt og neddempa vis
også krydrer med synther, vil hen med budskapet sitt.

På ei låt hver så gjester også pianisten Gerald Clayton og trompeter,
fløytist og perkusjonist Marquis Hill og sørger for flotte små
retningsforandringer og stemningsskifter.

Simon Moullier er en magnifique vibrafonist og bandleder og siden Gary
Burton har lagt køllene på hylla, så står han langt fremme i køa til å
ta over vibrafontrona.

Ingebrigt Håker Flaten har hørt hjemme i mitt favorittsjikt siden
90-tallet. Med forlengelsen av tingingsverket til Vossajazz i 2021 har
han tatt ytterlige steg i retning noe stadig større.

Om det var i Close Erase, Atomic, The Thing eller sammen med Jens
Christian Bugge Wesseltoft, så viste Oppdals store sønn, i alle fall
når det musikk og bass-spill, Ingebrigt Håker Flaten (53) oss at han
var i stand til å sette sitt umiskjennelige bumerke på musikken
uansett i hvilken konstellasjon eller sjanger han var en del av eller
dukka opp i.

Hjemvendt sønn

Etter å ha bodd i USA i en årrekke, så vendte (heldigvis) Håker Flaten
hjem til kjempers fødeland for noen år siden. Det tok kun et kvarter
eller to før Ingo, blant de innvidde, igjen viste hvilken enorm
autoritet han har utvikla seg til å bli både som bassist, komponist og
bandleder.

Det var utvilsomt et klokt valg av Vossajazz å ta kontakt med Håker
Flaten om det ettertrakta tingingsverket for vel tre år siden og i åra
som har gått har både musikken og bandet vokst og vokst – ikke i
størrelse, men i kvalitet og tyngde.

Dette er bandet, som i utgangspunktet var tenkt som en happening på
Voss, si andre plate og de har jobba mye rundt om i Europa i løpet av
disse åra. Noen forandringer i lagoppstillinga har det vært og per i
dag stiller følgende kremlag til start: Oscar Grönberg (piano),
Jonathan F. Horne (gitar), Karl Hjalmar Nyberg (tenor- og
sopransaksofon), Olaf Moses Olsen (trommer) Erik Kimestad Pedersen
(trompet) og Mette Rasmussen (altsaksofon) pluss Oddrun Lilja
Jonsdottir (gitar) og Joakim Rainer Petersen (synth) på noen av spora.

Hyllest

Denne gangen har Håker Flaten benytta anledninga til å hylle sin venn
og kollega Jaimie Branch med tilnavnet Breezy. Den unge trompeteren,
som gikk bort for to år siden, og Håker Flaten hadde et nært forhold
helt siden 2006 da han flytta til Chicago.

Det har ført til et livsbejaende og sprudlende musikalsk treff der
musikken varierer fra den ganske løse og frie til den mer strukturerte
og melodiske. Her blir det tatt sjanser, som ikke er vanskelig når det
åpenbart er en helt spesiell empati innad i bandet, og kohorten
stortrives åpenbart med både med musikken og hverandre. Jeg har full
forståelse for det – jeg stortrives også!

Siden 2020 har Rubber Soul Quartet dandert og marinert deler av
Beatles-skatten på et flott vis. Med vokalist Stina Stenerud som ny
tilvekst sørger de for en herlig tredjerunde.

Jeg har kost meg både mye og lenge med de to første Rubber Soul
Quartet-skivene, “Blackbird” og “Something”. Der fortalte bassist
Andreas Dreier, trommeslager Torstein Ellingsen, saksofonist Håvard
Fossum og gitarist Bård Helgerud oss at de med sine jazzikalske gener
var i stand til å ta deler av den herlige Beatles-skatten til flotte,
nye steder. De viste oss at med størst mulig respekt for det de fire
Liverpool-gutta skapte av geniale toneganger så satte de sitt eget
umiskjennelige bumerke på låtene som det absolutt kan swinge av.

Tredjerunden

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Alle med kjennskap til skøytesporten vet at tredjerunden på 1500
meteren er helt avgjørende. Jeg vet ikke om Rubber Soul-gutta hadde
akkurat den og det i bakhodet – tviler vel litt på det faktisk – da de
begynte å forberede denne skiva, men de tok i alle fall grep som har
sørga for at det har blitt den beste runden så langt og som bekrefter
at de bør ha et godt, langt og rikt liv i landet.

Grepet har vært å invitere med seg vokalisten Stina Stenerud for
første gang. Gitarist Helgerud har sunget noe på de to første, men
uten forkleinelse for han så tilfører den soulmarinerte stemma til
niesa til en av Norges aller mest kjente amerikanere, fotball-kickeren
Jan Stenerud, det hele en ny og groovy dimensjon. Det skader heller
ikke at Anders Aarum har møtt opp med elpianoet sitt på tre av spora.

Schwær skatt

Nok en gang har Rubber Soul-gutta funnet frem til nye låter i forhold
til de to første skivene. “Things We Said Today”, “While My Guitar
Gently Weeps”, “Can´t Buy Me Love”, “Strawberry Fields Forever” – i en fin latinaktig utgave, “The Long and Winding Road” og “Get Back” er blant de som hører med denne gangen og jeg synes jeg aner en noe mer funky utgave av både det pent oppkledde bandet og sjølsagt også Beatles-skatten på “Taxman”. Jeg stortrives med både Beatles-skatten, Rubber Soul Quartet og Stina Stenerud. Et velsmakende kinderegg spør du meg.

Gitaristen, vokalisten og låtskriveren Stian Unhjem legger ikke skul
på hvor han kommer fra og at han setter pris på det. Bandet og plata
med samme navn, Elva Ísa, forteller oss det meste om det.

Det er sju år siden jeg stifta bekjentskap med Unhjems spennende
univers med debutplata «Våren, om lenge». Da het bandet kun Ísa, men
forbindelseslinjene til hjembygda var åpenbare allerede da. For de som
ikke er spesielt lokalkjent i bygda ved Åndalsnes, Isfjorden, så er
altså Ísa elva som renner ut i fjorden.

Nå som da omgir Unhjem seg med studiekamerater fra Musikkhøgskolen i
Oslo. De har jobba som trio i snart ti år og den lokale tilknytninga
blir ikke mindre av at trommeslageren Magnus Sefaniassen Eide kommer
fra storbyen Åndalsnes. Bassist, og mye mer, Magnus Falkenberg er
henta inn fra eksotiske Nesodden.

I flere grenseland

Det er mulig Unhjem ser på seg sjøl som jazzgitarist, men her er det
ganske andre impulser og sjangre som er mest fremtredende. Han
stortrives åpenbart i et singer-songwriter-terreng der indiepop, rock
og americana også er viktige inspirasjonskilder.

Unhjem skriver vakre låter og tekstene hans, som med to engelske
unntak, er skrevet og blir framført på klingende isfjordsk. Om Unhjem
er den første som tar for seg hverdagslige tanker og følelser på
akkurat den dialekta vet jeg ikke, men hver dag skjer det i alle fall
ikke og han gjør det på et uhyre personlig og troverdig vis med si
ikke voldsomme, men likevel fine stemme.

Falkenberg og ikke minst Sefaniassen Eide, som er en av hovedstadens
mest ettertrakte jazztrommeslagere, viser at de har rockegenet noe
kraftig på plass også.

Elva Ísa er en trio som har jobba sammen i snart ti år og som har
videreforedla et flott og personlig uttrykk med dette albumet. Stian
Unhjem er og har ei fin stemme og bedre krydder enn Arve Henriksens
usigelig vakre trompettone på den siste låta, «For dei fleste», er
faktisk vanskelig å tenke seg.

Den danske mesterpainsiten Carsten Dahl har vært blant mine favoritter
helt siden jeg fikk stifte skikkelig bekjentskap med han i Arild
Andersens band. Nå har han tatt turen til Norge to ganger for å
fortelle oss hvor han befinner seg nå. Det er på et godt sted.

Carsten Dahl (57) har vært ansett som noe som likner mistenkelig på et
musikalsk geni. Hans pianistiske kvaliteter har ført til at han har
vært ettertrakta i grupper som Embla, Lars Møller Group, Cæcilie Norby
Group og med Palle Mikkelborg på hjemmebane i tillegg til en rekke
egne prosjekter. Andersen har langt i fra vært den eneste
“utlendingen” Dahl har jobba med, også Wynton Marsalis og Johnny
Griffin kan han føre opp på cv-en. Det sier en hel del om på hvilket
nivå Carsten Dahl har befunnet seg i en årrekke. Han befinner seg
fortsatt helt der oppe, men der han tidligere henta mye fra
bop-tradisjonen, så bekjenner han seg nå til en friere og luftigere
tilnærming. Det gjør han på et usedvanlig personlig og uttrykksfullt
vis.

Norge!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Av grunner jeg ikke vet noe om så la Dahl og hans ferske trio, for meg
i alle fall, med Daniel Franck på bass og Jakob Høyer på trommer,
turen til Vidar Lunden på Musikkloftet i Asker i januar i fjor og
spilte inn første halvdel av albumet. To måneder seinere blei det ny
tur til kjempers fødeland og til Thor Bjørn Neby Studio i Oslo for del
to. Uansett hva som var årsaken til visittene, så kan det i alle fall
slåes fast at de var veldig vellykka og sørga for litt forskjellige
musikalske resultat.

Komponert og fritt

Noe av musikken er skrevet og noe, spesielt i del to hos Neby, er
kollektivt unnfanga. De tre er så samskjørte og lyttende at alt virker
komponert og det er den jo uansett – komponert der og da.

Der Dahl tidligere hadde en type bop-gen i kroppen og hodet, har han
de seineste åra nærma seg et univers der retningsgivere som Bill Evans
og ikke minst Keith Jarrett finnes som inspiratorer. Dahl har for all
del si egen stemme – bokstavelig talt – og samtalene han fører med
svensk-danske Franck, som vi kjenner godt her hjemme etter mye
fruktbart samarbeid med norske musikanter av høy byrd, og en godt Jon
Christensen-inspirert Jakob Høyer, er alle av veldig spennende
kvalitet. Den første delen er av det ganske så lyriske slaget, mens
del to er råere og mer utadvendt.

Carsten Dahl er også en strålende kunstmaler og dette musikalske
visittkortet har alt i seg til å bli opplevd som nydelige og høyst
personlige akvareller. Kom gjerne oftere på besøk til oss fjellaper!