Lars Martin Myhre forlot oss for bare to dager siden. Bedre farvel enn
hans siste visittkort “Lønn” er ikke mulig å tenke seg.

I begynnelsen av november dukka det opp en cd i postkassa med en liten
gul post-it lapp inni. Lars Martin Myhre ville at jeg skulle få høre
hans nye plate så fort som mulig. Det varma veldig. Men sjøl om jeg
visste at Lars Martin, som jeg er stolt av å ha vært på fornavn med i
mange tiår var sjuk, så visste jeg ikke at hans kreftsjukdom var så
stygg at han måtte vinke farvel så raskt. Jeg hadde tenkt å hygge meg
med musikken nå i mellomjula og hadde håpt at Lars Martin skulle få
med seg tankene mine.

Jeg er lei meg for at jeg er så bakpå, Lars Martin, men vet at du
ville smilt det gode smilet ditt av ei slik melding.

Historiefortelleren

Lars Martin rakk ikke å bli mer enn 68 år. Men i løpet av disse åra
greide han så mye mer enn de aller fleste. Sjøl om “alle” i musikk- og
jazzmiljøet kjente godt til vokalisten og ikke minst gitaristen Lars
Martin lenge før det store gjennombruddet kom sammen med Odd Børretzen
og “Noen ganger er det all right” i 1995, så blei et enormt publikum
oppmerksom på han fra da av.

Både frem til Børretzen gikk ut av tida i 2012 og i tida etter, så har
Myhre hatt si egen karriere og til stadighet vist oss at han har vært – og
er – en historieforteller av sjeldent kaliber. Svært sjeldent. Og det
er så fint og vemodig å kunne si at dette avskjedsbrevet fra Myhre,
innspilt denne sommeren og høsten da Myhre visste at timeglasset var i
ferd med å renne ut, kanskje er det aller beste han noensinne har
gjort. Musikk og tekst skapt i en livsfase ingen ønsker å være i. Det
er så imponerende og reint ut sagt fantastisk, så jeg nesten mangler
ord. Jeg er så lei meg for at jeg ikke fikk fortalt deg det, Lars
Martin!

Samarbeid

Myhre skriver i coverhefteteksten: hva gjør man når man blir kraftig
påmint om at man ikke er udødelig? Jeg spiller inn plate. Mye av
musikken har Myhre skrevet sjøl, dog med litt elegant hjelp av Johan
Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel. Tekstene har han også
hovedansvaret for, men hans faste medsammensvorne Ingvar Hovland har
så avgjort levert herlige bidrag også denne gangen.

Det er livskraftige og kloke betraktninger om å skåle for døden og om
at livet skal leves Myhre gir oss sammen med sine strålende musikalske
kjernevenner Perry Stenbäck, Geir Sundstøl, Terje Johannesen, Terje
Norum, Olaf “Knerten” Kamfjord, Jon K. Rosslund, Eirik Hansen, Øystein
Trollsås, Anette Gilje og Ingunn Sørli Øksnes.

Lars Martin Myhre møtte sin skjebne på en sterk, modig, vakker og
fortrøstningsfull måte. Og han gjorde det på et musikalsk og verbalt
vis som sørger for at han blir værende en av de største musikalske
historiefortellerne.

Jeg er ikke blant de troende i verden, men synes uansett at det er
hyggelig å kunne leike meg med tanken om at Lars Martin og Børretzen
kan møtes igjen over et staup og en story. Noen ganger er det virkelig
all right å tenke slike tanker.

For et liv, synger Lars Martin underveis! Jeg istemmer og sier, tusen,
tusen takk!