Lars Jansson har i flere tiår vært blant mine favorittpianister – helt
siden epokene sammen med Radka Toneff og Jan Garbarek. Her gir han oss
to prov på at han fortsatt har det – og vel så det.

Det var opp til flere gode grunner til at Lars Jansson (73) befant seg
lengst fremme i køa hos de aller mest framskredne norske artistene på
80-tallet. Han var en lyriker av rang, det swingte av han og han ga
enhver setting han var en del av noe høyst personlig med sitt uhyre
elegante og følsomme anslag. Så av grunner som overgår min beskjedne
fatteevne så forsvant Jansson bort fra våre scener her til lands i
stor grad i mange år, men produktiviteten og kvaliteten har det
likevel aldri stått på. Etter en sjukdomsperiode er han heldigvis på
beina eller på krakken igjen.

Årets kvartett

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Postmannen har vært så hyggelig denne gangen at fra Janssons bostad i
Ljungskile på den svenske vestkysten så dukka det opp to cder. Årets
utgave er ei fin kvartettinnspilling med gitaristen Erik Söderlind, en
plekterfører med en varm og rund tone i hornet som er et relativt
ubeskrevet blad hos meg, og bassisten Niklas Fernqvist og Janssons
hardtswingende og følsomt trommespillende sønn, piloten Paul Svanberg.

Jansson spiller både orgel og strømtangenter i tillegg til piano mens
Söderlind bytter mellom akustisk og elgitar der det passer seg.
Jansson har skrevet sju av låtene, mens Söderlind har ansvaret for fem
resterende.

Alt er vakkert, melodisk og nedpå og spesielt liker jeg godt de litt
funky, nesten karibisk-inspirerte låtene fra Jansson.

Smakfull duo

For to år siden kom det også på det danske selskapet Arts Music ut ei
plate med Jansson og den danske saksofonisten og fløytisten Thomas
Agergaard. Her spiller også Jansson orgel, mens Agergaard trakterer
tenor- og sopransaksofon og altfløyte. Bortsett fra en nydelig versjon
av “I Loves You Porgy”, så har de to skrevet all musikken enten hver
for seg eller sammen.

De to suitene “Birds Flying” står sentralt og herrene fører fine,
djupe og høyst personlige kammersamtaler. Mye er skrevet, men det er
også godt med rom til ekskursjoner innefor rammene og det er åpenbart
to ekstremt gode og uselviske lyttere vi har med å gjøre.

Dette er kammerjazz av svært høy byrd som egner seg ypperlig å nyte
mutters aleine eller sikkert med en armkrok i nærheten også.

Lars Jansson er minst like bra som han alltid har vært.