Tor Hammerø

Når tangentøren Kjetil Husebø skulle invitere med seg musikalske
landskapsmalere til å skape stemningsfulle utflukter, så kunne han
ikke velge noen bedre enn Arve Henriksen og Eivind Aarset.

Kjetil Husebø (49) har med ujevne mellomrom vist oss hvilken
ettertenskom musikalsk stemningsskaper han er. Seinest skjedde det for
ett år siden da han ga oss “Years of Ambiguity” strålende assistert av
trompetmester Arve Henriksen og, i mine ører, improvisert musikks
beste landskapsmaler, gitaristen Eivind Aarset. Husebø syntes åpenbart
det var en god idé å videreføre samarbeidet og med “Emerging
Narratives” i rommet, så er det ikke vanskelig å slå fast at det hadde
han helt rett i.

Fundament

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Har jeg skjønt det rett så har Husebø først sittet hjemme i
laboratoriet sitt og med hjelp av sine allehånde tangentinstrumenter
og samplere og både programmert, redigert og skapt store og åpne
leretter som både han sjøl og ikke minst de to sjelsfrendene kunne
male videre på.

Henriksen har sittet på sin hjemmebane i Mölnlycke ved Göteborg og
Aarset på Nesodden ved Oslo – de tre har aldri vært sammen i studio
med andre ord – og, ved hjelp av trompet, fransk horn, tenor horn,
klarinett, fløyte, samplere, gitar og effekter, malt de flotte bildene
ferdig.

Husebø mener musikken, eller de lange flatene, er både abstrakt og
melodisk og at den befinner seg i skjæringspunkt mellom jazz, ambient,
drone, folkemusikk og samtidsmusikk. Musikken oppleves som filmatisk
og full av kontraster med både lyse og mørke partier i seg.

Det er ikke vanskelig å være enig i noe av dette. Kjetil Husebø & Co
har skapt stemninger det både er og gjør godt å bli invitert inn i og
som er egna til å inspirere fantasien og samtidig føre til ro i kropp
og sjel.

Bassisten Joe Fonda har kun vært et navn jeg har hørt om i en årrekke,
men ikke hørt. Nå var det på høy tid å få gjort noe med det.

De som har fulgt god med i den amerikanske avantgardismen har muligens
fått med seg at Joe Fonda (69) blant annet var Anthony Braxtons faste
bassist fra 1984 til 1999. Her i Europa har han jobba mye med den
tyske saksofonisten Gebhard Ullman. Den viktigste inspirasjonskilden
for Fonda har likevel vært den unike trompeteren og retningsgiveren
Wadada Leo Smith – en relasjon som går helt tilbake til begynnelsen av
80-tallet i Connecticut der Smith var sentral i etableringa av
kollektivet Creative Music Improvisors Forum og der unge Fonda slapp
gjennom nåløyet.

Gjenforening

Fonda har gitt ut over et dusin skiver under eget navn de siste 40
åra, men har ikke spilt med Smith på like lenge. De har uansett holdt
kontakten og Fonda hadde både Smiths metodikk og estetikk i bakhodet
da han skrev musikken til denne utgivelsen.

Når så Smith (82), som jeg hadde gleden av å oppleve live i Molde for
noen få år siden, var mer enn villig til å gjenforene seg med sin
tidligere elev, så har det ført til et herlig møte der respekten er
lagt tilstrekkelig bort til at musikken får godt med luft under seg
til å ta spennende retninger.

Smith er i mine ører en av de mest spennende og undervurderte
trompeterne i moderne jazz. Han har en unik innfallsvinkel og en høyst
personlig tone og til tross for voksen alder så leverer han fortsatt
på samme høye nivå som han har skjemt oss bort med i flere tiår.

Musikken er fri, åpen og med masse luft i seg. Samtidig er det ei
solid melodisk åre i låtene til Fonda som passer Smiths uttrykk
perfekt og så når den japanske pianisten Satoko Fujii, som Fonda har
jobba mye med, og den italienske trommeslageren Tiziano Tononi, også
har skjønt intensjonene til Fonda, så har dette blitt ei flott og personlig
reise.

Saksofonisten og klarinettisten Frode Gjerstad er en frittgående
stabeis – en svært positiv sådan. Her kommer det nok en bekreftelse på
det.

Frode Gjerstad (76) er unektelig frijazznestoren i kongeriket. Så
lenge jeg kan huske, og det begynner å bli et kvarter eller to, så har
Gjerstad med base i Stavanger, kompromissløst bedrevet og utforska
frijazzens mangslungne irrganger. Det har han gjort i en rekke format
og konstellasjoner og noe av musikken har også vært til en viss grad
notert. Han har spilt med svært mange av banebryterne på området både
nasjonalt og internasjonalt og han har åpenbart aldri latt seg friste
til å la seg lede inn på den smale, mer kommersielle veien. Det skal
vi være veldig glad for.

Gamle venner

Uansett hvilke veier og samarbeidspartnere Gjerstad har dukka opp med
de seineste tiåra, så er det én mann som aldri har vært langt unna.
Den ustoppelige energibomba og trommeslager Paal Nilssen-Love har mer
eller mindre vokst opp med Gjerstad i Stavanger og de har spilt sammen
siden love, som i følge ikonet Bjørnar Andresen skulle uttales rett
frem på norsk, mer eller mindre sprang rundt i kortbukser.

De to har beholdt vennskapet både privat og profesjonellt og har
turnert og spilt inn en rekke plater sammen og synes tydeligvis det
fortsatt er like spennende og morsomt. Når så den “nye” sjelsfrenden
Jon Rune Strøm på bass passer utmerka inn i dette akkordfrie
samfunnet, så har denne tilstandsrapporten innspilt i Athletic Sound i
Halden for et knapt år siden blitt akkurat den musikalske utflukten
jeg både så for meg og ønska meg.

Fritt frem

Gjerstad skal ha sagt, med glimt i øyet sjølsagt, at de ikke hadde øvd
inn flere låter til et publikum som ville ha mer. Her, som der, er det
nemlig ingen “låter” – dette er fritt frem uten avtaler, men med masse
ideer og ditto intuisjon. Her snakker tre usedvanlig lydhøre herrer
sammen med stor respekt for hverandre og med kun ett mål for
øyet/øret: å skape spennende, åpen og fremadretta musikk sammen.

Og akkurat det har en trupp leda av Frode Gjerstad makta nok en gang.
Dette er frisk, frodig (sic) og herlig frijazz.

Vi har alle våre forskjellige musikalske favoritter, men jeg har ennå
til gode å høre om noen som ikke er begeistra for Aretha Franklins
fantastiske uttrykk og unike stemmeprakt. Her følger en nydelig
bekreftelse på alt dette.

Aretha Franklin (1942-2018) var og er, for mitt sanseapparat, en av
moderne musikks aller største stemmer på så mange vis. Jeg kan ikke
huske når jeg først blei introdusert for den utrolige stemma og
uttrykket som bare satte seg fast og har blitt der værende. Den gir
heldigvis aldri slipp. Det var i alle i god tid før hun medvirka i den
legendariske The Blues Brothers-filmen, men da blei nok et nytt stort
publikum klar over hva og hvem hun var.

Før den tid

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne boksen har blitt liggende ei stund på hylla, men at den blir
henta frem og omtalt nå er absolutt ikke vanskelig å rettferdiggjøre:
Aretha Franklins enorme skatt er enkelt og greit tidløs.

Disse fem cdene, “The Girl´s in Love With You”, “Spirit in the Dark”,
“Young, Gifted and Black”, “Hey Now Hey (The Other Side of the Sky)”
og “Let Me In Your Life”, er altså henta fra perioden 1970 til 1974,
noen år som mange mener var Arethas – hun er en av de vi har lov å
være på fornavn med – beste. Om slike spørsmål vil det alltid være
forskjellige synspunkt – og alle har rett – men jeg har i alle fall
ikke problemer med å støtte en slik påstand.

Flott teksthefte

Det er ikke alt fra disse åra som er med her, liveinnspillgene er for
eksempel utelatt, men her får vi i stedet en rekke alternative opptak,
såkalte outtakes og demoinnspillinger – alt av flott kvalitet og
interessant.

Dessuten er boksen supplert med et flott teksthefte der vi blant annet
får en fin gjennomgang av alle spora. Musikken er remastra og alt
låter så bra og så tidløst som Arethar Franklin alltid gjør. 72 spor
med originallåter og en rekke nydelige covertolkninger, “Bridge Over
Troubled Water”, “Let It Be” og “Fool On The Hill” blant andre, som
alltid låter Aretha og langt fra originalene. Aretha var og er Aretha
– dronninga.

Og er noen i beit for julepresangforslag enten til gode venner eller
til seg sjøl, så er tipset mitt gratis.

Electric Eye fra Bergen byr på rock for jazzfolket og en slags jazz
for rockefolket.

Det har seg jo slik at det aller meste kan man ikke noe om og det
aller meste har man aldri hørt. Slik er det i alle fall for min del og
sjøl om Bergensbandet Electric Eye har eksistert siden 2012, har gitt
ut fem plater før denne og turnert over store deler av Europa, så er
dette altså mitt aller første møte med bandet og musikken deres.

Bestillingsverk

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Til tross for at Electric Eye så definitivt har de næreste relasjoner
til psykedelisk rock, så er musikken vi møter her henta fra et
bestillingaverk til det som inntil for få dager siden var en spennende
jazzfestival, nemlig Sildajazz i Haugesund. Nå er den eneste ansatte
sagt opp ohg hva fremtiden vil by på, aner vel ingen per dags dato.

Verket blei oppført i 2022 og det vi får høre her er en tilpassa og
redigert versjon som er å finne på hvit vinyl og som varer i vel 41
minutter.

Anders Bjelland på tangenter og diverse annet, Øystein Braut på gitar
pluss pluss, Njål Clementsen på bass og ymse annet og Øyvind
Hegg-Lunde på akustiske og elektroniske trommer har vært og er
Electric Eye og har skrevet, arrangert og produsert musikken
kollektivt. Denne gangen har de også fått vakker assistanse fra
Sigbjørn Apeland på kirkeorgel og stemmene til Linn Frøkedal og
Annette Kathinka Servan.

Landskap

Electric Eye byr på fascinerende og sakteflytende lydlandskap som
henter inspirasjon fra en rekke kilder, alt fra psykedelisk rock via
ambient til jazz. De fire kan og kjenner hverandre svært godt og vet
hvordan de skal utfylle hverandre uten å ta en for dominerende plass.

Jeg blir fascinert av den vakre, annerledes og sakteflytende
lydcollagen, men fra tid til annen tar jeg meg i å kjede meg aldri så
lite – det skjer for ikke for min smak.

Electric Eye har uansett vært et nytt og spennende bekjentskap.

I mine ører er Peter Evans en av de aller mest interessante
trompeterne som befinner seg på Tellus for tida.

Et større jazzpublikum fikk nok mottakerapparatet først skikkelig opp
for Peter Evans (43) i forbindelse med ankomsten til den heftige
kvartetten Mostly Other People Do the Klilling, bandet med et sløyeste
navnet på aldri så lenge. Der markerte Evans seg med ei høyst
personlig og ekspressiv stemme der det ikke blei spart på noe. I
tillegg har det vært mulig å oppleve det særegne uttrykket hans sammen
med blant andre Peter Brötzmann, Mary Halvorson, Tyshawn Sorey og John
Zorn – vi snakker avantgardismens elitedivisjon med andre ord.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ny konstellasjon

New York-baserte Evans har kjent Berlin-boerne Jim Black (trommer) og
den svenske bassisten Petter Eldh, som vi kjenner godt her hjemme fra
ustrakt musisering med Gard Nilssen i alt fra Acoustic Unity til
schwære Supersonic Orchestra, i en årrekke, men denne trioen er
likevel ganske så fersk.

Det skinner veldig tydelig gjennom at dette er tre musikanter med
felles musikalske visjoner. Fundamentet er åtte Evans-komposisjoner
med et spenn fra samtidsmusikalske impulser, til vært melodiske
referanser til friere uttrykk.

Evans spiller både pikkolotrompet samt flygelhorn og piano, Black
styrer elektrobutikken og Eldh er også synthoperatør.og det fører
sjølsagt til et mangefasettert og annerledes lydbilde.

Det er et trøkk og en virtuositet i trompetspillet til Evans som er
unikt, men han benytter kun sin tekniske briljans til å skape
spennende musikk – ikke for å imponere. Når så Black og Eldh er med på
de samme premissene så har dette blitt en trio i toppklasse fra første
pip.

Trompeteren, komponisten og bandlederen Hayden Powell fra
Vestnes/Molde løper ikke ned dørstokkene i platestudio. Han vil ha noe
ekte på hjertet når det først skjer og det har han så avgjort nå.

Hayden Powell (41) tar stadig nye steg i sin søken etter kjernen i
hvem han er. Sist vi hørte fra han som leder for eget band var i 2018
med trioen som ga oss «Six Commisions». Siden den tid har han bidratt
i en rekke prosjekter, undervist på Norges Musikkhøgskole og tatt sin
oppgave som småbarnsfar på største alvor vil jeg tro. Det er i alle
fall slik han til enhver tid behandler sitt musikalske uttrykk.

Større uttrykk

Denne gangen har Powell ønska å utvide paletten sin betraktelig.
Sekstetten han har kalt inn til tjeneste har aldri spilt sammen
tidligere og er henta både fra forskjellige generasjoner, sjangre og
miljøer.

Her finnes det strålende musikanter med erfaring fra jazz, folk,
tidligmusikk, elektronisk musikk og impro og for å få en slik kohort
til å fungere sammen, så bør komponisten og bandlederen ha en klar idé
om hvilken vei skuta skal ta.

Det har definitivt Powell hatt. Musikken og ideene har fått vokse frem
gjennom mange år – som underveksten i naturen – og den fremstår
umiddelbart som enkel og lettfattelig i sin fascinerende melodikk, men
forteller oss raskt at den har lag på lag. Dette er musikk som er egna
til å grave seg ned i og la seg forføre av: her er det mulig å finne
sjelefred underveis.

Kollektivt låter det strålende og annerledes, spesielt med bratsj i
miksen, og med solister som Powell sjøl, med sin nydelige trompettone,
den unge saksofonisten Aksel Rønning og gitaristen Stein Urheim, som
vi kjenner fra et framifrå samarbeid med Mari Kvien Brunvoll, viser
det seg at Powells modige evne til å tenke originalt på så mange plan
har lykkes på et strålende vis.

Det behøver på ingen måte å ta seks år før Hayden Powell går i studio
neste gang.

Det ligger i jazzens vesen at nye konstellasjoner oppstår ofte og
gjerne. Dette samarbeidet så jeg likevel ikke komme – desto
hyggeligere er det.

Gitaristen og vokalisten Lionel Loueke (51) kommer fra det lille
vestafrikanske landet Benin. Dave Holland (78) har sine røtter der
mitt engelske favorittlag hører hjemme, nemlig i Wolverhampton.
Verkens aldersmessig eller geografisk og kulturelt skulle man tro det
var åpenbare forbindelseslinjer mellom de to, men i løpet av en
tilfeldig lydsjekk skjønte begge to at her var det noe de måtte gå
videre med. Holland snudde seg til Loueke etter soundchecken og sa:
“We have to do this”. Det skal vi være veldig glad for at de har
gjort.

Giganter

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hver for seg har jo begge to etablert seg på aller øverste jazzhylle i
en rekke settinger både som sidemenn og som bandledere. Loueke med
sine umiskjennelige afrikanske røtter, sin virtuositet og ei stemme
som ikke likner noen andres. Holland har siden Miles henta han over
til den andre sida av dammen på slutten av 60-tallet vært ei
ledestjerne både som bassist og bandleder.

Nå møtes de to unike stemmene i et repertoar som med ett unntak er
signert Loueke. Tittelsporet er signert en av ledestjernene for begge
to, nemlig Wayne Shorter.

Her handler det om en kollektiv innsats for å forstå hverandre, om å
snakke et felles, men samtidig personlig språk og om å stake ut en
kurs sammen. Det gjør de på et vis som snakker veldig til meg og der
de forteller oss hva musikk kan være i en verden der slike samtaler
trengs i større grad enn noensinne. Nydelig, sterkt og united!

Saksofonisten, komponisten, bandlederen og arkitekten Cecilie Grundt
tar nye og flotte steg som hun dokumenterer på et fint vis med sitt
andre visittkort.

Cecilie Grundt (33) har rukket svært mye på kort tid. Etter at hun tok
turen fra Stavanger til Trondheim og studier på jazzlinja, så utdanna
hun seg like godt til arkitekt der oppe ved Nidelvens bredd i mer
eller mindre samme slengen. Det sier ganske mye om hvilke kreative
evner hun er i besittelse av og det er svært lite, ingenting vil jeg
faktisk påstå, som har ført til at det har gått ut over hennes
jazzikalske kvaliteter – heller tvert i mot vil jeg mene.

Fire år siden

I 2020 fortalte Grundt oss for første gang hvem hun var og hva hun sto
for med debuten under eget navn, “Order and Chaos”. Det var en mer enn
lovende kvartett-utflukt. To år seinere møtte hun oss sammen med sin
pianolærer fra jazzlinja i Trondheim, Vigleik Storaas, i en
duo-session med standardlåter på kjøreplanen.

Nå er det klart for en ny kvartett-tilstandsrapport. Som ved første
meldepost for fire år siden så er svenske David Andersson, som har
valgt å bli værende i trønderhovedstaden hvis jeg har skjønt det
riktig etter endt jazzlinjing, med på bass og Vigleik Storaas på piano
– Grundt har absolutt ikke sett noen grunn til å sette dem på benken,
men en annen jazzlinjekar, den tyske, men etter hvert snart norske
trommeslageren Frederik Villmow, har overtatt med stikker og visper.

Tradisjon og vel så det

Grundt viser oss både med sitt tenorspill og sin låtskriving at hun
både har solid oversikt over den moderne jazztradisjonen samtidig som
hun har blikket retta både til samtid og fremtid. Hun gir oss
standardlåtene “Nature Boy” og “The Night Has a Thousand Eyes”, fire
originallåter i alt fra fri-time til spennende melodiske og rytmiske
komposisjoner og i tillegg har Storaas bidratt med “Sunday Blues”.

Alt er spilt inn i løpet av én marsdag og Grundt viser oss en
autoritet og personlighet i spillet sitt som gjør at hun er på god vei
inn i toppsjiktet blant våre mer eller mindre tradisjonstro
saksofonister. Når hun så omgir seg med en så empatisk og flott trio
med maestro Storaas i spissen, så har “Illuminate” blitt akkurat den
bekreftelsen jeg og ganske sikkert mange med meg hadde håpet på.

Cecilie Grundt må gjerne tegne mange hus i åra som kommer, men hun må
for all del ikke legge bort tenorsaksofonen. Hun har mye å fortelle
oss!

Den tsjekkiske saksofonisten og komponisten Luboš Soukup har mer eller
mindre gjort danske av seg. Her gir han oss sine flotte inntrykk av
sine nye hjemtrakter.

Du skal ha fulgt over gjennomsnittet godt med hvis du har full
oversikt over Luboš Soukup si karriere. For min del er det slik at jeg
har hørt han sammen med bandet Storälven og som bidragsyter på den
norske vokalisten Live Foyn Friis´ “Willow” for seks år siden. Dette
er det første skikkelige møtet med Soukups ideer, visjoner og
saksofonspill og det forteller oss om ei stemme som har mye å melde.

Bestilling hjemmefra

Luboš Soukup (39) har gjort flere innspillinger med egne band, både på
kvartett og helt opp til 14-manns ensemble i løpet av sine 14 år i
Danmark, men “Scandinavian Impessions” er altså første gang jeg får
inngående kjennskap til hva og hvem han er. For et par år siden fikk
han et bestillingsverk fra Prague Radio Symphony Orchestra og det har
ført til hans mest ambisiøse verk så langt.

Soukop reiste til den danske øya Samsø og sugde til seg inspirasjon og
ro til å skrive verket som består av seks satser som viser hvilken
strålende komponist han er. Gjennom disse satsene viser Soukup oss at
han er sterkt influert av sine år her nord samtidig som han absolutt
har tatt vare på sine slaviske røtter.

Flott instrumentering

Soukup har skrevet for fullt orkester, men der brassen er erstatta av
jazzhoder i tillegg til en flott jazzkvintett med tsjekkiske musikere
pluss den svenske bassisten Thommy Andersson og der Soukup spiller ei
sentral solistrolle.

Det har blitt et verk på vel 43 minutter som, som Soukup sjøl sier,
forteller om et levd liv i Danmark som viser oss vekst, det at han
lært mye, modning og om drømmer og forventninger den unge mannen hadde
da han kom til det yndige land for nesten 15 år siden.

Det virker veldig som om Luboš Soukup og Danmark har trivdes med hverandre.