Da har jeg bestemt meg for å gi saksofonisten Kirk Whalum en ny sjanse, men heller ikke nå blir det oss, gitt.
Kirk Whalum er flink – for flink for meg.
Kirk Whalum (66) har helt siden midten av 80-åra vært en sentral skikkelse i skjæringspunktet mellom smooth jazz, pop, r&b og gospel. Han har samarbeida med alt og alle fra Whitney Houston til Quincy Jones, Michael McDonald og Luther Vandross. Man trenger ikke å være spesielt langt framskreden i musikalsk matte for å kunne legge sammen hvor Whalum befinner seg hen i landskapet med disse musikalske referansene. I tillegg har han også gitt ut et bortimot 30-talls album under eget navn og nyter enorm popularitet i de smoothe kretser verden rundt.
Jeg har med ujevne mellomrom besøkt Whalums musikk opp gjennom åra, men han, eller kanskje rettere sagt uttrykket, har ikke greid å snakke til meg. Det gjør det dessverre fortsatt ikke.
For meg blir det enkelt og greit for glatt – musikken beveger meg rett og slett ikke. For det det skal være så er det for all del bra – veldig bra også, men det blir altså for pent, polert og for produsert for mitt mottaksapparat.
Sangeren og forskeren Lisa Bonnár Stjernø har skapt et lite smykke av ei plate med elleve av våre mest kjente vuggesanger. Strålende reisefølge fra to av våre beste jazzmusikere skader heller ikke.
Lisa Bonnár Stjernø har laga et lite smykke av ei plate.
For ti år siden fullførte Lisa Bonnár Stjernø sin doktorgrad om vuggesangenes betydning. Fascinasjonen for disse tidløse sangene, som vi alle har et eller annet forhold til, har heldigvis ikke forlatt henne og her gir hun oss sine inderlig tolkninger av noen av sine favoritter.
Formålet med disse sangene er jo at de minste skal finne ro og få den søvnen både de og kanskje opphavet iike minst fortjener og i alle fall trenger. Måten Bonnár Stjernø foredrar “Eg veit ei lita jente”, “Den fyrste song”, “Vi skal ikkje sova bort sumarnatta”, “Blåmann, blåmann”, “So, ro” og de andre klassikerene på, forteller oss at dette materialet har hun kommet godt under huden på og dermed har et ekte og personlig forhold til.
Flott assistanse
Noe forteller meg at Bonnár Stjernø med si fine og ujålete stemme kunne ha gjort dette aleine. Likevel er valget hun har gjort med å invitere med seg kremgutta fra Innlandet, hvor hun sjøl også kommer fra, Sigurd Hole på bass og Andreas Ulvo på piano et særdeles klokt valg. Disse langt framskredne empatikerne kler sangene på et nydelig vis og løfter dem på et nedstemt vis til der de hører hjemme.
Lisa Bonnár Stjernø har tatt vare på en viktig del av kulturarva vår.
Lisa Bonnár Stjernø «Mellom liv og drøm» LBC/Voicetrotter
Det tok si tid før singer-songwriteren og gitaristen Raul Midón sine veier skulle krysse mine. Alt for lenge skulle det vise seg.
Raul Midón er bra – veldig bra.
Raul Midón har i løpet av sine 58 år på Tellus jobba med størrelser som Bill Withers, Herbie Hancock, Sting, Terence Blanchard og Dianne Reeves. Det sier en hel del om på hvilket nivå den blinde artisten befinner seg. Til tross for det så har jeg altså makta å unngå dusinet med plater han frem til nå har laga under eget navn siden 1999. Nå var det med andre ord på høy tid at jeg skulle få brukt kvalitetstid sammen med Midón fra New Mexico, USA.
Det finnes en rekke artister som til tross for at de mangler synssansen har skapt seg ei stor musikalsk karriere. Det hevdes at de andre sansene er tilsvarende forsterka på grunn av at synet er fraværende. Ray Charles og Stevie Wonder er kanskje de beste eksemplene og det er på mange måter i den løypa vi finner Midón også.
Som Wonder så er han en glitrende låtskriver. Midón er også en fremragende gitarist og sanger og trakterer både bass og trommer på et nivå godt over gjennomsnittet.
Sjangersprengende
Midón har ei stemme som fra tid til annen kan minne om Michael McDonald – sofistikert og groovy med andre ord. Når så Midón sjøl kaller sin musikalske gumbo for en miks mellom smooth-folk, alt-pop og jazz så er det lett å skjønne at det ikke er så lett å båssette han. Og hvorfor i alle verdens dage skal vi det?
Raul Midón er enkelt og greit en strålende musiker og sanger som skal og bør nytes for akkurat det. Varmt, herlig og djupt personlig.
Hvis det er behov for aldri så lite motgift til all den vakre julemusikken, så kan Ragnarök Trio være svaret på dine bønner.
Thorkell Ragnar Grétarsson i sentrum for Ragnarök Trio.
Den 27 år gamle/unge islandske gitaristen, komponisten og bandlederen Thorkell Ragnar Grétarsson studerer for tiden på Norge Musikkhøgskole i Oslo. På veien har han også studert i Nederland, nærmere bestemt Rotterdam. Der satt han like godt sammen Ragnarök Trio med trommeslageren Jens Meijer og saksofonisten Jesse Schilderink. Det har ført til heftige saker!
Ragnarök – ragnarokk på norsk – Trio har en klar og tydelig visjon. Det er et tøft og kompromissløst budskap de har å melde og de blir neppe sure om noen kaller det dommedagsjazz. Her hentes utvilsomt impulser fra både punk, rock og frijazz. Med masse energi i potten blir det et herlig øs av det.
Empati
De tre edsvorne menn, som er meget dyktige instrumentalister, har tydeligvis funnet sammen i et felles uttrykk. Der er det fullt trøkk, men tidvis nedpå også, og herlig fremdrift i ei innspilling der de tre befant seg i samme rom og der det stort var ett take som gjaldt.
Tøffe sakker og motgift som garantert virker mot julemusikken.
Ragnarök Trio «Prepare To Die» Fjordgata Records/fjordgatarecords.bandcamp.com
Trommeslager og perkusjonist Thomas Strønen møter oss med ei svært original innspiling – både for oss og for han sjøl.
Thomas Strønen aleine, men ikke lenge.
Thomas Strønen (51) har de seineste tiåra, både sammen med andre og ikke minst i egne band, fortalt oss gjentatte ganger hvilken original musikant og retningsgiver han er. I det siste er det sammen med John Surman og med sitt eget Time Is a Blind Guide-band han har markert seg på det mest fordelaktige.
Hvis vi skrur klokka tilbake til sommeren 2018, så var Strønen i Manfred Eicher og ECMs nye favorittstudio i Lugano i Sveits for å spille inn trioskiva “Bayou” sammen med Marthe Lea og Ayumi Tanaka. Innspillinga tok kortere tid enn antatt og Eicher foreslo at den resterende tida kunne benyttes til å ta opp noe solo perkusjonsgreier. Strønen var ikke vond å be og under mottoet la oss se hva som skjer så satte han i gang og tapen gikk.
Strønen ønska å være mer direkte og konfronterende i sitt eget spill under disse opptaka – en slags klassisk innfallsvinkel. Først kom ideen om at de forskjellige “låtene” kunne ende opp i et soloalbum, men raskt fant Eicher/Strønen ut at de ville invitere flere andre musikere inn for å fargelegge/kommentere det Strønen hadde gjort.
Pandemi-opptak
Eichers eneste krav var at de andre musikerne skulle være musikere Strønen aldri hadde spilt med tidligere. Det endte med at en av Åsgårdstrands aller fremste perkusjonister tok kontakt med stemmekunstneren og kantele-spilleren Sinikka Langeland, tenor- og sopransaksofonist Chris Potter, multiinstrumentalisten og for anledninga pianisten Jorge Rossy og nok en pianist, Craig Taborn.
Siden dette var i pandemiperioden, fikk de fire tilsendt Strønens “låter” uten noen som helst føringer for hva de skulle gjøre på sin kant. Noen, som Langeland, forberedte seg grundig og lærte “utenat” hva Strønen hadde gjort, mens for eksempel Taborn ikke ville høre noe på forhånd, kun improvisere fritt med Strønen.
To av utgangspunktene til Strønen har blitt værende soloutflukter, mens de ti andre altså er duetter. Såvidt jeg vet har aldri verken Eicher/ECM eller Strønen gjort noe slikt tidligere. Resultatet har uten unntak blitt usedvanlige spennende samtaler uten at noen av musikerne noen gang møttes! Kanskje skjer det i mindre eller større grad en gang i fremtiden – enn så lenge er dette ei veldig spennende og totalt unik erstatning.
Danske Thomas Fonnesbæks usedvanlige bass-spill har tiltalt meg mye og lenge. Her følger nok et eksempel på hans mesterskap.
Thomas Fonnesbæk – vi snakker bassist helt der oppe.
Det å oppleve Thomas Fonnesbæk (47) sitt eminente bass-spill i levende live er ren nytelse og det har sendt tankene mine i retning Niels-Henning Ørsted Pedersen mer enn én gang. Så virtuost og så smakfullt er det nemlig. Fonnesbæk har med andre ord tatt opp arva etter den aller største og forteller oss at han sjøl nå også hører hjemme helt der oppe.
Blant de anledningene har jeg blitt aller mest imponert over Fonnesbæks uttrykk, har vært i samspill med den italienske mesterpianisten Enrico Pieranunzi. Mange har gjort sitt ytterste for å følge opp arva etter Bill Evans, men få om noen har i mine ører makta det i den grad Pieranunzi har gjort det. Hans bakgrunn fra klassisk musikk fusjonert med et klangunivers henta fra Evans´estetikk, gjør også Pieranunzi til en tangentbehadler i verdensklasse.
De to har jobba mye sammen på duo, som jeg fikk høre under Copenhagen Jazzfestival for noen få år siden, og de låter framifrå sammen. Denne gangen har Fonnesbæk bestemt seg for å utvide paletten og på turen til Roma for vel et år siden inviterte Fonnesbæk også med seg trommeslageren Roberto Gatto samt sopransaksofonisten Rosario Giuliani og vokalisten Valentina Ranalli på noen av spora.
Med ni Pieranunzi-komposisjoner og ei låt hver seg av Fonnesbæk og Gatto, blir vi altså invitert inn i et usedvanlig vakkert og melodisk univers der samtalene flyter usedvanlig lett og der empatien er åpenbar.
Thomas Fonnesbæk er en tradisjonsbærer og forlenger av ypperste merke.
Thomas Fonnesbæk «In Rome» Storyville Records/storyvillerecords.com
Den italienske instrumentalisten og vokalisten Andrea Giordano har studert og vært bosatt i Oslo siden 2020. Hos sin mentor Sidsel Endresen har hun åpenbart lært mye.
Andrea Giordano går sine helt egne veier.
Jazzens og improens veier er som kjent uransakelige. Denne tilstandsrapporten og visittkortet fra Andrea Giordano (29) er nok et strålende eksempel på det. Etter studier hjemme i Italia så førte altså hennes veier henne til masterstudier ved Norge Musikkhøgskole og det spennende miljøet som finnes der.
Etter diskusjoner med sin veileder og professor Sidsel Endresen, bedre retningsgiver er vanskelig å tenke seg, begynte Giordano tidlig i master-prosessen å utvikle låter for diverse konstellasjoner som skulle være ment som en hyllest til sin nylig avdøde mentor fra Italia, Allesandro Giachero.
Når plata med Giordanos musikk er gitt ut på det unike selskapet SOFA, så er det mulig å mer enn ane at noe høyst originalt er på vei. Slik er det da også. De ni låtene, som hun har kalt stansias eller rom på norsk, er spilt inn hver for seg på Musikkhøgskolen i 2022 og satt sammen i ettertid. Alle rommene hører dog sammen i ett og samme hus – det er så avgjort en sammenheng i de forskjellige låtene sjøl om uttrykkene og besetningene varierer.
Det som gjør innspillinga ekstra original er Giordanos fascinasjon for et språk eller dialekt fra Piedmont som kalles Piedmontese. Dette lokale språket har hun forska på siden 2018 og, uten at jeg skjønner et pip av det, så fascinerer hennes bruk av det i hennes vokale ekskursjoner.
Partnere
Med henne på dette prosjektet har hun med seg blant andre cellisten Joel Ring, trekkspilleren Kalle Moberg, bassisten Christian Meaas Svendsen og perkusjonisten Ingar Zach pluss en rekke italienske musikere. De har åpenbart skjønt Giordanos intensjoner og er viktige i det som har blitt en flott presentasjon av ei ny og høyst original stemme som beveger seg i skjæringspunktet samtidsmusikk, impro og jazz.
Den svenske bassisten Lars Danielsson, den engelske gitaristen John Parricelli og den finske trompeteren Verneri Pohjola har dratt til et fransk slott for å lage musikk. Det var en svært god idé.
Lars Danielsson, Verneri Pohjola og John Parricelli – en nydelig trio.
Château Palmer skal være et langt framskredent vingods og befinner seg midt i den beste Bordeeaux-regionen når det gjelder edle dråper. Der møttes altså disse tre vise menn og om det er den gode vinen som sikkert var lett tilgjengelig som har inspirert dem til denne dåden vet jeg ikke, men ettersmaken er i alle fall av den svært gode sorten.
Danielsson og Parricelli har spilt sammen i en årrekke. Plateselskapet ACT og produsent Andreas Brandis så, eller kanskje hørte, for seg ei ekstra stemme og foreslo altså Verneri Pohjola og Danielsson tente på ideen umiddelbart. Det er jo ikke alltid at ideene til plateselskap og festivaler er av det vellykka slaget – de er gjerne unnfanga av kommersielle motiver – men i dette tilfellet har det vist seg å være enn innertier.
Innspillinga er gjort i månedsskiftet mai-juni og størsteparten av musikken har Danielsson skrevet i ukene frem mot møtet med akkurat disse tre herrene i bakhodet. Vanligvis skriver bassist og cellist Danielsson ved pianoet, men denne gangen var gitar komponist-instrumentet – muligens for at låtene skulle passe Parricelli, som spiller både akustisk og elektrisk, ekstra godt.
I tillegg får vi også nydelige tolkninger av blant annet Ron Sexsmiths “Gold in Them Hills”, Ellington-klassikeren “Mood Indigo” samt en låt hver av Parricelli og Pohjola som perfekt avslutning på møtet på det som må være et vakkert slott.
Kammerhygge
Det denne trioen byr oss er så vakker kammermusikalsk hygge som vel tenkelig. Det er så nedpå, så ettertenksomme og så fascinerende samtaler mellom tre likeverdige musikanter av svært høy byrd som vi bare kan ønske oss i en verden der slikt trengs mer enn noen gang.
Lars Danielsson, Verneri Pohjola & John Parricelli «Trio» ACT/Naxos Sweden
Arild Andersen har vært, er og kommer til å bli værende et av de viktigste landemerkene i norsk jazz. Denne soloutflukten er nok en bekreftelse på det.
Arild Andersen på Victoria under innspillinga av soloalbumet. Foto: Tore Sætre
Den livsbejaende veteranen i norsk jazz, Arild Andersen (79), snakker ofte og gjerne om den unike stemma han er så fascinert av hos enkelte av sine kolleger. Det har han all grunn til å gjøre for han er i besittelse av ei toltalt unik stemme sjøl. Som med Miles Davis, Stan Getz, Jan Garbarek, Radka Toneff og noen andre, så er Andersen i kategorien jeg mener jeg kan gjenkjenne etter bare ei takt eller to – sounden hans er så personlig, stor, rund og varm at den alltid er som et speilbilde av mannen sjøl. Det er liksom bare én Arild Andersen – og takk for det.
Alle som har opplevd Andersen live sammen med “guttungene” i kvartetten sin de seineste åra, kjenner på seg og ser begeistringa til Andersen over å få leike med herrene Håkon Mjåset Johansen, Helge Lien og Marius Neset.
Jeg har vært så heldig å få oppleve Andersen flere ganger sammen med sin bestekamerat, bassen, og begeistringa er ikke noe mindre i de situasjonene heller. Andersen og bassen kjenner hverandre godt som det heter på sportspråket og du verden som de vet å spille hverandre gode, for å fortsette i den terminologien.
På Victoria
Andersens solodebut på plate er spilt inn på Victoria Nasjonal Jazzscene den 18, juni 2020 – bortsett fra åpningssporet, ei låt av Re-Kalam Bob Moses, som han har spilt inn hjemme hos seg sjøl og der han benytter mange av mulighetene et slikt studio byr på.
Ellers byr Andersen på mye av det repertoaret vi som har hørt han live har blitt vant til. Det vil si hans egne “Dreamhorse”; “Landloper” og “Mira”, samt tradlåta “Old Stev”, Albert Aylers “Ghosts”, standardlåta ” A Nightingale Sang in Berkeley Square”, Ornette Colemans “Lonely Woman” og Charlie Hadens “Song for Che”.
Det samme altså, men som alltid helt forskjellig. Sounden til Andersen er sjølsagt umiskjennelig der, men tolkningene er som alltid ferske og hans live effekt- og loopbruk byr alltid på fascinerende overraskelser.
Det skulle altså ta 79 år før verden fikk oppleve Arild Andersen aleine på plate. Lang ventetid med andre ord, men du verden så det har vært verdt det.
Gitarist, komponist og bandleder Emil Storløkken Åse vet jeg falt i musikkgryta i svært ung alder. Der har han åpenbart hatt en strålende oppvekst i alle fall basert på dette heftige visittkortet.
Emil Storløkken Åse i sentrum for mye i Phønix. Foto: Kristoffer Hylland Skogheim
Når far heter Ståle Storløkken, og er den hippeste tangentmannen nord for Dovre – minst, og mor heter Tone Åse og er en av kongerikets meste spennende og sjangersprengende vokalister, og bror heter Amund Storløkken Åse og spiller vibrafon i I Like to Sleep som har tatt jazz-Norge med storm med sitt samarbeid med Trondheim Jazzorkester i år, så er det ikke så veldig vanskelig å begripe at i den gryta både putra og bobla det kraftig fra dag én.
I fjor debuterte bandet under navnet Emil Storløkken Åse’s Phoenix. Fra nå av skal fuglen fly på egne vinger under navnet Phønix, men at Storløkken Åse (26) fortsatt er særdeles sentral føringsoffiser for det som skjer med bandet og musikken, bør det ikke herske mye tvil om.
Han skriver all musikken og skriver også stryke- og korarangementene der det trengs. Når han så spiller gitar som et lite helvete – svært positivt ment – i et estetisk skjæringspunkt mellom Jimi Hendrix og Terje Rypdal, så er det ganske enkel matte å begripe at dette er heftige – svært heftige – saker.
Originalt brygg
Musikken Storløkken Åse har skapt har elementer fra en rekke kilder i seg. Sjøl hevder de at det finnes en klype jazz, psykedelika, progrock, avantgarde, westernmusikk og pop i brygget og jeg har ingen problemer med å kjenne smaken av alt dette. Og det smaker vanvittig godt!
Når så sjelsfrendene Jenny Frøysa på barytonsaksofon, bassklarinett, bass-synth, trekkspill og bakgrunnsvokal og August Glännestrand på trommer, perkusjon og trommemaskin kompletterer den unike besetninga på best mulig vis og åpenbart har skjønt alle intensjonene til Storløkken Åse, så har dette blitt en heidundrendes manifestasjon på at Harald og Sonja har fått en ny musikalsk eksportartikkel som er mer enn klar for å innta en hvilken som helst scene hvor som helst på Tellus.
Phønix anno 2024 er nemlig drittøft og den dobbelte vinylen kommer til å bli spilt både titt og både ofte i heimen – høyt!
PS: Hvis familien Storløkken Åse er i beit for julegavetips til en viss gitarist Rypdal, som jo far Ståle har spilt med i mange år, i 6391 Tresfjord, så er det bare å legge et eks av denne vinylen i posten. Jeg føler meg rimelig trygg på at mesteren sjøl ville ha kost seg kraftig med Phønix i heimen.
Phønix «Intergalloptic Roundtrip» Sonic Transmissions Records/Musikkoperatørene
