Saksofonisten Immanuel Wilkins er definitivt en av de aller mest
spennende stemmene på verdens jazzscene.
Den 27 år unge/gamle altsaksofonisten, komponisten og bandlederen
Immanuel Wilkins har siden han flytta til New York for ti år siden
nærma seg den ypperste jazztrona med stormskritt. Om det har vært
sammen med mentorer som Ambrose Akinmusire og Jason Moran eller sammen
med Bill Frisell som i Molde i sommer, eller med egne band og
utgivelser, så har Wilkins fortalt alle med åpne ører og
sanseapparetet i orden, at han har noe helt spesielt å melde.
Tredjerunden
“Blues Blood” er hans tredje studioalbum. I stor grad er det et
meditativt tilbakeblikk inspirert av hans barndom – en multimedia
produksjon om arva han tar vare på og røttene som strekker seg frem
til i dag. Meshell Ndegeocello har vært medprodusent og grunnkompet
består av Rick Rosato på bass, Kweku Sumbry på trommer og Micah Thomas
på piano.
Vokalistene Ganavya, June McDoom og Yaw Agyeman spiller viktige roller
i Wilkins´ fortelling og gjestene Cécile McLorin Salvant på vokal,
Marvin Sewell på gitar og Chris Dave på trommer sørger for at dette
har blitt Wilkins´aller mest ambisiøse utgivelse til nå.
Dette er første gang Wilkins inkluderer vokal på sine prosjekter. Det
gjør det sjølsagt “lettere” å skjønne hvor Wilkins vil og han er så
avgjort en ung mann med et sterkt og ekte forhold til hvor han kommer
fra og hva som er viktig å ta vare på.
Ikke lettvint
Wilkins har skrevet vakker og krevende musikk til tekstene som blir
fremført på svært forskjellig vis av de fire vokalistene. De forlanger
mye av musikerne og oss lyttere, men gir oss nettopp derfor veldig mye
tilbake.
Immanuel Wilkins bekrefter på alle vis at han er en av de viktigste
nye amerikanske jazzstemmene.
«Blues Blood»
Blue Note/Universal Music