Carla Bley runda 80 for noen dager siden. I rundt 55 av disse åra hun vært en av jazzens store originaler og forteller oss her at den skapende krafta fortsatt er til stede i fullt monn.
Andy Sheppard, Carla Bley og Steve Swallow har staka ut en ny kurs.
Det har seg slik at jeg har vært blodfan av Carla Bley siden midten av 70-tallet – fra tida jeg blei jazzmoden. Jeg var også heldig å få møte henne første gang hun kom til Molde og fikk til og med være hennes "reiseleder" de dagene hun og hennes strålende band var på besøk i Norges vakreste by. Siden har jeg fulgt musikken hennes tett og hun har aldri slutta å overraske meg, heller ikke denne gangen.
Sammen med den engelske sopran- og tenorsaksofonisten Andy Sheppard og sin følgesvenn, på alle vis, elbassist-guru Steve Swallow, har hun gjennom 20 år utvikla et triosamarbeid med seg sjøl utelukkende på piano, som ikke låter som noe annet band på Tellus. Bley har alltid sett på seg sjøl som 99% komponist og 1% pianist og noe rett har hun i det. Likevel er det slik at gjennom dette samarbeidet har hun tatt store steg som pianist – i storbandet sitt kunne hun i mye større grad "gjemme" seg.
For andre gang i sin karriere har Bley latt seg produsere og sjølsagt er det Manfred Eicher som har hatt en finger med i spillet. Første gang var med "Trios" i 2013 og det gikk tydeligvis så bra at de ville forsøke det samme med oppfølgeren. Hovedkomposisjonen, som er en tredelt sak, handler om en musikalsk beskrivelse av en venns kamp for å komme tilbake etter rusavhengighet. Musikken uttrykker både sørg, håp og glede og alt dette er "spilt" så ekte og høyst personlig at kun Carla Bley kunne ha unnfanga musikken. Avslutningssporet er et bestillingsverk til London Jazz Festival, og ved hjelp av Felix Mendelssohn, har Bley skrevet en bryllupspresang til Andy Sheppard og frue. Typisk Bley og veldig originalt.
Med denne instrumenteringa og disse toppmusikantene som reisefølge så er dette nok et kapittel i Bleys musikalske liv som vil bli huska lenge. Carla Bley har aldri lagt skjul på at hun har hatt Thelonious Monk, Erik Satie og Miles Davis som ledestjerner. Det er fortsatt mulig å høre, men Carla Bley har også vært inspirator og ledestjerne for mange – færre blir det ikke etter denne 80-års markeringa.
Helt siden 1989 har Jagger og Rolling Stones hatt med seg den utrolige vokalisten Lisa Fischer på sine turneer. Duettene hun har gjort med Jagger har ofte vært et høydepunkt. Hun står også svært så solid på egne bein – det viste de to timene på Cosmopolite som blei intet mindre enn et fyrverkeri av en konsert.
Lisa Fischer – førr ei dame, for en utstråling, for en vokalist!
Vi er nok noen titalls millioner mennesker på kloden som har hørt Lisa Fischer uten å vite om det. 27 år som fast backing vocal for verdens mest populære rockeband har sørga for det, men Fischer har altså aldri hatt det store behovet for å stå lengst fremme på scena sjøl. Gudene skal vite at hun har det som trengs for å stå der og det har vi jo også hørt når Jagger har henta henne fram for å gjøre et par duetter på bortimot alle konsertene Stones har gjort de siste 27 åra. Filmen "20 Feet from Stardom", som jeg ikke har sett, skal visstnok vise et fint bilde om hvem Lisa Fischer er.
Tror ikke det er noen overdrivelse å påstå at Lisa Fischer og Mick Jagger har hatt et nært samarbeid.
Sjelden eller aldri har jeg opplevd en artist som eide salen og publikum så voldsomt som Fischer gjorde fra hun gløtta inn forbi sceneteppet. Det var sikkert litt koketteri det da hun sa hun trodde det ville være fem publikummere i salen – den var fullsatt – men måten hun sa det på og måten hun gjorde alt derfra og ut var en klink vinner som de ville sagt på Bjerkebanen.
Lisa Fischer har en stemmeprakt som spenner over minst sju oktaver – kødda – for det er umulig, men det virka uansett sånn. Hun har fullstendig kontroll fra det høyeste til det laveste i registeret og bruker denne utrolige gaven til å skape sterk og vakker musikk – ikke til å imponere. Når hun så topper det med en utstråling og scenesjarm det er umulig å lære på noen skole og et band som er midt i blinken samtidig som det består av utmerkede instrumentalister, så var forutsetningene for full fest på alle vis tilstede.
Lisa Fischer storkoste seg blant publikum og publikum storkoste seg med henne.
Foto: Tore Sætre – setre.net
Lisa Fischer er en sjangerutslettende artist og vokalist som har alt fra blues, gospel, soul, rock, rhythm and blues og jazz innabords og som turnerer alt på et personlig vis. Hun ga oss eksempler på låter fra sitt eget repertoar fra begynnelsen av 90-tallet som "How Can I Ease the Pain", via en Amy Grant-låt, Led Zeppelins "Rock ´n Roll", Peggy Lee-klassikeren "Fever", Robert Palmers "Addicted to Love" og sjølsagt kom det ei Stones-låt også: en herlig og original versjon av "Jumpin´ Jack Flash" arrangert av hennes utmerkede musikalske leder JC Maillard med et slags midtøstensk preg over seg.
Lisa Fischer med et for anledninga perfekt band.
Foto: Tore Sætre – setre.net
Bandet, bestående av JC Maillard på gitarer, keyboards og hans egenkonstruerte SazBass – et instrument med tydelige røtter i tyrkisk musikk -, bassisten Aidan Carroll på både akustisk og elektrisk bass og trommeslageren Thierry Arpino, var intet mindre enn perfekt for Fischer og henne uttrykk. Her har vi også med tre sjangerutslettende musikanter å gjøre og de hadde det enkelt og greit grådig gøy på scena og fikk også tid og rom til å vise oss hvem de var på egen hånd. Framifrå!
Noen artister tror du på fra første sekund. Lisa Fischer er en slik type artist. Hun inkluderer deg og hun inkluderer seg. Du verden for en opplevelse – enkelt og greit. Og som sagt: det er mulig å skjønne hvorfor Mick Jagger ikke drar på tur uten Lisa Fischer!
Du skal ha fulgt ekstra godt med i timen for å ha oppdaga den japanske pianisten Megumi Yonezawa. Postmannen har bragt henne fra New York til postkassa mi og det er et udelt positivt møte.
Megumi Yonezawa har noe personlig å melde.
Det har seg altså slik at i New York så bor og jobber det jazzmusikere fra hele verden – inkludert Namsos. Derfra kommer nemlig gitaristen Jostein Gulbrandsen og han jobber med mange på den mest spennende jazzscena i verden, blant andre den japanske pianisten Megumi Yonezawa. Gulbrandsen sendte meg ei melding med spørsmål om jeg kunne tenke meg å bli mottaker av Yonezawas debutalbum og siden jeg kommer fra et pent møblert hjem, så takka jeg sjølsagt ja til det. Her om dagen dukka skiva opp inkludert flott presseskriv og håndskrevet kort i rosa konvolutt fra Yonezawa. Det førte raskt til at "The Result of the Colors" raskt tok turen mot toppen av bunka.
Etter oppvekst i Hokkaido hvor hun hun begynte å studere klassisk piano fra hun var 6 år, tok Yonezawa etterhvert turen over dammen og til studier ved Berklee i Boston. Etter fullførte studier både som utøvende musiker og som komponist, gikk turen videre til New York der hun etter anbefaling av Jason Moran blei fast pianist for saksofonisten Greg Osby og er med på hans cd "Public" på Blue Note fra 2004. Slik det er med de fleste frilansmusikanter i The Big Apple så har Yonezawa spilt med "alle", men nå var tida heldigvis inne for hennes debut under eget navn.
"A Result of the Colors" blei spilt inne allerede i 2012 og trioen består av to av metropolens aller mest ettertrakta bass/trommer-kombinasjoner, bassisten John Hébert og trommeslageren Eric McPherson. Med et repertoar bestående av kun Yonezawa-komposisjoner, bortsett fra standardlåta "For Heaven´s Sake", forteller Yonezawa og trioen oss at hun har henta mye fra sin klassiske bakgrunn samtidig som ledestjerner som Bill Evans og Keith Jarrett aldri er langt borte.
I stort sett ballade- og medium tempo utøver de tre klassisk triojazz på høyt nivå der de forteller oss at de trives i hverandres selskap og aldri går i veien for hverandre – tvert i mot spiller de hverandre gode som fotballtrener og jazzelsker Nils Arne Eggen ville ha sagt.
"A Result of the Colors" har vært et herlig møte med Megumi Yonezawa Trio. Det store problemet når det gjelder å nå gjennom til et stort publikum er at det finnes så forbanna mange bra pianotrioer på kloden. Når det er sagt så hører så absolutt Megumi Yonezawa Trio hjemme langt oppe på tabellen til Nils Arne Eggen.
Blant de mange ting i livet jeg har gått glipp av er et møte med det sjangerfrie norske bandet Karokh. Nå er jeg glad for at jeg slipper å leve i uvisshet lenger.
Karokh ga ut sin debutskive med den oppfinnsomme tittelen "Karokh" på det amerikanske selskapet Loyal Label for to år siden. Den gikk meg altså elegant hus forbi og med oppfølgeren på heavy rotasjon og deltakerlista i bandet foran meg, skjønte jeg raskt at det var både synd og skam. Med Jonas Cambien på synther, Jan Martin Gismervik på trommer, Jan K. Hovland på synther, Thomas Husmo Litleskare på trompet, Magnus Skavhaug Nergaard på bass, Ina Sagstuen på vokal og Christian Winther på gitar, så møter vi noen av musikk-Norges aller meste spennende musikanter uansett sjanger og sammen har de altså skapt noe som låter annerledes enn alt annet som har kommet min vei.
Medlemmene i Karokh er del av en generasjon – rundt 30 – som ikke er særlig opptatt av sjangere eller musikalske båser. De fleste er improvisatorer på høyt nivå, Gismervik, Skavhaug Nergaard og Winther er blant annet Monkey Plot som vant den høythengende Jazzintro-prisen i 2014, og alle tar med seg til bordet det de har tilegna seg av kunnskap, erfaring og impulser fra nesten alle slags musikalske himmelretninger.
Det betyr at Karokh med den særegne stemma til Ina Sagstuen i front skaper et landskap så langt unna trad pop/rock som vel tenkelig, men jeg vil kalle det innovativ rock med klare jazzimpulser på toppen. Tekstene, som er skrevet av Sagstuen og Winther, er brå og bråkete – en moderne type beatpoesi kan man kanskje kalle det og med tildels fengende låter som både utfordrer og går rett i ryggmargen, tar Karokh oss med til hittil ukjente steder.
Karokh oppleves absolutt ikke som noe sideprosjekt, men som noe ektement og søkende for å finne et musikalsk ståsted de er helt aleine om. De har de klart på herlig og spennende vis. Jeg lover å følge bedre med i timen neste gang – Karokh fortjener det noe så voldsomt.
Trioen Cloroform er en sjelden blomst i musikkfloraen – på tvers av alle sjangere og grenser. Etter mange års sjølpålagt pause er de endelig tilbake og godt er det.
Cloroform har vært et av mine favorittband helt siden vi møttes for første gang i 1998. Siden har trioen gitt oss sju tildels glitrende visittkort fram til 2007. Etter det gikk trommeslager Børge Fjordheim, tangentsjef John Erik Kaada og bassist Øyvind Storesund – alle synger også – inn i et slags indre eksil Og det var nok mange som frykta at de aldri kom til å nå overflata igjen. Heldigvis har de tatt til vettet og gitt oss nok en dose av sitt alltid like originale brygg.
"Grrr", som finnes på vinyl og digitalt, er mer av det samme, men samtidig helt forskjellig. De tre som har vært med helt siden Cloroform blei født i i 1997, har musikalske referanser så breie og gode at det sier det meste om hvilke kvaliteter de er i besittelse av. Kaada har jobba med kraftvokalist Mike Patton, Storesund har spilt i Kaizers Orchestra og Fjordheim har spilt med både Kylie Minogue og Sivert Høyem – Stavangers frijazzguru Frode Gjerstad har også vært en viktig inspirasjonskilde og arbeidsgiver. Når de så tar med seg litt både herfra og derfra til dette musikalske smorgasbordet, så antyder det hvor vi skal også denne gangen. Jazz, rock og elektronika er blanda på et vis kun Cloroform i sine oransje kjeledresser er i stand til å skape og de gjør det på sedvanlig heftig og groovy vis. Syrejazzrock blei det kalt før i verden og det er en like grei betegnelse denne gangen også. Musikken er så livsbejaende og tøff at folk sjøl i godt voksen alder har problemer med å sitte stille.
Under Maijazz i hjembyen Stavanger i forrige uke blei Cloroform tildelt den høythengende Mølsterprisen. Det betyr i tillegg til heder og ære blant annet at Cloroform skal spille under neste års Maijazz og det betyr igjen at herrene ikke får anledning til ei ny ni års pause. Det er svært gode nyheter.
Til tross for at både Lars Danielsson, Morten Lund og Marius Neset bor i København, så møttes de for første gang som trio den 3. april 2014 i et studio i deres felles hjemby. Det som skjedde der får vi også endelig være med på.
Danielsson og Lund kjente hverandre godt fra samarbeid blant annet i gruppene til Cæcilie Norby og Ulf Wakenius, mens Neset, som er en del yngre enn de to førstnevnte, var den "nye" i trioen. Med fasit i hånd skulle man uansett tro at de tre hadde skapt musikk sammen lenge – veldig lenge.
Alle kom til bordet med egne låter og i tillegg avslutta de festen med Don Grolnicks "The Cost Of Living". Danielsson sier i coverteksten at de kunne merke flyten fra første take av åpningssporet og det er også taket som starter ballet. Resultatet har blitt ei melodisk, groovy reise med tre sterke musikalske personligheter med hver sin unike stemme. Alle har tydeligvis vært interessert i å skape noe sammen – her dreier det seg ikke om å sette egoer i førersetet, men alle får likevel mer enn nok plass til å vise oss hvem de er.
Det er mange høydepunkt her, men Nesets "Salme" snakker voldsomt til min norske sjel og styrken og kraften i hans uttrykk er av et helt spesielt kaliber. "Sun Blowing" var altså trioens første møte. Her er det bare for arrangører å kaste seg på telefonen eller EDB-en – bedre dansken-, svensken- og nordmannen-historie finnes faktisk ikke.
Den engelske BBC-journalisten Fiona Talkington har fått i oppdrag av det meget oppegående engelske Edition Records å kurerer selskapets katalog med henblikk på labelens nordiske satsing. Det har det blitt blitt mye tøff norsk musikk av.
Fiona Talkington kan mer om norsk og nordisk musikk enn de fleste.
Fiona Talkington har i en årrekke vært en viktig stemme for å fremme og høyne bevissthetsnivået blant sine lyttere når det gjelder norsk musikk. Hun har med andre ord vært en viktig døråpner spesielt borte på fotballøya for en rekke norske og nordiske artister. Hun er fortsatt lidenskapelig opptatt av det spesielle uttrykket hun mener kommer her fra området rundt Nordpolen og etter hvert har også mange fått opp ørene for det som skjer her – blant andre Dave Stapleton i Edition Records.
Pianisten, bandlederen og komponisten Stapleton stifta Edition Records i 2008 og sakte, men sikkert har det vokst fram som et av de viktigste, mest retningsgivende og kvalitetsbevisste selskapene i Europa. Spesielt hyggelig for oss er det jo da at Stapleton & Co har lagt stor vekt på musikk og musikere fra våre trakter.
I de 12 spora Talkington har valgt ut, og gitt sin begrunnelse for i omslagsheftet, finner vi Terje Evensen og Nils Petter Molvær med bandet Spin Marvel, Marius Neset med sitt internasjonale band, Daniel Herskedal fra hans debut-cd på Edition, Mats Eilertsen i den finske pianisten Alexi Tuomarilas trio, Per Oddvar Johansen fra hans strålende debut-skive "Let´s Dance" – omtalt her i går, Eyolf Dale fra hans første på selskapet som ennå ikke har kommet ut og som virker veldig lovende basert på kuttet vi får høre, Neset som bidragsyter på sjefen Stapeltons eget spor og hele samlinga blir avslutta med et duospor fra Neset og Herskedal. I tillegg gir Talkington oss finske Oddarrang, den heftige trioen Phronesis, den finske trompeteren Verneri Pohjola og den finsk/belgiske kvartetten Drifter.
Fiona Talkington har gjort og gjør en strålende innsats for norsk og nordisk jazz. Denne samlinga er meget god og variert og er med på å sementere inntrykket både når det gjelder kvalitet og bredde. Både Talkington og Edition Records skal ha all mulig slags ære for jobben de gjør.
Jazzfest i Trondheim går mot slutten og jazz dreier seg jo ofte om å være forberedt på det uventede. Likevel må jeg innrømme at jeg aldri hadde sett for meg et knippe NTNU-studenter under ledelse av Kjetil Møster skulle ta for seg deler av Terje Tysland-repertoaret, med "Heile livet for dæ" i spissen, med far sjøl i salen!
Terje Tysland og Kjetil Møster sammen med NTNU-studentene etter endt dyst. Lænt va de! Rålænt faktisk!
Foto: Arne Hauge
Superlørdagen blei nok omtrent akkurat slik festivalsjef Ernst Wiggo Sandbakk & Co hadde sett for seg. Hvis man ser bort fra hotellstreiken som førte til uforutsette utfordringer der en rekke konserter måtte flyttes – blant annet måtte Bernhoft flyttes til Olavshallen der publikum måtte sitte – uten at det så ut til å legge nevneverdig demper på hyggen. Bernhoft, nok en gang med Hedvig Mollestad Thomassen ved sin side på gitar og vokal, var i storslag og presenterte stolt mye fra sin nye skive den tida jeg var tilstede.
Bernhoft og hans ikke helt uefne band storkoste seg.
Foto: Knut Rogstad
Tidløse Kausland
Lørdagen begynte på best mulig vis med besøk fra Vestfold. Gitaristen Halvard Kausland hadde tatt turen sammen med pianisten Magne Arnesen og møtte det musikalske muntrasjonsrådet John Pål Inderberg på barytonsaksofon og de Trondheimsbaserte unggutta Celio Barros fra Brasil på bass og Frederik Villmow fra Tyskland på trommer. Her blei vi servert tidløse standardlåter i best mulig innpakning – akkurat slik dette stoffet fortjener det.
Halvard Kausland og John Pål Inderberg i et inderlig møte – både i farger og i svart/hvitt.
Foto: Arne Hauge
No går det på ræva
Jazzfest har etterhvert opparbeida en tradisjon der NTNU-studentene tar for seg musikken til en eller annen musikalsk trønderlegende. I år var det Terje Tysland som var tildelt den ære og far sjøl måtte innom baren på vei inn i salen for å samle mot. Han var, som alle oss andre, fullstendig uforberedt på hva som skulle møte oss – og godt var det!
Toppsaksofonisten og den tidligere NTNU-studenten Kjetil Møster hadde arrangert et knippe av Tyslands låter for masse saksofonister, to sangere, to gitarister, to trommeslagere, to bassister og tangenter og du verden så moro det var!
Møster hadde på alle vis behandla Tyslands musikk med respekt. Han hadde gitt den alt fra frijazzdrakt til mer funky utsmykninger og lagt til rette for mye humor også og med "No går det på ræva" og "Heile livet for dæ" var det nesten fullbragt – med en svært så begeistra og beæra Tysland med et smil som nesten gikk rundt. Neste stopp må vel være Terje Tysland som tolker Kjetil Møsters musikk. Der skal i alle fall jeg være!!!
Kjetil Møster og hele NTNU-bandet med en flott hyllest av Terje Tyslands musikk.
Foto: Arne Hauge
Nesets mesterskap
Jeg var så heldig å oppleve saksofonisten Marius Neset med sin strålende kvintett og med cellisten Svante Henryson som gjest tidligere i uka på Maijazz i Stavanger. Jeg visste hva som var i vente med andre ord – og det var det!
Marius Neset er teknisk sett en bortimot fullkommen saksofonist – han har absolutt ingen begrensninger på instrumentet sitt virker det som. Nå har han kommet dit i livet sitt og karriera si at teknikken likevel ikke betyr så mye – det er hva han kan gjøre med den musikalsk som betyr noe. Sammen med trommeslager Anton Eger, bassist Frans Petter Eldh, vibrafonist og marimbaspiller Jim Hart, pianist Ivo Neame og ikke minst den ekstra, flotte stemma til Henryson, slo Neset nok en gang fast at han er mannen for framtida samtidig som han er her nå. Dette var nok en gang en svært inspirert kveld for Neset – det kan nok ha sammenheng med at Brann akkurat hadde vunnet!
Marius Neset, Svante Henryson og fullt band – vi snakker saker!
Foto: Arne Hauge
Amerikafareren
På vei til sengs fikk jeg heldigvis med meg et par låter med den New York-bosatte Sandefjords-saksofonisten Ole Mathisen i et heftig møte med Espen Berg Trio. I den lille baren der kvartetten møttes for første gang – slik hørtes det ikke ut – var det så fullt at jeg blei henvist til gangen. Uansett var det tilstrekkelig til å slå fast at Ole Mathisen er utstyrt med ei helt spesiell stemme og uttrykk. Hans enorme teknikk benytter han til å spytte ut toner på et vis jeg ikke kjenner til noen andre som gjør og de nyutnevnte NTNU-ambassadørene i Espen Berg Trio hadde tilegna seg Mathisens komposisjoner på kortest mulig tid slik store jazzmusikanter gjør det. En perfekt måte å bli sendt hjem fra Jazzfest på – en festival som har funnet sin form og som Trondheim stortrives med og vice versa.
I dag går jeg glipp av hyllesten av legenden Asmund Bjørken – 70 år som artist og like sprek og åndsfrisk – og urframføringa av Ola Kvernbergs "Steamdome" som heldigvis blir videreført i Molde til sommeren.
Takk for no Trondheim – æ kjæm tebake!!!!!!
Ole Mathisen, Espen Berg og alle mann alle i fullt driv.
Når "trommeslageren" – han er jo så mye mer – Per Oddvar Johansen endelig solodebuterer, så gjør han det med et så vakkert og overraskende visittkort som vel mulig.
Per Oddvar Johansen – en musikalsk forfører.
Per Oddvar Johansen rakk å bli 48 år før han debuterte under eget navn. Basert på hva han har gitt oss, burde flere vente noen år med å fortelle oss hva de eventuelt har på hjertet. Her har nemlig den erfarne, allsidige, gjennom musikalske og alltid like ærlige trommeslageren – og her også fiolinisten, vibrafonisten, gitaristen, vokalperkusjonisten og elektronikeren – gitt oss noe så vakkert, flott og inderlig som bare et levd liv kan føre til.
Lommedalens store sønn tilhøreren generasjonen som gikk på jazzlinja i Trondheim på begynnelsen av 90-tallet og som førte til mye flott og original musikk sammen med blant andre Trygve Seim, The Source og Christian Wallumrød. Siden har Johansen stått høyt på ønskelista til Solveig Slettahjell, Håvard Wiik og Trondheim Jazz Orchestra og han har jobba med giganter som Arild Andersen, Dave Holland, Joshua Redman og Jens Christian Bugge Wesseltoft.
Nå står han fjellstøtt på egne bein og i Sjur Miljeteigs studio i de svenske skoger har han altså begått "Let´s Dance" – en meget alternativ og vakker danseoppfordring. Han har ønska å skape et fundament basert på musikk med et ikke bestemt tempo som skulle være lyrisk og ha åpne lydrammer som han sammen med pianist Helge Lien og saksofonist og trompeter – med saksofonmunnstykke!!! – Torben Snekkestad, skulle fylle. Og du verden som de tre har levd opp til Johansens intensjoner.
Jeg har hørt Per Oddvar Johansen mye og ofte opp gjennom åra – han har blant annet vunnet seks Spellamnnpriser. Jeg har likevel aldri hørt han slik som på denne debuten. I all hovedsak er nemlig låtene hans så vakre, så inderlige og så sterke at Per Oddvar Johansen i mine ører med ett framstår som noe helt annet enn det jeg har opplevd han som tidligere. Han har blitt en komponist, retningsgiver og multiinstrumentalist som med et helt spesielt tonefølge og instrumentering åpner opp en ny verden.
Helge Lien og Torben Snekkestad, nordmannen som er bosatt i Danmark og som er alt for sjeldent hørt hjemme i Norge, er det perfekte og mest empatiske reisefølget Per Oddvar Johansen kunne ha valgt. Inntil en arrangør eller festival i min nærhet sørger for å få denne trioen og denne musikken på ei scene nær meg, vil "Let´s Dance" bli spilt både titt og både ofte i heimen. Den egner seg nemlig til både ettertanke og sinnets forlystelse.
Det er store ord i denne tittelen. Og ganske sjeldent brukt av meg i alle fall når det gjelder musikk. Det Jan Magne Førde og hans medspillere ga oss denne kvelden i fantastiske Nidarosdomen fortjener begge – og mere til.
Jan Magne Førde midt i det som må være høydepunktet i hans karriere.
Fredagen på Jazzfest i Trondheim gikk over til natt hånd i hånd med en sjelden konsertopplevelse. Jan Magne Førde, trompeter og ikke minst flügelhornist, komponist og sentral i Brazz Bros gjennom mange tiår, "betalte" tilbake for sitt sjølpålagte eksil i Trondheim siden 1980 gjennom å gi menigheta i Nidarosdomen bestillingsverket "Mezzing".
Med ei håndplukka besetning fra øverste hylle med Kenneth Ekornes på trommer og perkusjon, Roger Ludvigsen på gitar, Rus Nygård-Pearson på bass og sjølvaste Henning Sommerro på piano, trekkspill, plystring og ikke minst det voldsomme Steinmeyerorgelet i Domen samt Ila Brassband, tok Førde oss med på ei reise i sitt musikalske liv så tilpassa det makaløse rommet i nasjonalkatedralen at det nok vil bli bortimot umulig å framføre det noe annet sted – i alle fall på det viset vi heldige som var kallet fikk det servert fredag 6. mai i det herrens år 2016.
Førde tok i bruk hele rommet og satte umiddelbart stemninga ved å vandre sakte opp mot scena gjennom midtgangen med trompeten som musikalsk premissleverandør. Der venta først kjernegruppa og etterhvert kom også Ila Brassband, vandrende – ikke ilende, til fra sine bidrag levert fra rundt om i rommet.
Som alltid var Førdes musikk en fusjon av norsk folkemusikk, toneganger fra ymse steder på kloden han har latt seg inspirere av, elektronikk, funk og jazz. Mye var nytt, alt var kortreist og unnfanga i Trondheim og sjølsagt så fikk vi også "hitlåta" "Bruremarsj" som tusener har blitt kjent med gjennom Brazz Bros. Som Jan Garbarek en gang sa om musikken sin: det er akkurat den samme som før, men helt forskjellig. Slik var det også denne kvelden: spora tilbake gjennom Førdes karriere var lett å få øre på, men samtidig var det nyskapt.
Førdes inderlige flügelhornoli – det er hans instrument i mine ører -, Ekornes´ fantastiske invitasjon inn i hans musikalske jungel, Ludvigsens usedvanlige uttrykksfulle gitarspill som mange har blitt kjent med gjennom Mari Boines band blant annet og den Trondheimsbosatte engelskmannen Nygård-Pearsons overraskende bass-bidrag var blant konsertens høydepunkt, men det voldsomme møtet mellom Sommerros orgelutblåsning og Ila Brassband, der Nidarosdomen var bokstavelig talt rysta i sine grunnvoller, og jeg var redd for at noe kunne skje med nasjonalhelligdommen, satte spor i sjela som skal bli vanskelig å viske ut. Ikke at det er ønskelig heller og når tårene rant hos flere i mine omgivelser, så forteller det mye om hvilken enorm opplevelse det var.
Hvordan er det så mulig å formidle noe så voldsomt i et slikt unik rom? Svaret er sjølsagt veldig vanskelig og utfordrende – og veldig spennende. Uten lydmagikeren Asle Karstad ville det nok ikke vært mulig i det hele tatt – for en fantastisk jobb han gjorde nok en gang. Mannen er enkelt og greit et unikum og jeg skjønner godt hvorfor kineserne flere ganger i året henter han over for å lære opp lydfolk der borte. Bedre læremester får de altså ikke – sånn er det med den saken: Asle Karstad er en stor kunstner!
Jan Magne Førdes "Mezzing" er en opplevelse som aldri vil bli glemt av oss som var til stede og jeg kan bare takke for gaven.
Henning Sommerro – maestroen som nesten rev ned Nidarosdomen.
Foto: Knut Rogstad
Kenneth Ekornes inviterte oss med på tur i sin musikalske jungel.
Foto: Knut Rogstad
Ekornes, Førde, deler av Ila Brassband og Roger Ludvigsen – et himmelsk møte i Nidarosdomen.
Foto: Knut Rogstad
En inderlig duo
Ralph Towners helt spesielle gitarsound har vært med meg helt siden slutten av 70-tallet. Først med hans signaturband Oregon og siden sammen med vår egen musikalske nasjonalhelligdom Jan Garbarek. Nå er det veeeldig mange år siden jeg har hørt den unike gitaristen, som utelukkende spiller akustisk gitar – denne gangen sekstrenger, både tradisjonell og barytongitar, men det tok nanosekunder før gjenhøret med den helt spesielle sounden var der igjen. Herlig!
Sammen med den meget allsidige og uttrykksfulle italienske trompeteren og ikke minst flügelhornisten Paolo Fresu, som vi har møtt her til lands mange ganger sammen med blant andre John Pål Inderberg, tok Towner (76) oss med inn i en usedvanlig klangverden. Herrene har jobba sammen i rundt 20 år og det høres i deres bortimot telepatiske kommunikasjon. I 2010 ga de oss det vakre visittkortet "Chiaroscuro" på ECM og de henta låter, de fleste skrevet av Towner, både derfra og fra hele deres "samliv". Det eneste unntaket var Miles Davis/Bill Evans-klassikeren "Blue In Green" i en nydelig og annerledes versjon.
Konserten blei avslutta med "Sacred Place" – det var nesten slik det opplevdes å være til stede også.
Ralph Towner og Paolo Fresu – en nydelig klangverden.
Foto: Arne Hauge
Ralph Towner – en helt eget univers.
Foto: Arne Hauge
Paolo Fresu – vakker stemme fra Italia.
Foto: Arne Hauge
Strenge unge herrer
For de som fikk med seg debuten til trioen Open String Department for godt og vel et år siden, "Fringe Music", var det ikke noen stor overraskelse at her blei det servert annerledes bluegrassmusikk med solide doser jazz i brygget. I forbindelse med bandets konsert under Jazzfest fikk gruppas multiinstrumentalist og hovedkomponist, banjoist, dobrospiller, mandolinist og steelgitarist – og mye, mye mer – Magnus Soltvedt Wiik, utdelt Geir Digernes minnepris for 2015 i samarbeid med Sparebank 1 SMN, og at den er fortjent fortalte han oss tydelig gjennom det settet jeg fikk med meg.
Sammen med gitarist Espen Jørgensen Bjarnar og bassist Aksel Jensen – alle med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim – ga Soltvedt Wiik oss ei reise i en type improvisasjonsbasert strengelek de nok er helt aleine om. Her er det bluegrass uten vokal, men derimot med bass-soloer og ymse annet som ikke tilhører det tradisjonelle faget og det er herlig å høre unge karer som går sine egne, spennende veier også innafor dette helt spesielle og sjeldne uttrykket innen jazz i alle fall.
En flott fredag under Jazzfest med andre ord og nå må jeg en tur ut for å se om Nidarosdomen står. Ellers kan det bli dyrt for Jan Magne Førde, Henning Sommerro og festivalsjef Ernst Wiggo Sandbakk!
Open String Department – en annerledes og spennende bluegrass/jazz-opplevelse.
Foto: Arne Hauge
Magnus Soltvedt Wiik blir tildelt Geir Digerns´ minnepris i samarbeid med Sparebank 1 SMN.
