Tor Hammerø

Terri Lyne Carrington er en av jazzens aller hippeste trommeslagere. Her kommer det glitrende eksempler på det fra flere deler av hennes karriere.

Terri Lyne Carrington – tøffere enn toget.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Terri Lyne Carrington runder 50 litt seinere i år. I rundt 40 av dem har vi først hørt om og seinere hørt en rekke eksempler på hvilken usedvanlig spennende og dyktig trommeslager – og til dels også vokalist – hun er. For de som ikke har fått med seg alle etappene i hennes karriere kommer det her ei oppsummering på noe av det hun har gjort – i alle fall på det tyske selskapet ACT.

Carrington var med andre ord ei barnestjerne og spilte med Clark Terry som 10-åring. Født og oppvokst i en musikerfamilie i Boston var veien kort til Berklee og alle gigantene som jobba og studerte der. Fra ung alder blei Jack DeJohnette hennes mentor og etterhvert har hun jobba med “alle” inkludert Stan Getz og Wayne Shorter. Mitt første møte med Carrington var med akkurat Getz da legenden gjorde sin siste jobb i Molde like før han gikk bort på begynnelsen av 90-tallet. I stadig større grad har Carrington leda sine egne prosjekt og da vokalstjernene Angélique Kidjo, Dianne Reeves og Lizz Wright stod på scena sammen i Molde for et par år siden, så var det Carrington som leda det hele fra trommekrakken.

“The ACT Years” er henta fra tre album utgitt i henholdsvis 2002 og 2004. “Jazz Is a Spirit” er hennes debut på selskapet og er et funky, men stort sett akustisk visittkort med giganter som Herbie Hancock og trompeteren Wallace Roney som strålende bidragytere.

I 2002 kom også den fransk/vietnamesiske gitaristen Nguyên Lês hyllest til Jimi Hendrix – “Celebrating Jimi Hendrix”. Der får vi møte den rocka Carrington i låter som “Manic Depression” – med fantastisk afrikansk vokal av Aïda Khann, “Voodoo Child”, “Purple Haze” og “If 6 Was 9”. Beintøft og rocka så det holder!

Carringtons andre soloutgivelse på ACT kom i 2004 og heter “Structure”. Der har hun med seg et lekent og litt overraskende lag med den tidligere Yellowjackets-bassisten Jimmy Haslip, den litt på sida-altsaksofonisten Greg Osby og gitaristen Adam Rogers. Her får vi møte en litt mer søkende og eksperimenterende Carrington. Samtidig viser hun oss også sin allsidighet når hun synger Joni Mitchells “Ethiopia” på det samme albumet. Og hvem synger “Purple Haze”? Riktig gjetta!

Terri Lyne Carrington er en både allsidig og fantastisk trommeslager. Dessuten er hun en mer enn kapabel vokalist og bandleder i toppklasse. Mer makt til Terri Lyne Carrington!

Terri Lyne Carrington

The ACT Years

ACT/Musikkoperatørene

Jan Eggum er av typen artist som aldri hviler og som aldri slutter å overraske. Nå har han tatt turen til Brasil – det høres!

Jan Eggum er ustoppelig – heldigvis.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Jeg er så glad for at artister som Jan Eggum (63) finnes. Det er nemlig en garanti for at kvalitetslista ligger høyt og for at kommende generasjoner har noe å strekke seg etter. Slik har det forsåvidt vært i mange tiår allerede og heldigvis er det slik fortsatt.

Eggum er ikke bare en kvalitetsgarantist. I forbindelse med at han runda 60 ga han oss for sikkerhets skyld 60 nye låter og husker jeg ikke feil så spilte han også 60 konserter i samme slengen. De som trodde det var en del av en nedtrappingsplan tok derimot kraftig feil. Og takk for det.

I tillegg til å være en låtskriver av guds nåde og en tekstforfatter som kan fortelle historier som ingen andre, så er Eggum en søkende sjel som veldig gjerne gir seg sjøl utfordringer. Vi har møtt han med den legendariske popgruppa Saft fra Bergen, med Bergen Filharmoniske Selskap, jazzrockbandet Cutting Edge og sammen med tre likesinnede gitarkamerater. Nå har han gitt seg sjøl nok ei utfordring og la det være klart med en gang – Eggum og musikken hans stortrives i akkurat Rio de Janeiro.

Eggum sier sjøl at dette er ei plate han gjerne kunne ha gjort for mange, mange år siden. Han mener at både hans gitarspill, hans tette akkorder og hans til tider bossa-aktige rytmikk egentlig har bedt om et slikt samarbeid lenge og det er bare å si seg hjertens enig. Som sagt og tenkt så gjort og i fjor høst var alt klart. Musikerne til legenden Gilberto Gil takka ja til jobben og da var det bare å kaste seg på flyet med gitar og 12 nye låter i bagasjen.

Eggum og stjernelaget fant tonen (sic) med en gang og vakrere og varmere musikalsk innpakning er det nesten ikke mulig å finne. Som ekstra krydder har også Bergens topp-pianist Dag Arnesen, koristen Tine Taule og en ypperlig strykekvartett bidratt på vakkert vis.

Jan Eggum skriver som alltid tekster som snakker til oss, med oss og om oss. De får oss til å tenke oss om en gang til – en god egenskap kan man trygt si. Med reisefølget fra Rio har dette blitt nok et høydepunkt i Eggums karriere – og de er det mange av.

Jan Eggum

Rio

Grappa/Musikkoperatørene

“Sannheten om livet og døden” er mitt første møte med den engelske krimforfatteren Belinda Bauer. Hun skriver på et originalt og annerledes vis.

Belinda Bauer er noe av det beste fotballøya har å by på i krimverdenen.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Utmerkelsene og godordene har stått i kø for Belinda Bauer som debuterte i godt moden alder for fem år siden med “Blacklands”. Siden har det kommet ei bok i året og med “Sannheten om livet og døden” forteller hun oss “nykommere” at hun er en strålende historieforteller.

Hun bygger opp storyen – i alle fall denne gangen – på et vis som gjør at de som er ute etter å sitte ytterst på stolsetet til siste side før den/de skyldige blir avslørt, blir skuffet.

Etter en litt omstendelig start kommer drapene på rekke og rad. Bauer beskriver med innsikt og svært god menneskekunnskap hva, hvorfor og hvordan det skjer og settingen med den lille engelske landsbyen i Devon gjør at det ikke er så mange mistenkte.

Det er også her Bauer benytter grepet med å fortelle oss hvem morderen er sånn cirka halvveis i boka. Alle andre derimot, skjønner ikke hvem det er og vi blir som lesere sittende å lure på hvem som løser dette først – greier politiet å finne ut av mysteriet eller blir det flere drap før vi kommer i mål?

Når Bauer har valgt å gjøre det på denne måten så er det løst det på et godt vis. Jeg er likevel slik skapt at jeg gjerne vil delta hele veien og “konkurrere” med forfatteren om å finne fram til den skyldige. Den gleden får jeg ikke her og det blir storyens, eller oppbyggingens, svakhet.

PS En av våre store krimforfattere, Tor Edvin Dahl, har oversatt på et glitrende vis, men fotball har han ikke greie på. Da hadde han ikke skrevet “Deretter slo han på annen halvdel av England mot San Marino” – sjøl om det heter second half på fotballøya.

Belinda Bauer

Sannheten om livet og døden

Cappelen Damm

Tore Johansen har fått ja fra alle førstevalga sine. Det har det blitt usedvanlig vakker musikk av.

Tore Johansen leverer både kvalitet og kvantitet.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Foto: Erik Burås/Studio B13

Inspirert av bilder skapt av kunstneren Jannik Abel etter ei reise han var på i India for noen år siden, unnfanga 37 år unge Tore Johansen musikken til det som har blitt hans 15. plate på like mange år. Den overordna tanken bak både bildene og musikken er omsorgen for kloden vi bor på – eller kanskje mangelen på akkurat omsorg. Til tross for jeg ikke kan finne noe direkte likhetstegn mellom musikken og bildene, noe som ikke er noe poeng i seg sjøl heller, er dette nok en gang inderlig og ektefølt musikk fra Norlands trompet. Da er det heller ingen overraskelse at han har fått med seg kremen av norske samt en engelsk stjernemusikant til å forvalte den. Alle fem har tydeligvis oppdaga inderligheten i budskpet til Johansen.

Gard Nilssen, Tore Johansen, Jens Christian Bugge Wesseltoft, Andy Sheppard og Arild Andersen – holder ei stund det.

Hva sies om følgende lagoppstilling: Arild Andersen (bass), Gard Nilssen (trommer), Andy Sheppard (tenorsaksofon) og Jens Christian Bugge Wesseltoft (piano) i tillegg til sjefen sjøl på trompet? Noe forteller meg at Johansen kun har tatt fire telefoner for å få dette laget på plass – her må det nemlig være snakk om førstevalg på alle plasser. Slik er det på papiret og du verden som de leverer i studio også.

Johansen skriver vakker og usedvanlig empatisk og melodisk musikk som en slags hilsen til moder jord – som et slags ønske om at den er meget vel verd å ta vare på. Når Johansen så har med seg et stjernelag som overhodet ikke har noe som helst å bevise og derfor ikke tar mer plass enn det som passer seg, så blir “Earth Stills” en vakker påminnelse om at vi bare har ei jord.

Tore Johansen

Earth Stills

Inner Ear/Musikkoperatørene

Melody Gardot er både uamerikansk og amerikansk på samme tid. Det viktigste er at hun har noe å melde – og det har hun.

Melody Gardot er det nok en gang interessant å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Melody Gardot har vært med på mye og opplevd mye til tross for at hun fortsatt bare er 30 år ung. Hun var utsatt for en alvorlig bilulykke som 19-åring, noe som har preget og fortsatt preger henne. Mens hun var i rekonvalesens skrev hun musikken som hun debuterte med i 2006 og som førte til et brakgjennombrudd da den blei relansert på Verve to år seinere. Verden hadde fått ei ny stemme i ei gate gått opp av blant andre Norah Jones og Madeleine Peyroux. Til tross for de fysiske plagene etter ulykka, hun må alltid bruke mørke briller og stokk, har Gardot vært usedvanlig produktiv og kvalitetssikker. Med “Currency of Man” tar hun nok et steg.

I perioder har Gardot bodd i Los Angeles og tekstene her er henta fra møter og opplevelser hun har hatt med mennesker på skyggesida både der og andre steder. Gardot er et sosialt bevisst vesen som løfter fram temaer som rasisme og annen sosial urettferdighet på et ekte vis.

Musikalsk har Gardot denne gangen bevegd seg et stykke i retning soul, funk, pop og rock, men uten å ta avstand fra sin lett jazza bakgrunn. Eliten av vestkystmusikanter som Vinnie Colaiuta, Dean Parks og Larry Goldings, samt heftige blåsere, gjør dette til et tøft og annerledes uttrykk som kler tekstene godt. Det skal garantert produsent Larry Klein, eks Joni Mitchell på alle slags vis, og som også har produsert Thomas Dybdahl, ha all mulig slags ære for.

Melody Gardot er en artist og ikke minst et menneske i stadig utvikling. Innpakninga er nok ganske så amerikansk, men jeg tror på henne på et vis jeg ikke alltid gjør med artister fra den sida av fjorden. Ekte vare med andre ord.

Melody Gardot

Currency of Man

Decca/Universal

Jaga Jazzist – eller bare Jaga – er et band, et kollektiv, et unikum, ja faktisk et fenomen. Etter 20 år i aksjon er de hippere og sultnere enn noen gang.

Jaga – blant venner og de er det mange av: Lars Horntveth (på huk foran) og resten av Jaga Jazzist, fra venstre Martin Horntveth, Even Ormestad, Andreas Mjøs, Marcus Forsgren, Erik Johannessen, Line Horntveth og Øystein Moen. FOTO: ANTHONY P. HUUS

Jaga, de kalles sjelden noe annet, er altså vennegjengen fra Tønsberg som sakte, men sikkert siden 1994 har skapt et univers som stadig utvider seg. Den like unike klubben Blå ved Akerselva, med Martin Aleksander Korsvik Revheim i spissen som ideologisk fører, var på sett og vis en slags fødselshjelper, men du verden som Jaga i ymse utgaver har vært i stand til å føre seg sjøl videre.

Jeg er ikke blant dem som har vært der fra første stund og vært ihuga fan hele veien. Jaga har kommet til underveis for min del og vokst og vokst og….

Lars Horntveth, en av tre søsken i bandet, har vært og er på mange vis hovedkomponist, produsent og bandleder for galskapen – for det er bortimot uforståelig og irrasjonelt at dette store bandet fortsatt er i live. Grunnen er at gjengen synes at dette har vært og er viktig og at de derfor har prioritert Jaga fremfor mye annet som garantert hadde hjulpet betydelig mer på bankkontoen. Vi som mottakere skal være veldig glade for det.

Denne gangen har L. Horntveth tatt med seg et mobilt studio til Los Angeles, der han har oppholdt seg mye de siste par åra, og spilt inn all musikken sjøl. Etter hvert kom de andre “på besøk” og erstatta sjefens utgangspunkt med sine egne personlige stemmer. Praktisk når alle er opptatt på mange hold som for eksempel Susanne Sundfør, a-ha, Todd Terje og Jonas Alaska. Ikke minst så slapp de lange øvelser og masse krangling 🙂

Musikken låter som alltid Jaga – den kan ikke sammenliknes med noe annet. Ere jazz, ere pop, ere rock? Ja, nei og mye annet. Horntveth har skapt et lydlandskap som er så inviterende og innsmigrende og ikke minst spennende og annerledes at bedre bekreftelse på at Jaga så absolutt fortsatt er på jakt, er ikke mulig å finne.

Jaga Jazzist

Starfire

Ninja Tunes/Playground

Det stilles store forventninger til jazzstipendiatene som hvert år får en unik mulighet til å skape musikk som skal urframføres med Trondheim Jazz Orchestra under Moldejazz. I fjor var det Kristoffer Lo som var den priviligerte. Han skuffa verken i Molde eller når verket «Savages» nå lanseres digitalt og på vinyl.

Trondheim Jazz Orchestra med Kristoffer Lo i sentrum – for et lag!

Da vinneren av stipendet, som har en verdi på rundt 650.000 kroner, ble offentliggjort i 2013, var det nok mange i jazzmenigheta som lurte på hvem i alle verdens dager Kristoffer Lo var. For de fleste hadde han bevegd seg et stykke utenfor jazzboksen til tross for at han hadde sin bakgrunn fra den etter hvert så berømte jazzlinja i Trondheim. For de yngre og de med åpne sinn var Lo derimot et kjent navn: tubaisten, gitaristen, vokalisten, låtskriveren og tekstforfatteren har i løpet av de seineste åra blant annet vært en viktig ingrediens i landets kanskje mest ettertrakta popband Highasakite. Han tilhører enkelt og greit generasjonen som ikke bryr seg nevneverdig om sjangre og båser og det bærer så avgjort «Savages» også preg av.

For 30 år unge Lo, opprinnelig fra Vestby utenfor Oslo, men bosatt i Trondheim også etter at studiene ble avslutta, har 2014 blitt et år han neppe vil glemme. Først tok Highasakite av noe så voldsomt. Ikke bare her hjemme, men over store deler av kloden og bandet har vært på en mer eller mindre uendelig turné. Samtidig har Lo jobba mye med å lage musikken og sette sammen bandet som skulle lage «Savages». Her har det vært om å gjøre å finne tid der den ikke fantes og blant annet på turnébussen med Highasakite i USA har noe av musikken blitt til.

Lo og Trondheim Jazz Orchestra i aksjon i Molde i fjor sommer.

Lo fant raskt ut at sjøl om han ville benytte seg av noen av kongerikets aller mest lovende unge jazzmusikanter, så skulle ikke «Savages» bli noe som likna på tradisjonell jazz overhodet. Musikken, som er spilt inn på Victoria – Nasjonal Jazzscene i Oslo på høstparten i fjor, har elementer fra alt denne usedvanlig frisinna og talentfulle musikanten og komponisten kommer fra og er – det være seg rock, frijazz, pop og hva det enn måtte være. Frihet i måten å tilnærme seg musikk på er en viktig bestanddel i Los musikkanskuelse og energien han makter å få ut i musikken ved hjelp av sine medmusikanter er så voldsom og så tøff at det er sjelden man opplever noe liknende.

Når han har spurt og fått ja fra alle sine favorittmusikanter, det vil si vokalistene Ingrid Helene Håvik, frontfiguren i Highasakite, og Kari Eskild Havenstrøm, gitarist Petter Vågan, fiolinist Ola Kvernberg, saksofonistene og klarinettistene Eirik Hegdal, André Roligheten og Mette Rasmussen, trompeteren Eivind Lønning, trombonisten Erik Johannessen og trommeslageren Gard Nilssen, så lå det meste til rette for at «Savages» skulle bli akkurat slik Kristoffer Lo ønska seg det. Det har blitt mørkt og høyt, stille og vakkert – mye av det livet inneholder. Der befinner Kristoffer Lo seg og du verden så flott det er å få være med han på reisa.

PS Musikken blir utgitt digitalt og på vinyl, ikke på cd.

Trondheim Jazz Orchestra & Kristoffer Lo

Savages

Propeller Recordings/Musikkoperatørene

Når Hovedøen Social Club leverer oss en ny reseptfri dose musikk så er det bare åpne for nok en lang og herlig sommer.

Hovedøen Social Club – ingen over, ingen ved siden.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Ukjent for de fleste av oss, inntil nå i alle fall, så finnes det altså en øystat som lyder navnet Norbania. Staten blei oppdaga ved en tilfeldighet og finnes i det kjente polar-karibiske beltet og har utrolig nok eksistert i i over 80 år! Styreformen beskrives som opplyst overvelde og styres av sekserbanden Hovedøen Social Club. Samfunnet er basert på prinsippene fred, frihet og alt gratis og endelig er de klare med nok et kapittel til sin unike grunnlov – “Salsa til folket!”

Allerede i 2008 fikk vi hilse på Hovedøen Social Club for første gang. De slo gjennom med et solid og livsbejaende smell med “iQue viva Noruega!” allerede i 2008 og fulgte opp med “iAy Caramba!” året etter.

Med Sverre Indris Joner som ideologisk fører, pianist, arrangør og bandleder – og sikkert mye mer – og Sergio Gonzalez på umiskjennelig vokal, der hans usedvanlige sjarmerende, men noe haltende norsk, tok de for seg kjente og kjære norske klassikere som “La meg være ung”, “Jeg vil ha en blå ballong” og “Hun er forelska i lærer´n” på et nydelig, sprudlende og heftig cubansk vis.

Heldigvis eksisterer dette unike samfunnet fortsatt og med “Salsa til folket!” gir de oss mer av det samme – og mere til. Indris Joner har denne gangen tatt for seg alt fra “Tanta til Beate” via “Splitter pine”, “Rompa mi” og “Kjærlighetsvisa” til intet mindre enn “Holmenkollmarsjen” og laga versjoner av dem som vi vel ikke trodde skulle være mulig å frambringe.

Oppskrifta er i utgangspunktet den samme med Gonzalez i front på vokal og med en fyrrig sekstett med masse perkusjon. Denne gangen har Indris Joner også skrevet arrangementene for masse blås og strykere – det låter som storband eller strykeorkester når det passer seg – og det gjør det ofte. Rapperen Don Martin er også hjertelig tilstede på Lillebjørn Nilsens “Bysommer” – tøft!

Nok en gang gir Hovedøen Social Club oss en dose musikk med smil og varme som gjør at reseptbruken her til lands absolutt kan reduseres betydelig denne sommeren. “Salsa til folket!” er den beste medisinen man kan tenke seg faktisk.

Hovedøen Social Club

Salsa til folket!

Grappa/Musikkoperatørene

Team Hegdal kommer aldri til å vinne noe korslag. Det er nemlig dette teamet altfor bra til.

Team Hegdal – et lag med mange sjatteringer.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Eirik Hegdal har vist oss ved en rekke anledninger hvilke kvaliteter han er i besittelse av – først og fremst som komponist og arrangør med Trondheim Jazz Orchestra. Saksofonisten og klarinettisten Hegdal har vi derimot fått høre for lite fra og til – dryppene som kommer fra Team Hegdal er derfor en nyttig påminnelse om hva og hvem han er i en slik liten setting også.

Allerede i 2010 kom “Vol 1” og fortalte oss at kvartetten med Gard Nilssen på trommer, André Roligheten på tenorsaksofon og bassklarinett og Ole Morten Vågan på bass, sammen med sjefen på alt- og barytonsaksofon og klarinett, var et lite kollektiv med noe helt eget å melde. Oppfølgeren, med det naturlige navnet “Vol 2”, med Ola Kvernberg (fiolin) og Mathias Ståhl (vibrafon) som gjester, var en solid bekreftelse og med “Vol 3” tas det ytterligere steg.

Team Hegdal i aksjon.

Kjernekvartetten er fortsatt på plass, men for første gang har Hegdal & Co henta inn pianist – den meget lovende Trondheimsbosatte svensken Oscar Grönberg.

Siden “Vol 3” er en ganske så Thelonious Monk-inspirert ekskursjon så er det bare på sin plass med piano og Grönberg har både sin Monk og sin egen stemme inne.

Hegdals kvaliteter som komponist er ubestritte – alt her har Monk i seg, men samtidig greier Hegdal å sette sitt eget bumerke på alt han gir oss. I en slik setting som denne kvintetten får alle plass og rom til å vise seg fram og her har vi med noen av landets – og verdensdelens for den sakens skyld – aller beste solister å gjøre. De stortrives i hverandres selskap og det låter spennende og originalt fra start til mål.

Team Hegdal har gjennom alle sine tre utgivelser vist oss at de har noe eget og virilt å fare med. Det er bare å glede seg til “Vol 4” allerede nå.

Team Hegdal

Vol 3

Particular Recordings/MusikkLosen

Bluesvokalisten Bessie Smith er glemt av de fleste. Nå kommer filmen om hennes liv og musikk med Queen Latifah i hovedrolla. Det bør vekke nye generasjoner.

Bessie Smith – med tilnavnet The Empress of the Blues.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Bessie Smith (1894 – (mora mente hun var født i 1982) -1937), er uten tvil en av de mest innflytelsesrike bluessangerne i historia. Giganter som Janis Joplin, Odetta, Billie Holiday og Bob Dylan er alle inspirert av henne og det er uomtvistelig at hun la grunnlaget for alle de som kom etter. Da bluesen slo gjennom for fullt i USA på 1920-tallet fikk hun tilbud om platekontrakt med Columbia Records og debutplata hennes solgte nærmere en million eksemplarer – et utrolig antall på den tida.

Bessie Smith forlot tida på en tragisk måte. Hun blei utsatt for ei alvorlig trafikkulykke i Clarksdale, Mississippi. Hun blei bragt til nærmeste sjukehus, men det viste seg å være et “hvitt” sjukehus. Før ambulansen rakk frem til det “svarte” sjukehuset var Smith allerede død.

Nå har akkurat filmen om hennes liv, som enkelt og greit heter “Bessie”, hatt premiere og hvis HBO Films lever opp til sitt rykte så har vi mye å se fram til. Filmmusikken er det ikke mye å klage på i alle fall.

En av Smiths nåværende arvtakere, Queen Latifah (45), spiller hovedrolla i filmen. Med solid bakgrunn både som sanger, låtskriver, plateprodusent, rapper, skuespiller, talsperson og forfatter så er Queen Latifah som skapt for rolla.

Queen Latifah med ei flott bakgrunn for å spille – og synge – Bessie Smith.

Queen Latifah synger seks av de 17 sangene mens avslutningslåta, “Gimme a Pigfoot and a Bottle of Beer”, er en remix der Queen Latifah “møter” keiserinna – Bessie Smith.

Ellers inneholder soundtracket en blanding av låter med historisk sus over seg med Louis Armstrong, Kid Ory, Fats Waller og Sippie Wallace og innspillinger henta fra Ma Rainey og Smiths repertoar med Vince Giordano & The Nighthawks, Carmen Twillie, Tamar-kali og jazzens kanskje største vokaltalent akkurat nå, Cécile McLorin Salvant.

Soundtracket er i alle fall strålende på alle slags vis og Queen Latifah viser seg å være i stand til å hylle Bessie Smith, som sang med et intenst og rått uttrykk, på et flott vis uten å prøve å imitere henne. Så er det bare å håpe at filmen lever opp til musikken og får fortalt den sterke og tragiske historia om Bessie Smith slik ei keiserinne bør hylles.

Diverse artister

Bessie – Music from the HBO Film

Legacy/Sony Music