Vakkert, sterkt og sårt

Benedicte Torget og Øystein Sevåg har møtt Karin Boyes lyrikk og verden som kanskje ingen andre har gjort før.

Øystein Sevåg og Benedicte Torget har all grunn til å være fornøyd.

Den svenske lyrikeren Karin Boye (1900-41) bli av mange regna som den aller største i vår del av verden og heldigvis blir stadig nye generasjoner oppmerksom på henens lyrikk og livsvisdom. Etter et kortvarig ekteskap, stod hun fram relativt åpent som lesbisk – noe som var forbudt i Sverige på den tida – og i 1941 blei livet for tungt å bære henne og hun valgte å forlate tida.

Karin Boye – et tragisk liv og et stort forfatterskap.

Benedicte Torget er en av dem som oppdaga Boyes lyrikk allerede i tenårene. Hun kjente igjen lengselen hos henne og gleden over naturen. Etter ei 20 års pause fant Torget tilbake til dette unike og tidløse universet – til hennes evne til å se livet i et frø, som hun sier.

Benedicte Torget synger vakkert og har skrevet nydelig musikk.

Her har hun gjennom mange år jobba med å komponere musikk til 13 av Boyes udødelige dikt og måten hun tolker dem på som en usedvanlig uttrykksfull vokalist er med på å gi dem nytt liv. Mange av oss kjenner “Ja visst gör det ont”, og det såre, sterke og vakre diktet er med, men de 12 andre holder også samme standard og viser bredden i Boyes livsanskuelse og Torgets måte å gi tekst liv på.

Øystein Sevåg spiller vakkert og har skrevet flott musikk.

Pianist, komponist og arrangør Øystein Sevåg er den perfekte makker for Torget her med sin inderlige og vâre måte å kle lyrikken, stillheten og budskapet på. Han vet akkurat når han skal være der og ikke minst vet han når det er riktig å holde seg borte.

Sevåg og Torget sammen med en glitrende strykekvartett har gått inn i Boyes verden.

Sammen med en flott norsk strykevartett på mange av spora og Macedonian Radio Symphonic Orchestra på noen, blir “Karin Boye sånger” et storverk bortenfor sjangre som kommer til å leve i mange tiår framover. Denne musikken og denne lyrikken har nemlig tidløshetens stempel på seg og Benedicte Torget og Øystein Sevåg har skrevet seg inn i historiebøkene. Vakkert, sterkt, sårt og mye, mye mer.

Benedicte Torget – Øystein Sevåg

Karin Boye sånger

Present Recordings/Musikkoperatørene

Tre flotte jenter

Norah Jones goes country? Ingen bombe akkurat og hun gjør det på et elegant vis med to gode venninner.

Puss n Boots in action.

Etter at Norah Jones, som er datter av den indiske mestermusikanten Ravi Shankar, slo gjennom med et brak som jazz – light – artist for noen år siden, så har hun støtt og stadig kryssa musikalske grenser. Samarbeidet med Willie Nelson fortalte oss også at hun hadde et stort hjerte for countrymusikk og med trioen Puss n Boots står hun virkelig fram som fullblods countrymusikant.

Puss n Boots, som sannsynligvis er et lite ordspill på tegneseriefiguren Puss in Boots, er en vennegjeng som består av Sasha Dobson, på vokal, gitar, bass og trommer, Catherine Popper på vokal, bass og gitar samt Jones på vokal, gitar og fele. Dobson har også solide jazzrøtter og har jobba i bandet til Jones, mens Popper er mer direkte tilknytta countrysjangeren.

Tre jenter som trives i hverandres selskap.

Nå er det slik at country ikke er sjangeren jeg kan mest om, men det de tre gir oss her er 12 låter, tre av dem live fra en konsert i Brooklyn, som delvis er skrevet av Dobson og Popper mens resten er kjente låter fra blant andre Tom Paxton – “Leaving London”, Robbie Robertson – “Twilight” og Neil Young – “Down by the River”.

Dette er moderne country – et godt stykke fra Jim Reeves for å si det sånn. Urban country for å si det sånn og det er nok ikke tilfeldig at liveopptaka er gjort i tjukkeste New York og at skiva kommer ut på “jazz-selskapet” Blue Note. Det sier også en hel del om hvor den relativt nye sjefen for Blue Note, Don Was, ønsker å ta selskapet.

Jentene synger tøft, stemmene klinger fint sammen, de stortrives sammen – med andre ord: Yeehaw!

Puss n Boots

No Fools, No Fun

Blue Note Records/Universal

I tankeland

Skyggespill – det vil si Kjetil Husebø – skaper stemninger med sine allehånde elektroniske instrumenter og duppeditter som det er godt å oppholde seg i.

Skyggespill alias Kjetil Husebø skaper flotte stemninger.

Foto: Francesco Saggio

Knapt 40 år unge Kjetil Husebø er en musikant, komponist og produsent som har passert under de fleste radarer. Det til tross for at han to soloalbum, “Sources” og “Contradictions” og to samarbeidsprosjekt under paraplyen Optical Substance mellom 2005 og 2013. Mitt eneste møte med Husebø er “Contradictons” fra 2012 der hans spilte solopiano i tillegg til live elektronikk og sampling.

Under navnet Skyggespill tar det hele ei ny retning – her fokuseres det utelukkende på elektroniske lydlandskap.

Kjetil Husebø er også en spennende pianist.

Foto: Fridtjof Wesseltoft

Husebø og Skyggespills inspirasjonsliste inneholder navn som Biosphere, Deathprod, Christian Fennesz, Chris Watson, Richard Devine og György Ligeti. Det forteller oss en hel del om hvor Skyggespills landskap befinner seg. De fire “låtene” varer cirka en halvtime og skaper stemninger som er både spennende og unike. Skyggespill bruker sjøl betegnelser som maksimalistisk, minimalistisk, flytende, kaotisk og mørk om musikken sin og det er ikke vanskelig å slutte seg til det. Dette er musikk uten en melodisk eller rytmisk kjerne, men som det likevel er lett å følge og ta del i.

Skyggespill skaper en lydverden han er alene om og skal ha mye kreditt for både mot og kreativitet.

Skyggespill

Morphing Between Spaces and Phases

Optical Substance Productions/Musikkoperatørene

Fantastiske epler

Kollektivet Eple Trio feirer 10 års jubileum med et visittkort som forteller oss at bandet aldri har vært bedre.

Sigurd Hole, Andreas Ulvo og Jonas Howden Sjøvaag er klar for hva og hvor det skulle være.

Eple Trio har siden de tre møtte hverandre på Norges Musikkhøgskole for 10 år siden gitt oss stadige drypp gjennom flotte konserter og, med “Universal Cycle”, fire cder der de har fortalt oss at de har nekta å stå stille. Eple Trio har vært i stadig utvikling og det har vært herlig å møte opp på stasjonen hver gang for å høre hvor de til enhver tid har vært og hva de har hatt å melde. Der de er nå anbefales det å stikke innom og la seg forføre – det er nemlig så fantastisk personlig og vakkert at det bare er å gi seg ende over.

Som på de tidligere utgivelsene så er det egenkomponert materiale trioen presenterer for oss. Det er trommeslager Jonas Howden Sjøvaag og pianist Andreas Ulvo som står for låtene – bassist Sigurd Hole bidrar absolutt også, men ikke som komponist denne gangen.

Howden Sjøvaag er forresten en fantastisk multikunstner som både fotograferer, skriver godt og lager utmerka cover design.

Stilige karer – stilig musikk.

De ni låtene, seks av Howden Sjøvaag og resten av Ulvo, er alle usedvanlig melodiske og vakre. De som vil få en anelse om at dette kan bli klissete, kan ta det helt med ro – musikken er kontemplativ, ekte, personlig og usedvanlig sterk. Trioen har utvikla et eget språk og en empati og en spilleforståelse, som det heter i fotballen, som gjør at Eple Trio sitt bumerke er lett gjenkjennbart hvor de enn måtte dukke opp.

Når så trompetgigant Mathias Eick nok en gang dukker opp som gjest på tre av spora og gitarist Ivar Grydeland, mest kjent fra frijazzverdenen, gjør det samme på to spor, så blir “Universal Cycle” noe som likner på en klassiker fra en av jazzverdenens hippeste utvida “pianotrioer”.

Gjør deg sjøl og noen du bryr deg om en tjeneste denne høsten: gå til anskaffelse av “Universal Cycle”. Verden kan absolutt bli et bedre sted å være etterpå.

Eple Trio

Universal Cycle

Shipwreckords/Musikkoperatørene

Funky så det holder

Et av klodens tøffeste jazzband – Medeski Martin & Wood – møter en av de hippeste gitaristene på Tellus, John Scofield. Slikt blir det saker av!

Stjernelag med ryggen mot veggen.

Helt siden begynnelsen av 90-tallet har Medeski Martin & Wood innehatt en av pallplassene innen den hippe fusiongata der det glatte fusionuttrykket har vært langt borte. Tangentmann John Medeski, trommeslager og perkusjonist Billy Martin og bassist Chris Wood har laga sitt eget uttrykk som har snakka både til jazzfolket og til rockemennesker og ikke minst på jambandscena etablerte raskt MMW seg som et av de ledende banda.

På sett og vis var forbindelsen til en av supergitaristene over there, John Scofield, ganske åpenbar – han har røtter i omtrent de samme uttrykka og sjangrene som MMW. I 1998 møttes de på skive for første gang da MMW var “backingbandet” til Scofield på ” A Go Go”.

Scofield og Medeski Martin & Wood in action.

Siden den gang har de “to” holdt kontakten både i studio og på turné med ujevne mellomrom – til stor glede for både for dem og for et stort publikum kloden rundt. Med “Juice” tar de nok et nytt steg og sjøl om de ikke sprenger noen grenser med dette prosjektet, så skaper de nok en gang en hyggestund på tvers av sjangergrensene.

Her får originalmateriale skrevet av alle de fire involverte, samt coverversjoner av Eddie Harris´”Sham Time”, Doors-klassikeren “Light My Fire”, Creams “Sunshine of Your Love” og Dylans udødelige “The Times They Are a-Changin´”. Alt er gjort med hjerte og sjel – dette er amerikansk musikk gjort av fire herrer som er blant de aller hippeste uansett sjanger. Tøft og tildels urfunky er det.

Medeski Scofield Martin Wood

Juice

OKeh Records/Indirecto Records//Sony Music

Nordisk råd

Den danske pianisten Simon Toldam står for noe av det mest spennende av det som kommer ut fra våre naboer i sør. Hyggelig er det også at norske Knut Finsrud er en viktig bidragsyter.

Simon Toldam Trio har noe eget å fare med.

Mitt første møte med Toldam var med trioens debutskive “Sunshine Sunshine or Green as Grass”. Det var intet mindre enn et usedvanlig og hyggelig møte, og her forlenger Toldam, sammen med bassist Nils Davidsen og den “ukjente” norske trommeslageren Knut Finsrud, hyggen.

“Kig Op 14” er den første av to skiver som kommer ut av noe som må ha vært to svært så kreative dager i slutten av mars – del to er planlagt i april neste år.

Knut Finsrud, Nils Davidsen og Simon Toldam legger lista høyt.

Det denne trioen gir oss, med utgangspunkt i et dusin Toldam-komposisjoner, er en slags musikalske hverdagsbetraktninger som også Toldam gir oss små verbalfilosofiske ledetråder med på veien i omslagsheftet.

Musikalsk er dette en nesten sjangerutslettende reise med alt fra vare stemninger, via minimalistiske lydlandskap til folkemusikkliknende observasjoner og til spor det swinger heftig av og ballader man kan drømme seg bort i. Dessuten er det noe som forteller meg at Toldam ikke har mye mot Thelonious Monks tankeverden.

Med utmerka og empatisk assistanse fra Davidsen og Finsrud – hvorfor har denne utmerka og usedvanlig lyttende trommeslageren passert under radaren her hjemme? – bekrefter Simon Toldam Trio at de har noe helt spesielt å melde. Måtte de legge turen innom Harald og Sonjas rike også så snart som mulig.

Simon Toldam Trio

Kig Op 14

ILK Records/DME

Virtuosen fra skogen

Trekkspilleren, eller akkordeonisten, Frode Haltli fra Våler i Solør er blant de som kan “alt”. Her gir han oss nok et bevis – mutters aleine.

Frode Haltli trives og vi trives med han.

Frode Haltli begynte å spille trekkspill allerede som 7-åring og viste raskt et voldsomt talent. På sett og vis har det gått slag i slag for den snart 40 år unge usedvanlig allsidige musikanten som på veien fram til hit blant annet vant Talentiaden i NRK som 16-åring samt sju NM i trekkspill! Seinere har studier både på Musikkhøyskolen i Oslo og ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium vært med å utvide horisonten hans betydelig og nå framstår han som en bortimot komplett musikant – uansett sjanger og uttrykk. Om det dreier seg om folkemusikk, bluegrass, jazz eller klassisk musikk – Haltli stortrives tydeligvis uansett og han har også et stort navn kloden rundt for sitt uttrykk og sin virtuositet.

Frode Haltli sammen med en av sine helter – Arne Nordheim.

Denne innspillinga er gjort i det etter hvert så ettertrakta Emanuel Vigeland-mausoleet i Oslo. Der har artister som Diamanda Galas, Huntsville, Susanne Sundfør og Stian Westerhus også vært og årsaken er den enorme akustikken og lange delayen som dette rommet skaper. Som Haltli sier så blir rommet en aktiv medspiller som forandrer musikken og spillet hans radikalt. Den akustiske framføringa blir re-mixa live av et rom med en etterklang som varer i 20-30 sekunder!!!!

I september 2009 tok Haltli med seg tre komposisjoner, to av italienerne Salavatore Sciarrino og Aldo Clementi og ikke minst Arne Nordheims “Flashing”, som Haltli hadde spilt helt siden tenårene, og skapte stemninger og spenninger i det unike rommet foran et spent publikum som vi andre endelig får oppleve nå.

“Vagabonde Blu” viser en søkende, og finnende, Haltli med evne til å gå djupt inn i de minste små detaljer, utforske dem og sette sitt eget helt unike bumerke på dem. Dette er krevende, utfordrende og vakker musikk som Frode Haltli gir liv til og som nok en gang bekrefter at han er en musikant i ypperste verdensklasse – nesten uansett sjanger.

Frode Haltli

Vagabonde Blu

HUBRO/Musikkoperatørene

Flott ny stemme

Franske Cyrille Aimée har det meste som skal til for å bli en av jazzens nye store stemmer.

Cyrille Aimée – utstråling så det holder.

Noe av det fascinerende og spennende med det å ha privilegiet å skrive om musikk, er at det fra tid til annen dukker opp navn ut fra det store intet. Den franske 30-år unge vokalisten Cyrille Aimée tilhører den kategorien og det skal ikke mange gjennomlyttinger til for å slå fast at det kan være i framtidig storstjerne vi har med å gjøre.

Cyrille Aimée har spilt på gatehjørner og på store scener.

Allerede som lita jente stakk Aimée ut av soveromsvinduet for å høre på stringswingmusikantene som spilte på den lokale Django-festivalen. Det var liksom ikke noen tvil om hvor veien gikk og fascinasjonen for sigøynerne og det heftige musikalske uttrykket har blitt værende. I 2007 vant Cyrille Aimée, som offisielt heter Daudel til etternavn, publikumsprisen under Montreux-festivalen. Det førte til at hun fikk råd til å gi ut sine to første skiver på små selskaper før turen gikk over til USA og studier i New York. Der har stadig flere fått både øyne og ører opp for henne og med “It´s a Good Day” kan hun rett og slett få det store gjennombruddet på begge sider av Atlanterhavet.

Med ei herlig, varm og sensuell stemme – hun synger glitrende på både engelsk og fransk – tar hun for seg kjente låter som “Where or When”, “Caravan” og “Love Me or Leave Me”, litt mindre kjent materiale og noe originalstoff på et vis som gjør forventningene og begeistringa stiger for hver lytt. Sammen med et ytterst empatisk band bestående av to gitarister, bassist og trommeslager tar Cyrille Aimée med seg alt fra stringswingtradisjonen til mer moderne utrrykk og hun har fullt grep om alt.

De seineste åra har vokalister som Diana Krall og Norah Jones lagt veden for sine føtter. Det er ikke umulig at Cyrille Aimée blir den neste på stjernehimmelen – hun har alt som trengs.

Cyrille Aimée

It´s a Good Day

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Hvilke møter!

Bjørn Solli, som har droppa mellomnavnet Vidar i forbindelse med denne utgivelsen, beskriver sine møter med et sted, mennesker og medmusikanter på et inderlig vis.

Bjørn Solli forteller oss hvilke nære forbindelser han har fått både til stedet Lyngør og menneskene der.

Til tross for at han bare har runda 35, så har Bjørn Solli vært mer enn tilstede i mange år allerede. I ymse konstellasjoner har han vist en usedvanlig musikalitet etter at den store hop blei oppmerksom på han gjennom trioen Solid! for første gang. Etter utdannelse på jazzlinja i Trondheim rundt tusenårskiftet har Skiensgutten vist seg mer enn dugende i en rekke sjangre fra stringswing, via bebop til mer moderne akustiske sjangre som hardbop med solid souljazz-inspirasjon. Både som sanger, gitarist, komponist og bandleder har Solli imponert med sitt varme, hardtswingende uttrykk og i flere år har han også markert seg gjennom flere opphold i jazzens “hjemland” New York.

Stjernelaget som har skapt forbindelsen Lyngør – New York: Fra venstre Matt Clohesy (bass), Bjørn (Vidar) Solli, Ingrid Jensen (trompet), Bill Stewart (trommer), Aaron Parks (piano) og Seamus Blake (saksofoner).

Foto: Haggai Cohen-Milo

Sjefen i aksjon i studio i Brooklyn under innspillinga.

Foto: Haggai Cohen-Milo

For sju år siden blei Solli introdusert for naturperla Lyngør på Sørlandet og mange av menneskene som tilbringer store deler av året der via sin gode venn, jazzjournalisten og musikanten Erling Wicklund. Det har ført til et “forhold” som tydeligvis har det meste i seg til å bli evigvarende. Solli spiller der nede flere ganger i året og har knytta nære bånd til ekteparet Kari og Ronnie Laurendz som har gjort mye for å legge forholda til rette for at det skal skje magiske ting også på musikkfronten. På andre fronter har det allerede skjedd magiske ting – Solli gifta seg der med sin kjære Maria for tre år siden!

Vinteren 2012 fikk Solli og Ronnie Laurendz ideen om å skape musikk som skulle unnfanges i Lyngør, men spilles inn i New York samt at volum 2 skulle unnfanges over there, men spilles i Lyngør. Som sagt så gjort og i mai i fjor gikk drømmelaget i studio i to dager etter en dags øvelse og resultatet har blitt – magisk.

Solli kjente alle fra før etter sine år i New York, men som band hadde de aldri spilt sammen før. Det er bortimot utrolig, men slik det er med glitrende jazzmusikanter så skjønner de hverandre bortimot intuitivt. Solli har skrevet ni låter med forskjellig slags temperatur fra de vakreste ballader til heftigere temposaker og alt er i den melodiske gata med røtter i amerikansk jazz fra 50- og 60-tallet. Alt har henta sin inspirasjon fra Lyngør, noe Solli beskriver på et informativt vis i omslagsheftet. Med medmusikanter fra den aller øverste hylla som Blake, Jensen og Stewart – kanskje en av verdens hippeste trommeslagere – har det musikalske inntrykket av Lyngør også blitt det aller beste. Her finnes det uante mengder musikalsk hygge og varme og inntil volum 2 dukker opp, så er det bare å kose seg i vei.

PS Det eneste jeg fortsatt lurer på er hvorfor Vidar ikke fikk være med? Urettferdig spør du meg!

Bjørn Solli

Aglow: The Lyngør Project Volume 1

Lyngør Records/MusikkLosen

Verdensklasse

Ola Kvernberg har fortalt oss mange ganger at han er i besittelse av et unikt talent. Med “The Mechanical Fair” tar han det endelige steget helt til topps.

Ola Kvernberg har it-faktoren også.

Det begynner å bli ei stund siden en rødkinna Ola Kvernberg stod på gata under Moldefestivalen sammen med trekkspilleren Heine Bugge og sjarmerte de forbipasserende. Siden den gang har karriera skutt voldsom fart og det som i utgangspunktet kanskje så ut til å bli ei ny grein på stringswing-treet, har nå blitt både det og mye, mye annet.

Nesten hver gang vi støter på Kvernberg så har han noe helt nytt og annerledes å by på. Han har blitt stadig mer moderne i uttrykket sitt og med storverkene “Liarbird” i Molde og “Mechanical Fair” på Kongsberg, så har Kvernberg etablert seg i toppen i en sjanger som nesten er fullstendig grenseløs.

Både som fiolinist, komponist og bandleder er Ola Kvernberg i verdenstoppen.

I 2012 blei Kvernberg Kongsbergfestivalens store pris og sommeren etter “nedbetalte” han for prisen med premieren på “The Mechanical Fair”. Sammen med et stjernelag med Even Helte Hermansen på gitar, Erik Nylander på trommer og diverse, og brødrene Ole Morten og Petter Vågan på bass og gitar, bergtok Kvernberg premierepublikummet med et totalt unikt verk.

Nå har Kvernberg tatt nok et steg. Med utgangspunkt i Kongsberg-verket har han nå skrevet mer musikk og inkorporert de strålende TrondheimSolistene – et kammerensemble på 16 musikanter som trakterer fioliner, bratsjer, celli og bass. Kvernberg har henta inspirasjon fra klassiske giganter som Stravinskij, Ligeti og Arvo Pärt, men samtidig beholdt sitt jazzikalske fundament.

Kvernberg og hans medmusikanter har greid å sette sammen de forskjellige impulsene til et uttrykk og et verk som løfter sjefen opp i ultraklassen. Han kan nå inviteres til jazzfestivaler og kammermusikkfestivaler om hverandre – hans musikk her snakker til alle.

Dette er musikk så varm, så sterk og så personlig at uansett hva Ola Kvernberg vil finne på videre i karriera si så vil det bli stående som et høydepunkt.

Ola Kvernberg er i verdensklasse både som fiolinist, kompionist og som musikalsk tenker.

Ola Kvernberg & The Trondheim Soloists

The Mechanical Fair

Jazzland Recordings/Universal