Tor Hammerø

Highasakite er et av landets aller mest populære band og har lagt store deler av verden for sine føtter. Til tross for det har flere av bandmedlemmene, blant andre Marte Eberson, flere andre jern i ilden. Kristoffer Lo har heller ingen ambisjon om å ligge på latsida.

Kristoffer Lo har usedvanlig mange spennende bein å strå på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Foto: André Løyning

Kristoffer Lo har ved en rekke anledninger vist oss at han er en usedvanlig allsidig og ustoppelig musikant med en tilnærmingsmåte til musikk som ikke kjenner noen grenser. Det er noe som heldigvis preger mange fra de oppvoksende generasjoner – de er sjangerfrie og utstyrt med åpne sinn. Det gjør at vi som lyttere/publikummere ikke vet hva som venter rundt neste sving – kanskje ikke de sjøl heller?

Inni mellom jobber kloden rundt med Highasakite, ny skive på gang, Spellemann-nominasjon for bestillingsverket "Savages" sammen med Trondheim Jazzorkester, så har Lo tatt med seg tubaen, flugabonen og alle effektmaskinene sine til Ryvingen fyr utenfor Mandal – Norges sørligste fyr.

Med stormen piskende på utsida av den vel 20 meter høye stålkonstruksjonen – noe Lo garantert har tatt med seg iunnfangelsen av "The Black Meat" – har han skapt musikk på sett og vis så langt unna Highasakite som vel mulig. Dette musikalske "kjøttstykket" – som invaderer deg på en både besnærende og truende måte – består av tre deler som byr på stemninger og vekker assosiasjoner som ingen andre enn Kristoffer Lo kunne ha skapt.

Musikken er tung, seig, dvelende – den gir både seg sjøl og oss tid til å komme videre – og den forteller oss hvilket unikt musikalsk og personlig vesen unge Lo er. "The Black Meat" er nok en bekreftelse på at Kristoffer Lo har noe høyst personlig å melde og hva som kommer rundt neste sving er jeg enda mer spent på. Kanskje han også?

Kristoffer Lo

The Black Meat

Name Music & Publishing/Musikkoperatørene

Chick Corea er verdens kanskje mest lekne pianist. Béla Fleck er verdens kanskje mest lekne banjoist. Når de så møtes foran et begeistra publikum så blir det musikalsk lek ut av det jeg nesten ikke kan huske å ha hørt maken til.

Så moro hadde Béla Fleck og Chick Corea det. Like moro er det å få oppleve dem i heimen også!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For rundt ti år siden fant Chick Corea og Béla Fleck ut at de ville gjøre noe sammen. Egentlig var det Corea som fant det ut – banjomester Fleck som stort sett bevegde seg i bluegrassens yttergrenser hadde vært en Corea-beundrer i en årrekke, men hadde ingen tro på at han hadde noe sammen med den store jazzmusikeren å gjøre. Han mente han ikke hadde tilstrekkelig harmoniske oversikt, men da svarte Corea at det skulle han ikke tenke på. Bare gjør det du pleier å gjøre, så skal jeg sørge for at det funker, mente Corea som feirer sin 75-års dag i Molde om noen måneder. Som sagt så gjort og i 2007 ga de ut "The Enchantment" som fortalte publikum verden rundt at Fleck ikke hadde noen grunn til å bekymre seg.

Etter 55 konserter verden rundt de seineste åra, der alle blei tatt opp, fant herrene nå ut at de ville gi ut en dobbelt live-cd med det beste av det beste. Etter at de hadde lytta gjennom absolutt alt de hadde gjort sammen, falt de ned på cirka 20 låter med det meste innabords.

Her får vi en blanding av musikalsk ekvilibrisme, et mesterskap på de to instrumentene som det vel ikke finnes maken til, et samspill av en annen verden og så mye musikalsk humor – også verbalt av og til – som det nesten ikke er mulig å ønske seg. Hvis idrettsuttrykket å spille hverandre gode skal brukes i musikkesammenheng noen gang, så er det akkurat i dette festlaget.

Musikken er delvis skrevet av Corea, delvis av Fleck – også en bluegrass-låt faktisk og Corea fikser sjølsagt det også – og vi får noen av hitlåtene til far, "Armando´s Rhumba" avslutter ballet, pluss en obskur klassisk låt også som det blir et herlig resultat av.

Chick Corea og Béla Fleck har skapt en duo som har laga fest verden rundt. Nå er de klar til å komme hjem til deg også – det er bare å åpne dørene og ørene. Dette er stas!

Chick Corea & Béla Fleck

Two

Stretch Records/Concord Jazz

Tone Hulbækmo har hatt si egen stemme både som vokalist og som harpist helt siden vi fikk stifte bekjentskap med henne på begynnelsen av 80-tallet. Nå viser hun oss det i større grad enn noensinne.

Tone Hulbækmo med den unike harpa si.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Det aller viktigste for en musikant er å finne sin egen vei med sin egen stemme. For Tone Hulbækmo har det vært like naturlig som å nyte naturen – og være en del av den. Helt siden hun viste seg fram for et større publikum for første gang med "Kåmmå no" i 1983 har hun vært en foregangskvinne når det gjelder å ta folkemusikken inn i vår tid samtidig som hun har hatt voldsom respekt for hvor den kommer fra.

Når hun nå hilser oss med "Stifinner" så har hun funnet fram til en tittel som passer utmerket både på musikken og henne sjøl. På denne dobelt-cden så sier hun at hun ønsker å presentere oss for en personlig musikalsk verden som både er moderne og tidløs og med elementer fra folkemusikk, middelalder og blues – intet mindre. Dessuten inkluderer hun elementer av rap (!), "syngesnakking", spoken word og deklamasjon – musikken er delvis instrumental og delvis med vokal – og de som sitter igjen med en følelse av at hun nok en gang har makta å skape noe som er hennes helt eget uttrykk, har helt rett i det.

I sentrum står stemma hennes og ikke minst den norske harpa som hun mer eller mindre egenhendig har tatt vare på og løfta fram. Når hun så omgir seg med så utmerkede og allsidige musikanter som ektemann Hans Fredrik Jacobsen på gitar, fløyter og en masse annet, sønnene Alf og Hans Hulbækmo på tangenter, munnspill, trommer, munnharpe og sag, Ellen Brekken på bass, Heida Johannesdottir Mobeck på tuba og Rob Waring på marimba, så er det ikke veldig vanskelig å legge sammen at "Stifinner" – med tekster av blant andre Alf Prøysen, Ove Røsbak, Halldis Moren Vesaas og Hans Børli – har blitt et flott, ekte, allsidig og varmt visittkort nok en gang fra Tone Hulbækmo.

Tone Hulbækmo

Stifinner

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Ryktene har gått høyt og lenge om vokalpop-trioen No. 4. Og jeg bryter sammen og bekrefter: de er så bra, morsomme og originale som ryktene vil ha det til.

No. 4 har mye å by på allerede fra første sekund. Sjefen for de morsomme historiene, Emilie Christensen til venstre, og så følger Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Etter å ha møtt hverandre på Foss videregående i Oslo for maaaange år siden, har venninnene Emile Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek holdt sammen. De store ambisjonene har vel kanskje ikke vært tilstede og gruppa har forandra navn fire ganger underveis, men uansett så skjer det nå noe enkelt og greit fordi de er så bra.

På sett og vis har No. 4 vært et hobbyprosjekt, men via en reklamelåt for Widerøe for et års tid siden så kjente vel opp til flere at her var det potensiale til noe mye mer.

Christensen har skrevet dusinet fullt av strålende tekster med masse intelligent humor – mange sjømil unna platte poptekster vi blir bombardert med overalt. "Føkk lunsj" og "Jeg har aldri sett elg" er bare to eksempler på tekster – og låter – som har alt i seg til å bli klassikere. Såpass!

De tre gir oss harmonier som er sjelden i norsk – og kanskje også internasjonal – popmusikk. Det er så vakkert og deilig å høre på at det bare er å lene seg tilbake og nyte. Christensen og Mohn har også skrevet musikken mens Witek er med på å arre de ut.

På et av spora er også Mattis Herman Nyquist med på vokal og Harald Lassen bidrar med sin saksofon og ellers det instrumentale bakteppet akkurat så smakfullt og elegant det skal være med en så bra vokaltrio i front. Vokalen er heldigvis miksa akkurat så langt fremme som den bør med så mye vakker vellyd og innhold som det er verdt å få med seg.

Hos Emilies pappa, den verdensberømte trommeslageren Jon Christensen, er det ikke alltid like enkelt å finne eneren. Det skal jeg love dere det er hos hans og Ellen Horns meget talentfulle datter. Jeg er megafan allerede! Nå har No. 4 blitt husband hos Else Kåss Furuseth i "Det er lov å være blid" og enda flere vil bli oppmerksom hvor bra de er. Skal de bytte navn nok en gang bør det bli til No. 1!

No. 4

Henda i været

Arch Records/Tiger Safari AS

Den skotske forfatteren Ali Smith har skrevet en av de merkeligste romanene jeg har lest. Samtidig er "Begge deler" også en av de mest fascinerende.

Ali Smith makter på en unik og forunderlig måte å ta deg med til steder du ikke ante fantes.

Ali Smith (54) regnes for å være en av de viktigste forfatterne i Storbritannia i dag. Hun har vært finalist til Booker- og Orange-prisen og hun vant Whitbread-prisen for "The Accident" i 2005 – en roman som også er oversatt til norsk under tittelen "Levende bilder".

"Begge deler" er mitt første møte med Smith. Det tok meg kort tid å skjønne at jeg hadde med ei helt spesiell forfatterstemme å gjøre. Først blei jeg forvirra, så blei jeg pirra og ganske så raskt fascinert over en måte å fortelle en historie – eller to – på som jeg aldri har vært utsatt for tidligere.

Det høyst spesielle grepet Smith bruker her er at hun forteller to historier. Den ene omhandler veggmaleren Francesco del Cossa i Italia foregår og blir fortalt fra det århundret han/hun levde -på 1400-tallet. Den er spennende og annerledes i seg sjøl og hvordan Smith har funnet fram til historia er fascinerende nok som en enkeltstående fortelling.

Når Smith så på et usedvanlig elegant vis kobler veggmalerhistoria sammen med en engelsk familie på 2000-tallet, så blir dette til en type dobbeltroman som jeg aldri har opplevd tidligere. Smith makter å skape fobindelseslinjer som er så nøye og smart uttenkt at det bare er å stille seg i beundrerskaren.

Merete Alfsen har gjort en formidabel oversetterjobb og Ali Smith har kjapt tatt plass som en framtidig favorittforfatter. "Begge deler" likner nemlig ikke på noe annet som har vederfaret mitt sinn.

Ali Smith

Begge deler

Forlaget Oktober

Kari Harneshaug kommer fra Harøya utenfor Molde, men har ikke rukket å bli 30 år ennå. Til tross for det gir hun oss sitt tredje visittkort og at det er en låtsnekrer og vokalist av sjeldent kaliber vi har med å gjøre, tar det ikke mange runder å fastslå.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Kari Harneshaug – nok ei strålende stemme fra havgapet.

Harøya altså. Der har også søstrene Ane Brun og Mari Kvien Brunvoll deler av sine røtter. Litt nærmere Molde, nærmere bestemt på Otrøya, har Eldbjørg og Steinar Raknes, Beate og Therese Lech og Åse Karin Hjelen vokst opp i større eller mindre grad. Hva er det med lufta der ute mot havgapet er jeg nesten frista til å spørre om. Uansett er det slik at alle disse har gitt og gir oss kvalitetsmusikk både på nasjonalt og tildels internasjonalt nivå. For min del er dette det første møtet med Kari Harneshaug og du verden som hun imponerer – nesten hele veien.

Personlig stil

Harneshaug, som har bodd i Trondheim siden 2007, har skrevet all musikken og alle tekstene sjøl. Med seg har hun Karl Gøsta Klaseie på på gitarer og som produsent og Kyrre Laastad på trommer og masse annet og sjøl spiller hun piano, synth og fløyte i tillegg til å synge med ei personlig litt nasal stemme. Det at hun har vært og er bosatt i Trondheim betyr at hun, som de fleste oppegående i musikermiljøet i bartebyen, ikke bryr seg nevneverdig om sjangre. Pop-, rock- og jazzfolk henter ofte uhemma fra hverandre i miljøet i eller rundt jazzlinja og jeg har Harneshaug mistenkt for å ha god kontakt med det miljøet.

Rocka

Musikken er ofte litt mørk og det ligger absolutt en rocka grunntone i det hun har å melde. Heldigvis er hun miksa langt fram i lydbildet og når man har noe å melde så gjør jo ikke det det aller minste. Det hele begynner uhyre lovende med låter som "The Signs Have Been Telling Me" og "When The Days Creep Up on Us", men etterhvert holder ikke låtmaterialet samme høye klasse.

Uansett har dette møtet med Kari Harneshaug slått fast at Harald og Sonja disponerer nok en artist ute fra øyan som holder voldsomt høyt nivå. Hun er bare såvidt i gang med karriera si til tross for at dette er den viktige tredjerunden som det heter på skøytespråket. Kanskje kommer det store gjennombruddet nå, kanskje må hun vente litt til. Det som er helt sikkert er at hun har noe helt spesielt i seg.

Kari Harneshaug

We Were Closer to The End

No Forevers/Musikkoperatørene

En av de aller mest spennende pianistene i moderne jazz, Vijay Iyer, har møtt en av de store avantgarde-veteranene, trompeteren Wadada Leo Smith. Det har det blitt et unikt møte av.

Wadada Leo Smith og Vijay Iyer – et uventa, men du verden så spennende møte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå er det ikke slik at dette møtet er noe førstegangstreff. Iyer (44) og Smith (74) he spilt en hel del sammen tidligere også, spesielt i Smiths Golden Quartet. Der ligger også mye av grunnen til at Iyer kaller Smith for sin helt, venn og lærer – det sier vel det meste om beundringsnivået fra "ungkalven" Iyer, som har vunnet det meste som er mulig å vinne av priser de seineste åra både som pianist og komponist. Smith, som har sin bakgrunn i det legendariske kollektivet AACM i Chicago, har bodd mesteparten av sitt voksne liv i California og det er sikkert mye av grunnen til at han ikke har fått den anerkjennelsen han har fortjent.

I kvartetten opplevde Iyer at Smith og han ofte blei en egen enhet i enheten – spontane duo-sekvenser oppstod. Det førte til at de begge følte behov for å utforske dette videre. En jobb på John Zorns klubb The Stone tidlig i 2015 bekrefta dette og ønsket om å dokumentere samarbeidet blei neste steg.

ECM-sjef Manfred Eicher hadde jobba med begge tidligere – Smith heilt tilbake til 1971 der han av alle spilte med bassisten Eicher på filmmusikken til "See the Film". Iyer har av forståelige årsaker kommet inn seinere, men har markert seg kraftig de seinere åra blant annet med trioen sin på "Break Stuff" som han besøkte Moldejazz med i fjor.

Dette møtet rammes inn av Iyers "Passage" og Smiths hyllest "Marian Anderson" – en stor sanger og borgerrettsforkjemper – mens det sju-delers hovedverket "a cosmic rhythm with each stroke" er ført i pennen av de to sammen. Verket er dedikert til den indiske kunstneren Nasreen Mohamedi. Sjøl om mye av musikken blei unnfanga i studio, så er den basert på at de to hadde studert og diskutert mye av Mohamedis arbeider.

Iyer spiller i alle hovedsak piano, men benytter også elektrisk piano og elektronikk på et uhyre smakfullt vis. Smith er en framifrå trompeter som er i stand til å utnytte hornet sitt i alle ender og kanter og med en uhyre dynamisk innfallsvinkel. Når så de to er utstyrt med større ører enn de fleste av oss, så har dette blitt et empatisk lite mesterstykke.

Dette er musikk og musikere som krever en hel del av deg som lytter. Er ikke det flott da? Til gjengjeld får du tilbake masse original og herlig ekspressiv musikk med mye substans. Kan nesten ikke bli bedre det!

Vijay Iyer/Wadada Leo Smith

a cosmic rhythm with each stroke

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Mange vet hva de får med Steinar Albrigtsen, men plusser du på Odd foran navnet så blir nok mange overraska. Svært positivt overraska.

Odd Steinar Albrigtsen – ei ny flott gitarstemme fra nord.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Som sin mer berømte "navnebror", foreløpig i alle fall, så har også Odd Steinar Albrigtsen sine røtter i Tromsø. Etter studier både i Sverige og i Trondheim, har den 31 år unge nordlendingen nå gitt oss sin første cd under eget navn og i en relativt tradisjonell og melodisk tapning forteller han oss at han er en musikant vi kan få mye glede av og med i åra som kommer.

Alle de seks låtene er skrevet av Albrigtsen og er spilt inn i Rainbow Studio i Oslo i august i fjor. Der hadde ha med seg sin faste kvartett med Trygve Waldemar Fiske på bass, Tore Sandbakken på trommer og Kasper Værnes på altsaksofon. I tillegg var også den spanske New York-baserte tenorsaksofonisten Gianni Gagliardi og pianisten Erlend Slettevoll mer enn hjertelig tilstede.

Albrigtsen er utstyrt med en varm og svært så titalende tone i gitaren sin – en tone som kler den like så varme og melodiske musikken med solide røtter i den amerikanske 60-tallsjazzen samt en dose eller to med latinsk krydder også.

Odd Steinar Albrigtsen kommer verken til å sjokkere eller til å revolusjonere noe som helst med "Mode". Det han gjør sammen med likesinna og like dyktige medmusikanter fra samme generasjon er likevel en herlig påminnelse om at det hele tida kommer nytt påfyll av nye musikanter med enormt potensiale og kvaliteter som vil glede musikkelskere nå og i mange tiår framover.

Odd Steinar Albrigtsen

Mode

Recorda Records/Musikkoperatørene

Pianisten og komponisten Andreas Loven ga oss en lykkepille av en debut i fjor med "Nangijala". Oppfølgeren "District Six" blir en strålende bekreftelse på at Loven har kommet for å bli og at han har mye mer å melde.

Andreas Loven i Cape Town – hans andre hjemby.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Historia til 34 år unge Andreas Loven er ikke blant de vanligste i jazzverdenen. Etter at han var ferdig utdanna sivilingeniør i Trondheim, hørte han Tord Gustavsen på Canal Street-festivalen i Arendal. Da skjønte han raskt at det var musiker han skulle bli – ikke ingeniør. Loven hadde spilt og tatt pianotimer fra han var liten, så fundamentet lå på lur. De fleste vi møter på nå om dagen i jazz-Norge har ei solid musikkutdanning i ryggen. Loven derimot slo opp på Gule Sider, fant frem til Gustavsen, spurte om det var mulig å få noen privattimer og vips var det hele i gang.

Seinere gikk turen til Sør-Afrika med kone og barn. Der stod musikkstudier og surfing på programmet og nå foreligger altså prov nummer to på at vi har med en framifrå og unik musikant å gjøre.

Der "Nangijala" stort sett var en intim, vakker duoreise med Loven og saksofonisten Buddy Wells, så har "District Six" blitt en like vakker kvartetthyllest til det multikulturelle området District Six i Cape Town som myndighetene bestemte skulle jevnes med jorda for 50 år siden. Jeg har vært så heldig å få besøke smeltedigelen Cape Town ved et par anledninger og det Loven gir oss av sine opplevelser og følelser her er det veldig lett å slutte seg til.

Sammen med trommeslageren Clement Benny, bassisten Romy Brauteseth – hun MÅ jo ha norske aner med et slikt etternavn – og nok en gang tenorsaksofonisten Buddy Wells, har Loven laga en vakker, inderlig og usedvanlig melodisk hyllest til District Six som betydde så mye for så mange i kampen for et et varmt og rettferdig Sør-Afrika.

Musikken er spilt inn i Cape Town i fjor sommer, men Loven har også spilt den live her i Norge med norske musikanter – med suksess. Det forteller at musikken vi får nyte her er grenseløs på alle vis. Andreas Loven har kommet med et herlig brak i løpet av vel et år. Fortsetter det slik, og det er absolutt ingenting som ikke tyder på det, har vi med ei svært spennende karriere å gjøre som vi kan følge i mange tiår framover.

Andreas Loven

District Six

Losen Records/MusikkLosen

Den tyske pianisten Joachim Kühn har vært blant denne verdensdelens ledende jazzmusikanter de seineste 50 åra. Med sin nye trio forteller han oss at han fortsatt har mye å melde.

Eric Schaefer, Chris Jennings og Joachim Kühn – trio i toppklasse.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Helt siden den nå 72 år unge Joachim Kühn hoppa av fra det tidligere Øst-Tyskland i 1966, har han vært en sentral bidragsyter innen moderne jazz her i Europa. Han har bevegd seg ubesværa fra frijazz til mer melodiske uttrykk og vi har møtt han som Ornette Colemans høyre hånd fra 1996 til 2000 og i en usedvanlig heftig trio med den sveitsiske trommeslageren Daniel Humair og den franske bassisten Jean-François Jenny-Clark i bortimot 30 år. Med sin nye trio, med den canadiske-Paris bosatte bassisten Chris Jennings og tyske Eric Schaefer på trommer, viser Kühn oss at sulten og kapasiteten fortsatt er intakt.

Det skinner tydelig gjennom at Kühn har en klassisk pianobakgrunn. Jazz var vel ikke akkurat det myndighetene i DDR satte aller høyest. Teknikken hans er formidabel – nesten slik at den kan bli litt anmassende fra tid til annen. Likevel er det slik at gjennom dette originale repertoaret, og inspirasjonen fra hans mye yngre medmusikanter, viser Kühn at han fortsatt er i stand til stake ut nye kurser.

Det hele begynner med Colemans tittellåt – en liten intro for solopiano tilegna Coleman som akkurat hadde gått bort da innspillinga blei gjort i fjor sommer. Deretter følger overraskende to Doors-låter, "The End" og "Riders on the Storm", reggae-dub-låta "Sleep on it" fra den franske gruppa Stand High Patrol, Gershwins klassiker "Summertime", det polske ikonet Krzysztof Komedas "Sleep Safe and Warm" og "Kattorna", Gil Evans´ "Blues for Pablo", samt en rekke egne komposisjoner.

Dette er triojazz med et voldsomt spenn, mye dynamikk og mye virtuositet. Joachim Kühn har vært der siden midten på 60-tallet og er her fortsatt i fullt monn.

Joachim Kühn New Trio

Beauty & Truth

ACT/Musikkoperatørene