Den israelsk/amerikanske klarinettisten og saksofonisten Oran Etkin viser oss at Benny Goodmans arv lever i beste velgående. Det gjør han ved å flytte musikken inn i 2015.
I tillegg til vanlig klarinett behersker Oran Etkin også bassklarinett og tenorsaksofon.
Oran Etkin flytta fra Israel til USA som 4-åring og var hele tida omgitt av israelsk og klassisk musikk. Som 9-åring oppdaga han Louis Armstrong og de neste fem åra dreide alt seg om Armstrong for unge Etkin. Seinere dukka Benny Goodman opp. Som Etkin var han sønn av jødiske immigranter og klarinett blei dermed et naturlig instrument for Etkin siden det også står sentralt i den jødiske klezmerkulturen.
Etkin satte seg godt inn i Goodmans musikalske verden og var spesielt opptatt av trioen og seinere kvartetten med Teddy Wilson, Gene Krupa og Lionel Hampton – det første svart/hvite bandet i jazzen.
Etkin utvida også instrumentparken til å inkludere både bassklarinett og tenorsaksofon og han var elev hos George Garzone på Berklee allerede som 14-åring. Etter hvert har Etkin vært involvert i en rekke settinger, men Benny Goodmans arv har aldri forlatt han.
Med denne bassløse kvartetten – som hos Goodman på 30-tallet – bestående av Sullivan Fortner på piano, Steve Nelson på vibrafon og Matt Wilson på trommer, tar Etkin musikken inn i 2015 uten å glemme hvor den kom fra. På to av spora bidrar også den voksende vokalstjerna Charenee Wade.
Noen av låtene, “Dinah”, “Why Don´t You Do Right”, “What´s New”, “King Porter Stomp” og “Sing Sing Sing”, er henta rett ut av Goodmans repertoar. Noe har Etkin skrevet basert på Goodmans tankegods som for eksempel “Be Good Lady”.
Bandet består altså av noen Sambandsstatenes beste modernister, men dette er herrer som har hele tradisjonen inne og Fortner er for eksempel en stridepianist av usedvalig merke. Det gjør at denne hyllesten har blitt ei videreføring og langt i fra noen kopi og Oran Etkin forteller oss at han, sammen med Anat Cohen og vår egen Felix Peikli, er mannen som kan løfte fram det ofte utskjelte instrumentet – i moderne settinger i alle fall – klarinetten.
Neste navn på den norske jazzgitarlista er Svein Rikard Mathisen. Turen har gått fra Brummundal via Kristiansand og København til Bergen og han har plukka opp mye – svært mye – underveis.
Svein Rikard Mathisen – absolutt ikke med ryggen mot veggen.
Påfyllet av norske jazztalenter ser ut til å være uendelig – heldigvis. Det betyr at rundt neste swing lurer det noe nytt og spennende. 30 år unge Svein Rikard Mathisen føyer seg elegant inn i den rekka. Jeg har aldri hørt om gitaristen fra jazzmetropolen Brumunddal før og må innrømme at jeg forbinder bygda mer med Ole Ellefsæter og ski enn jazz, men etter å hygga meg på den andre sida av jordkloden med “Copenhagen Diaries” en rekke ganger, så er det absolutt en mulighet for at jeg må revurdere min oppfatning av Brumunddal. Dette er nemlig voksent, modent, spennende og veldig tøft.
Mathisen har, sin unge alder til tross, lagt bak seg både bachelor- og masterstudier – de fem siste åra i København, og det skinner tydelig gjennom at det er en meget skolert musikant og komponist vi har med å gjøre.
Fundamentet er et melodisk, vakkert uttrykk som er både komplisert og utfordrende, men samtidig lettfattelig. Moderne amerikansk jazz med herrer som gitaristene Kurt Rosewinkel, Adam Rogers og Ben Monder, og sikkert også Bill Frisell og John Scofield, som inspirasjonskilder, har Mathisen brukt til å lage musikk som er unnfanga fra 2010 og fram til i dag og de ni låtene dekker et herlig spenn fra vakre, reflekterende ballader til uptempo-saker det ryker av. Innspillinga er gjort i København i sommer og Mathisen, som teknisk sett har det meste på plass med en varm og uttrykksfull tone i gitaren sin, har med seg danske Andreas Fryland på trommer og svenskene Paul Hinz på bass og William Larsson på piano. På noen av spora bidrar også altsaksofonisten Aske Drasbæk og vokalisten Maylen Rusti – flott krydder fra begge.
“Copenhagen Diaries” er nok en bekreftelse på at det gror noe voldsomt i norsk jazz. Svein Rikard Mathisen er en musikant vi kan glede oss til å høre i tiårsvis framover – og han har garantert mye på lager. Velkommen skal han være og nå har altså Ole Ellefsæter fått en verdig konkurrent!
Det er 25 år siden Steinar Albrigtsen ga oss “Alone Too Long” – en debut som satte spor. Her feirer han med mange av de samme toppmusikantene og ikke minst mer vakker musikk.
Steinar Albrigtsen gir seg ikke og det skal vi være veldig glade for.
Steinar Albrigtsen, Hammerfest og/eller Tromsdalens store sønn – derom strides visstnok de lærde, nærmer seg 59 med stormskritt. Sjøl om det påstås å bety godt voksen, så er det uansett et bevis på at det i tilfellet Albrigtsen i alle fall leveres kvalitetsmessig like bra musikk nå som da “Alone Too Long” så dagens lys i 1990.
Karriera tok av som en rakett med “Alone Too Long” som solgte i rundt 180.000 eksemplarer og Albrigtsen blei folkeeie sammen med barndomskameraten Jørn Hoel. De 25 åra som har gått siden den gang har kvalitetsmessig vært på et høyt nivå hele veien, sjøl om ikke platesalg har nådd samme nivå som debuten. Uansett har Albrigtsen aldri kompromissa – han har holdt seg i rootsgata med solide impulser fra country og blues. Og når han nå jubilerer med “The Sailor” så er det fortsatt der han sjølsagt hører hjemme og samtidig er det moro at flere av de samme gigantene som var med for et kvart århundre siden er med nok en gang.
Det betyr at Rune Arnesen har inntatt trommekrakken aleine denne gangen – delte den med Paolo Vinaccia på “Alone Too Long” – og at gitarmaestro Knut Reiersrud er noe så voldsomt tilstede igjen. Elbassist Øyvind Madsen, som kom med på skive numer to på 90-tallet, er tilbake her og tangentene blir traktert ypperlig av Øyvind Bremnes. I produsentstolen, som i 1990, sitter Sverre Erik Henriksen og sammen med en del flotte gjester på noen av spora har de ikke hatt det minste problem med å finne tonen igjen.
Låtene har Albrigsten enten skrevet sjøl eller fått hjelp av sin medsammensvorne gjennom mange år, Tom Pacheco, eller henta fra andre langt framskredne innen faget. Det Albrigtsen alltid har vært, og så avgjort fortsatt er, er en historieforteller av rang. Henriksen har heldigvis lagt Albrigtsens vokal langt fram i lydbildet og med hans flotte stemme med klokkeklar diksjon gjør at historiene får et godt liv allerede fra første lytt.
Steinar Albrigtsen er en kunstner og formidler med ei klar linje i det han har holdt på med egentlig lenge før “Alone Too Long” og frem til i dag. “The Sailor” bekrefter på alle slags vis at han er minst like bra den dag i dag som han var rundt gjennombruddet i 1990. Herlig!
Også utenfor Spanias grenser tar heldigvis noen vare på den fyrrige flamencotradisjonen. Her får vi noe av det heftigste fra 60-tallet og det låter strålende også nå – 50 år etterpå.
Mannen bak det tyske plateselskapet ACT, Siggi Loch, runda 75 tidligere i år. I løpet av sitt lange liv i musikkbransjen har han vært med på det aller meste og han er nok der nå at han gjerne ville skue tilbake samtidig som han på alle vis ser framover også – han har akkurat gitt musikk med Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell og In The Country blant annet.
Loch var aktiv i i både platebransjen og jazzmiljøet allerede på 60-tallet. Et par tyske promotorer ønska allerede den gangen å utvide horisonten til publikum og det førte til at de i 1965 inviterte et flamencoensemble med gitarister, vokalister og dansere til landet. En av konsertene i Berlin blei heldigvis tatt opp og den får vi servert her i nyoppussa lydversjon. Linjene til blues og videre til jazz er åpenbare, men det supergitarist Juan Maya Marote og hans medsammensvorne gir oss her trenger forsåvidt ingen referanse noe sted – dette er så ekte og uforfalska flamenco i alle sine avskygninger som vel ønskelig.
Det å kalle denne musikken og dette uttrykket for fyrrig er vel en underdrivelse av de store. Turneen i 1965 blei i alle fall en stor suksess hos germanerne – året etter var mange av de samme musikantene tilbake igjen, nok en gang med Juan Maya Marote i spissen og denne gangen får vi være med på en konsert fra Stuttgart.
Dette er tidløs og ekte musikk med en virtuositet og et temperament ved seg som savner sidestykke. Dette er en kunstform som lever i beste velgående den dag i dag og disse vitenesbyrdene fra midten av 60-tallet skal vi takke Siggi Loch for at han har tatt vare på og gitt oss i gave.
Mange sliter nå like før klokkene begynner å kime. Derfor byr jeg barmhjertigst på noen gode tips som kanskje kan være en hjelp i nøden. Her dreier det seg både om bøker og musikk – noen sikre vinnere og noen overraskelser kanskje.
En av landets aller beste matbøker, “Stiansen inviterer til fest” (Font Forlag), kom opprinnelig ut i 2008. Av forskjellige årsaker har den kommet i ny utgave i år – og den har ikke blitt dårligere. Her finnes forslag til alle typer fester, inkludert jul og nattmat, og her finnes handlelister. Min kjære kollega og venn Wenche Andersen sier at man spiser ofte med øynene og bildene til Guri Dahl er så avgjort med å gjøre dette til en perfekt julegave for de matglade.
Jeg kjenner mange mennesker som er opptatt av og glad i språk. “Hvorfor snur man på flisa” – Folk spør – Språkrådet svarer (Vigmostad & Bjørke) er et godt tips for den delen av befolkninga som bryr seg om og er nysgjerrig på hva og hvorfor når det gjelder språk. “Forfatteren” er innom en rekke aspekter ved språket og “han” svarer på spørsmål om alt fra ord og uttrykk, synonymer og antonymer, ord om kjønn og betydning og opphav – og mye, mye mer. Spennende, interessant – og så kan man kan man faktisk lære noe!
Er man ute etter å få mottakeren til å trekke på smilebåndet, anbefales Atle Antonsen og Johan Goldens “Ny hylle på Prix” (Gyldendal). Her snakker vi høydepunkter fra programmet “Misjonen” på P4. Jeg er ikke noen stor lytter av programmet, men har skjønt at ved hjelp av lytterne og sikkert en bra redaksjon får disse observante humoristene inn gode tips om alle slags uvesentligheter som preger norske lokal- og riksaviser også. Bare ved å bla i denne boka kommer smilet fram – Marit Glærum (24) bruker sommeren til å runke griser skriver for eksempel NRK Hedmark og Oppland – og avisa Fremover i Narvik slår stort opp at “Fire av 50 ansatte på Scandic Narvik har nøyaktig samme fornavn” – er bare noen av mange høydepunkt.
Quisbøker er sikre vinnere hos mange. “Julequiz – 800 spørsmål for liten og stor” (Juritzen Forlag) er unnfanga av quizmaster Jan Arild Breistein som mange har møtt i TV 2s quizshow “Jaget”. Han er en av landets mest profilerte og beste quizmastere og har laga ei quizbok med all verdens julespørsmål både for store og små som garantert kan bli en hit i mange juleselskap både nå og i mange år framover.
Jeg er ingen stor lyrikkviter eller ihuga diktleser. Men når en seniorrådgiver i Riksrevisjonen, Kjell Ivar Sandvik, som tidligere har gjendikta Bob Dylan, har skrevet “Ingen av oss er borte” (Vigmostad & Bjørke), så virker den så tiltalende, luftig og umiddelbar at den absolutt kan være et alternativ for de som har en hang til lyrikk. “Tenker du på noe, spurte jeg mot slutten av vårt første møte da hun plutselig ble så stille. På tida, sa hun, som renner ut fordi det snart er natt, og hvorfor må du hjem til ingen?”
Så skal vi over til to sikre vinnere. I 80 år har “Hvem Hva Hvor” vårt med å prege oss nordmenn. Jeg tilhører en generasjon som har hatt et slags kjærlighetsforhold til denne lille, innholdsrike boka og jeg er den stolte eier av alle utgaver siden 1963. 2016-utgava er slik den skal være og redaktør Knut Are Tvedt har gjort en framifrå jobb med å fortelle oss på et HHH-vis hva som skjedde i året vi snart er fedig med – eller rettere sagt fra oktober 2014 til september 2015 av forståelige årsaker. Og sjølsagt får vi en faktaoversikt, inkludert bilder av alle flagg av alle verdens stater. Noe annet skulle virkelig tatt seg ut! Storveis nok en gang.
Den andre sikre vinneren er “Sportsboken 2015” (Vigmostad & Bjørke). For dere der ute som kjenner noen som er interessert i sport, og det er visstnok noen, så er nok en gang denne boka, redigert av VG-journalist Egil Svendsby, det optimale oppslagsverket når det gjelder året vi snart er ferdig med. Ski-VM i Falun, alt om Kjetil Jansrud og Henrik Kristoffersens store seong, Zuccas store gjennombrudd i NHL, Moldes store fotballopptur, håndballjentene nasjonen elsker – alt dette er godt omtalt og rikt illustrert. Dessuten er resultatoversikten som avslutter boka intet mindre enn forbilledlig.
Jeg er ikke helt sikker på hva min gode gamle kollega Sarah Natasha Melbye, som nå jobber som infosjef i Juritzen Forlag, tror om meg. Grunnen til at jeg har blitt litt usikker er at hun har foret meg med to strikkebøker…….
“Flåklypa strikkebok” og “Strikk unike sitteunderlag for voksne og barn” (Juritzen Forlag) heter verkene og jeg skal faktisk ikke mene noe som helst om noen av dem – bortsett fra at jeg skjønner at de kan være utmerkede julegaver til enkelte. Det kan vel verken være rett eller vrangt for å si det sånn.
Ingen jul uten musikk og også denne gangen dukker det opp nye “vitnesbyrd” det er mulig å hygge seg med. Familien Akselsen, det vil si fader Elias og barna Kristine, Stig og Veronica, har sammen med et knippe dyktige musikanter, blant andre Freddy Holm og Baard Slagsvold, laga ei vakker samling med et bredt utvalg julesanger.
“Eg veit i himmelrik ei borg”, “Glade jul” og “Deilig er jorden” er sjølsagt med, men vi får også Guren Hagens oversettelse av “Welcome Home” – “Velkommen hjem” og Jan Vincents Johannesens nydelige “Himmel på jord”. Noe gjør familien sammen, noe gjør de hver for seg – uansett så er det så inderlig og ekte som vi har blitt vant til fra Elias Akselsen.
Familien Akselsen
Velkommen hjem
Grammofon/Musikkoperatørene
I desember i fjor samla et utsøkt knippe musikanter og sangere seg i Kulturkirken Jakob i Oslo for å synge og spille jula inn. Nå får vi som ikke kjente vår besøkelsestid eller som ikke hadde anledning mulighet til å være med på herligheten vi også.
Sondre Bratland, Anita Skorgan og Solveig Slettahjell er tre fantastiske formidlere på hvert sitt vis og palestinske Rim Banna og svenske Rikard Wolff stiller i samme klasse. Når så KORK, også kjent som Kringkastingsorkesteret, under ledelse av Christian Eggen og Tord Gustavsen Trio med sjefen på piano, Sigurd Hole på bass og Jarle Vespestad på trommer pluss Øyvind Kristiansen på orgel og Sidsel Walstad på harpe, tar seg av det ikkevokale på best mulig vis, så låter både “Stille natt” i duett med Skorgan og Banna, “Mitt hjerte alltid vanker” i duett med Bratland og Banna, “Deilig er jorden”, samt flere originallåter inkludert Skorgans nydelige “Om du bare ønsker det” og Bannas sterke “Sarah” – tilegna ei 16 måneder gammel jente som blei skutt av en israelsk snikskytter, så var og er dette en konsert så inderlig, sterk og vakker som vel tenkelig.
“Vebju – Juletonar frå Nordmøre” er laga med hjertet av to nordmøringer, Anders Larsen på fiolin og Henning Sommerro på flygel, harmonium og kirkeorgel. Begge kommer fra Surnadal der også jeg har store deler av mine røtter. La det likevel være klokkeklart: man trenger absolutt ikke ha tilknytning til området for å ha glede av denne musikken. Bortsett fra på ett spor, der Astrid Moen synger, er dette instrumentalmusikk.
Som så mange andre steder i landet er det også på Nordmøre opp gjennom tidene unnfanga lokale varianter av kjente julesanger, blant andre “O jul med din glede”, “Kling no klokka”, “Et barn er født i Betlehem” og “Mitt hjerte alltid vanker”, og med slike kapasiteter som Larsen og Sommerro, som har arrangert herligheten, blir dette “universell” musikk uten grenser verken når det gjelder geografi eller tid. Vakkert og inderlig rett og slett.
Anders Larsen og Henning Sommerro
Vebju – Juletonar frå Nordmøre
Øra Fonogram/Musikkoperatørene
I tre år har to av de flotteste stemmene i norsk musikkliv – Aasmund Nordstogas og Gunnhild Sundlis – samarbeida på denne tida av året. Det har etter hvert blitt et “folkekrav” at de også gikk i studio slik at møtene mellom dem blei bevart for evigheten. Nå har det skjedd og for et møte dette er!
Nordstoga med sin naturlige reine tøffhet i uttrykket og Sundli (ja, det er hun fra Gåte ja) med sin klokkeklare, lyse og varme måte å møte oss på, kler hverandre perfekt. Repertoaret er ei blanding av det kjente og kjære som “Et barn er født i Betlehem”, “Kling no, klokka!”, “Det lyser i stille grender” og “Mitt hjerte alltid vanker” og mer ukjente sanger, men med sitt fundament i folkemusikken gir de to og arrangementene til Jørund Fluge Samuelsen – og nydelig tonefølge fra blant andre Åsmund Reistad, Daniel Sandén-Warg, Gjermund Silset og Helge Andreas Norbakken – oss ei julegave det skal bli herlig å pakke opp i mange år framover – sjøl om vi veit hva som ligger i pakka!
Den 25 år unge saksofonisten og komponisten Mette Henriette Martedatter Rølvåg har debutert med dobbelt-cd på storselskapet ECM. Det er intet mindre enn en sensasjon.
Jeg har fulgt ECM, Manfred Eichers enorme livsverk, nesten siden starten på slutten av 60-tallet. Selskapet har betydd enormt mye for mange musikanters sin utvikling, blant annet for de fire store norske, Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal. Seinere har Eicher fortsatt å være en av norsk jazz´ aller viktigste fødselshjelpere – rekka av norske musikanter som har fått muligheten hos ECM er lang og ærerik og kan ikke overvurderes.
Likevel har jeg aldri opplevd at en artist har fått muligheten på et slikt vis som Mette Henriette. Det forteller det meste om hvilken tro Eicher har på henne og etter å ha tilbragt tid med musikken hennes så skjønner jeg begeistringa – noe så voldsomt.
Mette Henriette, fra Trondheim, har studier bak seg både her hjemme og i USA. Der har hun også jobba med flere av de som tør å utfordre grensene, som blant andre Tim Berne og Michael Formanek.
Historia om møtet mellom Eicher og Mette Henriette er uvanlig og det er også progresjonen i prosessen med ferdig utgivelse – det har gått veldig fort til ECM å være. Det er nesten som Eicher ville fortelle oss at her er det ingen grunn til å vente.
Musikken, som er spilt inn i løpet av 2013 og 2014, består av en cd med triomusikk og en med et stort ensemble bestående av 13 musikanter. Mette Henriette har skrevet 32 av de 35 melodiene – pianisten Johan Lindvall har bidratt med resten. De er ei åpenbar linje i musikken og uttrykket fra trio til stort band. Trioen, som består av cellisten Katrine Schiøtt i tillegg til Lindvall og Mette Henriette, gir oss søkende, åpen og vakker musikk med et solid kammermusikalsk fundament.
Overgangen til “storbandet” er elegant og gir oss mye av det samme, men sjølsagt med et helt annet lydbilde. Seks strykere, bandoneon, Eivind Lønning (trompet), Henrik Nørstebø (trombone) samt Per Oddvar Johansen på trommer og sag og Per Zanussi på bass sørger for et totalt unikt uttrykk.
Mette Henriette har allerede en helt egen tone i hornet sitt og spiller med en styrke og modenhet som er nesten uvirkelig hennes alder tatt i betraktning. Dessuten har hun et helt eget musikalsk budskap – både i det lille og det store formatet. “Mette Henriette” er høyst sannsynlig starten på ei stor karriere – ei karriere som har fått en sensasjonell pangstart med hjelp av ECM og Manfred Eicher som så mange andre, store norske jazzkarrierer.
En av Kongsbergs store sønner, Christian Wallumrød, fikk det ærefulle oppdraget å skrive bestillingsverket til hjembyens jubileumsfestival i fjor. Den sjansen tok han godt vare på og nå får vi alle være med på det som skjedde i Kongsberg kino.
Christian Wallumrød i spissen for sin utgave av Trondheim Jazz Orchestra.
Jeg har fulgt Christian Wallumrød (44) siden 90-tallet da han via jazzlinja i Trondheim etablerte seg med band som Airamero, Close Erase og Nutrio. Det har vært en udelt spennende og utfordrende glede – Wallumrød har aldri stått stille og han har sprengt grenser og gått sine helt egne veier.
De seinere åra har han bevegd seg både i impro- og samtidsretning med band som Dans les Arbres og sitt eget Christian Wallumrød Ensemble og blant annet sammen med Jan Bang og Sidsel Endresen. Derfor var spenninga stor i fjor sommer i forbindelse med bestillingsverket til hjembyens jubileumsfestival: hvor ville Wallumrød “dukke opp” denne gangen?
Sammen med ei mer unik utgave av Trondheim Jazz Orchestra enn kanskje noen gang, med Lars Ove Fossheim og Ivar Grydeland på allehånde gitarliknende instrumenter, Anja Lauvdal i tillegg til Wallumrød sjøl på tangenter, Espen Reinertsen på tenorsaksofon, Eivind Lønning på trompet, Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck på tuba og elektronikk, Siv Øyunn Kjenstad og broder Fredrik Wallumrød på trommer og elektronikk og Michael Francis Duch på bass, skapte sjefen ei ramme for verket de færreste av oss hadde opplevd tidligere.
Verket består av fire deler som er så langt fra et tradisjonelt jazzoppsett som nesten vel tenkelig. Wallumrød serverer alt fra små, repetitive figurer til kraftfulle strukturer som alle mer eller mindre ustanselig får være med å utvikle. Her er det med andre ord ikke snakk om tradisjonelle solier, men det er heller ikke fribag slik vi kjenner den. Det er med andre ord ei reise inn Christian Wallumrøds høyst originale univers og nok en gang var det – og er det – spennende å bli med inn dit.
De fire delene hører sammen på et spesielt vis og derfor har Wallumrød og Hubro bestemt seg for at musikken ikke egner seg i et LP-format der plata må snues halvveis. Det har jeg forståelse for. “Untitled Arpeggios and Pulses” er ei herlig reise å bli tatt med på uten pause – den var det på Kongsberg sommeren 2014 og den er det nok en gang utendørs i Thailand! Spennende musikk som egner seg utmerket når som helst og hvor som helst!
Dominique Pifarély runder 58 nå i mellomjula. Til tross for at han er godt voksen med andre ord, så må jeg innrømme at jeg ikke har lagt merke til hans karriere så langt til tross for at han har samarbeida med langt framskredne landsmenn av seg som Louis Sclavis og Eddy Louiss.
Det som er åpenbart etter å ha tilbragt kvalitetstid med Pifarély nå, er at han følger elegant i en stolt og god fransk jazzfiolintradisjon som Stéphane Grappelli etablerte og som Jean-Luc Ponty og Didier Lockwood tok videre. På hjemmebane har Pifarély absolutt et stort navn, men internasjonalt har han ikke makta å etablere seg på linje med tre nevnte.
Med denne soloutgava – ikke hver dag vi får servert det forresten – på selveste ECM får nok Pifarély en hel del oppmerksomhet, men om han når opp til de andre er nok likevel tvilsomt. Det som er tydelig fra første gjennomlytting er at Pifarély er en virtuos med en solid teknisk base. Jeg vil ikke bli overraska om det skulle vise seg at Pifarély har klassisk skolering på høyt nivå, men det han gir oss her er åtte egne komposisjoner pluss standardlåta “My Foolish Heart” spilt inn live i 2012 og 2013.
Pifarély er en musikalsk lyriker og alle låtene hans er tilegna lyrikere – både franske og fra andre land, blant andre den portugisiske nasjonalskalden Fernando Pessoa. Det er mye unik og spennende musikk underveis, men jeg må innrømme at Dominique Pifarély likevel har problemer med å holde på oppmerksomheten og konsentrasjonen min hele veien. Uansett er “Time Before and Time After” et spennende møte med nok en ny fransk fiolinstorhet.
Andreas Aase (48) har vært med på mye og mangt. Han har jobba med alle fra Gluntan via Torstein Flakne til Postgirobygget. Trio de Janeiro og ikke minst Åge Aleksandersen i en årrekke har også benytta seg av Aases helt spesielle gitarkvaliteter.
Likevel hersker det absolutt ingen tvil om at det er på egen hånd vi møter Andreas Aase der han virkelig føler seg hjemme. Fra han ga oss “Maus” i 2003 via “Glimmer”, “Unu” og “Tre”, som kom i fjor, har den eminente gitaristen og komponisten gitt oss særprega musikk som har befunnet seg i en del skjæringspunkt, men hele tida med et tydelig folkemusikalsk tilsnitt over seg.
Sjølsagt måtte oppfølgeren til “Tre” hete “Fir” – men jeg lurer forsåvidt på hva neste skal hete???? – og for meg er dette et inderlig høydepunkt i Aases karriere. Utstyrt med kun akustiske instrumenter – mandola, gitar og barytongitar – og et repertoar bestående av halvparten originallåter signert Aase, halvparten folkemelodier samt en fantastisk og totalt unik, men likevel respektfull soloversjon av “Ja, vi elsker”, som jeg er ganske sikker på at vil bli satt pris på både på Slottet og ikke minst på Skaugum, så tar Andreas Aase oss med til steder de færreste av oss har vært på før.
Når han så har invitert med seg et storslått reisefølge bestående av Espen Berg på piano og Mats Eilertsen på bass – jazzstorheter som besitter en sjelden allsidighet – og Aases gamle sjelsfrende fra Sambandet, Steinar Krokstad på trommer, pluss Kenneth Ekornes på perkusjon på ett spor, så blir lydlandskapet og musikken på “Fir” så unik og vakker i sjeldne grenseland at det bare er å gratulere Andreas Aase med et verk som bli stående i åresvis framover.
55-åringen, bosatt i Mo i Rana, viste seg fram for et nasjonalt publikum for første gang i 2001 da han ga oss debuten “Keys on and off” – med eget materiale og stort sett Bergensmusikanter som reisefølge.
Siden har Drevvatne holdt seg unna det store rampelyset når det gjelder musisering, men “No Parking Here” forteller oss at han så avgjort har holdt både hodet og fingrene i gang.
Drevvatne, som har skrevet over halvparten av de 12 låtene, er en modernist som har henta mye inspirasjon fra både det amerikanske 60-tallet og hjemlige inspiratorer fra den samme gata. Han er også en habil pianist med god oversikt, men sjølsagt blir det urettferdig å sammenlikne han med herrer som for eksempel Herbie Hancock, som jeg har Drevvatne mistenkt for å ha lytta til mer enn et kvarter.
Drevvatne, som er amatør, men en langt framskreden sådan, har med seg den glitrende danske bassisten Jesper Bodilsen og den tidligere Cutting Edge-trommeslageren Stein Inge Brækhus, som også spilte på debuten til Drevvatne, og på fem av spora et nytt hyggelig dansk bekjentskap, tenorsaksofonisten Claus Waidtløw.
Danskene bidrar med fire låter og “There Will Never Be Another You” er den eneste standardlåta som er representert. Alt i alt gir Lars Erik Drevvatne og vennene hans oss en hyggelig time med melodisk jazz i en tidløs sjanger. Den tidligere høydehopperen var ikke i nærheten av riv denne gangen heller.
