Tor Hammerø

Boreas er en kvartett der fire svært langt framskredne folkemusikkjenter fra Norge og Skotland har satt hverandre stevne og laga musikk de er helt aleine om.

Boreas lager musikk basert på tradisjon, men tar den inn i vår tid.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på sport og friluft

En av de store gledene ved å skrive om musikk er at postmannen ganske ofte leverer fra seg musikk jeg nesten ikke ante fantes. Gruppa Boreas og musikken deres hører med i den kategorien for min del – noe jeg sikkert burde skamme meg over. Uansett, slik er det nå en gang og nå skal jeg prøve å gjøre det godt igjen!

Britt Pernille Frøholm fra Hornindal på hardingfele og Irene Tillung fra Voss på trekkspill har altså møtt Rachel Newton, som spiller skotsk harpe, elharpe og synger, og Lori Watson som trakterer fele og som også synger. Jeg bryter sammen og inrømmer at det er en hel del jeg ikke vet om både denne folkemusikktradisjonen og disse musikantene, men jeg har i alle fall lest og hørt meg litt opp og har skjønt at det er meget anerkjente musikere, på begge sider av Nordsjøen, vi har med å gjøre.

Her har de fire dykka ned i både norsk og skotsk tradisjonsmusikk og har ved hjelp av nye og eksperimentelle former for musikk, men hele tida med folkemusikken i ryggmargen, skapt sitt eget veldig spennende uttrykk.

De fire “snakker” sammen som jazzmusikere gjør og her er det absolutt ingen språkproblemer for å si det sånn. De to skotske jentene synger også nydelig og det er ekstra fascinerende når de synger på ei dialekt som vi vanlig dødelige ikke skjønner det kvekk av, men likevel skjønner stemninga i.

Møtet med Boreas har vært av de veldig hyggelige og ikke minst stemningsfulle. Det skader heller ikke at de har vært med på å utvide min horisont en smule om enn ikke et helt brød.

Boreas

Ahoy Hoy

ISLE/islemusicscotland.com

Trompeteren, komponisten og bandlederen Stian Omenås er tilbake med superbandet sitt og nok et kapittel med Klangkammer.

Mats Eilertsen, Stian Omenås, Rob Waring og Erik Nylander – vi snakker bra band.

For fire år siden ga den nå 35 år gamle Stian Omenås oss “Klangkammer 1”. Det var en klar og tydelig beskjed om at sunnmøringen hadde noe helt spesielt på lur. 1-tallet fortalte oss også at han hadde mer på lager og nå, fire år seinere, så er del 2 klar for sjøsetting og det er nok en bekreftelse på at Omenås vil noe helt eget.

Det at bassist Mats Eilertsen, trommeslager Erik Nylander og vibrafonist Rob Waring ville være med den da relativt uerfarne Omenås sa også en hel del om potensialet, og når de nå fortsatt er mer enn hjertelig tilstede, så bare understreker det hvilken tro de har både på Omenås og hans musikalske visjoner.

Stian Omenås har all grunn til å smile.

Nå, som forrige gang, har Omenås lagt forholda til rette for at de fire skal komme sammen i et kammermusikalsk univers basert på hans 14 korte, tydelige og åpne komposisjoner.

Omenås har med seg tre av Harald og Sonjas aller beste lyttere og derfor blir uttrykket også både uforutsigbart og lekent.

Omenås hevder at det musikalske utgangspunktet gir både luft, konsentrasjon og fokus på detaljer og det er ikke vanskelig å være enig i det. Noen ganger er musikken i et bortimot jazzaktig landskap med straight beat, mens det andre ganger nærmer seg et samtidsmusikalsk uttrykk. Uansett så føler de fire seg svært så hjemme og de stortrives åpenbart i disse uutforska områdene.

Stian Omenås har brukt de fire åra siden “Klangkammer 1” svært godt og utvikla seg sjøl og musikken sin på et spennende vis. Det er bare å håpe at det ikke tar fire nye år før “Klangkammer 3” ser dagens lys.

Stian Omenås

Klangkammer 2

NORCD/Musikkoperatørene

Finske Kalle Kalima er et helt nytt navn for meg. Han forteller oss raskt at her er det bare å sperre opp ørene.

Kalle Kalima er et nytt spennende gitarnavn.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på sport og friluft

Kalle Kalima (42) hadde en gitarlærer i sine fødeby Helsingfors som hadde en forkjærlighet for countrymusikk. Den inspirasjonen har aldri forlatt Kalima og, sjøl om han har blitt en meget langt framskreden jazzmusikant, så har altså lysten til å utforske countrymusikken med en jazzinnfallsvinkel aldri forlatt Kalima.

Etter studier ved Sibelius-akademiet i hjembyen gikk ferden til videre studier i Berlin og der har han også bosatt seg. Han har jobba med mange slags uttrykk opp gjennom sin karriere, mye frijazz, og han har blant andre jobba med storheter som Juhani Aaltonen og Tomasz Stanko. Han spiller også med den finske popkultstjerna Jimi Tenor, så allsidigheten til Kalima er det absolutt ingenting å si noe på.

På mitt første med Kalima har han altså laga musikk som trommelegenden Buddy Rich ikke ville likt. Han sa nemlig en gang skulle legges inn på sjukehus at han var allergisk mot to ting: country og western!

Her har Kalima tatt for seg musikk som er kjent for mange gjennom en rekke legendariske westernfilmer fra 50-tallet og framover. Den legendariske russisk/amerikanske komponisten Dimitri Tiomkin står for mange av låtene som “Ballad of the Alamo”, “High Noon”, “The High and the Mighty” og “The Green Leaves of Summer”. Når så dette blant annet blir krydra med “Ghost Riders in the Sky”, “El Paso”, “Hallelujah” og “South of the Border” pluss finske “svisker” av blant andre Jean Sibelius, så er dette et sjeldent og spennende utgansgpunkt.

Kalima har en tøff og annerledes tone i gitaren sin med spor av både countrygitarister og John Scofield. Når han så har med seg den tyske trommeslageren Max Andrzejewski og den amerikanske bssisten Greg Cohen, med fartstid både hos Ornette Coleman og John Zorn, så har han det rette reisefølget til å skape et deilig, vakkert og usedvanlig melodisk visittkort med røtter både i country og jazz.

Det er altså mulig at Buddy Rich ikke ville ha digga dette. Det bryr ikke jeg meg noe særlig om – dette har nemlig blitt et herlig møte med Kalle Kalima. Det finnes bare to typer sa Duke Ellington: god og dårlig. “High Noon” hører hjemme i kategorien god musikk.

Kalle Kalima

High Noon

ACT/Musikkoperatørene

Paal Nilssen-Love er noe av det mest kreative, energiske og kompromissløse som finnes i jazzens verden. Her kommer det to nye eksempler på det.

Marhaug, Yagi, Nilssen-Love og McPhee deler et fortjent glass.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Helt siden begynnelsen av 90-tallet har energibomba Paal Nilssen-Love (41) vist oss her hjemme, og etterhvert publikum over resten av verden også, at han har noe helt eget og noe usedvanlig livgivende å gi oss.

Jeg har for lengst mista oversikten over hvor mange konstellasjoner jeg har møtt Nilssen-Love i, men felles for alle er at han bringer sitt umiskjennelige bumerke med sin ustoppelige energi til torgs. Disse to innspillingene fra Japan er på ingen måte noe unntak.

Det har ikke stått på tilbud og muligheter for Nilssen-Love til å spille mer straight- og låtbasert jazz, vi som var til stede da Pat Metheny utropte Paal til presidentkandidat etter en jobb de gjorde sammen med Arild Andersen i Molde, glemmer ikke det. Likevel har han hele tida følt at det er innafor det frie landskapet han har hørt hjemme og med disse to nye “bevisene” er det vanskelig å være uenig med han.

Paal Nilssen-Love, Michiyo Yagi, Lasse Marhaug og Joe McPhee – vi snakker åpne grenser!

Japan har i mange år vært et viktig “marked” for frijazz. Publikum har vært på plass i mange tiår og en rekke uttrykksfulle japanske musikanter har også bidratt til å utvikle improspråket. På disse to innspillingene, begge gjort i Tokyo henholdsvis i 2011 og 2013, møtes japanske Michiyo Yagi, på det fantastiske japanske strengeinstrumentet koto – både 17 og 21 strengers -, den unike elektronikeren Lasse Marhaug og Nilssen-Love på begge cdene og med den amerikanske pockettrompeteren og alt- og tenorsaksofonisten Joe McPhee, hjertelig tilstede på “Soul Stream”.

Alle de ti “låtene” er kollektivt unnfanga der og da. Vi snakker om tre/fire musikanter med schwære ører som tydeligvis trives både i slike landskap og med hverandre. Det er masse dynamikk i uttrykket og det er like spennende for de involverte som for oss hvor musikken tar veien. Jeg støtter Pat Metheny: Paal Nilssen-Love for president!

PS I tillegg skal Lasse Marhaug ha masse ære for to fine covere.

Michiyo Yagi/Paal Nilssen-Love/Lasse Marhaug

Angular Mass

PNL Records/Musikkoperatørene

Michiyo Yagi/Joe McPhee/Paal Nilssen-Love/Lasse Marhaug

Soul Stream

PNL Records/Musikkoperatørene

Pianisten, komponisten og bandlederen Arne Torvik fra Molde stakk til øya Sekken for å gjøre ferdig musikken til sin debut-cd – “Northwestern Sounds”. Det gjorde han veldig rett i.

Arne Torvik har blikket retta opp og fram – og mot det vakre.

Arne Torvik (34), fra Skåla/Molde/Sekken, har spilt ei sentral rolle i Moldes jazzliv de seineste åra. Etter studier både i Bergen og Trondheim, har turen gått hjem igjen og musikken – som tittelen mer enn antyder – er prega av det.

Etter at Torvik blei tildelt Møre og Romsdal Fylkeskommunes kunstnerstipend i 2013, satte han fart på å få sin egen musikk opp til overflata. Under Moldejazz året etter så den dagens lys for første gang og resultatet og responsen blei så bra at jobben med å gjøre musikken klar for plate blei satt i gang. Og Torvik fant da ut at å emigrere til Sekken var måten å gjøre det på!

Jeg skal ikke påstå at jeg “hører” Nordvestlandet spesielt i musikken til Torvik. Det jeg imidlertid hører er både vakker, søkende og til tider dramatisk musikk og det er jo på mange måter det jeg forbinder med Nordvestlandet – så kanskje jeg hører det likevel! Torvik er en låtsnekrer av meget høy klasse og de fleste låtene her glir lett inn i øregangene allerede ved første gjennomlytt, sjøl om de på ingen måte er lettvinte. Det hevdes at musikken blant annet har et slags hiphop-fundament, noe jeg ikke opplever som fremtredende. Det som imidlertid er helt åpenbart er det melodiske og det nesten popinspirerte – dette er musikk også for musikkelskere langt utenfor jazzmenigheta.

Med seg har Torvik, som spiller både piano og ymse andre tangentinstrumenter, et herlig lag og spesielt hyggelig er det at to av de andre også stammer fra Molde og viser hvilken stor betydning inspirasjonen fra festival og Storyville Jazz Club har. Både gitarist Espen Jørgensen Bjarnar og trompeter Kristoffer Eikrem viser seg her fram fra ei ny side for meg – vakrere, mer stemningsfullt og mer melodisk har jeg aldri hørt noen av dem tidligere. Trommeslager Tomas Järmyr, altsaksofonist Martin Myhre Olsen og bassist Dan Peter Sundland er alle studiekamerater av Torvik og er så definitivt med på å gjøre denne musikalske reisa til Nordvestlandet til en herlig opplevelse.

Arne Torvik har lagt lista høyt og på et vakkert sted. Det gjør at forventningene til det som skal skje i åra som kommer blir skrudd ytterligere opp. Enn så lenge er det bare å hygge seg ofte og lenge med “Northwestern Sounds”.

Arne Torvik

Northwestern Sounds

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Harris Eisenstadt er en canadisk trommeslager, komponist og bandleder med base i det hippeste Brooklyn. Slik låter det da også.

Harris Eisenstadt – street smart og vel så det.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på sport og friluft

Harris Eisenstadt (40) er en av den moderne, stadig søkende jazzens viktigste trommeslagere i jazzens hovedstad, New York. Lista over hvem han har jobba med er langt som et godt år og inneholder blant annet navn som Wadada Leo Smith, Nate Wooley og Myra Melford. Likevel er det som leder for egne ensembler han har utmerka seg aller mest – ikke minst bandet Canada Day som han kommer til Oslo med i slutten av april. I tillegg har den Toronto-fødte og oppvokste Eisenstadt flere bein og flere band å stå på.

Dagen før innspillinga live på Stone i New York: Jeb Bishop, Jason Roebke, Harris Eisenstadt og Tony Malaby i fullt driv.

I september i fjor spurte John Zorn Eisenstadt om han kunne tenke seg å vise fram flere sider av seg sjøl på Zorns klubb Stone på Manhattan. Vår mann takka sjølsagt ja til tilbudet og ett av de første bandene han tenkte på var en trio han satta sammen for nesten ti år siden da han flytta fra Los Angeles til New York. Den bestod av trombonisten Jeb Bishop og bassisten Jason Roebke. Planen var å utvide det hele til kvartett, men det lykkes ikke å skaffe tilstrekkelig med jobber til at det var liv laga.

I forbindelse med Zorns tilbud åpna døra seg og tenorsaksofonist Tony Malaby, som hele tida var tiltenkt rolla som fjerdemann, var det sjølsagte valget.

Det betyr at fire svært langt framskredne modernister/avantgardister har satt hverandre stevne over åtte Eisenstadt-komposisjoner. Etter en del øvelse og to sett på Stone, gikk kvartetten i studio dagen derpå og det låter da også så friskt og ferskt som vel tenkelig. Jovisst er det struktur på materialet, men det er samtidig store åpne flater som de fire kan strekke ut på både individuelt og kollektivt – og her er det lyttere av høy byrd vi har med å gjøre.

De fire herrene her tilhører en generasjon eller i alle fall et miljø som ikke har noe stort behov for å vise sine omgivelser hvor de flinke de er. De er derimot ute etter å skape noe sammen og det har de greid på et ypperlig vis her med “Old Growth Forest”.

Harris Eisenstadt

Old Growth Forest

Clean Feed Records/MusikkLosen

Få om noen vet som Jon Harald Gjesdal at musikk kan hjelpe mennesket å komme tilbake til livet.

Jon Harald Gjesdal har fått orden både på pianoet og livet.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på sport og friluft

Det hevdes, og med rette, at vi alle har ei historie. Jon Harald Gjesdal har det i større grad enn de aller fleste. I 1992 blei han en del av ei religiøs sekt i Tyskland. Den opplevelsen skulle vise seg nesten å koste han livet. I 2000 kom han seg ut av sekta – fullstendig traumatisert. Han trengte mange år for å komme tilbake til livet, men sakte kom han seg tilbake på beina – han lærte seg både og elske og tilgi igjen, som han sjøl sier.

En del av hverdagen i det tyske klosteret gikk ut på at Gjesdal måtte kutte alle bånd til familie og venner og han måtte også slutte å spille piano, noe han hadde gjort siden han var ung gutt. Rundt 20 år etter at han blei en del av sekta begynte han å spille musikk igjen og han begynte også å komponere. Som han sier: musikken hadde aldri forlatt han og den var med på å bringe han tilbake til livet.

I oktober i fjor inntok Gjesdal flygelet i Aas kirke på Bøverbru ikke langt fra Gjøvik. Med seg i bagasjen hadde han ni komposisjoner egna til å skape ro og ettertanke ikke bare hos Gjesdal, men også hos alle de som vil tilbringe tid med han og musikken hans. Gjesdal er en melodiker av rang og det er en rik klangverden han inviterer oss inn i. Det er små, korte melodier han serverer oss – to til tre minutter – og det er en verden der både Chopin og Elton John høyst sannsynlig har spilt ei rolle.

Det er flott at musikken har vært med å bringe Jon Harald Gjesdal tilbake til livet. Og med “Still Playing” greier Gjesdal så avgjort å gi liv til musikken.

Jon Harald Gjesdal

Still Playing

Jon Harald Gjesdal Records/jonharald.com

Det har tatt si tid før jeg har fått tilbragt kvalitetstid med en av fjorårets store popnavn – Bror Forsgren. Musikken holder også nå og i lang tid framover.

Bror Forsgren – hinsides bra!

Foto: Nathalie Wik Lystad

Jeg fikk streng beskjed fra flere: du MÅ sjekke ut Marcus “Bror” Forsgrens debutalbum “Narcissus”. Som den høflige herren jeg er, så gjør jeg sjølsagt som jeg får beskjed om. Og det er bare å takke: “Narcissus” er nemlig det mesterverket Forsgren sa han skulle lage.

Ja da, jeg vet – skiva kom ut i september i fjor. Likevel er det noen ganger slik at det er på sin plass å skue litt bakover for å se framover: “Narcissus” kommer nemlig til å være med oss i mange år framover.

Jeg har bare hatt et perifert forhold til Forsgren tidligere. Jeg har hørt noe av det han gjorde med Lionheart Brothers, men aldri gått i dybden. Jeg har også fått med meg at 34-åringen, opprinnelig fra Klæbu ved Trondheim, har spilt gitar i Jaga Jazzist de siste åra. Likevel var det ikke noe av dette som fortalte meg at “Narcissus” var på gang. Vi snakker nemlig for viderekomne – intet mindre.

Med bakgrunn i sin gudstro og sitt eget liv med blant annet samslivsbrudd, så har Forsgren skrevet tekster som er verdt å lytte til og ta lærdom av. Når han så synger som en – unnskyld – gud, så er det en sann fryd å være i Bror Forsgrens selskap. Av og til minner det vokale lydbildet meg faktisk om Beach Boys – av og til ikke – og hele tida om Bror Forsgren.

Likevel er det låtene og ikke minst de voldsomme arrangementene som bergtar meg aller mest. Forsgren har ikke kompromissa et eneste sekund og det er voldsomme landskap han inviterer oss inn i. Med hjelp av Jaga-kollega Erik Johannessen har Forsgren skrevet arr så sterke og “store” at det er noe historisk over det hele. Når han så har fått med seg halve Jaga, Marte Eberson og hele TrondheimSolistene til å gi dem liv, så har det blitt så bra som det nesten måtte bli.

Bror Forsgren har brukt langt tid på å skape dette unike “verket” – som nesten måtte hete “Narcissus”. Det har han – og ikke minst vi – på alle måter fått godt betalt for. Og jeg kan bare takke og bukke til de som mente jeg MÅTTE sjekke ut “Narcissus” – jeg hadde vært et fattigere menneske uten denne opplevelsen.

Bror Forsgren

Narcissus

Jansen plateproduksjon/Musikkoperatørene

Bill Frisell har vært, er og kommer til å bli værende en av klodens aller mest originale gitarister. Her følger nok et bevis på det.

Bill Frisell på hjemmebane med noen av sine kjære gitarer og sin like kjære hund.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Bill Frisell (64) blei vi først oppmerksom på her hjemme da Arild Andersen tok han med seg i “drømmebandet” sitt til “Molde Concert” i 1981. “Drømmeband” i hermetegn fordi heller ikke Andersen visste hvem Frisell var da: orkesterlederen tok ikke sjansen på den engelske fantomgitaristen Allan Holdsworth siden det viste seg at han ikke kunne lese noter og øvetida var svært begrensa. Da foreslo ECM-sjef Manfred Eicher Bill Frisell som han hadde møtt i forbindelse med en Eberhard Weber-innspilling.

Som sagt så gjort og resultatet fra den legendariske Molde-konserten, som også finnes på ECM, fortalte både Andersen og alle oss andre at ei ny gitarstjerne var vist fram for oss. Seinere har Frisell gått fra høydepunkt til høydepunkt, blant annet sammen med Jan Garbarek og Paul Motian, men aller mest som leder for egne band.

Bill Frisell har helt fra starten vist seg som en usedvanlig allsidig og sjangerfri musikant. Jovisst er han en strålende jazzmusikant med en ytterst personlig sound i gitarene sine, men han har også fortalt oss at han har et nært og godt forhold til alt amerikansk – ikke minst country som han har vist oss blant annet på det strålende albumet “Nashville”. Han har også gjort sine egne tolkninger av noe av det beste som finnes av amerikansk rock på “Have a Little Faith” og skrevet unik musikk til stumfilmene til Buster Keaton. Med “When You Wish Upon a Star” møter vi nok ei side av innovatøren Bill Frisell.

Frisell forteller oss at han er mer enn gjennomsnittlig opptatt av film og tv-serier og har vært det hele sitt liv. Det har hatt en enorm påvirkning på hva og hvem han er som musiker og her er det virkelig payback time som det heter på ny norsk.

Sammen med Charlie Hadens datter, Petra Haden, på vokal, Eyvind Kang på bratsj, Thomas Morgan på bass og Rudy Royston på trommer, tar Frisell, med noen av både sine akustiske og elektriske gitarer, oss med på en eksursjon gjennom viktige deler av sitt liv.

Det betyr “To Kill a Mockingbird”, “You Only Live Twice”, “Psycho”, “The Shadow of Your Smile”, “Bonanza” (!!!!!!), “Once Upon a Time in the West”, “When You Wish Upon a Star”, “Tales from the Far Side” – Frisell er en personlig venn av Gary Larson, “Moon River”, “The Godfather”, “The Bad and the Beautiful” og “Happy Trails”.

Det er både mye country og mye jazz i disse Frisell-tolkningene – altså mer av det vi har hørt før, men med et helt nytt utgangspunkt. Og så er det sjølsagt slik at Bill Frisell aldri gjentar seg sjøl. Slik er det med de største.

Bill Frisell

When You Wish Upon a Star

OKeh Records/Sony Music

Det annerledes rockebandet Meer fra Hamar har mye godt og originalt på hjertet.

Meer på god vei til noe veldig spennende.

Annonsørinnhold

Endelig i butikk: Vårens fineste sneakers

Det heter seg at man er på Hamar med slakt, men det åtte manns/kvinners bandet Meer forteller oss at man kan komme fra Hamar med noe som er mer livgivende enn som så. De har enkelt og greit gitt meg en overraskende lykkepille av et musikalsk visittkort basert på orkestral pop, en dose klassisk musikk og ikke så reint lite progrock. Jeg vil heller ikke bli spesielt overraska om det skulle vise seg at det finnes spor av jazzinspirasjon hos flere av de involverte.

Meer starta ut som en duo i 2008 og har stadig utvikla seg fram til det som med gruppas debut-cd framstår som et helstøpt høykvalitetsbevis på at det skjer mye spennende også utenfor de store byene.

Bandets medlemmer skriver all musikken og alle tekstene sjøl – med litt hjelp av en William Shakespeare. Med ei besetning på åtte, med søsknene Johanne Margrethe og Knut Kippersund Nesdal på vokal – de gir uttrykket et flott spenn med sine “utfyllende” stemmer, Ole Gjøstøl på tangenter, Eivind Strømstad på gitarer, Morten Strypet på bassgitar, Mats Lillehaug på trommer og ikke minst Åsa Ree på fiolin og Ingvild Nordstoga Eide på bratsj som er en viktig igrediens når det gjelder å gi Meer sitt særpreg.

Både bandet Meer og skiva med samme navn er gode bevis på popmusikk av meget solid kvalitet. Her er vi milevis unna lettbeint pop av døgnfluetypen og er det noen form for rettferdighet innen denne businessen så får Meer mye oppmerksomhet i tida som kommer. Det fortjener de!

Meer

Meer

strømstans/meerband.com