En av Kongsbergs store sønner, Christian Wallumrød, fikk det ærefulle oppdraget å skrive bestillingsverket til hjembyens jubileumsfestival i fjor. Den sjansen tok han godt vare på og nå får vi alle være med på det som skjedde i Kongsberg kino.
Christian Wallumrød i spissen for sin utgave av Trondheim Jazz Orchestra.
Jeg har fulgt Christian Wallumrød (44) siden 90-tallet da han via jazzlinja i Trondheim etablerte seg med band som Airamero, Close Erase og Nutrio. Det har vært en udelt spennende og utfordrende glede – Wallumrød har aldri stått stille og han har sprengt grenser og gått sine helt egne veier.
De seinere åra har han bevegd seg både i impro- og samtidsretning med band som Dans les Arbres og sitt eget Christian Wallumrød Ensemble og blant annet sammen med Jan Bang og Sidsel Endresen. Derfor var spenninga stor i fjor sommer i forbindelse med bestillingsverket til hjembyens jubileumsfestival: hvor ville Wallumrød “dukke opp” denne gangen?
Sammen med ei mer unik utgave av Trondheim Jazz Orchestra enn kanskje noen gang, med Lars Ove Fossheim og Ivar Grydeland på allehånde gitarliknende instrumenter, Anja Lauvdal i tillegg til Wallumrød sjøl på tangenter, Espen Reinertsen på tenorsaksofon, Eivind Lønning på trompet, Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck på tuba og elektronikk, Siv Øyunn Kjenstad og broder Fredrik Wallumrød på trommer og elektronikk og Michael Francis Duch på bass, skapte sjefen ei ramme for verket de færreste av oss hadde opplevd tidligere.
Verket består av fire deler som er så langt fra et tradisjonelt jazzoppsett som nesten vel tenkelig. Wallumrød serverer alt fra små, repetitive figurer til kraftfulle strukturer som alle mer eller mindre ustanselig får være med å utvikle. Her er det med andre ord ikke snakk om tradisjonelle solier, men det er heller ikke fribag slik vi kjenner den. Det er med andre ord ei reise inn Christian Wallumrøds høyst originale univers og nok en gang var det – og er det – spennende å bli med inn dit.
De fire delene hører sammen på et spesielt vis og derfor har Wallumrød og Hubro bestemt seg for at musikken ikke egner seg i et LP-format der plata må snues halvveis. Det har jeg forståelse for. “Untitled Arpeggios and Pulses” er ei herlig reise å bli tatt med på uten pause – den var det på Kongsberg sommeren 2014 og den er det nok en gang utendørs i Thailand! Spennende musikk som egner seg utmerket når som helst og hvor som helst!
Dominique Pifarély runder 58 nå i mellomjula. Til tross for at han er godt voksen med andre ord, så må jeg innrømme at jeg ikke har lagt merke til hans karriere så langt til tross for at han har samarbeida med langt framskredne landsmenn av seg som Louis Sclavis og Eddy Louiss.
Det som er åpenbart etter å ha tilbragt kvalitetstid med Pifarély nå, er at han følger elegant i en stolt og god fransk jazzfiolintradisjon som Stéphane Grappelli etablerte og som Jean-Luc Ponty og Didier Lockwood tok videre. På hjemmebane har Pifarély absolutt et stort navn, men internasjonalt har han ikke makta å etablere seg på linje med tre nevnte.
Med denne soloutgava – ikke hver dag vi får servert det forresten – på selveste ECM får nok Pifarély en hel del oppmerksomhet, men om han når opp til de andre er nok likevel tvilsomt. Det som er tydelig fra første gjennomlytting er at Pifarély er en virtuos med en solid teknisk base. Jeg vil ikke bli overraska om det skulle vise seg at Pifarély har klassisk skolering på høyt nivå, men det han gir oss her er åtte egne komposisjoner pluss standardlåta “My Foolish Heart” spilt inn live i 2012 og 2013.
Pifarély er en musikalsk lyriker og alle låtene hans er tilegna lyrikere – både franske og fra andre land, blant andre den portugisiske nasjonalskalden Fernando Pessoa. Det er mye unik og spennende musikk underveis, men jeg må innrømme at Dominique Pifarély likevel har problemer med å holde på oppmerksomheten og konsentrasjonen min hele veien. Uansett er “Time Before and Time After” et spennende møte med nok en ny fransk fiolinstorhet.
Andreas Aase (48) har vært med på mye og mangt. Han har jobba med alle fra Gluntan via Torstein Flakne til Postgirobygget. Trio de Janeiro og ikke minst Åge Aleksandersen i en årrekke har også benytta seg av Aases helt spesielle gitarkvaliteter.
Likevel hersker det absolutt ingen tvil om at det er på egen hånd vi møter Andreas Aase der han virkelig føler seg hjemme. Fra han ga oss “Maus” i 2003 via “Glimmer”, “Unu” og “Tre”, som kom i fjor, har den eminente gitaristen og komponisten gitt oss særprega musikk som har befunnet seg i en del skjæringspunkt, men hele tida med et tydelig folkemusikalsk tilsnitt over seg.
Sjølsagt måtte oppfølgeren til “Tre” hete “Fir” – men jeg lurer forsåvidt på hva neste skal hete???? – og for meg er dette et inderlig høydepunkt i Aases karriere. Utstyrt med kun akustiske instrumenter – mandola, gitar og barytongitar – og et repertoar bestående av halvparten originallåter signert Aase, halvparten folkemelodier samt en fantastisk og totalt unik, men likevel respektfull soloversjon av “Ja, vi elsker”, som jeg er ganske sikker på at vil bli satt pris på både på Slottet og ikke minst på Skaugum, så tar Andreas Aase oss med til steder de færreste av oss har vært på før.
Når han så har invitert med seg et storslått reisefølge bestående av Espen Berg på piano og Mats Eilertsen på bass – jazzstorheter som besitter en sjelden allsidighet – og Aases gamle sjelsfrende fra Sambandet, Steinar Krokstad på trommer, pluss Kenneth Ekornes på perkusjon på ett spor, så blir lydlandskapet og musikken på “Fir” så unik og vakker i sjeldne grenseland at det bare er å gratulere Andreas Aase med et verk som bli stående i åresvis framover.
55-åringen, bosatt i Mo i Rana, viste seg fram for et nasjonalt publikum for første gang i 2001 da han ga oss debuten “Keys on and off” – med eget materiale og stort sett Bergensmusikanter som reisefølge.
Siden har Drevvatne holdt seg unna det store rampelyset når det gjelder musisering, men “No Parking Here” forteller oss at han så avgjort har holdt både hodet og fingrene i gang.
Drevvatne, som har skrevet over halvparten av de 12 låtene, er en modernist som har henta mye inspirasjon fra både det amerikanske 60-tallet og hjemlige inspiratorer fra den samme gata. Han er også en habil pianist med god oversikt, men sjølsagt blir det urettferdig å sammenlikne han med herrer som for eksempel Herbie Hancock, som jeg har Drevvatne mistenkt for å ha lytta til mer enn et kvarter.
Drevvatne, som er amatør, men en langt framskreden sådan, har med seg den glitrende danske bassisten Jesper Bodilsen og den tidligere Cutting Edge-trommeslageren Stein Inge Brækhus, som også spilte på debuten til Drevvatne, og på fem av spora et nytt hyggelig dansk bekjentskap, tenorsaksofonisten Claus Waidtløw.
Danskene bidrar med fire låter og “There Will Never Be Another You” er den eneste standardlåta som er representert. Alt i alt gir Lars Erik Drevvatne og vennene hans oss en hyggelig time med melodisk jazz i en tidløs sjanger. Den tidligere høydehopperen var ikke i nærheten av riv denne gangen heller.
Siden denne epistelen dreier seg om masse triojazz i forskjellige avskygninger, har jeg en viss forståelse for at overskrifta kan være en smule misvisende. Det jeg kan love er at den er godt ment og at her finnes det usedvanlig mye god musikk som egner seg både til jul og resten av året.
Emil Brandqvist Trio – ung, svensk trio som er mer enn lovende.
Den 34 år gamle svenske trommeslageren, perkusjonisten, keyboardisten, komponisten og bandlederen Emil Brandqvist er nytt navn for meg. “Seascapes” er hans andre triocd og han har skrevet all musikken bortsett fra ei låt. Med seg har han to like ubeskrevne blad: bassisten Max Thornberg og pianisten Tuomas Turunen. Til sammen utgjør de en herlig trio med et varmt, melodisk og klart nordisk tonespråk som mange vil kjenne igjen fra pianister som Tord Gustavsen og Helge Lien. På noen av spora er også tre blåsere med, men mer som fargelegging enn som noe annet – Emil Brandqvist Trio greier seg mer enn godt nok på egen hånd.
Joey DeFrancesco – et kraftpakke på alle vis.
Når du blir oppdaga som tenåring og innlemma i bandet til far sjøl, Miles Davis, så er liksom løypa lagt. Organisten og etterhvert også trompeteren, pianisten og vokalisten Joey DeFrancesco tilhører denne engere kretsen. Han har nå nådd den respektable alder av 44 og han har i de cirka 25 åra som har gått siden Miles viste han frem for verden etablert seg som kanskje den største organisten verden har fått møte siden Jimmy Smith.
Her får vi møte han som alt: organist, pianist, trompeter og vokalist. Sammen med en fersk trio med trommeslageren Jason Brown og gitarist Dan Wilson – og på noen spor bassisten Mike Boone – forteller DeFrancesco oss at sulten fortsatt er tilstede og han gir oss en time med litt av alt. Joey DeFrancesco flytter ikke grenser slik Jimmy Smith gjorde, men han imponerer like fullt med et trøkk, en evne til å groove og en joie de vivre som få kan matche.
Omar Sosa, Gustavo Ovalles og Joo Kraus – trio med et unikt uttrykk.
Den tyske trompeteren og flügelhornisten Joo Kraus, den cubanske pianisten Omar Sosa og perkusjonisten Gustavo Ovalles fra Venezuela har funnet hverandre og det skal vi være veldig glade for.
Med et repertoar stor sett skrevet av Kraus og Sosa, inviterer de oss med til varme, søkende steder med røtter i både afrikansk, karibisk og europeisk musikk.
Kraus er et nytt bekjentskap for meg, men han har tydeligvis fått med seg en hel del fra både Nils Petter Molvær og Arve Henriksen samt mer tradisjonell trompetisme. Sosa benytter seg både av akustiske og elektriske hjelpemidler, mens Ovalles er en lyttende og fargeleggende perkusjonist som kler disse landskapene godt. “JOG” er så langt unna tradisjonell triojazz som vel tenkelig, men er med på å vise hvilken enorm bredde og allsidighet det er innen dette formatet.
Jesper Lundgaard – holder den danske bassflammen i live.
Enrico Pieranunzi – italiensk pianist i ultraklassen.
Alex Riel – for en mann!
En av de store og meget dyktige bassarvtakerne etter giganten Niels-Henning Ørsted Pedersen i Danmark heter Jesper Lundgaard. Siden han runda 60 på den første opptaksdagen i fjor med denne utsøkte, men løst sammensatte trioen, så blei han “utnevnt” til bandleder. Det kunne sånn sett like gjerne vært den fantastiske italienske pianisten Enrico Pieranunzi, hvis spill slekter mye på det sofistikerte tonespråket til Bill Evans, eller unikumet Alex Riel på trommer. I løpet av de to dagene de møttes på Jazzhus Montmartre i København tok de for seg standardlåter som “Autumn Leaves”, “My Funny Valentine” og “Oleo”.
Her blir vi forsåvidt ikke servert noe som helst nytt eller overraskende, men vi blir derimot servert cirka en time med framifrå tolkninger av kjente låter – på et svært høyt nivå. Det holder mer enn lenge for meg.
Brian Blade, Danilo Pérez og John Patitucci – hippere blir det neppe.
Så har vi kommet fram til selve rosinen i pølsa. Trommeslager Brian Blade, bassist John Patitucci og pianist Danilo Pérez har i rundt 15 år utgjort 75 prosent av Wayne Shorter Quartet – for å si det på en annen måte: de har ikke vært kompet til Shorter, men de har vært likeverdige deler av bandet.
Det er årets underdrivelse å påstå at denne trioen er sampilt – de låter nesten som ei stemme. Låtene, som alle står bak – inkludert “Dolores” av Shorter, er vakre, sterke og melodiske utskytingsramper for samtaler på et ekstremt høyt nivå. Hver for seg er disse tre herrene noen av mine favorittmusikanter – sammen er de bortimot magiske.
Christian Sands, Thomas Fonnesbæk og Alex Riel in action.
Ryktene har gått ei stund og når bassgiganten Christian McBride, som kan tillate seg å plukke fra øverste hylle, har henta inn den 26 år gamle pianisten Christian Sands til trioen sin, så er det nesten en bekreftelse: vi har med et nytt supertalent å gjøre. Tre oktoberdager i fjor inntok Sands Jazzhus Montmartre i København og uten plagsomt med øvelsestid, vil jeg anta, inntok han scena sammen med det nye danske bassløftet Thomas Fonnesbæk og Alex Riel, som kunne ha vært bestefar til Sands, ved trommene.
Og du verden: her har vi med en pianist som vil være med å prege jazzverdenen i mange tiår framover med en teknikk i nærheten av Oscar Petersons og en timing a la Michel Petrucciani. Fonnesbæk og Riel er noe så voldsomt med på notene, som Riel har vært det i rundt 50 år nå, og denne dobbelt cden setter et forrykende punktum på denne herlige trioreisa.
Emil Brandqvist Trio
Seascapes
Skip Records/MusikkLosen
Joey DeFrancesco
Trip Mode
HighNote Records/MusikkLosen
Joo Kraus/Omar Sosa/Gustavo Ovalles
JOG
Skip Records/MusikkLosen
Jesper Lundgaard Trio Feat.: Enrico Pieranunzi & Alex Riel
Det hevdes at en viss herres veier er uransakelige. Det er kanskje David Arthur Skinners også. Den 35 år unge pianisten og komponisten fra sommerøya Isle of Wight har i alle fall bodd i Norge de siste 10 åra og nesten uansett hva slags sjanger innen jazzen vi snakker om, så har han gjort seg svært så positivt bemerka.
Årsaken til at han havna her hos oss i steinrøysa er jeg ikke sikker på, men han studerte i alle fall i Leeds sammen med en rekke norske musikanter som etablerte det spennende bandet Sphinx sammen.
Her hjemme har bandet holdt sammen med ujevne mellomrom, men Skinner har også jobba med andre uttrykk enn det moderne som Sphinx sverger til. Den utmerkete teknikeren synes så absolutt om det meste innenfor jazz, men som han viser nok en gang her på sin andre soloutgivelse så ligger både stride og boogie hans hjerte spesielt nært.
I løpet av knapt 44 minutter gir Skinner oss en blanding av originalkomposisjoner og standardlåter som “Ain´t Misbehavin´”, Early Autumn”, “On the Street Where You Live”, “Sophisticated Lady”, “Stompin´at the Savoy”, “Caravan” og “Memories of You” – den siste tilegna hans avdøde lærer på Grieg-akademiet i Bergen, Morten Eide Pedersen.
Sjøl om Skinner har en voldsom respekt for og innsikt i både stride- og boogiedialekta, så tar han seg en rekke spennende friheter både rytmisk, harmonisk og melodisk underveis.
Det swinger og groover av pianospillet til David Arthur Skinner fra start til mål. Dessuten er det flott at noen tar på seg ansvaret med å videreføre dette ganske så sjeldent spilte uttrykket. Mer makt til til Mr. Skinner – The Englishman in Norway.
Det er visstnok i disse dager roa skal senke seg i de tusen hjem. Den originale trioen Medbøe/Eriksen/Halle gjør sitt aller beste for å bidra til det og de lykkes noe så voldsomt.
Haftor Medbøe, Espen Eriksen og Gunar Halle tar oss med på ei vakker og ettertenksom reise.
Du skal ha fulgt ekstremt godt med i norsk jazzliv for å ha fått med deg hvem Haftor Medbøe er og hva han har foretatt seg. Det har seg nemlig slik at gitarist, komponist og bandleder Medbøe, født og oppvokst i Lærdal i Sogn, stakk til Skotland av alle steder på jord for mange år siden for å bli jazzmusiker. Det har han så definitivt blitt, men han har på sett og vis blitt skotte også og er fortsatt bosatt, jobber og underviser i Edinburgh.
For vel to år siden møtte han pianist Espen Eriksen og trompeter Gunnar Halle i et større band satt sammen til Edinburgh Jazz Festival. Kjemien var både heftig og umiddelbar og de tre bestemte seg for å gå videre i en mindre konstellasjon.
Som sagt så gjort og her møtes de tre sammen med sju låter skrevet av Medbøe. Låtene blei spilt inn i Skotland i sommer etter at de hadde spilt en bejubla jobb på den samme festivalen som for to år siden.
Det vi får servert er sober kammerjazz av topp kvalitet. Medbøe er åpenbart en melodiker av rang og bedre reisefølge enn Eriksen og Halle i et slikt landskap er vanskelig å ønske seg. Vi får stifte bekjentskap med tre lyrikere som både hver for seg og kollektivt har mye å melde. De tre går aldri i veien for hverandre, men viser oss at de er lyttere først og fremst – lyttere som skaper vakker musikk, vakre rom og vakker stillhet.
Miles Davis hevda vel i sin tid at det viktigste i musikken var det du ikke spilte. Det budskapet har Medbøe/Eriksen/Halle fått med seg, men du verden så viktig og vakkert det er det de spiller også.
Roen har senka seg – jula kan komme! Når det er sagt så egner denne musikken seg garantert resten av året også og arrangører med respekt for seg sjøl bør invitere Haftor Medbøe “hjem” igjen – veldig gjerne med denne trioen – så fort som mulig.
I dag ville Francis Albert, bedre kjent som Frank, Sinatra ha fylt 100 år. Det forrige århundres store stemme og en av de mest kjente personligheter er husket kloden rundt og dagen vil bli markert over alt.
Diskusjonen om hvem som er den største, vil aldri ta slutt. Likevel er det en morsom, men likevel umulig, diskusjon. Det å sammenlikne Sinatra med Elvis Presley, The Beatles eller operastorheter som Maria Callas er som å sammenlikne sportsfolk fra forskjellige idretter – morsomt, men uten noe fasitsvar.
Frank Sinatra var av dem som var stjerne store deler av sin karriere og som har beholdt statusen også etter sin bortgang den 14. mai 1998, 82 år gammel. Han var blant de utvalgte som hadde “alt” – ei gudebenåda stemme, en evne til å tolke tekst som få om noen andre, ei utstråling, et utseende og en sjarm av typen sjelden for å si det mildt.
Sinatra kom fra beskjedne kår med italienske røtter i Hoboken, New Jersey. Faren drev en liten bar og det var der The Voice, Ol´ Blue Eyes eller Chairman of the Board – kjært barn har som kjent mange navn – opptrådte for første gang. Hos Frank sjøl var det aldri noen tvil: han skulle bli sanger, men faren var på ingen måte blid da poden bestemte seg for å droppe skolen til fordel for sang og showbusiness.
Riktig valg
Sett i etterpåklokskapens klare lys kan man vel si at unge Sinatras karrierevalg var riktig. Etter å ha sunget mye på små klubber i hjemstaten New Jersey og fått mye spilletid på radio blei han oppdaga av storbandledere som først Harry James og seinere Tommy Dorsey. 40-tallet blei det store gjennombruddet for Sinatra og spesielt etter at han brøt med Dorsey pekte pila rett opp før populariteten tok en midlertidig slutt. En ny stor hendelse snudde opp ned på det igjen da han vant Oscar for rolla si i filmen “From Here to Eternity” i 1953 – “Herfra til evigheten” på norsk. Om Sinatra var en stor skuespiller strides de lærde, men ingen kunne ta han på sjarmen for å si det slik.
“Norsk” hjelp
Uansett hvor bra Sinatra gjorde det på kinolerretet, er det utvilsomt som en av verdens største sangere han vil bli huska. Diskusjonen er også uendelig når det handler om Sinatra var jazzsanger eller ikke. Det som er hevet over tvil er at Sinatra henta mye inspirasjon fra jazzen og hans utallige tolkninger av standardlåter fra det som kalles The Great American Songbook, ofte med god hjelp av den norskættede arrangøren og orkesterlederen Alex Stordahl, døpt Odd noe foreldrene raskt skjønte blei vanskelig i Amerika og dermed fikk det gjort om til Alex, er i manges ører det viktigste Sinatra gjorde.
Showmannen Sinatra skal heller ikke undervurderes og The Rat Pack, der Sinatra, sammen med Sammy Davis, Jr. og Dean Martin, “eide” Las Vegas og liknende steder er noe av det beste som har eksistert når det gjelder musikalsk underholdning.
La opp
Det var fortsatt ikke slik at alt gikk rette veien for Sinatra. Pop- og rockebølga på 60-tallet førte til motgang for Ol´ Blue Eyes og han blei faktisk så desillusjonert at han la opp i 1971, 55 år gammel. Heldigvis angra han ganske kjapt og i 1973 var han tilbake igjen og han stod på scena helt fram til 1994.
Gull i vente
Det har ikke vært mangel på dokumentasjon når det gjelder Frank Sinatras fantastiske karriere. I forbindelse med 100 års markeringa har likevel de store plateselskapene virkelig lagt både krefter, ressurser, ekspertise og økonomi i potten for å markere denne unike karriera og dette helt spesielle livet.
“All or Nothing at All”, som Sinatra så på som låta som satte det hele i gang, er en boks som inneholder to dvder der vi får et fantastisk innblikk i Sinatras oppvekst, liv og karriere. Sinatra er et viktig intervjuobjekt sammen med nær familie og kolleger og vi får vite “alt” om sjefens første 60 år – inkludert hans forbindelse både med mafiaen og presidentene John F. Kennedy, Ronald Reagan og Richard Nixon. Sinatra spilte en ikke ubetydelig rolle også når det gjaldt hvem som skulle bekle verdens viktigste jobb. I tillegg får vi både en cd- og dvd-versjon av “avskjedskonserten” fra 1971. En dvd med et intervju gjort av den legendariske TV-journalisten Walter Cronkite er også en viktig del av boksen. Fine “bøker” med bidrag fra Sinatras barn og avskjedsintervjuet i bladet Life pluss ei pakke med postkort av Ol´ Blue Eyes gjør “All or Nothing at All” til et uunnværlig klenodium for både gamle og unge Sinatratilhengere.
“A Voice on Air” er en annen boks, bestående av fire cder på bortimot 80 minutter hver, og forteller oss mye om en annen del av Sinatras karriere. De 100 sjeldne og i stor grad tidligere uutgitte opptakene er henta fra Sinatras store år på radio mellom 1935 og 1955. Her får vi en rekke sanger han aldri spilte inn i platestudio – de finnes altså bare her. Vi får også treffe han i en rekke spesielle møter blant annet med Peggy Lee, Nat “King” Cole og Doris Day og “norske” Alex Stordahl spiller nok en gang ei sentral rolle. Her har teknikere i superklassen gjort en stor jobb og kvaliteten er i stor grad meget bra.
Sinatra pleide ofte å avslutte sine konserter med å si følgende: “May you all live to be one hundred years old and may the last voice you hear be mine!”
John Coltranes “A Love Supreme” er et av jazzens mesterverk. Når vi her, 50 år etter utgivelsen, får en rekke tidligere uutgitte versjoner også – fantastiske på alle vis – er den musikalske lykken bortimot komplett.
John Coltrane – den aller største for veldig mange.
Da John Coltrane gikk bort den 17. juli 1967, bare 40 år gammel, hadde han allerede etterlatt seg ei arv som både samtida og ettertida skjønte ville bli avgjørende for hvordan både jazzen og andre uttrykksformer ville utvikle seg. For å si det slik: verken Jan Garbarek, Michael Brecker, Sonny Rollins eller Marius Neset ville ha spilt slik de gjør eller gjorde hadde det ikke vært for banebryteren og innovatøren John Coltrane.
Det store gjennombruddet fikk han hos Miles Davis på slutten av 50-tallet. Derfra og ut – Coltrane døde av leverkreft – leda han sine egne band og skapte sin egen, helt unike musikk. “Giant Steps” i 1959 skapte bølger for å si det mildt og blei malen og lista alle hadde å strekke seg etter. “My Favorite Things”, “Ballads” og “Live at Village Vanguard” blei nye bekreftelser på Tranes mesterskap og originalitet, men lite verken før eller seinere kunne måle seg med “A Love Supreme” fra 1965.
Et lite enkelt tema lå i bunn for musikken som henta impulser fra indisk musikk, gospel, hardbop, frijazz og modal jazz. Coltranes religiøse overbevisning lå som ei overbygning over hele verket som hadde undertitlene “Acknowledgement”, “Resolution”, “Pursuance” og “Psalm”. Coltrane, som svært sjelden sa noe i offentlige sammenhenger eller på scena, resiterte/sang “A Love Supreme” på et vis som fikk sjøl ateister til å tro.
Med seg hadde han på innspillingsdagen den 9. desember 1964 Jimmy Garrison på bass, Elvin Jones på trommer og McCoy Tyner på piano – det var kvartetteten sin det!
Dagen derpå spilte han inn en ny versjon der også bassisten Art Davis og saksofonisten Archie Shepp deltok, men disse versjonene blei ikke med på den opprinnelige utgivelsen.
Her derimot er alt med! Referanseopptak som Coltrane hadde til egen gjennomhøring, alternative opptak både med kvartett og sekstett, avbrutte opptak, studiosnakk, Coltranes egne notater, sjeldne bilder og en ypperlig covertekst av Coltraneviteren Ashley Kahn.
For mange generasjoner jazzelskere – musikkelskere generelt forsåvidt – er denne totale samlinga av det som skjedde disse to desemberdagene i 1964 intet mindre enn historisk. Det er vakkert, sterkt, unikt og enkelt og greit skjellsettende. Julekvelden kom svært tidlig i år!
Pianisten og vokalisten Richard Badendyck har ei historie som som går minst fem tiår tilbake. Heldigvis gir han seg ikke.
Richard Badendyck er still going strong.
På lørdag vil “hele” verden markere at det er 100 år siden Frank Sinatra blei født. Få om noen har inspirert andre sangere så mye som Ol´ Blue Eyes og her hjemme har Richard Badendyck (73) alltid hatt et nært og varmt forhold til både Sinatra og The Great American Songbook som også Sinatra henta store deler av sitt repertoar fra.
Helt fra 60-tallet har Badendyck, som også var en meget dyktig tikjemper i sin tid, vist seg fram på et hyggelig vis på scener stort sett rundt hovedstaden – ikke minst på legendariske Club7. Det har også kommet to cder fra han med jevne mellomrom: “That´s All” i 2005 og “Peace” for fem år siden – også der viste han oss at den amerikanske sangskatten lå hans hjerte nært.
Denne gangen har han med seg trommeslageren Terje Engen og bassisten Stig Hvalryg og ikke minst den alt for sjeldent hørte sopransaksofonisten Odd Riisnæs, som også har skrevet nydelige strykearrangement til det som stort sett er ballader av det vakre slaget.
“When I Fall in Love”, “The Very Thought of You”, “Fooling Myself”, “Lover”, “You Don´t Know Me” og “Skylark” har blitt spilt og sunget noen tusen ganger, men Badendyck greier absolutt å gi de udødelige låtene noe personlig og vakkert sammen med det fine tonefølget. Dessuten får vi vakre instrumentalversjoner av Denny Zetlins “Quiet Now” og Antonio Carlos Jobims “Pictures in Black and White”.
Vi får ikke en eneste overraskelse underveis. Derimot får vi mye vakker musikk av en veteran som har et levd liv å hente fra.
PS Slurv i coverteksten er både unødvendig og skjemmende. Trommeslager Engen er fullstendig uteglemt, mens navnene til Hvalryg og Riisnæs er feilskrevet. Jeg vil gjerne ha mer musikk fra Richard Badendyck, men da ønsker jeg meg skikkelig korrekturlesning også.
