Tor Hammerø

I følge DownBeat, verdens ledende jazzmagasin, er Vijay Iyer både årets beste jazzartist og leder av verdens beste jazzgruppe. Det skulle han gi oss prov på her i Molde.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

En fornøyd Vijay Iyer etter konserten i Molde.

Foto: Tor Hammerø

Det er kritikere fra hele verden som en gang i året stemmer på sine favoritter i en rekke kategorier. Og i august-utgava av amerikanske DownBeat, som allerede er på gata, så er det 43 år gamle Iyer som pryder forsida etter å ha vunnet to av de gjeveste kategoriene.

For de som har fulgt godt med i internasjonal jazz de siste 10 åra var dette om ikke forventa, så i alle fall ikke noen bombe. Allerede da Iyer besøkte Molde for første gang for åtte år siden sammen med altsaksofonisten Rudresh Mahantappa – begge amerikanere med indiske røtter forøvrig – så var det åpenbart at ei stor karriere var rett rundt hjørnet. Mahantappa vant forøvrig kategorien for årets beste plate med sin “Bird Calls”.

Årsaken til Iyers popularitet er en hans originalitet både som pianist, komponist og bandleder. Han byr oss ei intellektuell utfordring, noe som ikke betyr at musikken er utilgjengelig, men den er krevende. Musikken er søkende og ideene flyter sakte inn og ut av hverandre. Iyer er fullstendig avhengig av empatiske medmusikanter og bassist Stephan Crump og trommeslager Marcus Gilmore, forøvrig barnebarn av trommelegenden Roy Haynes som fortsatt er still going strong også etter at han har runda 90, har jobba med Iyer lenge og denne trioen fungerer mer eller mindre på et telepatisk nivå.

Iyer valgte ikke å snakke med publikum før de nærmet seg slutten av konserten med begrunnelsen at musikken snakka bedre enn ord og etter å ha tilbragt en og en halv time sammen med de tre, har jeg full forståelse for det.

Vijay Iyer er en teknisk bortimot fullkommen pianist som likevel ikke briljerer eller flasher sin teknikk. Crump er på mange måter limet i trioen og Gilmore, med et originalt oppsett med ett cymbal og to hi-hater, er en fantastisk trommeslager som går i sin farfars fotspor, men som har flytta musikken inn i vår tid også.

Iyer henter mye inspirasjon fra moderne klassisk musikk, mens den indiske innflytelsen ikke er så gjenkjennbar i denne trioen. Det som er gjenkjennbart er Vijay Iyers unike bumerke og vi skjønner jazzkritikerne fra de fleste verdenshjørner: Vijay Iyer og hans trio er verdensklasse.

Ikke bare gull til Mats Northug

Noen av oss er opptatt av både musikk og sport. Noen gjør noe med det – ikke minst Artist in Residence Mats Gustafsson.

Noe av det første Mats Gustafsson tenkte på da han fikk forespørselen om å bli årets festivalartist, var å lage en hyllest til et av sine aller største sportsidol – Petter Northug. Årsaken var todelt: Gustafsson mener dypt og inderlig at Northug er den aller største og at måten han oppnår sine suksesser på er imponerende. Den andre årsaken er at svenske Gustafsson synes at måten Northug erter svensker på er usedvanlig stor humor!

Ikke akkurat A4

De som har møtt på Gustafsson og hans musikk enten denne uka i Molde eller tidligere, vil skjønne at dette ikke kom til å bli en hyllest av typen A4 – altså helt i Northugs ånd. Denne timen – delt i fire til ære for hvert av gullene Northug tok under VM i Falun sist vinter – var en musikalsk reise eller mer performance som aldri verken kan eller vil bli gjentatt. Det var noe så voldsomt der og da – slik Northugs opptredener/konkurranser også er det.

Lydspor fra virkeligheten

Med lydspor fra både TV 2, SVT og NRK fra gull-løpene til Mosvikas aller største sønn og referater fra kommentatorene lest/resitert av vokalistene Sofia Jernberg og Stine Janvind Motland, dramatiserte Gustafsson ved hjelp av et uhyre spesielt ensemble bestående av den franske sekkepipespilleren og trompeteren Erwan Keravec, perkusjonisten Raymond Strid, Frode Haltli på akkordeon, Dieb 13 på platespillere og Leif Elggren som Leif Elggren – det vil blant annet si diverse blikkbokser og to barbermaskiner – en stemt og en ustemt!, disse fire gull-løpene.

Ja, vi elsker

Bakveggen var dekorert med Northug-bilder da han gikk i mål på de fire løpene og “Ja, vi elsker” ble tolka på måter som den aldri har blitt tolka på før og neppe senere heller – sekkepipe og trekkspill. Skjønner? Det var en dramaturgisk oppbygging til målgang og medaljene ble båret frem til premiebordet av seremonimestrene Elggren og Janvind Motland, men for mitt mottakerapparat ble det hele ganske likt for de fire gullene.

Inderlig

Dette var på alle måter en dyp og inderlig hyllest til Petter Northug og hans kunst, særhet og individualisme fremført av saksofonist Gustafsson, som besitter mange av de samme kvalitetene på sitt felt, og med mye humor.

Positiv galskap og masse kreativitet preger både Petter Northug og Mats Gustafsson og det var som det skulle være da det hele ble avslutta med bare den tunge pusten etter en opptreden av Northug/Gustafsson og hans Tribute Unit der alt blir tatt ut.

Petter Northug Tribute Unit inkludert medaljeutdeling!

Foto: Petter W. Sele og Trym Schade Warloe

Og så kom den store nedturen med avlysninga av D´Angelo-konserten. Men i dag håpes det likevel på en pangavslutning og at sola kommer og hilser på – kanskje……

Det er ingen selvfølge at et møte mellom to storheter fører til noe ekstra. Møtet mellom den fabelaktige trioen The Bad Plus og verdens kanskje beste tenorsaksofonist, Joshua Redman, gjorde imidlertid det. Det førte til magi. Dessuten viste Gregory Porter oss at verden har fått ei ny vokalstjerne.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

The Bad Plus Joshua Redman – mesterlig!

Foto: Anders Kristoffer Stokke

Ideen til dette møtet går tilbake til 2011. Da spurte herrene i The Bad Plus, bassist Reid Anderson, pianist Ethan Iverson og trommeslager Dave King, om Joshua Redman kunne være gjest med dem under ei ukes engasjement på den legendariske jazzklubben Blue Note i New York. Redman takka ja, men utgangspunktet fra alle fire var at det skulle bli med det. Suksessen var imidlertid så formidabel at de raskt begynte å undersøke muligheten til å videreføre herligheten og etter et solid logistisk puslespill gikk de i studio i fjor, ga ut den strålende cden “The Bad Plus Joshua Redman” for et par måneder siden og la ut på en større USA/Europa-turné denne sommeren. Vi skal prise oss svært lykkelig for at Molde greide å få de på programmet.

Kollektivt

Her er det ingen stjerner eller rettere sagt: her er det bare stjerner. Dette samarbeidet er på alle vis tufta på at alle står på like fot og alle fire har bidratt i like stor grad på låtskriversida. Alt er usedvanlig melodisk, intrikat, men samtidig lettfattelig. Det er rytmisk spennende og med en interaksjon de fire mellom få om noen på jazzkloden er i stand til å matche i dag. De fire viser en oversikt og en ydmykhet overfor hverandre og musikken som er sjelden og de vever seg inn og ut av hverandres linjer og ideer som er rent ut sagt mesterlig.

Kveldens “snakker”, Reid Anderson, fleipa med The Bad Plus´ skandinaviske bakgrunn, de kommer alle fra norske Minnesota, og at en av låtene faktisk hadde med deres “Scandinavian angst” å gjøre!

Mye kan og bør sies om de fires individuelle ferdigheter. Alle leverte nemlig på mesternivå gjennom hele konserten, men jeg vil likevel trekke frem kanskje den minst profilerte av de fire: trommeslager Dave King. Mer melodisk, lydhør og “spillende” trommeslager tror jeg knapt finnes på denne kloden i alle fall. Fabelaktig! Og så Moldevennen Joshua Redman da. Dette var hans sjette besøk siden 2004, inkludert ett år som Artist in Residence. Han benytta kun tenorsaksofon i denne settingen og bekrefta med sin inderlighet, ydmykhet og sin originalitet at det i mine ører i alle fall er verdens beste og mest uttrykksfulle tenorist vi fikk være sammen med.

Konferansieren sa under introduksjonen at dette møtet nesten ikke kunne gå galt. Det hadde han helt rett i. Det ble intet mindre enn magisk og vil bli stående i Moldejazz-historia som en av de store konsertene av typen hvor var du da The Bad Plus møtte Joshua Redman. Heldige var vi som var der!

Reid Anderson, Ethan Iverson og Dave King i The Bad Plus møtte Joshua Redman til et magisk treff.

Foto: Trym Schade Warloe

Jazzens nye mannlige vokalstjerne heter Gregory Porter. Det tok han ikke mange minutter å fortelle oss det og han benytta sin tildelte time til å bekrefte det.

Knut Borge har ved gjentatte tilfeller forfekta at man må gi ungdommen brennevin før idretten tar dem. For sikkerhets skyld: med sitt sedvanlige smil i øyekroken. Når det gjelder Gregory Porter (41) så var det nesten motsatt. Han var på vei til å etablere seg på høyt nivå i amerikansk fotball før en skade gjorde det umulig å fortsette. Det førte heldigvis til at musikken, jazzen og vi som publikum fikk låne Gregory Porter på Romsdalsmuseet denne torsdagskvelden og du verden for en sanger og scenepersonlighet vi hadde på besøk.

Den lange veien

Det betyr at Porter ikke var noen musikalsk barnestjerne på noe vis. Ikke før i 2011 slo han gjennom med debutskiva “Water” og siden har jobbene stått i kø på stadig større scener verden rundt. Siden har vi fått “Be Good” og “Liquid Spirit”. Han begynte seiersgangen på Museet med “Painted on Canvas” fra “Be Good” og det var åpenbart fra første takt at han var kommet til sine egne og de tok godt i mot han.

Porter makta faktisk kunststykket å skape tilnærma jazzklubbstemning i amfiet foran scena der folk stort sett var innhylla i plastikk – imponerende i seg sjøl. Spesielt “On My Way to Harlem” gikk rett hjem hos jazzfolket og jeg tror faktisk Robert Plant-fansen også digga den særdeles utadvendte og jordnære Porter.

Hele to ganger var pianist Chip Crawford innom “Norwegian Wood” – også på Harlem-låta som handla om livet i jazzbydelen samt at den også var innom salige Marvin Gaye og hans “What´s Going On”. Gregory Porter er enkelt og greit en stor historieforteller og han får folk til å lytte – noe som vanligvis ikke er så lett for en oppvarmer. Han fikk oss til og med til å tro at regnet vi har opplevd de seineste dagene egentlig er her for å vaske bort alle eventuelle problemer!

Styrke og power

Med sin kraftige barytonstemme og sjeldne utstråling, og med den spesielle capsen han alltid bruker etter en operasjon i hodet, så viste han oss nok en gang at han ikke er typen som tar av til tross for suksessen han har opplevd de seineste åra. Han har fortsatt med seg bandet han jobba med på små klubber før noen ante hvem han var og både pianist Crawford, trommeslager Emanuel Harrold, bassist Jahmal Nichols og altsaksofonist og fløytist Yousuke Sato, fikk rom og plass til å vise at de dugde og vel så det. Perfekt lyd gjennom hele settet var nok et pluss.

A good vibe

-It´s a good vibe here, sa Porter. Det er mulig han sier det over alt, men han er altså av typen vi tror på. Når han så sammen med pianist Crawford greide mesterstykket å gjøre en duo ballade av vakre “Wolfcry” for et stort utepublikum, så var det den endelige bekreftelsen på at Gregory Porter er en storstjerne allerede – og det kommer ikke til å stoppe her. Høydepunktene stod i kø etterhvert: “Hey Laura” og “Musical Genocide”, der både Monk, Coltrane, Moody og James Brown ble nevnt, som to av de største. Gregory Porter viste oss hele sitt voldsomme spekter fra de sarteste og vakreste ballader til fullt trøkk med allsangpotensial. Han fiksa alt og avslutta med å ønske oss peace and love.

Ønsket sendes herved tilbake og vi får håpe at Gregory Porter kommer tilbake til Molde mange ganger.

En framifrå torsdag på Moldejazz med andre ord som blei avslutta med en time sammen med hysterisk dyktige og heftige Soul Rebels fra New Orleans.

Gregory Porter er jazzens nye mannlige vokalstjerne.

Foto: Arne Strømme

Med en av verdens viktigste og beste trommeslagere i spissen for sitt drømmeband, The Things møte med James Blood Ulmer og en unik opplevelse med pianisten Kris Davis, blei onsdagen nok et høydepunkt i Molde.

Muhal Richard Abrams, Larry Gray, Jack DeJohnette og Roscoe Mitchell – Made in Molde.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Foto: Camilla Ivarjord Røsbak/fireflate.no

En av verdens mest trendsettende trommeslagere de siste 50 åra, Jack DeJohnette, fortalte oss hvorfor han blir regna som en av de viktigste og beste den dag i dag.

Jack DeJohnette (72) har spilt med alt og alle – og alle har ønska hans tjenester. Siden han slo gjennom på midten av 60-tallet med Charles Lloyd, har blant andre Miles Davis og Keith Jarrett, de siste 30 åra, vært sentrale samarbeidspartnere. Her hjemme har giganter som Jan Garbarek og Terje Rypdal også hatt gleden av DeJohnettes eksepsjonelle kvaliteter.

I 2013 runda DeJohnette 70 og jazzfestivalen i hans fødeby Chicago ville selvsagt hylle han på et verdig vis. Det gjorde de ved å invitere han til å sette sammen et drømmeband. DeJohnette bestemte seg for å skue bakover samtidig som han så framover. Han ville gjerne møte nok en gang musikanter som hadde betydd mye for han i oppveksten i Chicago og som den dag i dag var sterke og spennende stemmer. Pianisten Muhal Richard Abrams (84) var mannen som stod for unnfangelsen av det kreative musikalske kraftverket AACM – Association for the Advancement og Creative Musicians – og som DeJohnette spilte med allerede for over 50 år siden. Den “unge” bassisten og cellisten Larry Gray har vært en viktig figur i Chicago i mange år og Roscoe Mitchell (74), alt-, sopran- og sopraninosaksofonist med lang fartstid fra det legendariske Art Ensemble of Chicago, ble DeJohnettes valg sammen med altsaksofonisten Henry Threadgill.

Sistnevnte var ikke med til Molde, men du verden som de andre var det. Musikken var fra start løs, men notert og DeJohnette brukte både mikrofon sammen med trommesettet og etterhvert også elektroniske trommer i originalt samspill med det akustiske settet. Alle utstrålte en voldsom autoritet i en musikalsk reise som egentlig tok oss fra Chicago på midten av 60-tallet og fram til i dag. Mye av denne musikken er på sett og vis grunnlaget for moderne jazz slik vi kjenner den i dag og spesielt Abrams´ utrolige vitalitet og originalitet, alderen også tatt i betraktning, og DeJohnettes unike stemme, ikke minst hans cymbalspill, innfridde alle mine forventninger. Det var en særdeles flott historietime vi fikk være med på og når så Made in Chicago – herved omdøpt til Made in Molde – avslutta med en herlig blues, så var det slik det slik det skulle være. Vi var tilbake der det starta, men skua samtidig framover.

The Thing – Paal Nilssen-Love, Mats Gustafsson og Ingebrigt Håker Flaten – møtte sin store helt James Blood Ulmer.

Foto: Kjetil Valstadsve/fireflate.no

Mats Gustafssons andre etappe som Artist in Residence i Molde blei unnagjort sammen med et av hans viktigste band de siste 16 åra, The Thing, og et av bandets aller største forbilder og inspirasjonskilder, gitaristen og vokalisten James Blood Ulmer.

The Thing med våre egne storheter innenfor dette frie uttrykket midt mellom rock og frijazz, Ingebrigt Håker Flaten på både akustisk og elektrisk bass og Paal Nilssen-Love på trommer, samt Gustafsson på tenor- og barytonsaksofon, har vært et banebrytende band i dette åpne, frie og usedvanlig energiske uttrykket. Det er åpenbart at de har henta mye fra Ulmers verden underveis og denne konserten bød på Ulmers musikk som The Thing hang seg på.

Blues ligger på et vis i bånn for alt Ulmer holder på med samt at han også har henta mye fra sin tidligere samarbeidspartner Ornette Colemans harmolodiske filosofi. På ei av låtene sang også Ulmer, men de som kan fortelle meg hva den teksten handla om, skal på premie – hans diksjon og uttale er ikke akkurat den enkleste å få med seg.

Som Gustafsson sa så var The Thing svært beæra over å få møte James Blood Ulmer. Gustafsson var bokstavelig talt på tærne fra første tone og Håker Flaten og Nilssen-Love er også energileverandører av en annen verden.

Jack DeJohnette sa tidligere på dagen at musikk er liv, musikk er energi. Det var det veldig mye av her.

Kris Davis – ei ny, spennende pianostemme.

Foto: Arne Strømme

Den 35 år unge pianisten Kris Davis, opprinnelig fra Canada, men bosatt i New York siden 2001, var det knytta store forventninger til. Hun skulle egentlig ha vært i Molde for to år siden, men på grunn av barnefødsel blei konserten den gang avlyst. Nå hadde hun med seg sin lille sønn og et spennende og helt unikt pianouttrykk.

For mange år siden bestemte den klassisk utdanna Davis seg for å slutte å spille på akkorder – kun utvikle linjer i musikken sin. Hun begynte konserten med et bearbeida piano og med sitt perkussive anslag utvikla hun sine ideer over tid. Davis er en klangmester og ga oss drømmende og fabulerende musikk med mye rom, tid og luft. Musikken er rytmisk og melodisk spennende og hun er i besittelse av et helt unikt uttrykk – jeg har ikke hørt noen som spiller piano slik som henne.

En herlig Jazzdag med stor J i Molde og kanskje kommer sola også???? I alle fall er både Robert Plant, The Bad Plus Joshua Redman og Gregory Porter på plass og klar for innsats i dag – uansett vær- og føreforhold!

Noen av verdens aller beste jazzvokalister var samla i Molde i går. Dessuten viste Marius Neset oss at han hører til der oppe også og samarbeidet mellom Nils Petter Molvær og legendene Sly & Robbie er enkelt og greit historisk.

Kurt Elling i storslag hadde grep fra første sekund.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Foto: Trym Schade Warloe

Ellings vidunderlige verden

Kurt Elling er en av verdens beste mannlige jazzvokalister. Slik er det med den saken og du verden som han beviste det i løpet av denne kveldsøkta på Plassen.

De som har fulgt Kurt Elling (47) og hans karriere siden han slo gjennom med “Close Your Eyes” i 1995, lar seg ikke overraske så mye lenger. De lar seg derimot imponere. Jeg er en av dem og jeg har vært med han helt siden gjennombruddet for 20 år siden.

For første gang stod mannen med den dype og inderlige barytonstemma på ei scene i Molde og det tok han akkurat 3,4 sekunder før han hadde den fullsatte salen i sin hule hånd. I tillegg til å være en framifrå sanger, så er han også en særdeles utadvendt og sjarmerende entertainer som vet eksakt hvordan han skal opprette kontakten med sitt publikum – og beholde den.

Bli med på tur

Festen starta like godt med “Come Fly with Me” og menigheta var absolutt ikke vanskelig å be. Senere fulgte mye materiale fra hans ferske cd “Passion World”, blant annet U2s “The Street With No Name” i en tolkning som jeg er sikker på at Bono ville vært veldig stolt over. På den nye plata har Elling funnet sanger fra store deler av verden, han har vært på konstant turné de siste 20 åra som han sa, og en av de aller vakreste er den skotske folkemelodien “Loch Tay Boat Song”. Stort vakrere og mer inderlig blir ikke en sang om tapt kjærlighet framført. Ellers tok Elling oss med til Cuba, på spansk må vite, og han serverte oss også sin egen tekst til Jaco Pastorius´ legendariske “Three Views of a Secret”. Med en strålende kvintett, der spesielt gitaristen John McLean og pianisten og organisten Gary Versace viste frem kvaliteter langt der framme – hippere orgelspill har ikke vært levert på gullsmed Svein Strandes orgel på svært lenge enn på Pastorius-låta – hadde Elling akkurat et så empatisk reisefølge som vel ønskelig.

Silje from Hammmar

På Silje Nergaards siste cd, “Chain of Days”, er Elling med og synger på Nergaards vakre “The Dance Floor”. Til tross for det har de aldri møtt hverandre før – innspillingen av vokalen er gjort hver for seg. Noe bedre sted å møtes enn akkurat her i Molde finnes vel knapt og kjemien var umiddelbar.

Silje ble introdusert som kind of local – from Hammmar. Det kjøper vi lett og når de de i tillegg gjorde fyrrige “Bahia” – på portugisisk – så var det akkurat den desserten vi ønska oss.

Hyllest til Sinatra

Elling avslutta festen med en hyllest til den store – Frank Sinatra. Ol´Blue Eyes ville ha runda 100 år i år og Elling viste med sin tolkning av “All the Way” at han er en verdig arvtaker. Publikum fikk også en saksofonsolo – vokalt – fra Kurt Elling som et flott farvel på hans første besøk i Molde.

Publikum vil ha mer – mye mer – og Kurt Elling er velkommen tilbake mange ganger – “All the Way”.

Dee Dee Bridgewater og Irvin Mayfield inviterte til fest og fest blei det.

Foto: Petter W. Sele

Hører Kurt Elling til på toppen blant mannlige vokalister, så er definitivt Dee Dee Bridgewater der hos det sterke kjønn. Sammen med The New Orleans Jazz Orchestra under ledelse av trompeteren Irvin Mayfield, som vil huske fra TV-serien “Treme”, inntok divaen – og det med positivt fortegn – et fullsatt og begeistra Bjørnsonhuset og tok oss med på en rundreise i musikken med utgangspunkt i jazzens fødeby.

Bridgewater (65), som blei introdusert av Mayfield som den vakreste, beste og mest sexy kvinnen på kloden, er en entertainer og sanger av enorm klasse. Grammy- og Tony-prisene har stått i kø – fullt forståelig. Etter en litt ruskete åpning med storbandet på egen hånd, så overtok Bridgewater stafettpinnen og om det var Mahalia Jackson-hyllest med “Come Sunday”, Mardi Gras-hilsen med “Big Chief”, “St. James´ Infirmary Blues” eller “What a Wonderful World”, så viste Bridgewater nok en gang hvilken utrolig sanger og personlighet med utstråling i ultraklassen hun er. Stor musikk med stor underholdningsverdi – punktum.

Marius Neset – saksofonist i verdensklasse.

Foto: Arne Strømme

Marius Neset (30) viste seg virkelig fram for et større publikum da han som jazzstipendiat lanserte sitt store verk “Lion” i Molde for tre år siden. Den gangen var det i samarbeid med Trondheim Jazzorkester. Nå har tenor- og sopransaksofonisten fra Os utenfor Bergen, som har vært bosatt i København siden han gikk ut av videregående, tatt nye steg og framstår i mine ører som en av verdens aller mest lovende saksofonister. Teknisk sett virker det ikke som om Neset er utstyrt med en eneste begrensning og modenheten i både spillet og uttrykket utvikles stadig.

Denne gangen var det musikk fra hans relativt ferske cd “Pinball”, der både musikken er unnfanga og innspillinga gjort like sør for Molde, som stod på programmet. Neset skriver ikke akkurat enkle låter, men de er likevel livsbejaende og lettfattelige – spennende både rytmisk og melodisk. Det er nesten urettferdig å sammenlikne Neset med Michael Brecker, men han har faktisk det meste den salige og virtuose Brecker hadde – og etter hvert faktisk litt til. Når han så omgir seg med et superempatisk band med “norske” Anton Eger på trommer, svenske Petter Eldh på bass og engelskmennene Jim Hart på vibrafon og marimba og Ivo Neame på piano, så lå alt til rette for at det kunne føres dype og inderlige samtaler slik det gjøres mellom gode venner.

Mot slutten tok Neset oss med på en soloekskursjon der han ved hjelp av enkelte bokser gjorde salen om til en katedral og der han evnet å fylle rommet helt alene – slik bare de aller største kan.

Sly Dunbar, Robbie Shakespeare og Nils Petter Molvær – toppmøte.

Foto: Petter W. Sele

Nils Petter Molværs møte med de jamaicanske legendene Sly Dunbar og Robbie Shakespeare fikk jeg høre altfor lite av til å kunne mene noe meningsfullt. Der anbefaler jeg den utmerkete festivalavisa fireflate.no – den holder nemlig nattåpent også.

Som om ikke dette var nok på en heftig tirsdag, så vant Molde for sikkerhets skyld 5-0 Puynik fra Armenia i Champions League-kvalik. Dette kan bare gå en vei – oppover!!!!!

Fire! Orchestra, Espen Reinertsen & Trondheim Jazzorkester og Tigran Hamasyan – Armenias største stjerne – sørga for en bortimot perfekt åpning av Moldejazz 2015. Det trengtes!

Fire! Orchestra – hvilken pangstart!

Etter et mildt sagt turbulent 2014, er det å håpe at Moldejazz er tilbake på sporet. Med åpningsdagen som pekepinne så tyder mye på det.

Festen starta tradisjonen tro med at Artist in Residence kom ut av startgropa. I år er det den svenske multisaksofonisten, bandlederen, komponisten og energibomba Mats Gustafsson. I løpt av uka skal han gjøre fem ganske så forskjellige konserter med ny besetning hver gang og starten kunne nesten ikke vært bedre. Med sitt store Fire! Orchestra ga han oss tro på kreativiteten, vitaliteten, musikken – selve livet.

Gustafsson er jo i sjel og sinn en frijazzer av guds nåde, men med Fire! Orchestra ga han oss en mer strukturert – i perioder i alle fall – versjon av seg sjøl og sin visjon. Med vokalistene Sofia Jernberg og Mariam Wallentin i sentrale posisjoner og et toppa lag av svenske, danske og en norsk – Hild Sofie Tafjord på horn – blåsere og rytmeseksjon, blei dette en utflukt så rocka, så punka, så fri og så søkende og finnende, at bedre øreskylling kunne man nesten ikke ønske seg som åpning på festivalen. Når så lyd og lys spilte på samme lag – fremragende på alle vis – så fortalte Mats Gustafsson & Co oss at vi har ei framifrå uka foran oss i hans selskap.

“Ritual” både starta og avslutta konserten og på mange vis var det noe rituelt over hele seansen – en slags rituell ofring til galskapen.

Espen Reinertsen – vakkert, annerledes og personlig.

Tenorsaksofonist, vokalist og komponist Espen Reinertsen ga i løpet av takk for Jazzstipendiat prisen-konserten pop et helt nytt ansikt.

Et av høydepunkta i løpet av festivaluka har tradisjonelt blitt sjøsatt allerede på festivalens åpningsdag. Vinneren av den store prisen som festivalen deler ut sammen med Midtnorsk Jazzsenter og Sparebank 1 SMN, har som vanlig brukt store deler av året som har gått siden tildelinga til å komponere, arrangere, fundere, sette sammen sitt Trondheim Jazzorkester og øve frem mot akkurat denne store dagen.

36 år gamle Espen Reinertsen, opprinnelig fra Gran på Hadeland, men bosatt i Oslo etter studier på jazzlinja i Trondheim, hadde tatt utgangspunkt i musikken som var grunnlaget for hans originale “popplate” “Forgaflingspop” – et navn han laga etter å ha hørt om forgaflingspunkt på radioen – og som kom for et par år siden.

Med et kremlag bestående av musikanter Reinertsen har jobba tildels mye med som sin sjelsfrende Eivind Lønning på trompet og Eirik Hegdal på saksofoner, Erik Nylander på trommer, Ole Morten Vågan på bass og Christian Wallumrød på ymse tangenter, og en del nyere bekjentskaper som Sofia Jernberg på vokal og Hild Sofie Tafjord på horn – begge de sistnevnte særdeles travle på åpningsdagen i Molde der de kom løpende fra konserten med Mats Gustafssons Fire! Orchestra – tok Reinertsen oss med på en vidunderlig vakker, rar og spennende ekskursjon.

Reinertsen hadde utvikla en app som musikantene brukte som “dirigent” – spør meg ikke hvordan den eller det funker – men det gjorde det i alle fall. Musikken begynte åpen og sakteflytende og glei elegant ned på ei stemning som Vågan tok videre. Musikken opplevdes som intens, men samtidig stille hvis du skjønner med et så stort orkester – to trommeslagere/perkusjonister som til sammen hadde et cymbal til rådighet forteller litt om det. I løpet av timen verket varte var det heller ingen lange saksofonsoloer – det var langt unna Dexter Gordon for å si det slik.

Både Jernberg, svenske som synger vakkert norsk, og Reinertsen sang mot slutten på låter som har potensiale i seg til å bli hitlåter i kultmiljøer – som den oppvakte vil skjønne så er Reinertsens verden et godt stykke unna den tradisjonelle popverdenen.

“Forgaflingspop” hadde elementer av samtidsmusikk, jazz og pop i seg. Vi ble enkelt og greit invitert med på en utflukt så unik og spennende som kun et menneske, på denne kloden i alle fall, kunne skapt – Espen Reinertsen. Når han så var omgitt av et empatisk stjernelag – de beste i sin prisklasse som bassist Vågan uttrykte det – ble dette en takkekonsert som vil bli huska lenge og som mange bør få anledning til å oppleve enten live eller på plate etter hvert.

Denne musikken hadde ikke oppstått hadde det ikke vært for Moldejazz. Som det ble sagt under åpningsseremonien: ta vare på Moldejazz. Og ikke minst unike talenter som Espen Reinertsen. Vi ville vært usedvanlig mye fattigere uten begge to.

Tigran Hamasyan – et fyrverkeri.

Den armenske pianisten, vokalisten, komponisten og bandlederen Tigran Hamasyan (27) har det gått store ord om i mange år allerede. Han har blant annet jobba mye med den svenske mesterbassisten Lars Danielsson, men når har Hamasyans solokarriere tatt av i en slik grad at det er kun den det dreier seg om. Det skjønner vi etter vårt første møte med han her i Molde.

Sammen med sin trio bestående av den sveitsiske trommeslageren Arthur Hnatek og den iransk-amerikanske elbassisten Sam Minaie, ga Hamasyan oss ei avslutning på kvelden som kommer til å sitte i ei stund.

Med sitt kraftfulle, til dels voldsomme anslag tok han oss med inn i en verden med klare og tydelige spor fra sitt hjemland Armenia og strøka rundt der. Rytmisk markant, melodisk vakkert og med noen taktarter og taktskifter de færreste av oss har hørt om før, tok Hamasyan – eller Tigran som han ofte kaller seg – publikum med storm.

Mye av musikken gikk unna i heftige tempi, men av og til tok heldigvis Tigran det hele ned slik at det hele fikk et flott dynamisk, nesten drømmende og fabulerende preg.

Med sine 27 år er Tigran Hamasyan bare såvidt i gang med karriera si. Den kommer til å bli både flott og spennende og han kommer til å spille på de store scenene rundt om i verden. Noe forteller meg at vi skal være glade for at vi fikk være til stede på debuten hans som bandleder her i Norge.

Moldefesten er så avgjort i gang – nå kan det bare gå oppover!

Hver for seg er trioen The Bad Plus og Joshua Redman noe av det beste som har kommet ut av amerikansk jazz de siste tiåra. Til sammen er det ofte magisk.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

Ethan Iverson, Joshua Redman, Reid Anderson og Dave King – blir ikke mye bedre enn det.

The Bad Plus, som består av bassisten Reid Anderson, pianisten Ethan Iverson og trommeslageren Dave King, har helt siden unnfangelsen på slutten av 90-tallet fortalt jazzmenigheta at de har hatt noe helt eget på hjertet. Trioen, med røtter i det norskeste Minnesota, har i tillegg også gjort seg bemerka langt utenfor den innerste jazzkrets. The Bad Plus har nemlig benytta seg av impulser fra pop, rock, folk, blues og klassisk og har med det framstått som en grensesprengende enhet. Allerede første gang trioen besøkte Molde, i 2003, var publikum over seg av begeistring på den lille scena Forum. Bandet var den gangen relativt ukjent, men har siden fått et stadig større publikum kloden rundt med sin unike sound og sin spesielle innfallsvinkel til det å skape spennende musikk.

Joshua Redman (46) tilhører mer eller mindre samme generasjon som Bad Plus-gutta. Han slo gjennom litt tidligere på 90-tallet og gjesta Molde for første gang året etter The Bad Plus – i 2004. Nå troner han på verdenstoppen som tenorsaksofonist og når de står sammen på Teateret Vårt på Plassen på torsdag, så er det femte gang Redman er på plass under Moldejazz.

Det er fire år siden The Bad Plus inviterte med seg Redman for første gang. Da var det snakk om å spille ei uke sammen på den legendariske jazzklubben Blue Note i New York og ferdig med det. Begge hadde så stramme timeplaner at noe annet egentlig var utelukka. Nå viste det seg likevel at kjemien stemte noe så voldsomt både personlig og musikalsk at alle fire gjerne ville se om det var mulig å gjøre noe mer senere. Og her foreligger resultatet: “The Bad Plus Joshua Redman” – det morsomme ordspillet var vel heller ikke til å unngå. Innspillinga ble gjort i fjor og den er lansert nå i forbindelse med kvartettens intense turnering som starta i juni på hjemmebane i USA og som har forflytta seg til Europa i hele juli. Moldepublikummet skal prise seg lykkelig for at turneen også innbefatter Molde – dette er nemlig ikke noe annet enn strålende.

Det er jo langt fra slik at det er noen automatikk i at summen av to stjerner blir ei megastjerne, men i dette tilfelle har det så definitivt blitt slik. De som har opplevd Redman med “lokale” musikere Trondheim Jazz Orchestra og Ola Kvernberg, vet at det er en meget ydmyk verdensstjerne vi har med å gjøre – han vil kun være en en del av et spennende hele. Slik framstår han også sammen med The Bad Plus.

Alle de fire involverte har bidradd med nytt materiale samt at vi får to nye arrangement av The Bad Plus-“hitene” “Dirty Blonde” og “Silence Is the Question”. Kvartetten framstår som om de aldri har gjort noe annet enn å spille sammen tidligere og vi blir servert et dynamisk og melodisk smorgasbord, som det heter på amerikansk, som minner merkelig om en klassiker. Vi har med fire toppmusikanter å gjøre som ikke trenger å bevise noe som helst og som derfor gjør det hele tida – med lave skuldre.

“Pensjonert” festivallege Kjetil Ytre-Arne hørte The Bad Plus Joshua Redman i USA for en måneds tid siden. Han mente han ikke hadde opplevd noe liknende siden Jan Garbareks “Molde Canticle” i 1990. Forventningene blir ikke akkurat lave av slikt.

The Bad Plus Joshua Redman

The Bad Plus Joshua Redman

Nonesuch Records/Warner Music

Jeg bryter sammen og tilstår: “Blindgang” er mitt første møte med Jørn Lier Horst og hans krimhelt William Wisting. Det blir definitivt ikke det siste.

Jørn Lier Horst skriver lett, godt, intelligent og spennende.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

Jeg både kjenner til Horst Liers profesjonelle og litterære karriere, men av ingen gode årsaker har det altså ikke blitt til at jeg har fulgt politietterforsker William Wisting på hans vandring gjennom ni romaner siden debuten med “Nøkkelvitnet” i 2004.

Derfor blir det litt slik at jeg setter meg ned med “Blindgang” for å sjekke om hypen rundt Jørn Lier Horst holder mål. Som allerede sagt – det gjør den. Et mål for meg når jeg skal vurdere en krimroman og historie er om jeg bare “må” lese den i bortimot et strekk. Slik var det med “Blindgang” – storyen føk unna på bare noen få dager og Lier Horst holdt meg fanget fra første side.

Den meget erfarne politimannen Lier Horst kan faget til fingerspissene og det er lett å skjønne underveis her – alt er gjort med en fagmanns kunnskap og nesten alt, spesielt persongalleriet, er usedvanlig troverdig. Det eneste lille jeg har å sette fingeren på er et par sekvenser der noen vitner, blant annet ei gammel dame, husker alt off the top of her head om ting som man neppe vil legge merke til en gang, over et halvt etterpå.

Lier Horst skriver knakende godt og har et lett og godt språk. Personene er som sagt troverdige og da blir også historien det. Han introduserer nye elementer, detaljer, personer, snubletråder akkurat der de de bør komme. Han toner ned voldsaspektet ganske kraftig i forhold til flere av sine kolleger og storyen er lagt til hans eget nærområde i Larvik og Stavern med en viktig avstikker til en by litt lenger sør også. Dette har vært et udelt hyggelig og spennende møte med Jørn Lier Horst og det spørs om jeg ikke må rygge sakte inn i politigarasjen i Larvik for å oppsøke William Wisting og hans tidligere bravader etter hvert. For å si det sånn: jeg har full forståelse for at Jørn Lier Horst har fått alle de utmerkelser han har blitt tildelt og flere kommer det sikkert til å bli.

PS Akkuarat mens jeg leste “Blindgang” blei en av de store sakene Lier Horst jobba med i sitt liv som politietterforsker – den såkalte “Kristinsaken” – forhåpentligvis oppklart. Lier Horst setter nok enda større pris på det enn at “Blindgang” blir godt mottatt.

Jørn Lier Horst

Blindgang

Gyldendal

Steinar Raknes etablerte et unikt samarbeid med joikeren Inga Juuso med duoen Skáidi. Etter at Juuso gikk bort i fjor tok unge Sara Marielle Gaup over. Det har hun gjort med verdighet og inderlighet.

Sara Marielle Gaup og Steinar Raknes er til sammen Arvvas.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

Steinar Raknes har evnen til å overraske som de fleste store jazzmusikere. I et par tiår har han i stadig større grad imponert som jazzmusiker både innaskjærs og sammen med giganter som Michael Brecker og Chick Corea. Likevel kom det nok som et “sjokk” på de fleste da han stod fram som sanger kun sammen med sitt eget bass-spill i prosjektet “Stillhouse”. Der stod et repertoar i stor grad prega av americana på programmet – Raknes viste oss at han hadde en solid bredde i sin musikktilnærming.

Samarbeidet med Inga Juuso i duoen Skáidi var bare med på å utvide paletten. Den fantastiske joikeren Juuso, som forlot tida i fjor, var åpen for Raknes´ tilnærmingsmåte til den tradisjonelle joiken og Raknes vice versa. I forbindelse med Juusos sjukdom steppa Sara Marielle Gaup, som med sine godt og vel 30 år tilhører en helt annen generasjon enn Juuso, inn og kjemien med Raknes var åpenbart på plass med en gang.

Duoen Arvvas var dermed unnfanga, men har av forskjellige årsaker tatt ei helt annen retning enn Skáidi. Gaup kommer fra en rocka bakgrunn samtidig som hun har den tradisjonelle joiken i ryggmargen. I mange år har hun jobba med det populære samiske bandet Adjágas og med Raknes´ fascinasjon for americana, så har de med Arvvas kombinert det hele på et unikt vis.

De fleste låtene er en kombinasjon av joik og Raknes´ låter og begge synger/joiker på henholdsvis samisk og engelsk – også som duett. Bortsett fra at Aleksander Kostopoulos bidrar på trommer og perkusjon på noen av spora, er dette et reint duosamarbeid mellom Gaup og Raknes.

Med sin rå/ru stemme i Bruce Springsteen-land fortsetter Raknes å ta oss med til nye steder og det får han så absolutt hjelp til av Gaup som er flink til å flytte grensene for joikens bruksområde.

Arvvas hadde slipp av “Remembrance”, som er tilegna Inga Juuso, på den samiske Riddu Riddu-festivalen. Musikken egna seg garantert der – det vil den også gjøre på rockeklubber, jazzklubber og der verdensmusikk står på plakaten. Tøft, annerledes – grensesprengede er budskapet til Arvvas.

Arvvas

Remembrance

DAT/Musikkoperatørene

For et bandnavn og for en musikk noen av kongerikets aller meste kreative herrer gir oss med “Rainy Omen”.

Tøft band, tøff musikk, tøft bilde.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

Foto: Andreas Ulvo

Jeg er neppe den eneste som ikke har hørt om Finland – bandet altså. Bak det spesielle bandnavnet skjuler imidlertid gitarist Ivar Grydeland, trommeslager Pål Hausken, bassist Jo Berger Myhre og tangentist Morten Qvenild seg og da begynner nok aha-faktoren å stige hos relativt mange. Vi har med andre ord med fire av Harald og Sonjas, eller kanskje heller Håkon og Mette Marits, beste og mest allsidige menn og musikanter å gjøre – uansett sjanger.

Finland har eksistert siden 2010 og har vært et overskuddsprosjekt for alle de involverte – vi snakker om folk som har mer enn nok å gjøre med band og artister som Huntsville, Ida Jenshus, In The Country, Susanna & The Magical Orchestra, Splashgirl og Nils Petter Molvær.

Her møter vi de fire i et ganske så nytt og annerledes landskap. Vi snakker om tøff, utadvendt, rocka, lekende og spennende musikk med impulser fra cinematisk instrumentalmusikk, americana, post-, prog-, støy- og frihetsrock – mye av dette aner jeg ikke hva er, men det høres riktig ut uansett. Improvisasjonselementet er sjølsagt veldig til stede hele veien, men alt i alt framstår likevel Finland som et hipt rockeband. De av dere som kjenner til alle eller noen av inspirasjonskildene tror kanskje dere aner hvordan dette låter, men da må jeg nok skuffe dere: Finland låter ikke som noe annet band jeg har hørt i alle fall.

Her om dagen var jeg så heldig at jeg fikk oppleve Morten Qvenilds premiere på hans soloprosjekt under jazzfestivalen på Kongsberg. Finnes det noen rettferdighet i den musikalske verdenen, men det gjør det neppe, så kan det føre til at Qvenild kommer til å bekle mange av de store musikkscenene i verden i åra som kommer. Det håper jeg vil skje, men samtidig håper jeg at overskuddet til å fortsette å leke seg med hyggebandet Finland, både for Qvenild og de andres del, ikke forsvinner. Bandet, musikken og leken vi får oppleve på “Rainy Omen” er nemlig alt for viktig og hip til det.

Finland

Rainy Omen

Hubro/Grappa/Musikkoperatørene

Stephan Micus er en tysk multiinstrumentalist som finner inspirasjon over alt.

Stephan Micus spiller på alt som kommer hans vei.

Stephan Micus er en 62 år gammel herre fra Stuttgart som helt siden midten av 70-tallet i stadig større grad har skapt sit eget univers. Bortimot 25 plater har det blitt siden debuten med “Archaic Concerts” i 1976 og Micus har hele tida vært tro mot sin søken etter nye og ekte uttrykk. De siste tiåra har han bodd på Mallorca, men jeg kan love at han har holdt seg et godt stykke unna charterparadiset Magaluf. Micus har derimot brukt Mallorca som base for utallige ekskursjoner kloden rundt. Japan, India og store deler av Sør-Amerika er bare noen av destinasjonene Micus har besøkt for å lære mer om kulturer og musikk og ikke minst i tillegg skaffe seg nye instrumenter slik at han kunne være i stand til å utvide palletten sin.

I tillegg til å synge så spiller han her ni forskjellige instrumenter, både strenge-, blåse- og perkusjonsinstrumenter. To av dem, henholdsvis fra Botswana og Marokko, er helt nye for Micus. Som alltid har han brukt instrumentene for å skrive/lage musikken og sette den inn i den kulturelle/etniske ramma de hører hjemme.

Stephan Micus har spilt inn musikken i sitt eget studio på Mallorca mellom 2012 og 2014 og som alltid er han helt alene – der flere instrumenter er involvert så har han sjølsagt benytta seg av muligheten til å legge på nye spor.

Stephan Micus har alltid vært en fremmed fugl som har holdt på med noe helt unikt. Slik er det fortsatt og han er fortsatt en musikalsk nomade som er i stand til å gi oss vakker og spennende musikk med røtter fra store deler av verden.

Stephan Micus

Nomad Songs

ECM/Grappa/Musikkoperatørene