Tor Hammerø

Saksofonist, komponist og bandleder Martin Myhre Olsen har det meste i seg til å bli en sentral skikkelse i norsk jazzliv i mange tiår framover.

Martin Myhre Olsen har all grunn til å smile.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Leirsund ved Lillestrøm er nok ikke verdens jazzmetropol, men den 25 år unge Martin Myhre Olsen kommer derfra og noe forteller meg at han kommer til å sette både seg sjøl og hjemstedet sitt på kartet ganske så kjapt. Etter noen på den etter hvert så berømte jazzlinja i Trondheim, og samarbeid med Trondheim Jazzorkester, Bjørn Alterhaug og det Spellemann-nominerte bandet Megalodon Collective, så debuterer endelig Myhre Olsen som bandleder og det er med et meget ambisiøst verk han møter oss.

Sammen med et håndplukka lag med erfarne og ferske musikanter der alle har ei fortid eller nåtid på jazzlinja, det vil si Simom Olderskog Albertsen på trommer, Oscar Grönberg på piano, Kari Eskild Havenstrøm på vokal, Eirik Hegdal på barytonsaksofon, Bjørn Marius Hegge på bass, Viljar Dyvik Sellevold på gitar og effekter og Adrian Løseth Waade på fiolin samt Myhre Olsen på alt- og sopransaksofon, så har sjefen skapt et univers han er helt aleine om. Dette er så personlig, inderlig og gjennomført at det er en glede å fastslå at et helt spesielt talent, her spesielt som komponist og arrangør, har vist seg fram for et større publikum for første gang.

Myhre Olsen mista sin bestefar, som han hadde et svært nært forhold til, mens han jobba med "Lonely Creatures". Det første til at verket blei mye mer enn et prosjekt – det blei også ei kjærlighetserklæring til et personlig og djupt vennskap og du verden som det skinner gjennom. Verket har blitt akkurat det – et verk som henger sammen fra ende til annen og ikke enkeltstående låter. Referanser som Wayne Shorter, kammerjazz, fri-improvisasjon og strengt arrangerte passasjer glir elegant over i hverandre og alle de involverte bidrar på svært så høyt nivå.

Martin Myhre Olsen – bare notér navnet med en eneste gang. Han har allerede mye å melde og i åra som kommer er jeg sikker på at det vil komme mye spennende fra Leirsunds store sønn både som instrumentalist, komponist, arrangør og bandleder.

PS Neste gang er jeg ganske trygg på at Myhre Olsen også sørger for at tittelen på skiva blir korrekt skrevet også:-)

MMO-Ensemble

Lonely Creatures

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Ninni Schulman er en 43 år gammel svensk journalist som med "Vår egen lille hemmelighet" forteller oss at søsterfolket har fått fram ei ny krimstemme det er vel verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Ninni Schulman forteller oss at virkeligheten er mer enn skremmende nok.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

"Vår egen lille hemmelighet" er Ninni Schulmans fjerde bok i den såkalte Hagfors-serien etter at hun debuterte med "Jenta med snø i håret" i 2011. Journalisten, med bakgrunn fra blant annet Se & Hör og Expressen, fikk raskt en solid leserskare på hjemmebane, men dette er likevel mitt første møte med henne.

Hun henter garantert mye fra sin egen profesjonelle og personlige bakgrunn og journalisten Magdalena Hansson, som bor og jobber i Schulmans barndomstrakter i Värmland, spiller ei sentral rolle i hverdagsdramaet vi blir dratt inn i. Schulman skaper ei historie som kunne skjedd hvor som helst og når som helst – vi kunne alle blitt involvert i noe slikt. Det betyr at det er lett å assosiere seg med både historia og personene Schulman har skapt.

Hun greier på et troverdig vis å legge ut snubletråder samtidig som hennes "drap" ikke er unødvendig blodige eller overdrevne i voldsbruken – de er som de er i den mørke hverdagen. Hun skriver korte og greie setninger som er delt opp i ditto korte kapitler som gjør det hele svært lesevennlig.

"Vår egen lille hemmelighet" er en lettlest og spennende kriminalroman som ikke flytter noen grenser innen sjangeren, men som forteller oss at Ninni Schulman er ei stemme det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

Ninni Schulman

Vår egen lille hemmelighet

Cappelen Damm

Oppfølgeren til debutalbumet til trioen Building Instrument, der Moldejenta Mari Kvien Brunvoll spiller ei sentral rolle, har jeg venta på i to år – siden debuten kom. Forventningene har med andre ord vært store og det er en fryd å kunne melde at de blir innfridd.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Building Instrument – i med- og motlys.

Den Bergensbaserte trioen hadde skaffa seg en solid tilhengerskare lenge før den sjøltitulerte "Building Instrument" så dagens lys. Årsakene til det var sikkert mange, men bandets vilje og evne til å krysse grenser mellom improvisert musikk, elektronika, pop og dermed skape helt unike, ofte drømmeliknende lydlandskap var helt sikkert en viktig faktor.

Kurt Schwitters og Hjertøya

De som opplevde lykkelige og inderlige øyeblikk sammen med musikken til "Building Instrument" – for et bandnavn forresten! – vil garantert få påfyll med "Kem som kan å leve" også. Lytteren får det samme, men i enda større grad: lydlandskapet de tre har skapt her er enda større og mer innholdsrikt og var det mulig å drømme seg bort første gangen, så står drømmeinvitasjonene i kø nå.

Musikken har blitt til over en toårsperiode og blei skrevet som et bestillingsverk til Henie Onstad Kunstsenter utenfor Oslo. Bakteppet var at senteret skulle åpne et permanent Kurt Schwitters-rom og verket blei framført som en del av Ultima-festivalen – nok et bevis på hvor grenseløst uttrykket til Building Instrument er.

Den tyske multikunstneren Schwitters rømte hjemlandet sitt da Hitler tok over styringa og bodde i en periode i eksil på Hjertøya i Moldefjorden og hans innflytelse er tildels direkte gjenkjennbar her. Kvien Brunvolls vokal uten tekst eller med et oppdikta språk – noen ganger er tekstene dog klare og tydelige for dem som vil lytte og da på umiskjennelig Moldedialekt! – er noe Schwitters "fant opp" med sine lyd-dikt. Hans evne til å skape et unikt uttrykk på tvers av en rekke kunstuttrykk er også noe Building Instrument har tatt med seg.

En egen verden

Building Instrument, som i tillegg til Kvien Brunvoll på vokal, live sampling og effekter, perkusjon, kazoo og zither, består av Øyvind Hegg-Lunde på trommer og perkusjon og Åsmund Weltzien på synther og elektronikk, forsetter med å utvide sitt egenskapte univers. Jeg vet ikke om noe band eller noen artist – på denne kloden i alle fall – som låter noe i nærheten av Building Instrument. Alle de tre skal ha æren for det, men for mitt sanseapparat er det Mari Kvien Brunvoll som er den viktigste premissleverandøren.

Det er mulig å høre at hun har ei søster som heter Ane, akkurat som det er mulig med Ane å høre at hun har ei søster som heter Mari og jeg gir ikke slipp på min ikke fullt så hemmelige drøm: en dag vil jeg oppleve de to sammen på ei scene. Høre dåkker søstrene sisters!

Building Instrument

Kem som kan å leve

HUBRO/Musikkoperatørene

Etter et 30 år langt "ekteskap" med Columbia Records, overraska Miles Davis den musikkinteresserte verden nok en gang da han signerte for Warner Bros. i 1986 – fem år før før han gikk ut av tida. I denne boksen får vi alt han rakk før det var slutt og det vil si åtte tildels fantastiske album.

Miles Davis på coveret av sin Warner Bros.-debut "Tutu". Blir ikke mye hippere enn dette!

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Nå har det seg slik at de fleste av oss har våre musikalske helter – noen som har betydd og fortsatt betyr noe helt spesielt. For min del har Miles Davis (1926-91) alltid spilt ei helt spesiell rolle og de to gangene jeg fikk anledning til å oppleve han i levende live, på den legendariske midnattsmessa i Molde i 1984 og samme sted året etter, sitter som spikra. Vi snakker om ikonet som forandra musikkhistoria fem ganger og som hadde en helt spesiell standing fra slutten av 40-tallet fram til han la ned hornet for godt i september 1991, en standing han for så vidt har den dag i dag.

I denne utmerkede boksen finner vi "Tutu", "Music from Siesta" – filmmusikk, "Amandla", "Dingo" – mer filmmusikk der Miles – han er en av de få vi har lov å være på fornavn med – også spilte ei rolle, "Doo-Bop", "Miles and Quincy Live at Montreux", "Live Around The World" og "Live at Nice Festival" der "Doo-Bop" var den siste han var involvert i mens han levde, men ikke rakk å fullføre. De etterfølgende er liveinnspillinger som har kommet ut etter hans død.

Her finnes det ikke nye, tidligere uutgitte opptak – bare det vi har fått tidligere for første gang samla på dette viset. Det holder mer enn lenge det for her er det så mye gull at det bare er å å lene seg tilbake å nyte – i timesvis!!!!!

Vi snakker her om den siste elektriske perioden til Miles som var alt fra urfunky til så nedpå og sart som vel tenkelig med blant annet "Time After Time", men vi får også være med på hans historiske siste møte med Quincy Jones i Montreux noen måneder før det var over og der han spilte akustisk musikk fra tidlig i sin karriere – noe veldig få trodde de ville få oppleve igjen.

Jazzhistorikeren og Miles-eksperten Ashley Kahn har skrevet en forbilledlig coverheftetekst med en ypperlig omtale av hver plate og alle cdene kommer med originalcover.

Alle Miles´ epoker er store for meg – den siste en av de aller viktigste fordi jeg fikk være med på litt av den. De som er ute etter å komme inn i avslutninga på en av de største moderne musikk-karrierene har her fått ei gavepakke av de helt sjeldne.

Som det står på murveggene rundt omkring i New York: Miles Lives!!!!

Miles Davis

The Last Word – The Warner Bros. Years

Warner Bros./Warner Music

Maja S.K. Ratkje er en artist som har et helt unikt uttrykk. Her gir hun oss flere eksempler på det – både som komponist og sammen med gruppa Poing.

Maja S.K. Ratkje har noe helt spesielt å fare med.

Med disse to utgivelsene forteller Maja Solveig Kjelstrup Ratkje at hun er i besittelse av en allsidighet og et musikalsk vidsyn som knapt noen andre her til lands. Hun er liksom mer eller mindre alt i ett – et musikalsk kinderegg som ikke kan sammenliknes med noe annet egg. Først treffer vi på den kompromissløse og unike komponisten Ratkje. Hun har etterhvert et stort navn verden rundt som samtidskomponist og hennes bortimot sjangerutslettende musikkanskuelse vokser flott og tydelig fram på "Crepuscular Hour". Verket fikk sin premiere på Ultimafestivalen i Oslo i 2010 og blei seinere satt opp i Huddersfield i England to år seinere.

Det er den siste oppsettinga vi får være med på både som cd og som dvd der engelske Kathy Hinde har gjort en framifrå produsentjobb når det gjelder det filmatiske. Hun har makta å skape den samme sterke, mørke og tildels melankolske stemninga som komposisjonen til Ratkje ber om.

Sammen med lokale kor, som synger mange hundre år gamle tekster fra The Nag Hammadi Library og som blei funnet først i 1945, dirigert av James Weeks og en rekke – bortimot like sjangerfrie som Ratkje – musikanter som Lasse Marhaug, Hild Sofie Tafjord, Stian Westerhus og Nils Henrik Asheim, skaper unik, sterk og vakker musikk i skumringstimen – og slik er også hele "bandet" og scena lyssatt i Town Hall i Huddersfield.

Det er all grunn til å lytte når Ratkje og Poing setter hverandre stevne.

Maja S. K. Ratkje er også så mye mer enn en strålende samtidskomponist. Samarbeidet med den aldri stillestående samtidsmusikktrioen POING og Ratkje har vært i gang helt siden 1999 da hun skrev trioens første bestillingsverk. POING, som hele tida har bestått av akkordeonisten Frode Haltli, saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm og bassisten Håkon Thelin, er utstyrt med like store og åpne ører som Ratkje og at de har mye å "snakke" sammen om, hersker det ikke mye tvil om.

Her får vi være med de fire på noe som både er ustyrtelig morsomt og egna til ettertanke. Det har seg nemlig slik at "kvartetten" i vel ti år har spilt natt til 1. mai-konserter i inn- og utland og her får vi den strålende vokalisten Ratkje synge alt fra Lennons "Working Class Hero" via Åge Aleksandersens "Fremmed fugl" via Lillebjørn og Rudolf Nilsen-viser til Tom Waits via 14 sekunder med "Føkk døkk" og flere Brecht og Weill-sanger.

Det anbefales på det varmeste å dykke ned i Maja S.K. Ratkjes vidunderlige, unike og mangefasetterte verden. Kjenner du ikke til den fra før, så er disse to stasjonene veldig flotte steder å starte.

Maja S.K. Ratkje

Crepuscular Hour

Rune Grammfon/Musikkoperatørene

POING & Maja S.K. Ratkje

Kapital & Moral

Grappa/Musikkoperatørene

Piano- og vokalduoen Kjemilie tar oss med til vakre og inderlige steder med sin visejazz med trønderske tekster.

Kjemilie – det vil si Kjetil André Mulelid og Emilie Vasseljen Storaas – tar oss med på en personlig utflukt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Duoen Kjemilie gir oss med "Hverdagene" noe helt spesielt. Kjetil André Mulelid har skrevet all musikken og Emilie Vasseljen Storaas, som er datter av den glitrende pianisten Vigleik Storaas og som sikkert har fått en god musikalsk oppvekst, har skrevet tekstene og framfører dem på et uforfalska trøndersk.

Storaas forteller oss at hun har gode evner som historieforteller både gjennom tekstene sine og måten hun tolker materialet på. Når så Mulelid følger henne på et vakkert vis og hjelper til med å løfte frem historiene gjennom sitt visejazz-språk i en herlig klangverden, så blir dette møtet av det gode slaget.

"Hverdagene" og Kjemilie er en skjør organisme. Musikken og uttrykket er usedvanlig gjennomsiktig, men med tryggheten i seg sjøl og til hverandre så lander de to trygt gjennom hele reisa.

Kjemilie

Hverdagene

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Det er vel ingen bombe at jazz er en grenseløs uttrykksform. Her får vi to nye eksempler på det med meget dyktige franske og ungarske musikanter de færreste av oss her nord har hørt om før.

Ozone Acoustyle Quartet med franske Christophe Monniot i spissen.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Det har sine klare fordeler, hvis man er interessert i musikk vel å merke, å drive på med musikkanmelderi. Et åpenbart plass er man ofte blir fora med musikk og utgivelser man knapt ante fantes. Egentlig kan man ofte stryke knapt også. Disse to utgivelsene fra BMC Records, som er en forkortelse for Budapest Music Centre, kommer avgjort inn under den kategorien. Jeg har nemlig verken hørt om selskapet eller disse musikantene tidligere. Det tar uansett kun kort tid å slå fast at vi snakker om høy kvalitet – tildels meget høy faktisk.

Først ut er den franske multisaksofonisten Christophe Monniot og kvartetten hans Ozone Acoustyle Quartet. Helt siden 2006 har han samarbeida med den ungarske, men Paris-bosatte, pianisten Emil Spányi i duoen Ozone. I 2010 blei duoen utvida til trioen med den svenske trommeslageren Joe Quitzke, også han bosatt i Paris, og nå har de altså blitt til kvartett også med den ungarske bassisten Mátyás Szandai – tror det eller ei, også han bosatt i smeltedigelen Paris. På høsten 2014 tok de turen til Budapest og vi får være med på ei liveinnspilling fra Opus Jazz Club i den ungarske hovedstaden. Bortsett fra flotte versjoner av "Amazing Grace" og "Greensleeves" og ei låt av Spányi, så har Monniot skrevet all musikken her.

Vi snakker om moderne, heftig, melodisk jazz med åpning til frie ekskursjoner som alle er i stand til å benytte seg av på bets mulig vis. Publikum på klubben i Budapest storkoste seg tydeligvis og det er all grunn til å gi Ozone Acoustyle Quartet oppmerksomhet – dette er nemlig godsaker.

Péter Rozsnyói Trio – en vakker hilsen fra et sjeldent jazzland.

Budbringeren ga seg ikke med én cd eller ett band heller. Péter Rozsnyói Trio dukka også opp og sammen med sjefen på piano så finner vi trommeslageren Zoltán Csörsz og bassisten György Orbán. Musikken er tilegna trioens opprinnelige trommeslager András Mohay som da han gikk bort tok med seg musikken slik Rozsnyói opplevde det. Csörsz ga han imidlertid håpet og troa tilbake og med "Pain of an Angel" som håndfast bevis er det ikke noen tvil om at musikken er i live.

Vi blir servert vakker, melodiøs triojazz med solide røtter i 60-tallet. All musikken resiterer av Rozsnyói og er spilt inn over to dager i august i fjor. Det er tre meget solide musikanter med langt framskreden empati både musikalsk og personlig som møtes og det er direkte herlig å befinne seg i herrenes selskap.

Nåløyet er usedvanlig trangt for å nå gjennom i den sylskarpe konkurransen og jeg er langt i fra sikker på om noen av disse gruppene gjør det, men det har altså ingenting med den musikalske kvaliteten å gjøre. Odd Gjelsnes og MusikkLosen skal ha all ære for å ta dette inn til Norge, men jeg er nok redd at det blir som å sloss mot vindmøller i dette tilfellet.

Ozone Acoustyle Quartet

Organisten Food

BMC/MusikkLosen

Péter Rozsnyói Trio

Pain of an Angel

BMC/MusikkLosen

Det stooore bandet Skadedyr består av noen av kongerikets aller beste og mest lovende musikanter. Det beviser de så til de grader med sin andre cd "Culturen".

Skadedyr – dusinet fullt med noen av landets heftigste unge musikanter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Foto: Magnus Skavhaug Nergaard

Jeg bryter sammen i krampegråt og tilstår: Skadedyrs debutalbum "Kongekrabbe", som kom for vel to år siden, gikk meg hus forbi. Jeg har heller ikke vært på plattformen når mulighetene har vært der for å høre Skadedyr-toget i levende live, som ryktene vil ha det til er litt av en opplevelse. Men med oppfølgeren "Culturen" blir jeg heldigvis gitt muligheten til å hekte meg på og jeg skjønner raskt at jeg har gått glipp av mye unik, spennende og morsom musikk med dette dusinet-fullt-bandet.

Bandet blei unnfanga av Anja Lauvdal (tangenter) og Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck (tuba) og på "Kongekrabbe" stod de to bak alt låtmaterialet, men her bidrar flere av de ansatte med komposisjoner: gitarist Lars Ove Fossheim og trommeslager Hans Hulbækmo har skrevet to hver mens mødrene også har ansvaret for to. Bassist Fredrik Luhr Dietrichson, trekkspiller Ida Løvli Hidle, steel-gitarist Marius Klovning, trompeter Torstein Lavik Larsen, trombonist Henrik Munkeby Nørstebø, vokalist Ina Sagstuen, trommeslager Øystein Aarnes Vik og fiolinist Adrian Løseth Waade er alle med og sørger for at Skadedyr låter uforskamma friskt og ikke som noen som helst annet band – på Tellus i alle fall.

Hva låter det som da? Si det du – de tolv har nemlig henta uhemma fra alle sine inspirasjonskilder og det er ikke få. Musikken er til tider usedvanlig vakker og melodisk, noen ganger helt åpen, søkende og fri – og så er den alt midt imellom. Og med den instrumenteringa og med de kvalitetene denne "nye" generasjonen er i besittelse av, så sier det seg nesten sjøl at dette må bli helt spesielt og da er det heller ikke overraskende at den eneste teksten som har blitt funnet verdig er skrevet av Ivar Aasen – noe annet skulle nesten tatt seg ut.

De involverte hører også hjemme med artister og i band som Broen, Jenny Hval, Susanna, Moskus, Snøskred, Trondheim Jazzorkester, Skrap og Hullyboo, men at de synes Skadedyr likevel er et spesielt morsomt band å leike seg i skinner tydelig gjennom. Skadedyr – hippere bandnavn finnes vel knapt – føyer seg elegant inn i rekka av norske band og musikanter som går sine helt egne veier. Lett å få en slik mastodont av et band på veien og ut i verden er det sikkert ikke, men verden fortjener virkelig å få oppleve dette unike bandet med sin særegne og herlige musikk.

PS Første livemulighet nå er Kongsberg Jazzfestival den 7. juli og etterpå tar de to mødrene, som også utgjør Skrap, med seg cirka halvparten i Trondheim Jazzorkester til Moldejazz der de er årets JazZtipendiater og skal takke for tilliten med et rykende ferskt bestillingsverk.

Skadedyr

Culturen

HUBRO/Musikkoperatørene

Tortusa, som er et av artistnavnene til ambientartisten John Derek Bishop, har tatt for seg en rekke samples fra Eivind Aarsets katalog. Det har det blitt nydelig musikk og herlige stemninger av.

Tortusa, eller John Derek Bishop, med en rekke av sine "instrumenter".

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

John Derek Bishop, alias Tortusa, er en godt og vel 30 år ung norsk-amerikaner fra Stavanger. Han er et nytt bekjentskap for meg, men med sin unike innfallsvinkel til å skape musikk har han gjort et solid inntrykk med en gang. Tortusa er en elektronikamusiker og komponist som går både til jazzkilden og til klassisk- og elektronisk samtidsmusikk for å finne inspirasjon til å lage det som er hans eget univers.

Det er på ingen måter tradisjonelle instrumenter Tortusa benytter for å skape sin egen verden, men derimot gamle båndmaskiner, modulære synther, samplere og masse annet. Når han så i tillegg benytter seg av feltopptak som han bearbeider med hjelp av sine "maskiner", så makter han på et finurlig og inderlig vis å lage låter og lydkollasjer som er alt fra melodiske til vemodige, sfæriske, ettertenksomme og hele tida djupt personlige.

Bedre utgangspunkt til å skape et slikt univers enn deler av Eivind Aarsets musikk, finnes knapt. Helt siden begynnelsen av 90-tallet, og i stadig større grad, har han med hjelp av sin grå gitar og sine maskiner skapt musikk som er så personlig, sterk, varm og søkende at det alltid er en like stor opplevelse å forsvinne inn i den. På to av låtene her er han faktisk også med og setter som alltid sitt personlige bumerke på musikken.

Dette er et tøft, annerledes og moderne musikalsk statement fra en musikant med spennende visjoner. I tillegg er Tortusa, eller kanskje John Derek Bishop, en glitrende fotograf også som han viser oss med et bildehefte som følger med cden der han har redigert sine naturbilder digitalt.

Under Maijazz i Stavanger om ei ukes tid står Tortusa og Eivind Aarset på samme scene – i utgangspunktet hver for seg, men jeg vil ikke bli overraska om deres veier krysses også som de har gjort her på et herlig vis.

Det er til å begripe at mange vil bruke Eivind Aarsets musikk til å skape noe videre.

Tortusa

I Know This Place – The Eivind Aarset Collages

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Snarky Puppy er vel kanskje verdens travleste "jazzband" om dagen. Når de en sjelden gang ikke står på ei scene et eller annet sted på kloden, så lager de like godt solo-innspillinger. Lediggang er jo rota til alt ondt som kjent!

Snarky Puppy sammen med gode venner – god stemning!

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Det bortimot utrolige bandet Snarky Puppy er intet mindre enn en nesten utrolig organisme. Siden den spede starten i Denton, Texas, i 2004 har de gått den harde og lange veien før snøballen virkelig begynte å rulle i 2010. Nå er den så stor at Snarky Puppy så absolutt kan påberope seg verdensherredømme. Kollektivet på rundt 40 musikanter, nå med base for de flestes vedkommende i Brooklyn, New York, spiller for tusener hvor det enn måtte være uten stans – vanligvis er det rundt 10 på scena til enhver tid.

En mann er med uten stans og det er vel kanskje den største musikalske energibunten på Tellus nå, bandleder, er komponist og elbassist Michael League. Hva han, og for så vidt de andre, går på aner jeg ikke, men de leverer altså så mye musikk med så mye substans at det er nesten utrolig. I det disse ordene blir satt sammen er for eksempel Snarky Puppy klar med en ny cd – noe annet skulle tatt seg ut!

For tre år siden ga de oss "Family Dinner – Volume 1" og fra den vant de en Grammy for Lallah Hathaways versjon av Brenda Russel-sangen "Something". Ideen bak prosjektet oppstod etter nattlige jammer i New York der de møtte en rekke av sine favorittvokalister. Hvorfor ikke lage en cd med mange av dem? Som sagt så gjort og suksessen var et faktum – også på det området.

Med "Family Dinner – Volume 2" har det tatt ideen et steg videre. I løpet av ei uke rundt Mardi Gras i New Orleans i fjor inviterte de en rekke vokalister og denne gangen også instrumentalister til en live happening der League & Co hadde arrangert musikken deres for sammenkomsten. Det førte igjen til at musikere fra hele verden som folkemusikkgruppa Väsen fra Sverige, legenden Salif Keïta fra Mali, Susana Baca fra Peru, ikonet David Crosby, ferskere storheter som Becca Stevens, Chris Turner, Jacob Collier, gitaristen Chris Hunter, saksofonisten Jeff Coffin og New Orleans-storheter som Terence Blanchard og Ivan Neville, møttes i en rekke konstellasjoner som oppstod der og da og som skapte stor musikk foran publikum i Esplanade Studios i New Orleans. Her var det i stor grad snakk om ett take og som en ekstra bonus på denne utgava får vi også fem ekstra spor med video fra innspillinga.

Her får vi musikk i grenseland mellom jazz, funk, rock, tradisjonsmusikk fra nesten hele verden og jeg vet ikke hva, gjort med en så enorm dose empati og glede over å skape noe sammen, som er vanskelig å sette ord på. Opplev det sjøl og se en hel del lysere på livet!

Bill Laurance en av de opprinnelige stifterne av Snarky Puppy – ute på nesten egen hånd!

Lediggang er som kjent rota til alt ondt. Det har en av Snarky Puppys tangentherrer, og en av grunnleggerne av bandet, Bill Laurance tatt til etterretning. Når de har en av sine sjeldne fridager, har han benytta anledninga til å samle to av de andre fra bandet, sjefsideolog League på alle mulige slags basser og trommeslager, perkusjonist og organist Robert "Sput" Searight, samt den legendariske New Orleans-perkusjonisten Weedie Braimah, til ei bortimot straight jazzinnspilling, men samtidig med mye funk i seg. All musikken er skrevet av Laurance og inneholder nesten sjølsagt mye av den samme energien som Snarky Puppy byr på, sjøl om dette er i et mer neddempa kvartettformat uten blås og gitarer.

Bill Laurance får her anledning til å stå fram som solist i en helt annen grad enn med Snarky Puppy og viser oss at han både er en solist og komponist av meget solid klasse.

Her er det bare å velge på øverste hylle eller kanskje benytte seg av Ole Brumms leveregel: Ja takk – begge deler. Tror ikke noen vil angre uansett valg.

Snarky Puppy

Family Dinner Volume Two

GroundUP Music/Decca/Universal Music

Bill Laurance

Aftersun

GroundUP Music/Decca/Universal Music