Tor Hammerø

Med con amore-bandet Spirit in the Dark har tre av landets aller mest ettertrakta musikanter laga en urheftig trio som kommer til å snakke til sjela til alle musikkelskere – uansett sjanger.

David Wallumrød, Audun Erlien og Anders Engen – vi snakker heftige groover.

Annonsørinnhold

Opptil 75% rabatt: Giganisk flyttesalg, hjelp til med å tømme Tights-lageret

Dette bandet har det vært snakk om lenge – herrene Engen, Erlien og Wallumrød har i alle fall gjort det. Men når det er slik at de tre er noen av landets aller travleste musikanter med ordreboka full når herrer som Bjørn Eidsvåg, Jarle Bernhoft, Odd Nordstoga, Mathias Eick, Knut Reiersrud og Nils Petter Molvær finner det for godt å legge ut på tur, så sier det seg sjøl at det har tatt si tid før denne babyen av et band og ei skive har sett dagens lys.

Nå var det altså dags for begge deler og du verden for en start vi fikk være med på et fullstappa Cosmopolite! Som den meget verbalt sjarmerende Audun Erlien sa – nå må folk snart skjønne hvor Knut Nærum tar det fra – så er dette musikk miksa sammen fra en rekke kilder og sjangre. Her får vi heftige lørdagskvelder med egenkomponerte funklåter og inderlige søndager i kirka – men da snakker vi kirka over there og ikke here – med urgroovy versjoner av gospellåter som James Cleveland, The Clark Sisters og Edwin Hawkins har skapt. Og ikke minst Aretha Franklins “Spirit in the Dark” som bandet er oppkalt etter.

Det legendariske New Orleans-bandet The Meters er også en solid inspirasjonskilde og jeg føler meg overbevist om at disse tre herrene ville blitt tatt i mot med åpne armer og ører og diverse andre sanser også om de hadde lagt turen innom New Orleans. De har nemlig en groove liggende i ryggmargen som ikke kan læres noe sted, men som man enten har eller ikke har. Den oppvakte har allerede funnet ut at jeg synes de har det i fullt monn.

Med Jarle Bernhoft og Knut Reiersrud i vennekretsen må det nesten gå bra.

Foto: Tor Hammerø – på langt hold…

Spirit in the Dark er tydeligvis et overskuddsprosjekt og det skinner gjennom fra første takt. Orgelspillet til Wallumrød er så “svart” og skittent som vel mulig og fundamentet til Erlien må være en fryd å ha i ryggen. Engen er den mest beskjedne av de tre, men vet eksakt hva som skal til for å løfte både lørdagen og søndagen.

Når så jordmor Bernhoft og gudfar Reiersrud var så voldsomt tilstede som de var, så var dette en musikalsk hyrdestund av de sjeldne. Bernhoft har mye Prince i seg på alle slags vis både som posør, gitarist og sanger, men aller mest Bernhoft og Reiersrud har så mye Reiersrud i seg at jeg aldri slutter å la meg imponere. Måten han tar låta videre etter at han måtte erstatte en streng midt i koret, er det ingen andre på kloden som gjør han etter – basta!

Som Erlien sa så er alle livssyn – og vel så det – representert i bandet. Likevel er ikke dette et religiøst prosjekt, men et musikalsk og du verden så musikalsk, varmt og inderlig det er. De som går uberørt ut etter et møte med Spirit in the Dark bør få umiddelbar profesjonell hjelp.

Spirit in the Dark m/Jarle Bernhodt og Knut Reiersrud

Cosmopolite, 9. september

Fullt hus og stormende jubel på Cosmopolite, men de som av forskjellige årsaker ikke var til stede der trenger ikke å fortvile likevel. “Now Is the Time” er nemlig en veldig god erstatning – en godtepose som vil vare evig. Også i studio har Spirit in the Dark makta å skape magisk stemning med åtte av låtene vi blei servert live, men da utelukkende i trioformat. Veldig mye forteller meg at der mulig å gå en lys høst i møte takket være Anders Engen, Audun Erlien og David Wallumrød. Dessuten kommer Spirit in the Dark til å være en sikker vinner på klubb- og festivalscenene i tida som kommer – med eller uten gode venner.

Spirit in the Dark

Now Is the Time

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Plateselskapsdirektøren Siggi Loch har vært og er en viktig mann i europeisk musikkliv. Nå feirer han sine 75 første år og feires med en flott boks med musikk fra store deler av karriera – med flere norske perler.

Henning Kraggerud og Jens Christian Bugge Wesseltoft er med på feiringa.

Annonsørinnhold

Opptil 75% rabatt: Giganisk flyttesalg, hjelp til med å tømme Tights-lageret

Det er knapt noen som har vært med på så mye som Siggi Loch når det gjelder å få lansert musikere og musikk på verdensbasis faktisk. Tyskeren som runda 75 i begynelsen av august har jobba med alt og alle i bransjen siden han var 20 år og han har innehatt “alle” posisjoner i bransjen fra platepusher til Europa-sjef for giganten Warner. Det hele begynte da han som 15-åring opplevde sopransaksofonlegenden Sidney Bechet. Loch blei umiddelbart bitt av basillen og den har heldigvis vist seg å bli livsvarig.

Sjøl om det blei mye popmusikk i hans sentrale posisjoner i de store internasjonale plateselskapene, så mista han aldri sansen for jazz og i 1992 tok han konsekvensen av det. Loch hoppa av den store karusellen og starta selskapet ACT som etterhvert har vist seg å bli et av de viktigste jazzselskapene på verdensbasis faktisk. Her får vi bortimot fem timer med mye fantastisk musikk fra hele Lochs karriere og alt har han produsert bortsett ra ei låt – den aller første.

Siggi Loch har stått bak usedvanlig mye flott musikk og mye av den er samla i denne jubileumsboksen.

Boksen er delt opp i fem cder med et tema for hver cd. Den første er kalt “The Beginning” og går fram til 1998. Det første kuttet er med Sidney Bechet og er fra 1940 – året Loch blei født. Ellers møter vi Lochs første “oppdagelse”, saksofonisten Klaus Doldinger – en gigant i tysk og europeisk jazz, Johnny Griffin, Jean-Luc Ponty og den svenske trombonisten og vokalisten Nils Landgren – en av de viktigste samarbeidspartnerne for Loch nesten fra starten. Landgren har solgt imponerende 750.000 plater siden de to møttes.

De neste cdene er delt opp i “Blues & Rock” med artister som John Lee Hooker, Memphis Slim, Muddy Waters, Buddy Guy, Jerry Lee Lewis og Steve Winwood, “Crossing Borders” med Viktoria Tolstoy, Al Di Meola, Michael Brecker, Jorge Pardo, Gerardo Nunez, Ulf Wakenius, Henning Kraggerud og Jens Christian Bugge Wesseltoft og Sidsel Endresen.

På “Visions of Jazz” får vi mer Bugge, Nils Landgren og Esbjörn Svensson sammen, den legendariske trioen est, Jack DeJohnette sammen med Bernard Purdie, Eberhard Weber med et tysk stjernelag, vår egen Marius Neset sammen med den polske fiolinvirtuosen Adam Baldych og den finske pianisten Iiro Rantala som spiller John Lennon.

Det hele avsluttes med liveinnspillinger fra serien “Jazz at Berlin Philharmonic” med blant annet en norske aften med Solveig Slettahjell, Knut Reiersrud, In The Country og Bugge igjen.

De som aner at dette er en usedvanlig innholdsrik og flott hyllest av og til Siggi Loch, har helt rett. I tillegg til all musikken følger det også med ei flott bok med masse unike bilder og en gjennomgang av en de mest innholdsrike karrierene i europeisk musikkliv.

Vi gratulererer og håper på 75 år til!

Diverse artister

The ACT Man – A Life in the Spirit of Jazz – Siggi Loch 75

ACT/Musikkoperatørene

Etter å ha fulgt Vetle Lid Larssen i gatene, kafeene, spaltene og bøkene de seineste 30 åra, er det et imponerende og kraftig, men ikke overraskende bilde han gir oss av far sin og seg sjøl.

Vetle Lid Larssen – ondt ærlig.

Annonsørinnhold

Pakk deg godt inn: Høstens diggeste gensere

“Slik ble det: Vi brukte et liv til å snakke om uvesentligheter.” Sier Vetle Lid Larssen og legger like mye skyld på seg sjøl som sin far. Vi snakker om to personligheter i norsk kulturliv vi mener i kjente/kjenner, men etter å ha tilbragt noen få intense dager sammen med de to mellom disse permene, så skjønner jeg jo raskt at det gjorde i alle fall ikke jeg.

Vetle Lid Larssen og jeg har vaket i hverandres periferi i flere tiår. Han inntok ethvert kafélokale med frakken slengt skjødesløst, men nøye gjennomtenkt over skuldrene med frakkeermene fri og med ei voldsom bunke aviser fra fremmede land klart synlige. Han nikket til høyre, han nikket til venstre som det blei sagt om andre “storheter” også. Han har alltid vært hyggelig å slå av en prat med og han hadde alltid noe å melde.

Nå skjønner jeg en hel del mer om hvorfor han blei som han blei og hvorfor han er som han er: Han vokste opp i en skygge og han hadde ikke noe valg – han måtte komme ut av den. Hvis ikke kom det til å gå til helvete – så enkelt, så brutalt. Han stiller sjøl spørsmålet hvorfor han skjøv far sin – far min og mor min er en morsom språklig variant fra en riksmålsmann forresten – fra seg. Svaret kommer i løpet av denne sterke historia: Det var livsnødvendig.

Lid Larssen tar oss med gjennom en spesiell oppvekst der hans kjente far, den etterhvert landskjente og elskede skuespilleren Lars Andreas Larssen – som kom fra beskjedne kår fra Melbu i Vesterålen, et lite steinkast unna fasjonable Oslo Vest kan man vel si – først var det store forbildet, men etterhvert blei viktig å ta avstand fra. Det gjør Lid Larssen med en ærlighet og inderlighet som er unik og en strålende penn. Hans observasjonsevne er glitrende helt fra barnsbein av og han legger ikke skjul på noe – han er ondt ærlig både med seg sjøl og sine omgivelser. Det er ikke sikkert alle er like glade for det, men for meg har det vært viktig for at hele bildet skal males. Hadde det vært gjort annerledes, kunne boka like godt vært skrota. Og han gjør det med humor: Jahn Otto Johansen så ut som han hadde stukket av fra taksidermologisk institutt – jeg har spurt klokere mennesker enn meg og vet nå at det handler om utstoppa dyr – på Blindern! Og Wenche Foss som var gift med godseier Stang – en familie som hadde lespet i seks generasjoner.

Lid Larssen sparer heller ikke seg sjøl og omtaler seg om en selvbevisst, oppblåst, ambisiøs tulling som bare tørstet etter å overgå sin far. “Jeg var besatt av meg selv”, innrømmer han også. Det gjør at denne beretninga bare blir mer og mer troverdig og viktig og da er det nesten udanna å nevne at tidligere statsminister Odvar Nordli blir kalt Oddvar.

Lars Andreas Larssen – et stort og lite menneske som sakte blei borte.

Dette er historia om to sterke personligheter som elska hverandre, men som gjorde det så sterkt at de måtte bort fra hverandre. I følge Lid Larssen var det far min som reiste fra han. Det er jeg ikke så sikker på, men det får bli opp til hver enkelt å avgjøre. Uansett førte det til et opprør så sterkt og langvarig som vel tenkelig. Lid Larssen tok´n helt ut og brukte alt mot sin far og gjorde det motsatte, det være seg bakgrunn, politiske ideer, humor, vennskap – alt. Han blei til og med medlem av Riksmålsforbundet og begynte å jobbe i Morgenbladet – lenger unna var det ikke mulig å komme.

“Kampen” og avstanden mellom de to er ei sterk reise å bli invitert med på: “Jeg dukket far min, men bare såvidt. Ennå forstod han ikke helt hva som skjedde”.

Vetle skjønte nok heller ikke hva som skjedde da “far min” etterhvert forandra seg – alzheimer er en snikende sjukdom som man helst ikke vil “se”. Dessuten hadde far og sønn svært begrensa kontakt i lange perioder. Innerst inne tror jeg begge ønska å gjenopprette kontakten og far sa under en av sjeldne samtalene der det blei sagt noe viktig: “Jeg er så glad jeg har deg” og “Uten deg hadde det ikke vært noe”. Det greide ikke sønnen å ta inn over seg – da.

“Kampen” mellom de to pågikk lenge: “Jeg hadde detronisert far min”. Men pater familias slo tilbake og fikk en voldsom popularitet i godt voksen alder, mens sønnen blei vippa ned av pidestallen – hans første blomstringstid var over. Vetle måtte avfinne seg med å være sin fars sønn – igjen.

Men sjukdommen innhenta Lars Andreas Larssen sakte, men sikkert. Han blei pleiepasient og samtalen som muligens begge hadde ønska, men som hadde blitt utsatt og utsatt, var ikke mulig å gjennomføre lenger. “Far min” var ikke der lenger, sjøl om det gikk pust gjennom han. “Det var ikke dette jeg ville, pappa”, sa Vetle til de matte, avglansede øynene som hadde slutta å respondere.

“Da kom tårene. Jeg greier ikke å holde igjen. Jeg har ikke grått på 20 år”.

“Først da våget jeg å si det høyt: at jeg elsket ham”. Da far min blei senka i grava.

Vetle Lid Larssen har vært ondt ærlig med både seg sjøl og sine omgivelser – det være seg mennesker han har vært glad i og ikke hatt fullt så mye til overs for. Endelig har han makta å ta samtalen, men det blei ikke med far min – det blei med oss.

Vetle Lid Larssen

Hvordan elske en far – og overleve

Kagge forlag

Julie Dahle Aagård er en vokalist og formidler av det sjeldne slaget. Hun er av typen du tror på fra start til mål.

Julie Dahle Aagård sammen med stjernelaget sitt.

Annonsørinnhold

Pakk deg godt inn: Høstens diggeste gensere

Foto: Tor Hammerø

De som har fulgt Dahle Aagård fra hennes første cd, den heftige soulskiva “Stompin´ Feet” i 2009, og fram til årets inderlige og djupt personlige “Lauvet”, med alle tekster på hennes morsmål nordtrøndersk, vet at det er ekte vare uansett hvilken utgave vi møter av henne.

Dahle Aagård er i besittelse av en sceneutstråling av de sjeldne der hun inntar den lille, intime scena på Herr Nilsen barbeint. Måten hun binder sammen låtene på forteller oss at det ikke har vært noen lys og enkel vei fram til der hun står i dag – alle tekstene er “bekmørke”, forteller hun med et smil samtidig som hun mener det. Sjøl festen hun synger om – alle tekstene og all musikken er det hun sjøl som har skrevet – ender opp bekmørk! Likevel er det slik at Dahle Aagård greier å framstille alvoret på et varmt og inderlig vis – vi tror på henne og vi heier på henne.

Når hun så omgir seg med et stjernelag med Bjørn Holm på elbass, Erik Holm på trommer, Kristian Kvalvaag og Kjetil Steensnæs på allehånde gitarer og ikke minst maestro Anders Aarum på tangenter, så er hun i de tryggeste og beste hender og de behandler låtene hennes med pietet og varme. Når så herr og fru Dahle Aagård og Aarum sendte oss ut i seinsommerkvelden med en unik duoversjon av Evert Taubes udødelige “Så skimrande var aldrig havet”, så var det liksom ikke så mye mer å be om.

Om dette er country, americana, soul, pop, vise, jazz eller gudene vet hva, er absolutt uvesentlig. Det er varm og inderlig musikk servert oss av varme og inderlige mennesker. Selv om det er mørkt så ser man lyst på livet etterpå.

PS Dere som ikke hadde anledning til å være på Herr Nilsen, bør benytte muligheten til å tilbringe tid med Julie Dahle Aagård gjennom å skaffe dere “Lauvet”. Dere som var der også forresten!

Julie Dahle Aagård

Herr Nilsen, Oslo

7. september

Katarina Barruk er et nytt samisk vokalnavn for meg. Hun har mye på hjertet.

Katarina Barruk vet hvor hun vil og får god hjelp til å komme dit.

Annonsørinnhold

Opptil 75% rabatt: Giganisk flyttesalg, hjelp til med å tømme Tights-lageret

Katarina Barruk er ei 21 år gammel jente fra Tärnaby i Sverige, absolutt mest kjent for supealpinisten Ingemar Stenmark, som nå er bosatt i Umeå i Nord-Sverige. “Báruos” er hennes debutalbum og hun forteller oss umiddelbart at hun er ei stemme det skal bli spennende å følge i åra som kommer.

Barruk synger, bortsett fra albumets siste låt som er på svensk, på det svært utrydningstrua språket umesamisk. Det betyr at hun både musikalsk og “politisk” har ei viktig oppgave foran seg.

Sammen med tangentmaestro og produsent Frode Fjellheim har Barruk skapt et vakkert lite univers med røtter i samisk musikk, joik, indiepop, rock og jazz. Med et stjernelag med Snorre Bjerck på perkusjon, Mattis Kleppen på elbass, Jonas Knutsson på saksofoner, Sveinung Lillebjerka på fiolin, Ola Buan Øien på gitar og Hildegunn Øiseth på trompet blir det skapt rammer som passer Barruks vakre stemme ypperlig.

Flere med meg sliter nok aldri så lite med å skjønne umesamisk, men egentlig er det ikke så viktig: stemninga i det hun formidler er det ikke så vanskelig å gripe fatt i uansett, men skulle man likevel ønske å finne ut av det finnes det oversettelse på plateselskapets hjemmeside.

Katarina Barruk er på mange måter en slags singer/songwriter som kan åpne dører for mange flere enn seg sjøl. Frode Fjellheim har skapt et vakkert fundament og Katarina Barruk har etablert seg med ei stemme og som ei stemme som har både nåtida og framtida å glede seg til. Det har vi også.

Katarrina Barruk

Báruos

Vuelie/Musikkoperatørene

Ane og Mari – med “etternavnene” Brun og Kvien Brunvoll – er to unike vokalister, komponister og låtskrivere. Nå beviser de det igjen – samtidig, men hver for seg!

Ane Brun er mer enn klar for den store verden.

Annonsørinnhold

Årets frekkeste julekalendere: Early bird-tilbud du ikke vil gå glipp av🔥

Jeg har stilt spørsmålet før, men gjentar det gjerne for jeg har ikke fått noe svar: hva er det Inger Johanne Kvien Brunvoll og Knut Anker Brunvoll har putta i frokostblandinga ved vannkanten i Molde som har fått frem slike fantastiske formidlere som Ane og Mari og den utmerkede fotografen Bjørn?

Mens vi venter på svaret kan vi nok en gang glede oss over to bortimot gigantiske vitnesbyrd fra søstrene. Som Jan Garbarek sa om ei ny musikk han kom med for noen år siden: akkurat det samme, men helt forskjellig. Slik er det med musikken til Ane og Mari også – det er mye slektskap i den, men den låter helt forskjellig.

“When I´m Free” er Anes sjette studioalbum og i mine ører hennes klart beste, åpne, “utleverende” og fremtidsretta. Hun forteller oss at hun er ei moden kvinne som allerede har et levd liv å spille på og som gjennom sine tekster er personlig uten å bli privat. Hun tar stilling, hun utfordrer både seg sjøl og oss og hennes lyrikk, for det er det faktisk, ligger på et helt annet nivå enn hva vi blir servert av pop- og rockforfattere ellers på Tellus.

Ane sier sjøl at en sjukdomsperiode for noen år siden, og måten hun kom seg gjennom den på, har vært inspirasjonen til denne reisa og det er en mye lysere Ane Brun vi møter her enn tidligere. Tematikken i tekstene er ikke nødvendigvis av de lyseste. Her dreier det seg om sjølbedrag, miljøspørsmål, likestilling, feminisme, om det å slippe fri/bli sluppet fri og kjærlighet, men denne gangen er altså ramma til Ane den mest tilgjengelige jeg har opplevd.

Ane Brun er også blant de vokalistene på denne kloden som det tar kun et hundredel å kjenne igjen. Hun er i besittelse av et særpreg og et personlig bumerke som ingen andre er i nærheten av og det er sjølsagt også årsaken til at hun allerede har et stor publikum verden rundt. Når hun så omgir seg med noen av Sveriges aller dyktigste musikanter i grenselandet mellom jazz og rock – Dan Berglunds groovy bass-spill på mi favorittlåt “Directions” er verdt inngangspengene aleine – så framstår “When I´m Free” som så heilstøpt som vel mulig.

Stein Urheim og Mari Kvien Brunvoll – et fantastisk og unikt lite univers.

Mens Ane tok turen rundt omkring i Europa som gatesanger før Stockholm blei permanent (?) stoppested, dro lillesøster Mari til Bergen. Først studier og etterhvert samarbeid med gitaristen, bassisten, vokalisten og gudene vet hva Stein Urheim. Sammen og hver for seg har de skrevet all musikk og alle tekster til “For Individuals Facing the Terror of Cosmic Loneliness” – hvilken tittel!!!!

Samarbeidet har vart i snart 10 år og dette er duoens tredje album sammen. Jeg har opplevd Mari i alt fra soloutgave sittende på gulvet omgitt av alle sine duppeditter og med hennes vokal i sentrum til en usedvanlig spennende konsert på Kongsberg i sommer der det lille storbandet Ensemble Denada var hennes reisefølge. Mari egner seg utmerket uansett konstellasjon, men en hel del forteller meg at duoen med Stein Urheim kanskje er hennes favorittprosjekt likevel.

Begge spiller et utall instrumenter og synger. De lager lydlandskap så unike at de ikke kan sammenliknes med noe annet. Der Ane er nærmest et originalt pop/rock-uttrykk, så henter Mari mye fra både jazz og americana. De skaper vakre og vare stemninger, de tar seg god tid og “stemmene” deres klinger flott sammen. De skaper nok en gang musikk som vokser og vokser for hver gang den møter deg.

Ane og Mari er forskjellige som artister, men i mine ører har de mye felles – faktisk mer og mer for hvert møte. Det de har gitt oss denne seinsommeren eller tidlige høsten er det verdensklasse over – på hvert sitt vis. Intet mindre!

PS Såvidt jeg vet har søstrene aldri gjort noe sammen – i større sammenheng i alle fall. Det er jo lov å leike seg med tanken og herved er ønsket lufta. Da må også Bjørn ta bildene, Inger Johanne spille piano og synge og Knut Anker sørge for at kontraktene er i orden. Jeg lover å være der uansett hvor og når det kommer til å skje. Og så var det dette med frokostblandinga da???

Ane Brun

When I´m Free

Balloon Ranger Recordings/Universal Music

Stein Urheim & Mari Kvien Brunvoll

For Individuals Facing The Terror Of Cosmic Loneliness

Jazzland Recordings/Universal Music

Julia Biel har vært et mye omsnakka navn i engelsk indiemusikk de siste 10 åra. Endelig kom hun til hovedstaden og åpna høstsesongen på Cosmopolite.

Annonsørinnhold

Pakk deg godt inn: Høstens diggeste gensere

Julia Biel ga et veldig vennligsinna publikum 90 minutter med personlig og varm musikk.

Alle foto: Urszula Tarasiewicz

Helt siden den nå 39 år unge Julia Biel slo gjennom for 10 år siden med sitt debutalbum “Not Alone”, har hun hatt en solid skare med tilhengere over store deler av kloden. Det har vært av typen devota musikkelskere som har gått den ekstra mila for å få med seg det som betyr noe og som oftest befinner seg et lite stykke under overflata og det musikkindustrien bruker milliarder på å pushe – ikke fordi det er så bra, men fordi det er potensiale til å tjene mye penger på det.

Biel har brukt 10 år på å jobbe fram oppfølgeren, “Love Letters and Other Missiles”, og det er en moden og personlig artist vi møter som er på plass i Oslo (hun var på Vossajazz tidligere i år) for første gang med musikk hovedsakelig fra den nye plata.

Biel blir markedsført som en artist som har henta både fra Billie Holiday, Björk, Amy Winehouse og Nina Simone. Det er mulig å skjønne det, men uansett er Julia Biel noe så voldsomt seg sjøl. Jeg liker henne best når hun tar´n helt ned med seg sjøl på piano – det er da hun kommer best gjennom med historiene sine. Hun er en brukbar pianist, men som gitarist – hun spiller ca 50/50 på de to instrumentene – står det vel noe igjen å ønske for å si det slik.

Den eneste coverlåta denne kvelden var Nina Simones “Feelin´Good” og det forteller en hel del om hvor Biel kommer fra. Sammen med elbassisten Idris Rahman – som også har produsert hennes nye skive – og trommeslageren Saleem Ramam, som fikk hver sin solo til å vise seg fram, ga Biel oss flere prov på hvorfor så mange hadde sett fram til hennes første soloplate på 10 år. Ikke alt har det store særpreget og hel del av låtene er glemt ganske så kjapt, men Julia Biel var uansett et hyggelig bekjentskap i et landskap mellom pop, rock og jazz.

For alle som av forståelige årsaker ikke var på Cosmopolite så anbefales “Love Letters and Other Missiles”. Det er å håpe at det ikke tar 10 år før neste skive kommer.

Julia Biel

Cosmopolite, Oslo – 4. september

Julia Biel

Love Letters and Other Missiles

Rokit Records

Stefano Battaglia, Enrico Rava og Gianluca Petrella er noe av det aller beste italiensk jazz noensinne har bydd på.

Stefano Battaglia Trio – triojazz av aller ypperste merke.

Annonsørinnhold

Sjekkliste: Alt du trenger til friluftsferien

Stefano Battaglia er en erfaren pianist, komponist og bandleder. Dette er hans sjette ECM-utgivelse og til tross for en smakssans av de sjeldne, så har han ennå til gode å slå gjennom på verdensbasis – i alle fall i vår del av verden.

Nok en gang er det trioformatet som er Battaglias foretrukne. Som på “The River of Anyder” fra 2011 så er det landsmennene Roberto Dani på trommer og Salvatore Maiore på bass som er Battaglias følgesvenner og det er lett å fatte at disse tre har kjemien på plass.

Denne gangen møter vi trioen utelukkende med musikk av den amerikanske komponisten Alec Wilder (1907-1980). Han var en storhet, men fikk aldri den samme statusen som for eksempel Irving Berlin og Cole Porter, med både klassisk musikk og standardlåter på repertoaret. Her, fra en konsert i Torino i april fjor, gir de oss sju av Wilders låter – “Where Do You Go?” er kanskje den mest kjente – i relativt lange og inderlige tolkninger stort sett i balladetempo. De inviterer oss inn i en vakker klangverden der interaksjonen mellom de tre er helt avgjørende og den er på plass fra første anslag.

Stefano Battaglia har studert Alec Wilders vakre og særs melodiske musikk i 20 år. Det er det lett å fatte og begripe og bli bergtatt av. Hvis man er ute etter å møte høsten med vakker, melodiøs, inderlig og klangrik musikk, anbefales absolutt Stefano Battaglia Trio og “In The Morning”.

Enrico Rava Quartet med Gianluca Petrella som gjest – vi snakker høy kvalitet.

Den italienske jazzmusikanten som har gjort seg mest bemerka utenfor landets egen grenser, er nok utvilsomt trompeteren, komponisten og bandlederen Enrico Rava (76). I mange tiår har han samarbeida med kremen av internasjonale storheter som de amerikanske gitaristene John Abercrombie og Pat Metheny, vår egen trommelegende Jon Christensen og storbandikonet Gil Evans.

I stadig større grad har han rekruttert unge, italienske musikere til sine band de seineste åra. Med gitaristen Francesco Diodati, bassisten Gabriele Evangelista og trommeslageren Enrico Morello på laget er det absolutt ingen grunn til å gå utafor Italias grenser – her er det skyhøy standard både individuelt og kollektivt. Når Rava så nok en gang har invitert med seg en annen av Italias store stjerner, trombonisten Gianluca Petrella – han har også spilt på tre av Ravas andre ECM-utgivelser siden 2003 – så har lagoppstillinga på “Wild Dance” alt i seg til å skape minneverdig musikk.

Bortsett fra ei spontant unnfanga låt i studio i Udine i Italia, så har Rava skrevet all musikken. Det betyr 13 låter som spenner over et stort spekter. Mye av musikken er veldig nedpå, kontemplativ og vakker, men den godt voksne Rava nekter seg ikke heftige utflukter i et fyrrig hardbop-landskap heller.

“Wild Dance” har blitt nok en bekreftelse på at Enrico Rava med sin høyst personlige, litt såre og søkende tone i trompeten fortsatt hører hjemme i verdenstoppen.

Dessuten viser Battaglia, Rava og Petrella pluss de medsammensvorne at Italia har klassemusikanter på en rekke instrumenter. Ciao!

Stefano Battaglia Trio

In The Morning – Music of Alec Wilder

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Enrico Rava Quartet w/Gianluca Petrella

Wild Dance

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Thorvald Steen har skrevet en historisk roman om den ikoniske kongen Aleksander den store og hans siste dager. Den handler om så mye mer.

Thorvald Steen tar oss med på ei spennende og lærerik reise.

Det som på overflata er en besnærende og spennende historisk roman om Aleksander den store (356-323 f.Kr.), basert på ei beretning skrevet av en av hans elskerinner – kokken Phyllis – er også en eksistensiell reise om hvem vi er både i krig, kjærlighet og når det lakker mot slutten.

Det finnes en rekke mer eller mindre pålitelige kilder når det gjelder Aleksander den stores liv, virke og død. Selvsagt har tidsaspektet ført til at usikkerheten har blitt stadig større, men det viser seg at det er ganske god grunn til å feste lit til kokka og elskerinna Phyllis.

Det er mange teorier rundt Aleksanders død, men den “tyngste” er visstnok at den sterkt alkoholiserte kongen blei forgifta med stryknin. Aleksanders “mentor”, Aristoteles, var også til stede i Babylon da slutten nærma seg og Phyllis rolle rundt Aleksander blei mer og mer omstridt og mistenkelig.

Gjennom sin usedvanlig grundige research har Thorvald Steen greid å formidle ei historie fra den gang, og gi oss et innblikk i et “glemt” liv, samtidig som han har makta å relatere det til vårt liv i dag.

Phyllis skulle få leve så lenge hun skrev alt hun visste om Aleksander den store – et tilnavn han sjøl aldri brukte, men som kom til etter hans død. Det gjør hun på et inderlig vis og Steen greier med sitt språklige mesterskap og sin innsikt å gjøre den historiske romansjangeren også om til en spenningsroman.

“Det usynlige biblioteket” er Thorvald Steens sjuende historiske roman. Det er den første jeg har lest og jeg er intet mindre enn djupt imponert. Jeg skjønner jeg har en jobb å gjøre for å si det slik.

Thorvald Steen

Det usynlige biblioteket

Forlaget Oktober

Den høyst spesielle trioen Mural går egne veier. Med denne trippel-cden mer enn noen gang.

Jim Denley, Ingar Zach og Kim Myhr har ikke til hensikt å kompromisse.

Annonsørinnhold

Sjekkliste: Alt du trenger til friluftsferien

Gitarist Kim Myhr og perkusjonist Ingar Zach har kjent hverandre og vært tiltrukket av hverandres uttrykk i åresvis. Da de møtte den australske improlegenden Jim Denley, som spiller fløyter og altsaksofon, i 2007, var det nok som om den siste byggesteinen fallt på plass. De tre hadde enkelt og greit de samme ideene og idealene og siden den gang har de videreført og videreutvikla dem gjennom konserter over store deler av kloden og flere plateinnspillinger. Med “Tempo” tar de alt enda et stykke til – det er nesten som de tømmer overflødighetshornet sitt.

For tredje gang har trioen besøkt Rothko Chapel i Houston, Texas der de spesielle maleriene til Mark Rothko (1903-70), som av mange beskrives som meditasjonsbilder, er en perfekt ramme for det Mural har å melde.

Mural var tilbake i april 2013 og med ønske om å utfordre den tradisjonelle konsertforma, bestemte de seg for å spille en fire timers lang konsert. Det er den vi får være med på her – bortsett fra den første timen.

Publikum kunne komme og gå som de ville eller sjølsagt bli med på hele reisa. Jeg er glad for at konserten er delt opp i tre cder slik at mottakerapparatet kan få seg ei pause eller to – det er mye å ta i mot her.

Dette er tålmodig, åpen og fri musikk som får anledning til å flyte akkurat så sakte som vel tenkelig. Her lyttes det på et vis som er uhyre sjeldent og resultatet egner seg utmerket til å synke tilbake i stolen/sofaen, finne et punkt der ute og bli med ut i et univers du aldri har besøkt før – og aldri kommer til å besøke igjen.

Mural byr ikke på melodier, linjer og rytmikk i tradisjonell forstand. De gir oss bilder, stemninger og farger som er egna til å inspirere sinn som vil bli utfordra og som ønsker å bli tatt med til steder de aldri har vært på før. Ikke så reint lite det.

Mural

Tempo

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene