Tor Hammerø

Sivert Høyem har vært kjent for å være den mørke vokalisten. Det er han fortsatt, men likevel lysere enn noen gang.

Sivert Høyem – usedvanlig uttrykksfull.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Helt siden Magrugada blei folkeeie rundt årtusentskiftet, har jeg hatt en solid fascinasjon for uttrykket og inderligheten til Sivert Høyem. Han var bandets sjølsagte frontfigur, uten han tydeligvis følte noe behov for det – han var bare en helt naturlig autoritet i kraft av hva han hadde å melde og hvordan han meldte det.

Etter at Madrugada la inn årene i 2008, etter at gitarist Robert Burås hadde gått bort året før, har Høyem fortsatt sin solokarriere og “Lioness” er hans sjette album under eget navn. For meg er hans “beskjed” sterkere og tydeligere enn noen gang, om enn noe forskjellig. Det skulle vel forsåvidt bare mangle: Høyem har blitt eldre, utvikla seg som menneske og musikant og det gir seg uttrykk i musikken og tekstene hans.

Sivert Høyem er absolutt en låtskriver av meget høy klasse, sjøl om det ikke er alle låtene denne gangen som er like minneverdige. Når det er sagt så er det slik at nesten alle sangene vokser på meg for hver gang jeg hører dem.

Jeg er ganske sikker på at jeg har hørt at Høyem er en Chet Baker-tilhenger. Det kan ikke høres i måten han uttrykker seg på, men at han har henta noe av inderligheten fra salige Baker skal man ikke se bort fra. Som med Baker så er Høyem (40) en sanger jeg tror på – slik er det med den saken.

Høyem har skrevet all musikk og alle tekster, med et lite unntak fra litt teksthjelp fra gitarist Christer Knutsen på ei låt. Han gjør også en formidabel jobb sammen med trommeslager Børge Fjordheim og bassist Øystein Frantzvåg. Jan Martin Smørdal skal også ha all mulig slags ære for vakre strykearrangement. Og hvis noen hadde trodd jeg hadde glemt Marie Munroes (også kjent som Hilde Marie Kjersem) strålende innsats på duetten “My Thieving Heart”, så tar de faktisk feil. Strålende!

Sivert Høyem har vært, er og, tar jeg ikke mye feil, kommer til å være ei helt spesiell stemme der kvalitetsmusikk – nesten uansett sjanger – blir skapt. “Lioness” er nok et høydepunkt i ei flott karriere av en stor formidler.

Sivert Høyem

Lioness

Hektor Grammofon/Musikkoperatørene

Felespilleren Nils Økland er en grenseløs musikant. Her møter vi han i en helt ny setting – med belgiske venner.

Nils Økland sammen med sine frilynte begiske venner.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hardingfelespilleren Nils Økland har de seineste åra vist verden at han har en tilnærming til musikk som er bortimot grenseløs. Utgangspunktet hans er folkemusikken, men etterhvert som han har blitt tiltrukket av improuttrykket, så har han makta å inkorporere folkemusikken dit på et ganske så unikt vis. Det har han vist oss blant annet på ECM-innspillingene “Monograph”, “Hommage à Ole Bull” og “Kjølvatn”.

Økland har også blitt en ettertrakta gjest og medspiller på andre musikanters prosjekter. I Belgia sitter det for eksempel en 30 år ung strengeleker som her spiller akustisk barytongitar og banjo, Ruben Machtelinckx – enkelt skal det ikke være, som tidigere har samarbeida med en annnen norsk musikant, nemlig trommeslageren Øyvind Skarbø. Da som nå så er det duoen Linus, som i tillegg til Machtelinckx består av saksofonisten og klarinettisten Thomas Jillings, som har invitert Økland og nok en belgier, euphoniumisten Niels Van Heertum, til elevert hygge og i løpet av en februardag i fjor var “Felt Like Old Folk” i boks.

Her snakker vi om fire samstemte musikanter som med de løseste av utgangspunkt fører vakre samtaler som de ikke aner hvor vil ende, men som det er spennende å følge fra start til mål. På sett og vis er det melodisk og nesten “vakker” impro vi blir servert og det med en instrumentering som er sjelden for å si det forsiktig. Og nok en gang spiller Nils Økland ei sentral og personlig rolle for å ta musikken til ukjente steder.

I posten fra Belgia sendte Machtelinckx også to andre skiver som forteller oss om herrens store allsidighet hans unge alder til tross. Med en kvartett bestående av Joachim Badenhorst på saksofon og klarinett, islandske Hilmar Jensson på gitar og Nathan Wouters på bass, har Machtelinckx i både 2012 og 2014 skrevet nydelig kammeraktig musikk for de fire. Uttrykket er hele tida gjennomført nedpå og kontemplativt, med noen få “utbrudd” som gjør at det hele får en flott dynamikk over seg.

Møtet med Ruben Machtelinckx og hans to “band” har vært både en nytelse og en spennende opplevelse. Og fela til Nils Økland er som alltid retningsgivende og unik. Herlig musikk!

Linus + Økland/Van Heertum

Felt Like Old Folk

El Negocito Records/smeraldina-rima.com

Machtelinckx/Jensson/Badenhorst/Wouters

Faerge

El Negocito Records/smeraldina-rima.com

Machtelinckx/Badenhorst/Jensson/Wouters

Flock

El Negocito Records/smeraldina-rima.com

Kenny Barron er en av jazzens aller største nålevende pianister. Det er det altfor få som har fått med seg.

Kiyoshi Kitagawa, Jonathan Blake og Kenny Barron – det er trioen sin det!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

72 år unge Kenny Barron har siden han viste seg fram sammen med Dizzy Gillespie som 19-åring, fortalt alle med store ører og ellers oppegående sanseapparat at mer smakfull pianist i bebopgata finnes knapt. Når så giganter som Stan Getz, Freddie Hubbard og Yusef Lateef har stått langt fremme i køa for å sikre seg Barrons tjenester så sier det det meste om hvor han befinner seg på rangstigen.

Barron stortrives i de fleste settinger og bandstørrelser med sitt høyst smakfulle anslag og med en harmonisk oversikt som han er bortimot aleine om. Likevel er det vel kanskje slik at trioformatet har vært hans favorittlandskap. Først sammen med bassisten Ray Drummond og trommeslageren Ben Riley og alle som valfarta til New York på 80- og 90-tallet “måtte” innom den legendariske klubben Bradley´s for å høre Barron på trio. De siste godt og vel 10 åra har Barron spilt verden rundt med trioen vi møter her, trommeslageren Johnathan Blake og den japansk-amerikanske bassisten Kiyoshi Kitagawa.

Her serverer de tre oss sju originalkomposijoner av Barron, to relativt ukjente Monk-låter, “Shuffle Boil” og “Light Blue”, som Barron spiller solo, og avslutter det hele med “Nightfall” av en annen av Barrons nære samarbeidspartnere, salige Charlie Haden.

De to julidagene i fjor i Avatar Studios i New York var så avgjort av det inspirerte slaget. Vi møter en noe så inn i granskauen samspilt trio med en ledestjerne på piano som knapt har sin make i dagens jazz. Likevel er det altså slik at for det store publikum så har Barron fortsatt ikke “slått gjennom”. Jeg har en følelse av at han lever svært godt med det, men for alle dem der ute som ikke har kommet inn i Kenny Barrons vidunderlige verden så er det jo ikke så reint lite synd da. Med “Book of Intuition” gir han alle nok en nydelig og djupt personlig mulighet.

Kenny Barron Trio

Book of Intuition

Impulse!/Universal Music

Jeg har lest min første bok av årets Nobelprisvinner i litteratur, Svetlana Aleksijevitsj. Det har vært tungt, mørkt og fantastisk lærerikt.

Svetlana Aleksijevitsj – en usedvanlig viktig stemme.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg bryter sammen og tilstår at sjansen for at jeg skulle lese Svetlana Aleksijevitsj var relativt liten – helt til hun i fjor høst blei tildelt verdens kanskje mest høythengende litterraturpris, Nobelprisen. Det sier en del om meg og det sier en del om prisens gjennomslagskraft.

Nå har jeg brukt tre intense uker på å lese “Slutten for det røde mennesket” og jeg har ingen problemer med å følge Svenska Akademien og dens avgjørelse. For ei stemme Svetlana Aleksijevitsj er og har! Denne boka, som kom ut først i hjemlandet Hviterussland i 2013, er totalt forskjellig fra nesten alt annet jeg har lest i mitt liv. Aleksijevitsj makter nemlig på et forbilledlig vis å skrive et lands – først Sovjetunionens, så Russlands samt Hviterusslands også – historie sett fra den vanlige manns og kvinnes ståsted.

Svenska Akademien sa i sin begrunnelse at Aleksijevitsj (67) fikk prisen “för hennes mångstämmiga verk, ett monument över lidande och mod i vår tid”. Basert på denne dokumentarromanen er det absolutt ikke vanskelig å være enig i den avgjørelsen.

Aleksijevitsj har gitt ei stemme til de mange millioner stemmeløse som har levd gjennom kommunismens tidsalder i Sovjetunionen, via den korte og optimistiske overgangen til kapitalismen og Russland og de første åra av vulgærkapitalismen som dette mektige landet har gått gjennom.

De vitnesbyrdene hun bringer til torgs er altså så rystende og hjerteskjærende som vel tenkelig. Det fantastiske grepet hun har tatt med å intervjue hundrevis, kanskje tusenvis av mennesker, for så å fortelle deres historier og sette dem inn i en sammenheng som gjør at vi skjønner dagens Russland ganske så mye bedre, har jeg aldri opplevd maken til tidligere.

Dette er på ingen måte lystig lesning, men det er usedvanlig nyttig og lærerik lesning. Svetlana Aleksijevitsj har tatt oss med på en meget utfordrende og tildels smertefull historietime – en historietime som gjør det mye lettere å skjønne dagens Russland og ikke minst dagens russere mye bedre.

Verden har en lang vei å gå, men heldigvis har vi slike uredde stemmer som Svetlana Aleksijevitsj´som hjelper oss videre.

Svetlana Aleksijevitsj

Slutten for det røde mennesket

Kagge Forlag

Har du aldri hørt om jazzrockbandet Jazzmine og sjefen Tore Bø før? Da er vi i alle fall to, men det anbefales absolutt å bruke tid sammen med musikken deres.

Jazzmine har akkurat gjort unna kirketjenesten og spilt inn sitt debutalbum.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Til tross for at Tore Bø er vaktmester for Ris menighet i Oslo og at “Play” er spilt inn i Holmenkollen kapell, så er det ikke så mye annet som minner om religiøse overtoner her. Vel var det et jazzrockband for noen tiår siden, Koinonia, med blant andre Alex Acuna og Abraham Laboriel på laget som fronta sin kristne overbevisning, men det ser eller hører vi ikke spor av her.

Sjøl om bandleder, elbassist og komponist Bø er en godt voksen mann, så har han altså makta å passere under min radar. Med dette bandet, disse ni låtene – som har fått navnene “Act 1-9” – og dette gjennomførte uttrykket, forteller Bø oss at han har hatt mye på lur – lenge.

Han har vokst opp i et jazzhjem med en far som var som var jazzmusiker og det er tydelig at den gode og varme melodien har spilt ei viktig rolle for Bø – slik låter det i alle fall av Jazzmine.

Med seg har Bø musikanter fra Frankrike, Romania, Tyskland og Ungarn samt den meget lovende saksofonisten Magnus Bakken som sjøl har cd-debutert under eget navn for ikke lenge siden.

Bandet har eksistert siden høsten 2014 og er å finne på klubber i Oslo-området – alle musikantene er bosatt i hovedstaden. I fjor stod Jazzmine også på scena på festivalene både i Kongsberg og i Molde.

Musikken til Bø og Jazzmine er ganske unorsk på mange vis. Vi snakker reinhekla, funky jazzrock og hvis noen spør om det har likhetstegn med band som Spyro Gyra og Yellowjackets, så vil ikke jeg nekte.

Besetninga er i tillegg til Bøs elbass og Bakkens saksofon og EWI, vibrafon, gitar, tangenter og trommer og det er utvilsomt velskolerte musikanter vi har med å gjøre. Det går så absolutt an å hygge seg med musikken til Jazzmine, men av og til havner jeg der at jeg begynner å kjede meg litt. Det blir litt for lite motstand i uttrykket – jeg føler jeg har hørt dette før, sjøl om jeg altså ikke har det.

Uansett skal Tore Bø og Jazzmine ha all mulig slags klapp på skuldera for at de gir oss varm og hyggelig jazzrock – nesten rett fra døpefonten.

Jazzmine

The Play

TerjeB Production/terjeb.no

Den svenske viseangeren og låtskriveren Robert Vennström har møtt den virtuose trekkspilleren Heine Bugge fra Molde – i Bergen. Fellesnevneren er legendariske Nils Ferlin.

Heine Bugge og Robert Vennström i vakker samklang.

Msnge av oss kjenner Heine Bugge som en stor musikalsk humorist som Kleine Heine sammen med Polka-Bjørn Tomren. Nå møter vi 31-åringen, som også var en meget lovende back på Molde-lag helt opp til seniornivå, i en helt ny setting. Ikke overraskende overbeviser Bugge også voldsomt i et visejazzlandskap der trekkspillet får spille ei framtredende rolle.

Det hevdes med et smil rundt munnen at definisjonen på en gentleman er en som kan å spille trekkspill, men som ikke gjør det. For å si det på en annen måte så har trekkspillet vært instrumentet “musikk-forståsegpåere” har elska å mobbe. Når vi her hjemme de seineste åra har fått opp trekkspillere som Stian Carstensen, Heine Bugge og unge Daniela Reyes Holmsen, så har det blitt litt stillere med trekkspill-vitsinga.

Her forteller Heine Bugge oss kanskje bedre enn noen gang hvilken virtuos musikant han er og du verden som det swinger av han. Bugge er enkelt og greit en strålende jazzmusikant også.

Det forteller han oss i samarbeid med den svenske visesangeren, gitaristen og komponisten Robert Vennström som også har gjort bergenser av seg. Med 16 av den folkekjære svenske poeten Nils Ferlin (1898-1961) sine tildels melankolske, men samtidig også morsomme tekster – som Vennström har satt musikk til, noe Cornelis Vreeswijk ikke fikk lov til av Ferlins kone – tar de to oss med på en herlig drøy halvtime der tekstene får leve godt på toppen av Bugge og Vennströms tonefølge.

Ferlin har skrevet poesi som førte til at han solgte over 300.000 diktsamlinger. Det er poesi som lever den dag i dag – og for mange nye generasjoner også, den er tidløs. Robert Vennström har ei stemme som passer ypperlig til dette landskapet og i Heine Bugge har han funnet det best tenkelige reisefølget.

Heine Bugge er en gentleman som både kan å spille trekkspill og som gjør det – heldigvis!!

Vennström & Bugge

Till Berlin (med Nils Ferlin)

Acoustic Records/Musikkoperatørene

Mindi Abair er en altsaksofonist og vokalist fra det radiovennlige USA som snakker til mange, men ikke så veldig til meg.

Mindi Abair med sin medvokalist og gitarist Randy Jacobs.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mindi Abair (46) har i flere tiår allerede vist et stadig voksende publikum at hun har et solid grep om det som amerikanerne kaller adult contemporary music, smooth jazz eller instrumental pop. Det er stor sett hjemme i Sambandsstatene hun har slått veldig gjennom – på de rette radiostasjonene er hun stooor. Her hjemme har det aldri vært noe stort publikum for denne typen musikk og jeg skjønner forsåvidt det.

Her møter vi Mindi Abair og hennes band Boneshakers live på klubben Jazz Alley i Seattle og jeg må innrømme først som sist at dette ikke er min favorittmusikk.

Smooth jazz er akkurat det som uttrykket hevder – glatt og motstandsløs musikk. Når den er spilt inn og produsert i studio så skjer det vanligvis altfor lite for min smak, men når sant skal sies så er det faktisk mye mer trøkk og vitalitet i det når det skjer live.

Abair har i sitt Boneshakers et band der alle synger i tillegg til å spille gitar, keyboards, bass og trommer pluss Sweet Pea Atkinson som “bare” synger. I løpet av de fire februardagene i Seattle gjorde de låter hun stort sett har skrevet sjøl eller sammen med noen av de andre i bandet eller sammen med en av hennes store forbilder, orgelikonet Booker T. Jones. Som en liten ekstra “presang” til folket gjør hun også en versjon av “Summertime” som i alle fall ikke salige George Gershwin hadde hørt for seg og James Browns “Cold Sweat”.

Det er masse soul, rhythm and blues, pop, jazzrock, fusion og blues i musikken hennes og publikum i salen hadde det tydeligvis storveis.

Både Abair og hennes medsammensvorne er sjølsagt dyktige musikanter. Likevel er ikke dette noe som går veldig hjem hos meg – det blir for forutsigbart og for glatt enkelt og greit. Som musikk der drinkene er fruktige og schwære og på store festivalscener som Kirketorget i Kongsberg eller Alexandraparken i Molde kan den helt sikkert funke utmerket likevel – også for meg kanskje?

Mindi Abair and the Boneshakers

Live in Seattle

Heads Up International

Eivind Aarset er en av Europas aller mest etterspurte gitarister. Grunnen er åpenbar: han er utstyrt med ei helt spesiell stemme. Her kommer det to nye eksempler på det.

Eivind Aarset med den grå gitaren og den unike sounden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For de som har fulgt norsk musikk de seineste tiåra så har Eivind Aarset spilt ei veldig sentral, men samtidig beskjeden rolle. Det er ikke overraskende: Aarset er ikke akkurat typen som roper høyest for å si det slik. Musikalsk derimot har Aarset, som for det internasjonale publikummet fikk sin stemme først godt eksponert i forbindelse med Nils Petter Molværs gjennombruddsskive “Khmer”, vist seg fram i stadig større grad og det med en originalitet og en vilje og evne til å fargelegge enhver setting han blir invitert med i som ikke kan sammenliknes med noen andres. Internasjonalt spiller Aarset viktige roller over store deler av kloden og her får vi hilse på han med to ganske så forskjellige uttrykk.

Aarset på vingen, Benita i midten og sammen med resten av Ethics.

I fem år den algerisk-franske bassisten Michel Benita dyrka sitt band Ethics. Med den franske trommeslageren Philippe Garcia, den sveitsiske flügelhornisten Matthieu Michel, den japanske kotospilleren Mieko Miyazaki og vår mann på gitar og elektronikk – ei besetning som har vært uforandra fra første dag – har Benita skapt et lyrisk og melodisk univers som jeg ikke har hørt maken til hos noen andre.

Benita henter inspirasjon fra både jazz, pop, folk – vi får faktisk også en norsk melodi, “Lykken”, komponert av Eyvind Alnæs for snart 100 år siden, som Benita fant på ei flyplass-sjappe!!!! Morsomt! Miyazaki bringer også en japansk-inspirert låt inn i landskapet og er med på å gjøre “River Silver” til noe helt spesielt. Og som alltid: Aarset krydrer musikken på sitt uforliknelige vis med lyder og soundscapes som ingen andre er i nærheten av.

J. Peter Schwalm er også svært fornøyd med å ha fått med seg Aarset på laget.

Tyske J. Peter Schwalm starta å jobbe tett med Brian Eno i 1998. Gitaristen, pianisten, elektronikeren, trommeslageren og gudene vet hva har skapt masse unik musikk med og for en rekke andre og her hjemme har vi blitt stadig mer kjent med han gjennom hans mange bidrag under Punkt-festivalen i Kristiansand.

Der har han nok blitt kjent med Aarset også – en annen fast Punkt-gjest. Her har Schwalm skapt et slags instrumentalt tonedikt som har både Kraftwerk, live-remixfilosofien, ambient, en slags impro og Miles´ Bitches Brew-tenking som noe av fundamentet.

Når han så har med seg blant andre bassisten Tim Harries, trommeslageren Martin France, for anledningen organisten Michael Wollny og ikke minst Kolbotn/Oslo/Drøbaks store sønn, Eivind Aarset – noen av Europas store personligheter på sine respektive intrumenter, så har det ført til et unikt og svært personlig visittkort fra 45 år unge J. Peter Schwalm.

Og fellesnevneren for begge disse utfluktene er altså Eivind Aarset – en av moderne musikks mest spennende instrumentalister. Sånn er det med den saken.

Michel Benita Ethics

River Silver

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

J. Peter Schwalm

The Beauty of Disaster

RareNoise Records/MusikkLosen

Når Tord Gustavsen gir oss et nytt visittkort, så er det vanligvis en begivenhet. “What Was Said” har faktisk blitt en helt spesiell sådan.

Jarle Vespestad, Simin Tander og Tord Gustavsen sammen på en nydelig ekskursjon.

Etter seks fantastisk suksessrike trio- og kvartettskiver på ECM, hundrevis av konserter på de fleste kontinenter og et neddempa og vakkert uttrykk han har helt aleine om, har nå Tord Gustavsen gitt oss ei ny side av seg sjøl.

Sammen med den afghansk-tyske vokalisten Simin Tander og hans sjelsfrende siden starten på 2000-tallet, trommeslager Jarle Vespestad, har Gustavsen skapt musikk så inderlig og unik at det hjertet som er uberørt av dette trenger tung profesjonell hjelp.

Tord Gustavsen i nærkontakt med både musikken og pianoet.

De tre har tatt for seg en rekke norske salmer/hymner og fått oversatt tekstene til det afghanske språket pashto. Dette har sjølsagt vært ei stor utfordring både tekstmessig og musikalsk, men du verden for ei utrolig vakker løsning de tre har funnet fram til. Dessuten gir de oss også sufi-poesi i engelsk gjendiktning satt til originalmusikk av Gustavsen. Som alltid er det musikalske uttrykket til Gustavsen preget av minimalisme – av og til er det så skjørt at jeg nesten er redd for at det det hele skal falle sammen, men jeg vet jo av erfaring at det ikke kommer til å skje – og usedvanlig vakre melodier.

For første gang benytter også Gustavsen elektronikk og synthbass, men han gjør det sjølsagt med den samme finfølelse som han har forført en stor musikkverden med allerede med sitt flygel.

Simin Tander er et nytt bekjentskap for meg, men det tar ikke lang tid å skjønne hvorfor Gustavsen har ønska å samarbeide med henne. De to – og på alle slags måter også Jarle Vespestad, en av improvisert musikks mest allsidige, følsomme og mest virtuose perkusjonister – har funnet hverandre i et nytt, inderlig og usedvanlig vakkert musikalsk landskap. Det er bare å takke og nyte – ofte og lenge.

Tord Gustavsen

What Was Said

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Michael Formanek har i en årrekke vært en musikernes musiker. Nå viser han oss hvilken enorm komponist og bandleder han er med sitt schwære band.

Michael Formanek Ensemble Kollosus – lever opp til navnet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Michael Formanek har nådd den anstendige alder av 57. Helt siden han viste seg fram med Tony Williams´ Lifetime som 18-åring, har jazzpolitiet, men ikke det store publikum, skjønt at man hadde med et helt spesielt talent å gjøre. Formanek har jobba med giganter som Stan Getz, Joe Henderson, Freddie Hubbard og Lee Konitz, men har også bevegd seg en hel del utenfor den slagne landevei. Hans to første soloskiver på ECM, “The Rub and Spare Change” og “Small Places”, fikk begge noe så sjeldent som toppkarakter i det amerikanske jazzmagasinet DownBeat. Begge var i kvartettformat med Tim Berne, Gerald Cleaver og Craig Taborn – nå tar Formanek oss med på en helt annen utflukt med et 18 manns superband bestående av noen av New Yorks aller mest meritterte musikanter.

Formanek har alltid vært tiltrukket av storbanduttrykket, men når han først skulle skrive og arrangere musikk for et slikt ensemble så ønska han å gjøre det på sitt eget, 21. århundre, vis.

I tillegg til tittellåta har Formanek skrevet en ni-delers suite, “Exoskeleton”, og sjelden eller aldri har vi vel opplevd så frisk og moderne storbandmusikk tidligere. Det Formanek har tatt med seg fra salige Duke Ellington sin måte å tenke storband på, er at Formanek også har skrevet spesielt for de musikantene han har med seg og som han kjente kvalitetene godt til.

Her har Formanek henta inspirasjon fra så forskjellige kilder som Messiaens orgelverk til jazzikoner som Charles Mingus, Sun Ra, Anthony Braxton og Henry Threadgill. Musikken er både strukturert og groovende og til tider helt fri – for så å gli over i det herlig melodiske igjen. Det er en helhet og en dynamikk i musikken og bandet som jeg nesten tror man må til New York for å finne.

Når han så har fått velge på øverste hylle og har med seg Tim Berne, Oscar Noriega og Chris Speed i sakserekka, Ralph Alessi, Dave Ballou og Kirk Knuffke i trompet/kornett-rekka, trombonister som Alan Ferber og Ben Gerstein og et femmanns/kvinnerskomp med blant andre Kris Davis (piano) og Mary Halvorson (gitar) og det hele dirigert av basskollega Mark Helias slik at Formanek kunne konsentrere seg 100% om å spille bass, så skal det ikke så stor fantasi til for å skjønne at dette både er dritbra og et godt stykke utafor boksen.

Michael Formanek fortalte oss veldig tydelig med sine kvartettskiver på ECM at han er en spesiell og sjelden musikalsk søker. Med “The Distance” tar han ytterligere steg. Dette er strålende – intet mindre og tipset om et samarbeid med Trondheim Jazz Orchestra er herved overlevert fullstendig vederlagsfritt.

Michael Formanek Ensemble Kolossus

The Distance

ECM/Grappa/Musikkoperatørene