Tor Hammerø

Anne-Marie Giørtz har alltid vært der, men har aldri fått det store gjennombruddet. Grunnen har i alle fall ikke vært mangel på kvalitet og her kommer endelig et nytt bevis på det.

Anne-Marie Giørtz med både bildeler og herlig musikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vokalisten og bandlederen Anne-Marie Giørtz har hovedsakelig gjennom bandene Ab und Zu og Trio de Janeiro vist oss at hun bokstavelig talt er i besittelse av ei original stemme. Det har hun gjort gjennom flere tiår, men så er det nesten slik at hun forsvinner litt mellom slagene. Med "Capital Punishment for Cars" – det må jo være den optimale julepresangen fra Miljøpartiet De Grønne – er hun endelig tilbake etter seks års "pause" siden hun ga oss "På egne vegne".

Bedre tonefølge enn det Eivind Aarset og Peter Baden byr på, kan faktisk ikke Anne-Marie Giørtz ønske seg.

Det er en glede å kunne melde at det er en lettgjenkjennelig Anne-Marie Giørtz vi møter denne gangen også. Med sin særpregede, lyse, lett nasale og inderlige stemme tolker hun nok en gang tekster stort sett av den engelske poeten Fran Landesman som blant andre også Sidsel Endresen og Radka Toneff satte stor pris på. Når hun så enten sjøl, eller med utmerket assistanse fra sin gamle bandleder Guttorm Guttormsen eller sin aller nærmeste medarbeider på alle slags vis, Eivind Aarset, har skrevet låtene, så blir dette ei melodisk, sart og varm reise med tydelige både pop- og jazzspor som det er herlig å få være med på.

Trommeslager Peter Baden og gitarist Eivind Aarset – begge spiller og trakterer alt mulig annet også – er det beste reisefølge Giørtz kunne få med seg. De skaper stemninger og den type atmosfære som både Giørtz og tekstene passer utmerket for. Hvordan det går med bilene som skal få dødsstraff bryr jeg meg egentlig ikke så veldig om. Jeg er mye mer opptatt av at musikken til Anne-Marie Giørtz kommer ut til mange og at det ikke går seks år til neste gang hun gir lyd fra seg.

Anne-Marie Giørtz

Capital Punishment for Cars

Grappa/Musikkoperatørene

Om det er med det glitrende suksessbandet Highasakite eller sammen med pappa Ebers i Eberson Funk Ensemble, så har Marte Eberson fortalt oss at hun er et sjeldent og allsidig talent. Med sin solodebut viser hun nok ei herlig side av seg sjøl.

Marte Eberson – i et nytt og spennende synthpoplandskap. Hun gjør det strålende også.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Om det lå i korta vet jeg ikke, men med gitarlegenden Jon Eberson som far så var det vel ikke usannsynlig i alle fall at unge Marte blei opptatt av musikk. Eberpappa har helt siden han viste seg fram for første gang på 70-tallet vist seg å være en sjangerkryssende musikant der pop, rock, funk, straight jazz og frijazz har stått på repertoaret og Marte ser heldigvis til å følge i noen av de samme fotspora.

Både i Highasakite og i Funkensemblet har Marte vist at hun har en oversikt og tilnærmingsmåte til musikken som gjør at vi legger lista høyere og høyere. Hva vi kunne forvente av hennes debut var jeg usikker på bortsett fra at jeg visste det ville bety kvalitet – høy kvalitet.

Sammen med co-produsent, bassist og gitarist Roar Nilsen har Eberson laga et et uhyre melodiøst, utadvendt og hipt synthpop-visittkort der hun viser seg fram som vokalist i større grad enn tidligere. Heldigvis har de valgt å mikse henne langt frem i lydbildet og med et utsøkt "komp" bestående av Nilsen og trommeslager Mats Mæland Jensen, kommer Eberson tydelig fram med sitt budskap. På ei av låtene er også hennes medstudent fra Bergen, The Voice-vinner Martin Halla, hjertelig tilstede med si unike stemme.

Marte Eberson forteller oss her nok en gang at hun er utstyrt med et usedvanlig og mangefasettert talent. Skal hun ikke velge snart da sier du? Jeg får håpe at hun ikke gjør det, men at hun fortsetter å utfordre sjangre og musikk med sitt åpne sinn og sin usedvanlige musikalitet. For å sitere henne sjøl: Reach for it!!!!

Marte Eberson

Mad Boy

Propeller Recordings/Musikkoperatørene

Det har gått gjetord om trommeslageren og bandlederen Jaimeo Brown i flere år nå. Her bekrefter han hvorfor det er helt på sin plass.

Jaimeo Brown tilhører kategorien som har spilt med "alle". Det vil si blant andre Stevie Wonder, Carlos Santana, Wynton Marsalis og Kenny Garrett. Han debuterte i større sammenheng med vibrafonlegenden Bobby Hutcherson som 19-åring og da han viste seg fram under eget navn for første gang for tre år siden med "Transcendence" så mente det velrennomerte jazzmagasinet DownBeat at vi hadde med en av de beste debutene noensinne å gjøre. Man kan vel trygt si at det har ført til at ørene bør være ekstra skjerpa i forbindelse med oppfølgeren "Work Songs" og det er det all mulig grunn til.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

38 år unge Brown har her tatt på seg ei stor oppgave. Han har nemlig satt seg fore å løfte fram musikk med røtter tilbake til gruvearbeiderne, fengselsfuglene og bomullsplukkerne for rundt 100 år siden, samt musikk fra samme opprinnelse i både Japan og Hindustan som viser at forbindelseslinjene er tydelige over flere kontinenter.

Med inspirasjon fra hip-hop produsenter som J Dilla, Dr. Dre og DJ Premier, har Brown og gitarist og co-produsent Chris Sholar løfta fram dette sterke uttrykket til folk som brukte musikken til å motivere seg til å møte nok en hard dag og ei framtid uten håp, til noe man så absolutt kan relatere seg til i 2016 også. Med hjelp av saksofonister som JD Allen og Jaleel Shaw og gjestevokalister som Lester Chambers, Falu, Marisha Rodriguez, dattera Cadence Brown og Gee´s Bend Quilters, blir "Work Songs" til et usedvanlig sterkt og unikt budskap som mange vil synes om, men kanskje ikke The Donald?

Musikalsk er det flott og uhyre personlig og i tillegg er det et politisk budskap i det Jaimeo Brown formidler som få tør å ta sjansen på om dagen – i alle fall over there. Jaimeo Brown skal ha all mulig slags ære for "Work Songs" – han er virkelig et av de nye store håpene i den amerikanske jazzen.

Jaimeo Brown Transcendence

Work Songs

Motéma Music/Naxos Norway

Erlend Apneseth har rykte på seg for å være en av landets aller beste hardingfelespillere. Nå har han, som Nils Økland, tatt med seg folkemusikken over i den improviserte verden.

Erlend Apneseth sammen med Stephan Meidell og Øyvind Hegg-Lunde – annerledes!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Erlend Apneseth (25) fra Jølster i Sogn og Fjordane har, sin unge alder til tross, allerede markert seg kraftig i folkemusikk-kretser som en elitespillemann. Samtidig har han vist at han er utstyrt med et åpent sinn som også har ført han til åpnere og mer “ustrukturerte” landskap. Det første beviset på det kom i 2013 med cden “Blikkspor”. Der bidro blant andre de Bergensbaserte jazzmusikerne Øyvind Hegg-Lunde på trommer og perkusjon og Stephan Meidell på elektrisk gitar og elektronikk og Apneseth hadde lyst til å videreføre dette samarbeidet og “Det andre rommet” har blitt det spennende resultatet.

Den store inspirasjonen har Apneseth funnet ved å gå djupt ned og inn i intsrumentet sitt – hardingfela. Der har han funnet nye lyder og mye annet som kan skape nye stemninger og assosiasjoner. Når han så skjønte at Hegg-Lunde og Meidell var like søkende og utadvendte fra sitt ståsted, så var veien heldigvis kort til unnfangelsen av trioen.

Materialet er enten skrevet av Apneseth eller er improvisert fram i studio – vi snakker om tre meget dyktige improvisatører fra to helt forskjellige ståsteder. På ei av låtene får vi også et utdrag fra mesterspillemannen Sigurd Eldegard som trioen tar videre.

På sett og vis har Nils Økland åpna dører for denne typen samarbeid. Erlend Apneseth tar det videre på sitt helt egne vis og forteller oss at vi har nok en spillemann som både kan og vil gå helt egne og nye veier.

Erlend Apneseth Trio

Det andre rommet

HUBRO/Musikkoperatørene

Christian Meaas Svendsen kan godt vise seg å bli den nye basskongen her på bjerget. Her forteller han oss det både som en del av en ypperlig trio og helt på egen hånd.

Ayumi Tanaka omringa av Christian Meaas Svendsen og Per Oddvar Johansen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I 2011 tok den japanske pianisten, komponisten og bandlederen Ayumi Tanaka (30) konsekvensen av sin fascinasjon for norsk jazz – hun satt seg på flyet fra langt der borte og begynte på studier ved Norges Musikkhøgskole med blant andre Misha Alperin og Ivar Antonsen som lærere. Her har hun heldigvis blitt værende og for tre år siden spilte hun for første gang offentlig med sin norske trio. Det vil si, da som nå, meget rutinerte, allsidige og ustoppelig kreative Per Oddvar Johansen på trommer og og svært så lovende Christian Meaas Svendsen på bass.

Tre år etter den første spillejobben foreligger trioens debutcd og at det er en trio med masse empati, store ører og vilje og evne til å sette det kollektive uttrykket foran individuelle “behov”, er ikke vanskelig å høre.

Tanaka har tatt med seg inspirasjon fra sine røtter i Japan og satt det sammen med en ganske løs og fri estetikk og klangverden vår del av verden ofte blir forbundet med.

Samtidig som musikken er både åpen og søkende, så er den også melodisk og usedvanlig tiltalende og ikke minst personlig. Ayumi Tanaka har lagt ut på en ferd det skal bli veldig hyggelig å følge.

Christian Meaas Svendsen bjuder på.

En viktig bidragsyter i tioen er altså Meaas Svendsen. Den 28 år gamle Kongsberg-gutten har allerede markert seg kraftig på den norske jazzhimmelen blant annet med bandene Duplex og Mopti og de som opplevde duokonserten hans på Kongsberg i fjor med legenden Arild Andersen, skjønte raskt at en framtidig arvtaker stod sammen med mesteren.

Her har Meaas Svendsen skapt et landskap der bassen spiller på lag med kroppen og vice versa – om du skjønner…….De fire låtene er delvis skrevne og delvis fritt improviserte. Uansett så forteller Meaas Svendsen oss hvilket nært forhold han har til instrumentet sitt og han makter å uttrykke noe helt eget ved hjelp av det.

Hans trompetkollega i Mopti, Kristoffer Eikrem, har ved flere anledninger vist hvilken eminent fotograf han også er og både på coveret og ikke minst i heftet som følger cden, så har han tatt oss med på ei fotografisk reise sammen med Meaas Svendsen og bassen hans som er både sterk og fotografisk glitrende.

Det å påstå at Christian Meaas Svendsen byr på seg sjøl, er på alle slags vis korrekt. På sine 28 år har han kommet svært langt i å skape seg et eget språk – hva de neste tiåra kommer til å by på vil bare vi som er så heldige å få følge han få vite.

Ayumi Tanaka Trio

Memento

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Christian Meaas Svendsen

Forms & Poses

Nakama Records/[email protected]

Den sveitsiske pianisten, komponisten og bandlederen Nik Bärtsch er i besittelse av ei helt egen stemme. Her møter vi han for første gang med det akustiske bandet Mobile.

Nik Bärtsch, til venstre, sammen med kvartetten Mobile.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den 44 år unge Nik Bärtsch er i svært manges ører en av Europas aller mest spennende musikanter. Han er å møte i tre forskjellige settinger: enten som solopianist, med det store zen-funk-bandet Ronin eller med den akustiske kvartetten Mobile – som jeg møter for første gang.

Ikke nok med at vi får møte den originale kvartetten, med de to trommeslagerne Kaspar Rast og Nicolas Stocker og bass- og kontrabassklarinettisten Sha, som i litt forskjellige utgaver har eksistert siden 1997, men her er også Extended – det vil si en godt integrert strykekvintett – med.

Bärtsch, som har skrevet all musikken her også, henter på et unikt vis fritt fra funk, moderne klassisk musikk og og rituell japansk musikk. For å si det sånn: det er ikke hver dag vi blir utsatt for en slik miks!!!!!

Nik Bärtsch har skapt et unikt lydlandskap – et landskap jeg aldri har vært i nærheten av tidligere. Det er nedpå og intimt det ene øyeblikket for så ta full fyr det neste – slik livet ofte er. Nik Bärtsch er en musikant vel verdt å sjekke ut – om det er med Mobile, Ronin eller mutters aleine.

Nik Bärtsch´s Mobile

Continuum

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Endelig var det min tur. Jeg har nemlig hørt om Jessica Sligter i mange år, men aldri har våre veier krysset hverandre – grundig i alle fall. Jeg har tydeligvis gått glipp av mye spennende og original musikk.

Jessica Sligter har noe helt eget å fare med.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vokalisten, gitaristen, pianisten og låtskriveren Jessica Sligter kommer fra Utrecht i Nederland. Likevel er det slik at hun har bodd nesten ti av sine 33 år her oppe ved Polarsirkelen. Hun har altså gjort det som nederlandske skøyteløpere gjorde før i verden – de dro til Norge for å finpusse formen.

Sligter fant et miljø her i Norge i skjæringspunktet mellom alternativ popmusikk og grenseløs jazzmusikk som tiltalte henne i den grad at hun flytta hit, har blitt værende og som har ført til at hun har skapt mye flott musikk – i alle fall basert på “A Sense of Growth”.

Her møter vi henne med sju låter som oser av søkertrang og en evne til å finne nye innfallsvinkler som er oppsiktsvekkende. Åpningsfiguren på den første låta er veldig lik Coltranes legendariske start på “A Love Supreme”, men der slutter også alle mine forsøk på å sammenlikne Sligter med noen eller noe.

Innspillinga er stort sett gjort i Seattle med den anerkjente produsenten Randall Dunn og med bidrag fra folk som saksofonisten Skerik og bratsjisten og bassisten Eyvind Kang, med fartstid fra både Bill Frisell og John Zorn, som også står bak strykearrangementene.

Sligter tar oss med til et landskap som henter like like mye fra pop og rock som fra jazz. Hun har tidligere samarbeida en hel del med Susanna og Jenny Hval, som også synger på et par av spora her, og da skjønner man vel i hvilken grenseløs retning musikken til Jessica Sligter også går.

Det er en spenning, en annerledeshet og en originalitet i både låtene og vokaluttrykket til Jessica Sligter som gjør at dette møtet har vært en spennende åpenbaring. Musikken er til tider mørk, hele tida søkende og spennende – og tiltalende.

Skøyteløpere som Ard Schenk og Cees Verkerk blei mottatt med åpne armer her i Norge – det bør så absolutt landsmanninnen Jessica Sligter bli også.

Jessica Sligter

A Sense of Growth

HUBRO/Musikkoperatørene

De som tror at de kjenner musikanten og vokalisten Eldbjørg Raknes gjør kanskje det. Likevel vil de få en stor og hyggelig overraskelse gjennom “Possibly In Time”.

Eldbjørg Raknes går stadig nye veier.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Eldbjørg Raknes (46), født og oppvokst i Midsund, men bosatt og jobbende ut fra Trondheim i flere tiår nå, er blant dem som heldigvis er nesten umulig å båssette. Hun har ustanselig fulgt sin egen vei – en vei hun har vært helt aleine om. Det har blant annet ført til at hun har vunnet norsk jazz´ aller største utmerkelse, Buddy, og hun har blitt tildelt Radka Toneffs minnepris. Det forteller det aller meste om hvordan hun har blitt verdsatt av både jazz-Norge og medmusikanter.

Gjennombruddet?

Det Store gjennombruddet har likevel latt vente på seg. Veldig mye av grunnen er sjølsagt at Raknes, storesøster til bassist og vokalist Steinar for de som lurte, har vært fullstendig kompromissløs i sin tilnærming til musikk hele tida. Veldig mye av det hun har delt med oss gjennom sine 27 album, ni av dem på hennes eget selskap MYrecordings, har vært ganske så fri musikk som ikke nødvendigvis har snakka til den store hvite flokk. Det har heldigvis ikke Raknes brydd seg det minste om: det er der hun har vært og det har vært der hun har følt at hun har hatt noe viktig å melde. Med “Possibly in Time” er muligheten for at Raknes snakker til et mye større publikum tilstede sjøl om hun på ingen måte kompromisser nå heller.

Debut som forfatter

Her møter vi nemlig Raknes i en setting som har både pop, bossa, støy, jazz og Erik Satie i seg – intet mindre!!!! Musikken er ofte så vakker og sart at tårene presser på – Raknes har nemlig også for første gang skrevet sangtekster og vi snakker tekster som går inn til beinet og som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Ikke overraskende har da også Sidsel Endresen vært tekstkonsulent underveis.

Når så Raknes, som i tillegg til å synge også bedriver live sampling, opererer diverse elektronikk, spiller elpiano og perkusjon, har med seg et unikt kremlag bestående sin duopartner Oscar Grönberg på elpiano og synth, Kirsti Huke på både vokal og live sampling, elektronikk og perkusjon og Nils-Olav Johansen på seksstrengers bass, vokal, live sampling og elektronikk, så skal det ikke store fantasien til for å skjønne at dette vakre og tiltalende lydlandskapet er annerledes enn alt annet som har vederfaret sanseapparatene.

Stort steg

Denne urframføringa gjort live på Dokkhuset i Trondheim i november i fjor, er et stort og viktig steg for Eldbjørg Raknes. Den viser oss nok ei ny side av denne høyst spesielle stemma – den mest spennende og viktigste jeg har hørt fra henne noensinne. En strålende måte å markere kvinnedagen på!

Eldbjørg Raknes

Possibly in Time

MYrecordings/Musikkoperatørene

For andre gang får vi møte Paolo Fresu, Richard Galliano og Jan Lundgren – et unikt kammerlag. Du verden så vakkert.

Jan Lundgren, Richard Galiano og Paolo Fresu – et herlig møte.

I 2007 så “Mare Nostrum”, som betyr vårt hav på latin og som var romernes navn på Middelhavet, dagens lys. Italienske Paolo Fresu på trompet og flügelhorn, franske Richard Galliano på trekkspill og svenske Jan Lundgren på piano stod bak den nydelige musikken og den sjeldne besetninga/instrumenteringa. Etter langt over hundre konserter verden rundt er nå endelig oppfølgeren klar og musikken er like vakker og like sterk nå som den gang.

Med et repertoar bestående av originalstoff ført i pennen av alle tre, svenske folkemelodier samt Erik Saties “Grossienne No.1” og Monteverdis “Si dolce è il tormento”, tar de tre fantastiske instrumentalistene fra tre forskjellige ståsteder oss med på ei så vakker, inderlig og sterk kammerjazzikalsk reise som vel tenkelig.

Her er det tre usedvanlig sterke solister som møtes, men ingen av dem har behov for å heve seg sjøl på bekostning av noen andre – her dreier det seg å gi oss et så vakkert og unikt musikalsk budskap som mulig – og det gjør de.

Av og til er det slik at musikk går inn til hjerterota, tar bolig og lar følelsene til oss på den andre sida bli solid utfordra. Det har skjedd denne gangen og vi kan bare be om at det ikke går like mange år til “Mare Nostrum III” kommer til oss.

Paolo Fresu – Richard Galliano – Jan Lundgren

Mare Nostrum II

ACT/Musikkoperatørene

Danish Radio Big Band er utvilsomt blant klodens beste storband. Det skader heller ikke at den utmerkede trompeteren og flügelhornisten Gerard Presencer er komponist, arrangør, solist og leder.

Gerard Presencer er både en altfor lite hørt og strålende trompeter og flügelhornist.Den 43 år unge engelskmannen Gerard Presencer har i musikerkretser vært sett på som en av Europas aller beste trompetere i et par tiår allerede. Nå er det likevel slik at hvis man kommer fra fotballøya, og ikke Manhattan, så er det vanskelig å bryte gjennom lydmuren og etablere seg i verdenstoppen. Med Presencers møte med det eminente storbandet fra København så forteller uansett både han og DRBB at vi snakker om aller øverste hylle.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Danish Radio Big Band tilhører fortsatt verdenseliten.Presencer slo gjennom allerede som 18-åring da han spilte soloen på Us3s versjon av “Cantaloupe Island” – en av 90-tallets store jazzhits. Seinere har han jobba mye med jazzutgava av Charlie Watts fra Rolling Stones og for noen år siden flytta han like godt til Kongens by for å spille i Danish Radio Big Band – utvilsomt et av klodens beste storband som tidligere blant annet har vært leda av Bob Brookmeyer og Thad Jones. Her har Presencer arrangert både egne låter og blant andre Beatles-låta “Eleanor Rigby” og Wayne Shorter-klassikeren “Footprints”. I løpet av sine mange reiser rundt om på kloden har han plukket opp groover som har blitt til låter og med sine utmerkede danske venner til å tilberede rettene, så har dette blitt et storbanddokument som vil bli huska – lenge.Danske og svenske solister som Karl-Martin Almqvist, Henrik Gunde, Vincent Nilsson, Peter Fuglsang og Hans Ulrik pluss gjestene Adam Rapa på leadtrompet og cubanske Eliel Lazo på perkusjon sammen med mange glitrende bidrag fra Presencer, sørger for at dette både ensemblemessig og solistisk har blitt ei høytidsstund. Tenk om noen kunne fått satt dette bandet på danskebåten i retning Norge – enn så lenge er det bare å kose seg med “Groove Travels”.

Gerard Presencer – Danish Radio Big BandGroove Travels

Edition Records/border.se