Norske musikanter og norske band sørger for at det portugisiske plateselskapet Clean Feed Records er et av klodens mest spennende. Her kommer tre gode bevis på det.
Friends & Neighbors – her blir det ikke spart på noe.
Nå er det ikke sånn at Harald og Sonjas menn aleine skal æra for at Clean Feed Records har blitt et så spennende selskap. Selskapet, med base i Lisboa, har trukket til seg noen av de mest interessante musikantene fra begge sider av Atlanterhavet og, i tillegg til å være et uhyre produktivt selskap, så er kvaliteten skyhøy hele veien. I forbindelse med det siste slippet til Clean Feed er det hele tre “norske” utgivelser og alt ligger langt der fremme i løypa.
Kvintetten Friends & Neighbors stifta vi bekjentskap med første gang i 2011 da de debutertre med “No Beat Policy”. Pianist Oscar Grönberg, sist hørt på duo med Eldbjørg Raknes, trompeter Thomas Johansson, tenorsaksofonist og klarinettist André Roligheten, bassist Jon Rune Strøm og trommeslager Tollef Østvang var med da og er med nå. Det forteller oss om en gjeng som vil den samme veien – som har de samme idealene.
Ornette Colemans musikkanskuelse, bandnavnet til herrene er henta fra et berømt Coleman-album fra 1970, ligger absolutt i bånn for denne nye generasjonen også. Den tyske pianistveteranen Joachim Kühn, som har spilt mye med Coleman, har skrevet liner notes og føler seg veldig hjemme i uttrykket til bandet. Da er vi minst to!
I låter ført i pennen av Roligheten, Strøm og Østvang får vi musikk med en frihetsfølelse, men samtidig med klar struktur og retning, som forteller oss om et band som har solid tak på historia samtidig som de er i stand til å ta den med seg inn i vår egen tid. Solistene er alle strålende, musikken er tøff og intens og heldige er de som kan ha sånne venner og naboer.
Velkro – mer internasjonalt og bokstavelig talt grensesprengende blir det ikke.
Til tross for at trioen Velkro har eksistert noen år og har kommet med ei skive tidligere, så har de makta å passere under radaren min. Det kan sjølsagt si en hel del om radaren min, men uansett så er Velkro registret nå og det har også vært et usedvanlig spennende møte.
Trioen består av portugiseren Luis Candeias på trommer, norske Stephan Meidell på gitar, bass og elektronikk og slovenske Bostjan Simon på tenorsaksofon. Meidell, opprinnelig fra Kristiansand, men bosatt i Bergen, og Simon har skrevet musikken og i tillegg er to låter kollektivt unnfanga.
Velkro tar oss med på en ganske så unik ekskursjon som inneholder elementer fra støy, hip-hop, alternativ rock, impro og electronica – uttrykker alle tre har vært borti – og når det blir rista sammen, så er det unikt Velkro som kommer ut i andre enden.
“Don´t Wait for the Revolution” er en helt spesiell musikkopplevelse og spesielt moro er det at musikanter fra tre så forskjellige land har funnet sammen i dette fellesskapet. Uttrykket er søkende, reflekterende, utadvendt, kraftfullt og tøft. Jeg er veldig glad for at Velkro og jeg endelig har møtt hverandre.
Zanussi 5 i aksjon i Coimbra.
Foto: Cropless Photography/JACC
Helt siden 2001 har bassisten, komponisten og bandlederen Per Zanussi leda Zanussi 5. Det har ført til tre flotte skiver og konserter over store deler av kloden. Bandet med den originale besetninga tre saksofoner/klarinetter, bass og trommer er minst like sultne den dag i dag og denne festivalinnspillinga fra Coimbra i Portugal i månedsskiftet mai/juni i fjor, viser oss nok en gang hvilket strålende kollektiv vi har med å gjøre.
Saksofonene og klarinettene blir behandla på utmerket vis av Eirik Hegdal, Jørgen Mathisen og Kjetil Møster mens Gard Nilssen på trommer tar seg av “resten” sammen med Zanussi.
De fem låtene er alle skrevet av Zanussi og med ei så heftig frontrekke gir det åpning for heftige kollektive utbrudd – nesten storbandfeeling av og til også. Dessuten gir de mange horna muligheter for mange slags musikalske farger. Solistisk er dette herrer i toppklassen og det er helt tydelig at de lar seg inspirere av hverandre og det musikalske fundamentet Zanussi har servert dem. Musikken er melodisk, men samtidig åpen og fri og Zanussi 5 likner ikke på noen andre eller noe annet.
Slippet med de tre norske bandene er nok en bekreftelse på nivået på norsk jazz er skyhøyt. Samtidig er det en bekreftelse på at Clean Feed Records er et av klodens mest kreative, utfordrende og spennende plateselskap.
Vi må tilbake til tidlig 80-tall for å finne fram til det første møtet med Bill Frisell her hjemme. Arild Andersen fikk muligheten til å sette sammen sitt drømmeband til Moldejazz og der skulle egentlig Allan Holdsworth spille gitar. Så viste det seg at den fingerrappe engelskmannen ikke kunne lese noter og Andersen måtte tenke nytt på grunn av kort øvetid. Via ECM-guru Manfred Eicher fikk Andersen høre om en Frisell fra Sambandsstatene og plutselig var den beskjedne og svært så hyggelige Frisell på plass i Idrettens Hus i Molde sammen med ikke fullt så beskjedne Alphonse Mouzon på trommer og John Taylor på piano. Hvordan den fantastiske konserten tok av kan man høre på ECM-innspillinga “Molde Concert”.
Fra da av har også karriera til Frisell tatt noe så voldsomt av og sammen med Jan Garbarek, Paul Motian, Charlie Haden, Joe Lovano, John Scofield, Pat Metheny, Elvis Costello og gudene vet hvem, har han vist en rekke sider av seg sjøl. De aller viktigste sidene har likevel han fått fram gjennom sine egne mangfoldige prosjekt og flere titals plateinnspillinger – det være seg så straight jazz som Frisell kan spille til pop-, country- og bluegrassinfluert musikk. Bill Frisell er og blir en original og “Guitar in the Space Age!” er på ingen måte noe unntak.
Slik så Bill Frisell ut da han slo gjennom for noen tiår siden.
Sammen med pedal steel-gitaristen guru Greg Leisz, som også spiller tradisjonell gitar her, bassisten Tony Scherr, som også bidrar på akustisk gitar, og trommeslager, perkusjonist og vibrafonist Kenny Wollesen, som også jobber med Tom Waits, tar Frisell oss med tilbake til musikken som prega han under oppveksten og som har fulgt han siden. Det betyr låter som Brian Wilsons “Surfer Girl”, Ray Davies´ (Kinks) “Tired of Waiting for You” og selveste “Telstar” av Joe Meek. Her står godlåtene i kø, countryspor også – Merle Travis´ “Cannonball Rag” -, Lee Hazlewood er representert med to låter og i tillegg har Frisell sjøl skrevet et par.
Bill Frisell gjør låtene på et mildt og vennlig vis, men uansett tar det kun et hundredel av et sekund å skjønne at det er Bill Frisell som er på ferde. Absolutt ingen andre på denne jorda i alle fall har en slik tone i gitaren sin og ingen andre spiller med en inderlighet som Bill Frisell.
“Guitar in the Space Age!” kom som en overraskelse fra Bill Frisell. Det gjør det forsåvidt alltid fra den usedvanlig hyggelige gitarhelten. Her er det bare å hygge seg spent i hjel – helt til neste overraskelse kommer.
Like sikkert som julekvelden på frua, så renner det inn med nye juleskiver fra jazzfolk kloden rundt hvert år. Her kommer årets anbefalinger og her åpnes godteposen for mye mer enn jazz.
Susie Arioli og Jason Officer fra Canada gir oss varm og tradisjonell julejazzstemning.
Susie Arioli har et stort navn hjemme i Montreal og andre deler av Canada siden slutten av 90-tallet. Her hjemme derimot har hun passert solid under radaren. Vi får håpe at dette julesamarbeidet med gitaristen Jordan Officer og Bill Gossage sørger for en forandring på det. Her gir nemlig den empatiske og varme vokalisten Arioli oss en julerundreise av strålende kvalitet med personlige tolkninger av kjære og kjente fra 40-tallet og fremover. Jovisst har vi hørt “Have Yourself A Merry Little Christmas”, “Winter Wonderland” og “What Are You Doing New Year´s Eve?” mange ganger før, men Arioli gjør det på sitt vis i tillegg til å gi oss noen helt ukjente sanger også – med både jazz-, bluegrass- og countryimpulser.
Den italienske stjernetrompeteren Paolo Fresu kan dette også.
Paolo Fresu er en italiensk trompeter i mesterklassen fra den vakre øya Sardinia. Han jobber med mangt og mye og her hjemme har han blant annet samarbeida med så forskjellige musikanter som John Pål Inderberg og Eivind Aarset.
Her møter vi han på hjemmebane i på Sardinia, nærmere bestemt i byen Sassari, en førjulskveld for to år siden sammen med et publikum klar for både god musikk og julefeiring tydeligvis.
Bandet er en tradisjonell kvintett med med Fresu og saksofonisten Tino Tracanna i spissen for en meget bra rytmeseksjon. Spesiell gjest for anledninga er bandoneonisten Daniele Di Bonaventura.
Sammen tar de oss med på ei bop/cool-inspirert julereise med basis i en rekke av de mest kjente julesangene fra den amerikanske sangskatten som “White Christmas”, “The Christmas Song” og “I´ll Be Home for Christmas” samt flere italienske/sardinske julesanger, overvakre “Adeste Fideles” og ikke minst den norske “Mitt hjerte alltid vanker” som her heter “Till Bethlehem”.
Alt er nydelig og inderlig gjort og spilt og tolka av mestermusikere som vi kjenner alt for lite til her oppe ved steinrøysa. Publikum i Sassari er/var overbegeistra – det er jeg også.
Ei virkelig god jul fra Frøydis Grorud.
Frøydis Grorud er velsigna med en usedvanlig vakker og uttrykksfull tone i sine saksofoner og i fløyta si. Det pleier ofte å gjenspeile personligheten til innehaveren og i dette tilfellet har jeg en mistanke om at det stemmer. Basert på hennes to tidligere Jazzland-utgivelser, “Melting Sound” og “Fra hjerte til hjerte”, så kommer ikke “Stille som snø” som noen overraskelse – mer som en bekreftelse. Sammen med überkorrekt tonefølge med Torstein Lofthus på trommer – hvilket spenn det er i uttrykket til denne mannen – det er samme mann som spiller i heavy heavy-bandet Shining -, Tarjei Nysted på nøkkelharpe, bratsj, fele, gulvtam og ymse annet, Magne Thormodsæter på bass og Torjus Vierli på piano, orgel og celesta, tar Grorud oss gjennom viktige deler av den norske julemusikkskatten.
Repertoaret inneholder både “Du grønne, glitrende tre, goddag”, “Jeg er så glad hver julekveld”, “Mitt hjerte alltid vanker”, “Deilig er jorden” og “Kling no klokka” samt ganske ukjente sanger – for meg i alle fall – som “Sæle jolekveld” og ” Å kom, å kom, Immanuel”.
Uansett kjent eller ukjent, Grorud og vennene hennes gjør alt så inderlig og vakkert som vel tenkelig. Det kan være lett å tippe over når det gjelder disse folkekjære melodiene og havne borte i det søtladne og sentimentale. Det gjør aldri Frøydis Grorud – hun gjør det bare så flott hun kan. Det holder ei stund det.
Kringkastingsorkesteret, eller KORK, er et av våre beste band. Besøk av strålende gjester skader heller ikke.
Kringkastingsorkesteret, KORK blant venner, er intet mindre enn et strålende orkester som kan brukes til det meste. Det er et orkester som kan ta på seg de tyngste musikalske utfordringene og som den neste dagen kan “kompe” hvem som helst og hva som helst. Ingenting er for lite og ingenting er for stort.
Mellom 2005 og 2013 har KORK gjort mye som har hatt med jul å gjøre og heldigvis har de funnet anledninga riktig til å samle herlighetene og dele dem med oss på en innholdsrik og svært variert dobbelt-cd.
Vi får tilsammen 24 spor der de delvis har med seg gjestesolister på vokal som Marit Larsen, Kråkesølv, Silya Nymoen, Tuva Sivertsen, Amund Maarud, Ida Jenshus, Johannes Weisser og Solveig Slettahjell på den første halvparten. Det betyr klassikere som “White Christmas”, “Det hev ei rose sprunge”, “Romjulsdrøm” og “The Christmas Song” der både jazz, blues, country og folkemusikk-impulser kommer tydelig og godt frem.
Den andre halvparten er i stor grad KORK på egen hånd med et mer klassisk repertoar som blant annet “Glade jul”, Bachs juleoratorium og “Nøtteknekkeren”.
Uansett hva som blir servert så takler sjølsagt KORK det på et fremragende vis. Her får vi jul dandert på et vis som de fleste av oss kjenner oss igjen i – uansett hvor vi kommer fra musikalsk.
Krupka Trio gjør noe eget med salmeskatten.
På Ski utenfor Oslo bor og virker tyske Ulf Krupka som kantor. Det betyr sjølsagt at han jobber mye med salmeskatten og når han samtidig er en habil jazzmusikant så var heldigvis ikke veien så lang for å slå sammen disse viktige elementene i Krupkas liv. Direkte julemusikk er ikke dette, men forbindelseslinjene er såpass åpenbare at det kjennes naturlig å ta den med i denne sammenhengen likevel.
Sammen med bassisten Tine Asmundsen og alt- og sopransaksofonisten Line Falkenberg har Krupka tatt for seg og arrangert åtte mer eller mindre kjente salmer som “O bli hos meg” og “Overmåte full av nåde” og gitt dem rytmisk en helt ny innpakning. Tolkningene varer fra fire til cirka ti minutter og alle tre får anledning til å strekke ut. Alt er ikke like spennende, men mye er veldig interessant og de tre har funnet sammen i et felles tonespråk som er sjeldent.
Nils Landgren, med noen av sine beste venner, gir seg heldigvis ikke.
Trombonisten, vokalisten og bandlederen Nils Landgren er den ukrona julemusikk-kongen på den andre sida av grensa. Siden 2006 har han nå gitt ut fire juleskiver med noen av sine beste venner. Noen har gått igjen mer eller mindre hele veien, noen har fått frigang og andre har kommet til.
Til årets utgave har Lindgren invitert med seg vokalistene Sharon Dyall, Jeanette Köhn, Jessica Pilnäs og Ida Sand, som også spiller piano og klokkespill, baryton- og sopransaksofonisten Jonas Knutsson, bassisten Eva Kruse og gitaristen Johan Norberg. Det er eksakt samme besetning som på III-eren som kom for to år siden.
Nok en gang har Landgren plukka fritt fra den enorme skatten som finnes der ute og denne gangen finner vi alt fra “The First Noel”, Duke Ellingtons “Come Sunday”, “Santa Claus Is Coming to Town”, “What a Wonderful World”, George Michaels “Last Christmas” og Odettas “If Anybody Ask You” til “Det brinner en stjärna” og “O helga natt” på programmet.
Her får vi vokalistbytte til de forskjellige låtene og med en variasjon på de medvirkende fra soul via jazz til opera, så er det mer enn nok å spille på. Som man vil skjønne så er det et voldsomt spenn i både låter, vokalister og tolkninger her og det er lett å skjønne den voldsomme responsen Landgren & Co har fått på disse Christmas with My Friends-skivene. Dette er musikk og versjoner “alle” lett kan like – også langt utenfor jazzmenigheta.
Beate S. Lech og SKRUK – et møte på jorda.
Beate S. Lech, kanskje bedre kjent som Beady Belle, har sammen med det unike koret SKRUK begått “Høgtidsrom” – årets juleskive fra Kirkelig Kulturverksted. I utgangspunktet er flere kriterier for høy kvalitet allerede på plass her, men det er jo ikke slik at sjøl om mye ligger til rette så kommer man i mål. Denne gangen er det likevel slik – her stemmer alt! SKRUK under ledelse av sin bortimot ikoniske dirigent Per Oddvar Hildre, et superkomp med Andreas Bye på trommer, Marius Reksjø på bass og Andreas Ulvo på tangenter og med Lechs vidunderlig vakre, inderlige, mørke og djupt personlige stemme i sentrum for disse godt og vel 40 minuttene med høgtid, har ført til at vi har fått en ny juleklassiker blant oss.
Repertoaret består av tildels kjente låter som “Mitt hjarte alltid vankar”, “Stille natt”, “Det hev ei rose sprunge” og “Eit barn er født”. Noen tekster er nyskrevne av Lech sjøl, Erik Hillestad og Lechs mor – tror jeg – Borghild Slettevoll. Alle kor- og bandarrangement er skrevet av Beate S. Lech.
Det er ei stemning over “Høgtidsrom” som er intet mindre enn sjelden. Det er en ro og en vilje og evne til å formidle noe viktig som det ikke har noen betydning om du tror på Gud, Allah eller ikke er religiøs i det hele tatt for å få glede av. Er du ute etter noe ekte og inderlig å fylle både denne jula og mange i åra som kommer med, er “Høgtidsrom” et svært godt reisefølge.
Oslo Gospel Choir – ikke akkurat julemusikk, men like verdig uansett.
Oslo Gospel Choir har eksistert siden 1988 og hele tida under ledelse av Tore W. Aas. Koret har oppnådd stor anerkjennelse både ute og hjemme og med 37 skiver på cv-en og med et salg på over 2 millioner, er de blant de aller mest produktive artistene her hjemme. Årets bidrag, “I Go to the Rock”, er på ingen måte noen ekte juleskive, men har likevel funnet plass sammen med de andre på grunn av sin naturlige relasjon til både høytid og budskap.
Koret har fått med seg gjestevokalister med solid standing i gospelmiljøet: Evie Törnquist Karlsson, Pearl Jozefzoon, Samuel Ljungblahd, Calvin Bridges og David Warren Thomas. Sammen med det ypperlige koret og gjesteblåserne Jens Petter Antonsen på flügelhorn og Børge-Are Halvorsen på tenorsaksofon, så sørger det for vanlig høy kvalitet.
Tore W. Aas har fått oppfyllt en gammel drøm og alt materialet her er gospelklassikere som “Just a Closer Walk with Thee”, “Precious Lord Take My Hand” og “Sometimes I Feel Like a Motherless Child”. Alt er fint og bra gjort, men likevel sitter jeg igjen med en følelse av å ha hørt det før.
Pitsj – a capella kunst på høyt nivå.
Vokalgruppa Pitsj har eksistert siden 1998 og består av de to søskenparene Kruse – Anine og Benedikte – og Roggen – Ane Carmen og Ida – og Anja Eline Skybakmoen. A cappella-gruppa har vært nesten uendra fra starten med unntak av at Tora Augestad var med de første åra.
“Snø” er gruppas fjerde cd og mer enn bekrefter at vi har med et vokalkollektiv å gjøre som hører hjemme langt der fremme.
Skybakmoen har skrevet fire av låtene, Ane Carmen en, Hanne Hukkelberg og Helge Lien har også bidratt med originalmateriale og i tillegg serverer de fem oss en Steve Swallow-låt samt nydelige og høyst originale versjoner av “Deilig er den himmel blå”, “Away in a Manger” og “Deilig er jorden”.
Pitsj tar oss med inn i en klangverden som er deres og kun deres. De gir oss de varme og gode stemningene, men tekstene deres viser også fram den sida som mange opplever i jula, nemlig den mørke og triste. Se ikke bort fra at “Christmas Abyss” kanskje er tidenes tristeste julesang!
Pitsj er ei strålende a cappella-gruppe og har med “Snø” gitt oss et varmt og lyst – og mørkt – julekort.
Bror Magnus Tødenes – vi snakker stemmeprakt et stykke over gjennomsnittet.
Til slutt skal jeg gi meg ut på et område jeg kan lite om – opera. Bror Magnus Tødenes er 21 år gammel og kommer fra Eiksund på Sunnmøre. Som rockegitarist i det lokale bandet GoodFeel fant han ut på videregående, og ikke minst læreren hans, at han hadde et talent for å synge opera som lå et stykke over gjennomsnittet. For å gjøre ei relativt kort historie enda kortere – i dag studerer Tødenes opera i Roma med Elizabeth Norberg-Schulz.
Her debuterer han like godt med en hyllest til en av de aller største gjennom alle tider: Jussi Björling!
Sammen med pianist i superklassen, Håvard Gimse, og Kringkastingsorkesteret under ledelse av Ingar Bergby, gir Tødenes oss smakebiter fra de største ariene i operarepertoaret som blant andre Caruso og Gigli har gjort udødelige versjoner av. Tødenes legger også hodet på blokka og tolker Björlings “superhit” “O helga natt”. Mer jul blir det ikke! Ikke småtterier å gi seg i kast med for en 21-åring kan man si. I tillegg tolker også Tødenes en rekke nordiske romanser – både Grieg og Sibelius er representert, samt to andre av Björlings signatur-sanger: “Tonerna” og “Till havs”.
Hvor bra er så debutant Tødenes? Ja, si det. Jeg er på ingen måte noen operaekspert, men han Tødenes snakker i alle fall til meg – han snakker til hjertene og jeg tar sjansen på å si at han er et stort talent og at vi kommer til å høre mye til han i mange tiår framover.
Det var årets julebunke det. Noe for en hver smak med andre ord. Finner du ikke noe her som kan være noe for de nærmeste ukene, så må du nok søke hjelp andre steder.
Susie Arioli featuring Jason Officer
Christmas Dreaming
Jazz Village/Naxos Norway
Paolo Fresu Quintet featuring Daniele Di Bonaventura
Det er en glede å gratulere Ole Børud med 38-års dagen og samtidig slå fast at nå fortjener han et internasjonalt gjennombrudd. Han er født og oppvokst i et usedvanlig musikalsk miljø – hele Børud-familien har prega spesielt det kristne musikklivet i flere tiår. Etter hvert tok Ole steget ut i metal-verdenen, men for 10 år siden begynte han å stake ut en ny kurs der de musikalske idealene befant seg i nærheten av mer sofistikerte band og herrer som Steely Dan, Michael McDonald og Doobie Brothers. Vi snakker med andre ord om vestkystpop med islett av soul, funk og jazz og nå 10 år seinere har han utvikla seg til å bli en komponist, tekstforfatter, gitarist, bassist, tangentmann og ikke minst sanger som befinner seg der oppe.
Ole Børud bør være på vei mot nye høyder.
På sitt tredje visittkort siden 2008 har Børud samla et meget godt lag bestående av Ruben Dalen på trommer, Frode Mangen på tangenter og ei høykompetent blåserekke med Jens Petter Antonsen på trompet, Børge-Are Halvorsen på saksofoner og Even Skatrud på trombone. Børud, som har skrevet alt sjøl, synger med et trøkk og en overbevisning som altså forteller oss at han hører hjemme der i fronten blant internasjonale vokalister av det sofistikerte slaget. Låtene er fine, catchy, til dels lett å få på hjernen og nok et prov på at Børud har mye å fare med. Gratulerer både med flott skive og dagen!
Er det overraskende at disse tre herrene har satt hverandre stevne? Egentlig ikke – teaterforestillinga “Chet spiller ikke her”, med tekst av Lars Saabye Christensen og med Chet Baker i “hovedrolla”, mer enn antyda at her lå det mye i potten. En av våre aller største, unge skuespillere, Thorbjørn Harr, spilte hovedrolla og viste seg å være mer enn en habil jazzsanger også. Aslak Hartberg, med fortid i så forskjellige himmelretninger som Klovner i kamp og med Jon Eberson, spilte både bass og stod for musikken.
Det frista heldigvis så voldsomt til forlengelse for alle de tre at nå ser “Døden er dårlig gjort” dagens lys – og du verden for en åpenbaring det har blitt.
Lars Saabye Christensen og Thorbjørn Harr – topp formidlere på hvert sitt vis.
Nok en gang er rollefordelinga mer eller mindre den samme. Sammen med et stjernelag med pianistene Jon Balke, Tord Gustavsen eller Jørn Øien, gitaristen Even Helte Hermansen, trommeslager Per Oddvar Johansen, trompeter Sjur Miljeteig og saksofonist Trygve Seim, tar de oss med på en ekskursjon så original og personlig som vel tenkelig.
Lars Saabye Christensen har det med å skrive om noe som rører oss og tekstene Thorbjørn Harr har fått å jobbe med er på ingen måte noe unntak. Her er det lag på lag og Harr gir tekstene mye ekstra med sin flotte og inderlige tolkning – han synger jævli bra for å si det rett ut.
Når så låtene til Hartberg er av det melodiske og vakre slaget som kler tekstene uten unntak, så har “Døden er dårlig gjort” det meste i seg til å bli en klassiker.
Er du ute etter påfyll på de fleste plan, så er det bare å tilbringe mange timer sammen med disse gutta, disse tekstene og denne musikken. Dette er nemlig strålende og blir garantert en klubb- og festivalhit før vi aner det.
Marilyn Mazur har helt siden midten av 80-tallet fortalt oss at hun er en av verdens hippeste perkusjonister. Med sitt nye band og “Flamingo Sky” kommer det nok en bekreftelse.
Krister Jonsson, Marilyn Mazur og Josefine Cronholm – et nytt topplag.
Første gang vi oppdaga Marilyn Mazur (59) her hjemme, var da var med på konsert og plateinnspilling sammen med Miles Davis – “Aura”. Også en herre å “debutere” med for å si det slik! Seinere spilte hun fast med i sjefens band, hun blei blant annet kalt opp på scena under Miles´ konsert i Molde i 86, og hun bidro i lengre perioder hos giganter som Gil Evans, Wayne Shorter og Jan Garbarek. Hun har også samarbeida i stor grad med norske musikanter som Jon Balke, Tore Brunborg, Audun Kleive, Nils Petter Molvær og Eivind Aarset. Årsaken til at alle disse, og mange flere, vil være i Mazurs musikalske nærhet er sjølsagt hennes ustoppelige kreativitet og ditto utstråling. I 2008 gjorde hun en framifrå innsats som Artist in Residence under Moldejazz. Her møter hun oss med to glitrende svenske musikanter: vokalisten Josefine Cronholm og gitaristen Krister Jonsson. Det blir det sjølsagt framifrå musikk av.
Marilyn Mazur – intet mindre enn et fyrverkeri.
“Flamingo Sky” består av 16 låter som i stor grad er skrevet av Mazur både når det gjelder tekst og musikk, men de to andre har også bidratt på det området. Mazur både synger og spiller piano, Cronholm bidrar på perkusjon, Jonsson krydrer det hele med live elektronikk og bassisten Klavs Hovman, som Mazur kjenner bedre enn de aller fleste, lager ekstra dybde på to spor.
Denne unike instrumenteringa sørger sjølsagt for at musikken her har et sound noen knapt har vært utsatt for tidligere. Det er åpent og luftig, sjøl om det ofte er kompakt også. Inspirasjonskildene er mange og på flere av spora mer enn anes enn sjamanistisk åre.
Dette er tre musikanter og mennesker med masse empati – både menneskelig og musikalsk. Her er er det bare å lene seg tilbake å la seg forføre – velkommen inn i en musikalsk verden som er sjelden, vakker og svært personlig.
Marilyn Mazur – Josefine Cronholm – Krister Jonsson
Mimmi Tamba slo gjennom med et brak på “Stjernekamp” NRK i fjor. På hennes debut kommer bekreftelsen på at hun har veldig mye å fare med etter at kameralampene er slått av også.
Man skal ha et kaldt hjerte for ikke å tro på Mimmi Tamba.
23 år unge Mimmi Tamba fra Tromsø, men også med solide røtter i Afrika, kom fra det store intet for de fleste av oss gjennom forrige utgave av “Stjernekamp”. Hun viste oss en trygghet og et talent innen en rekke sjangre og vi skjønte raskt at denne stemma, denne artisten og dette enorme talentet skulle vi få mye glede av.
Med “Storm” viser hun oss hvem hun egentlig er og det gjør hun med en modenhet og en utstråling som er sjelden.
Mimmi Tamba kommer til å være med oss i mange tiår fremover.
Mimmi Tamba er ikke nevneverdig opptatt av sjangre og båser og godt er det. Duke Ellington sa en gang at det finnes bare to typer musikk – god og dårlig og frøken Tamba sverger så avgjort til førstnevnte.
Hun har på veien fram til “Storm”, der hun har skrevet all tekst og musikk sjøl, fått hjelp av storheter som Nico & Vinz, Øystein Greni og Bugge Wesseltoft. Det forteller en hel del om hvilken anerkjennelse hun har oppnådd allerede og når hun i tillegg kan fortelle oss at hun henter inspirasjon fra så forskjellige storheter som Florence + The Machine, Marina and The Diamonds og Billie Holiday, så skjønner man at man får servert kvalitet.
Mimmi Tamba er utstyrt med ei sterk og kraftig stemme med masse varme og personlighet og hun tolker sine egne tekster som omhandler sterke saker som seksualitet og ureddhet på et inderlig vis. Musikalsk hører hennes tøffe og “tunge” låter hjemme i popgata, men hun har også med seg inspirasjon fra en rekke andre kilder.
Mimmi Tamba veit hvem hun er og hvor hun vil. Det er usedvanlig hyggelig å møte henne på hennes første stoppested. Det kommer til å bli mange nye møter og jeg har begynt å glede meg allerede.
Bjørn Eidsvåg er intet mindre enn en bauta. Bedre bekreftelse på det enn det strålende møtet i Oslo Spektrum med KORK og store deler av artist-Norge på gjestelista, er det ikke mulig å få.
Bjørn Eidsvåg med noen av sine beste venner sier takk for en strålende sammenkomst.
Mange av oss har vært med Bjørn Eidsvåg i flere tiår. Vi tilhører hans generasjon på mange vis. Det som er ekstra flott med denne unike artisten er at stadig nye generasjoner kommer til. Fordi han har noe tidløst, personlig, alvorlig, humoristisk og sjølironisk å si oss. Igjen og igjen. Hans nye låt, “Parkert”, som kom på albumet “Klassisk” er nok en bekreftelse på det.
Et fullsatt Oslo Spektrum, det vil si 7000 feststemte menighetsmedlemmer, hadde gleda seg i månedsvis og de fikk det de ønska seg og mer til.
Eidsvåg kunne smile i to timer til ende. Det kunne de 7000 andre også.
Når man inviterer til fest i storstua og tar med seg Kringkastingsorkesteret under strålende ledelse av Torodd Wigum og gjestene Lars Vaular, Elvira Nikolaisen, Violet Road, Thomas Dybdahl, Maria Mena, Ingrid Olava og Kurt Nilsen, så kan det kanskje høres ut som stormannsgalskap. I dette tilfellet er det så langt i fra det.
For Bjørn Eidsvågs del oppfatter jeg dette som en måte å si takk på. Takk til at alle som har vært der fra starten og takk til alle som har kommet til etter hvert. Og med sjølironi, godt innsyn i egen utilstrekkelighet, en sjøltillit som han har all grunn til å være i besittelse av – få om noen i vår del av verden kan fortelle historier som berører oss på ulike nivåer i livene våre som Eidsvåg – og en mangel på høytydelighet som er forbilledlig for alle andre artister med ambisjoner om å nå mange.
Som man vil se av setlista lenger ned her, så blei dette på mange vis en ønskekonsert av de sjeldne. Med sin enorme produksjon, satt nok mange av de 7000 og venta på kanskje en annen favorittlåt, men jeg synes Eidsvåg traff godt med valga sine. I to år har Eidsvåg og teamet han rundt forberedt denne historiske konserten og, med unntak av Lisa Nilsson som “valgte” musicalscena i Stockholm i stedet med ei sentral rolle i “Chicago”, så fikk han med seg alle på ønskelista si. Han kan det der med duetter kan man si…..
Det er nok et stykke vei fra bedehuset Betel i Sauda til Oslo Spektrum, men Bjørn Eidsvåg har makta å bevare røttene på vei til å innta både Spektrum og resten av Norge også for den saks skyld. Han vet hvor han kommer fra og med et stjernelag – nok en gang – bestående av Anders Engen på trommer og ymse, Bjørn Holm på bass, Kjetil Steensnæs på gitar og ikke minst David Wallumrød på tangenter, så virker Eidsvåg, musikken hans og budskapet hans friskere og mer livsbejaende enn noen gang.
Noe vi mangla? Egentlig ikke, men for oss nerder hadde det vært hyggelig om Eidsvåg hadde beytta denne helt spesielle anledninga til å invitere med seg noen av de fantastiske musikantene som har vært med underveis, som for eksempel Iver Kleive, Bugge Wesseltoft, Freddy Lindquist, Frode Alnæs og Knut Reiersrud, til å spille på akkurat den låta der de satte uutslettelige spor.
Eidsvåg er så trygg på seg sjøl, og med god grunn, at når han med masse glimt i øyet forteller om at han ikke onanerte før han blei 23 på grunn av svovelpredikantene fra Karmøy, så er jeg sikker på at mora på godt og vel 80 ute i salen der et sted, også smilte.
-Da e det bare å komma fram å gi seg over, sa Eidsvåg etter en av “omvendelsessangene” og flere av de 7000 hadde nok kunne tenkt seg det. Mange har nemlig et usedvanlig sterkt og personlig forhold til Bjørn Eidsvåg og svakere blei det ikke etter dette “bønnemøtet”.
Han kom til sine egne og de tok svært godt i mot han, som det sikkert het på Betel i Sauda også.
Den unge trompeteren Kristoffer Eikrem har allerede vist seg fram i “supergruppa” Mopti. Her kommer vi enda tettere på han i et vakkert og gjennomsiktig duosamarbeid med pianisten Kjetil Jerve.
Kjetil Jerve og Kristoffer Eikrem byr på seg sjøl.
Foto: Jan Tore Eriksen
Kristoffer Eikrem og Kjetil Jerve tilhører den nye generasjonen norske jazzmusikanter som kan “alt”. Nesten uansett sjanger så er de der og har noe substansielt å melde. Med “Feeling//Emotion” debuterer Moldes nye store trompetsønn under eget navn og han gjør det på et ganske så overraskende vis.
Utgangspunktet for disse låtene, som med et unntak er skrevet av Eikrem, er tankegodset til den unike pianisten og pedagogen Lennie Tristano. Helt siden han inntok scena på tidlig 40-tall har Tristano vært en retningsgiver og inspirator og på sett og vis skapte han cool-skolen med sentrale dispiler som saksofonistene Lee Konitz og Warne Marsh og pianisten Sal Mosca.
Mosca og saksofonisten Jimmy Halperin spilte inn en rekke “formasjoner” basert på disse tankene der en rekke variasjoner var og er mulige. På toppen av det spilte de også inn improvisasjoner basert på disse formasjonene. Vanskelig å forstå? Skjønner det, men musikken er absolutt ikke vanskelig å få med seg, sjøl om den er utfordrende.
Kristoffer Eikrem har noe eget å fare med.
Foto: Jan Tore Eriksen
Eikrems lærer på Musikkhøgskolen, trompeteren Torgrim Sollid, har aldri lagt skjul på sin Tristano/Marsh-fascinasjon. Man kan vel ikke se bort fra at noen impulser har glidd over til Eikrem for her har han komponert, spilt inn og laga nye improvisasjoner basert på det samme tankegodset. I tillegg til en introduksjon, har det blitt sju låter og ditto antall improvisasjoner.
Kjetil Jerve snakker det samme språket som Eikrem.
Foto: Jan Tore Eriksen
Låtene og improvisasjonene er stramme – hele festen er over på rundt 35 minutter – men du verden hva Eikrem og Jerve får sagt på denne tida. Dette er så ekte, djupt og empatisk som vel tenkelig. Disse gutta tøyser ikke – her gjøres ting seriøst, men på ingen måte gravalvorlig. Kristoffer Eikrem og Kjetil Jerve veit hvor de vil og de veit hvordan de skal komme seg dit.
26 år unge Isabella Lundgren synger som om hun har levd et langt og innholdsrikt liv allerede. Til tross for sine relativt få år har hun vært med på mye og som 18-åring reiste hun til New York for å studere på velrennomerte New School og komme nærmere røttene og inspirasjonskilder som Billie Holiday, Anita O´Day og Judy Garland.
Lundgren har altså som “tidlig voksen” ønska å skue bakover til tidløs storhet for igjen å se inn i sin egen og vår tid og med “Somehow Life Got in the Way” forteller hun oss at hun har greid det.
Isabella Lundgren ser både bakover og fremover.
Etter noen år i jazzmetropolen vendte Lundgren tilbake til Stockholm og Sverige – og teologistudier. Heldigvis har ikke det betydd at hun har lagt jazzen og musikken på hylla, heller tvert i mot. Hun har kommet dypt og inderlig inn i musikken og det er lett å høre at det er en vokalist og musikant med noe å melde vi har med å gjøre.
Her har hun fått en “gammel” drøm oppfylt og etter et par års jobb var Mats Hållings arrangørjobb for The Nordic Chamber Orchestra over. Med en kjernetrio leda av pianisten Carl Bagge pluss produsent- og trompethjelp fra Peter Asplund og gjestesolistene Joakim Milder og Robert Nordmark, begge tenorsaksofon, og Dicken Hedrenius på trombone, har Lundgren fått et tonefølge og ei innpakning i toppklasse.
Repertoaret er ei blanding av standardlåter som “Everything Must Change”, “While We´re Young” og “Why Was I Born” og gospelklassikeren “Nobody Knows the Trouble I´ve Seen” pluss originallåter blant annet signert Peter Asplund.
Isabella Lundgren synger med en overbevisning og inderlighet som er flott og vakker og i denne sjangeren tar hun en plass helt i toppen i vår del av verden.
