Ben Sidran har i løpet av sine vel 71 år på Tellus rukket å lage rundt 35 skiver under eget navn. Dessuten har han jobba med alt fra studiekameratene Steve Miller og Boz Scaggs til å være sessionmusikant for blant andre Rolling Stones og Eric Clapton. Det skjedde i forlengelsen av Sidrans studietid i Brighton i England. Seinere har også andre storheter som Mose Allison, Van Morrison, Diana Ross og Rickie Lee Jones slått på tråden for å benytte seg av Sidrans tjenester både som tangentmann og vokalist.
Sidran har blitt karakterisert som en eksistensiell jazzrapper som elegant benytter humor i sine tekster der han observerer og kommenterer både dette og hint. Slik er det også på “Blue Camus” der Sidran har skrevet det meste av tekst og musikk sammen med sine medmusikanter, bassisten Billy og organisten Ricky Peterson og sønnen Leo Sidran på trommer.
Tekstene er inspirert av store forfattere som Albert Camus, George Orwell og Federico Garcia Lorca og sier mye om på hvilket nivå Sidran befinner seg.
Musikken er groovete og har impulser i seg fra både rhythm and blues, jazz, soul og rock og ett av spora er spilt inn live i Paris der også Bob Rockwell, bosatt mange år i Danmark, bidar på tenorsaksofon.
Ben Sidran har veldig mye å fare med og følger elegant opp i en tradisjon som Mose Allison, Bob Dorough og Dave Frishberg etablerte der hip musikk kombinert med hippe tekster og ditto humor blir føyd elegant sammen. Dette er sløyt som det het i de hippe kretsene for noen tiår siden.
Helt siden slutten av 50-tallet har hun vært der – i toppsjiktet blant Europas jazzvokalister. Når hun nå, 77 år ung, nok en gang forteller oss at hun fortsatt er på toppen så er det ingen overraskelse, men en usedvanlig hyggelig bekreftelse.
Karin Krog har gjort “alt” innen improvisert musikk. Det vil si at hun har bevegd seg i ytterkantene av jazz-uttrykket med trad-, ragtime- og swingmusikk i den ene enden og helt ytterst i den frie, eksperimentelle enden med personlig bruk av elektronikk på den andre sida. Det har alltid vært like spennende å møte henne og slik er det også i hennes nye treff med hennes gode venn gjennom nesten 50 år, den amerikanske pianisten Steve Kuhn.
Krog og Kuhn traff hverandre på slutten av 60-tallet da han var bosatt i Stockholm og både jobba og var gift med den svenske vokaldronninga, salige Monica Zetterlund. Siden har de to holdt kontakten og jobba sammen med ujevne mellomrom.
I forbindelse med en jobb Krog blei hyra til i den norske sjømannskirka i New York høsten 2013, var Kuhn et opplagt tonefølgevalg og heldigvis var han enig i det.
Steve Kuhn – en strålende pianist og en god venn av Karin Krog siden 60-tallet.
Krog og Kuhn fant heldigvis også ut at det ville være en utmerket mulighet til å lage ei ny skive når de først møttes igjen. Studio blei booka, repertoar blei avtalt og i tillegg blei også to gjester invitert: Tenorsaksofonisten Eric Alexander gjør en strålende innsats på tre spor, mens trompeteren Lew Soloff, som dukka opp som publikummer i sjømannskirka, gjør det samme på tre andre låter.
Kjente standardlåter som “I´m Old Fashioned”, “The Folks Who Live on the Hill”, “How Do You Keep the Music Playing”, “The Way You Look Tonight” og “Everytime We Say Goodbye”, sammen med Krogs egne tekster til Carla Bleys “Ida Lupino”, den legendariske “Break of Day in Molde”, og hennes hyllest til John Coltrane, “Trane”, til Tadd Damerons melodi, danner ryggraden i dette herlige møtet mellom de to storhetene Karin Krog og Steve Kuhn. Her er det snakk om musikalsk kjemi og empati på et plan som ikke kan læres på noen skole – enten er den der eller så er den ikke der. De to snakker det samme språket og skjønner hvor den andre vil intuitivt.
Som en liten ekstra bonus så bare “måtte” John Surman hekte seg på med sin barytonsaksofon da han hørte blues-shouteren Jimmy Witherspoons “Time´s Getting Tougher than Tough” – det gjør ingenting det heller!
Karin Krog er enkelt og greit en av de største sangformidlerne og tolkerne der ute – “Break of Day” er nok et bevis på det.
Vi har akkurat lagt bak oss det store Prøysen-året. Vår nasjonalskald ville ha runda 100 år i fjor og blei behørig markert store deler av året. Det skulle da også bare mangle. Av ymse årsaker rakk ikke jeg å omtale “Lyden av Prøysen” før 2014 takka for seg, men egentlig gjør ikke det noen verdens ting – for mange av oss er det nemlig Prøysen-år hvert eneste år.
Helge Lien og bassist Sigurd Hole, begge fra Hedmark og sistnevnte med´n sjølveste Alf som grandonkel, fikk i oppdrag av stiftelsen Musikk i Hedmark å skrive bestillingsverket “Lyden av Prøysen” og de var neppe vanskelige å be. Det førte til at de skrev ny instrumentalmusikk, nye melodier til Prøysen-tekster og nye arrangementer til eksisterende melodier – 15 sanger i alt.
Vi får være med på urframføringa i Hamar kulturhus i august i fjor og å påstå at de kom til sine egne og blei tatt godt i mot, er ingen overdrivelse. Sammen med et kremlag med vokalistene Kim André Rysstad, Jørn Simen Øverli og Frida Ånnevik, gitaristen Hallgrim Bratberg, bassklarinettisten Håvard Lund, perkusjonisten Birger Mistereggen, saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm, slagverkeren Knut Aalefjær og en strykekvartett bestående av Ida Kristine Hansen, Bjarne Magnus Jensen, Anders Nilsson og Audun Sandvik, har Hole og Lien skapt ei ramme som gir tildels udødelige Prøysen-låter nytt liv.
Vi blir servert alt fra “Å, den som var en løvetann” og “Kjæm du i kveld” til “Steinrøysa neri bakken”, “Visa om løgna” og “Du ska få en dag i mårå”. Uansett om det er svært kjente viser eller mer perifere har Hole og Lien greid å løfte fram det usagte – det som sier så mye, det som gjør Prøysen så stor, tidløs og udødelig. De sier sjøl at de prøver å uttrykke en tanke som streifer sinnet, en morsom assosiasjon eller en dyp fortvilelse. Og du verden som de har greid det!
Dette er så storslagent som vel tenkelig, men likevel så nedpå som Prøysens univers alltid ber om. Publikum i Hamar kulturhus var tydelig begeistra og det hadde de all grunn til. Dette er nemlig en hyllest til den største som vil bli stående i nye 100 år.
Helge Lien, Anne Marit Jacobsen og Ruth Wilhelmine Meyer går inn i Jon Fosses verden.
Foto: CF Wesenberg
Hver gang sangeren Ruth Wilhelmine Meyer leser Jon Fosse, kanskje den største norske forfatteren og lyrikeren hvor som helst i verden nå, så får hun små, nye glimt av innsikt. Det førte etterhvert til ønsket om å lage musikk av/med/til noen av hans dikt. Sammen med skuespilleren Anne Marit Jacobsen og pianisten og komponisten Helge Lien, har stemmekunstneren Meyer laga “Stein til stein” – en flott og annerledes hyllest av og til Jon Fosse.
Alle de tre kunstnerne er sidestillt – noen ganger er det resitatøren som ligger lengst fremme, andre ganger pianisten og andre ganger igjen sangeren. Uansett så har de som mål å løfte fram de spesielle, djupe og underlige tankene til Fosse – og av og til kan det hende at også noen andre enn Meyer får små glimt av innsikt….
Jon Fosses verden er ikke den enkleste å ta seg inn i – har jeg skjønt. Anne Marit Jacobsen, Helge Lien og Ruth Wilhelmine Meyer gjør en flott og inderlig jobb med å åpne den opp og ta oss med inn i den.
Alf Prøysens lyrikk vil aldri gå av moten.
Alf Prøysen (1914-1970), født Alf Olafsen, på Rudshøgda i Ringsaker blei allerede i sin egen levetid en nasjonalskald og et levende ikon. Han var på alle vis folkets mann og hans tidløse viser og lyrikk har evighetens stempel på seg.
Jon Fosse er kanskje på vei til å få samme status som Henrik Ibsen i den store verden.
Jon Fosse (1959) er født i Haugesund og bor nå i Statens æresbolig Grotten ved Slottet i Oslo. Fosse nyter stor respekt og beundring både som skuespillforfatter, lyriker og romanforfatter og blir ofte nevnt som kandidat til Nobelprisen i litteratur. I musikalske sammenhenger har han tidligere jobba mye sammen med saksofonisten Karl Seglem.
Helge Lien – Sigurd Hole
Lyden av Prøysen
Grappa/Musikkoperatørene
Jon Fosse – Anne Marit Jacobsen – Helge Lien – Ruth Wilhelmine Meyer
Keith Jarrett sammen med Charlie Haden og Paul Motian – drømmetrioen for mange jazzelskere. Her har ECM funnet fram ei liveinnspilling fra 1972 og du verden så stort det er.
Bare smak på navnene: Keith Jarrett – Charlie Haden – Paul Motian. Hver for seg giganter som har satt sin enorme spor etter seg i den vakre og sterke musikkens tjeneste. Til sammen trengte det jo sjølsagt ikke bli så voldsomt av den grunn – vi snakker jo om voldsomme og sterke egoer her. I dette tilfellet blei det voldsomt. De tre hadde en enorm respekt for hverandre noe vi fikk føre spesielt i Keith Jarretts American Quartet der Dewey Redman var en likeverdig fjerdemann med sine saksofoner. Kanskje unødvendig å nevne, men The European Quartet bestod av herrene Jon Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek.
Nå har Haden og Motian forlatt tida, men du verden for en arv de har etterlatt seg både hver for seg og sammen. Likevel er det en åpenbaring Manfred Eicher og ECM har funnet i arkivene – en konsert fra Hamburg den 14. juni 1972.
Charlie Haden og Keith Jarrett under innspillinga av deres to siste duoskiver.
En klisjé javel, men uansett: music speak louder than words som det heter på ny norsk. Slik er det i dette tilfellet. I et repertoar satt sammen hovedsakelig av Jarrett-komposisjoner pluss hans første kone Margot Jarretts “Rainbow” og Charlie Hadens udødelige “Song for Che”, så tar dette kollektivet oss med på ei trioreise som visker ut alle spor av tid, epoker og sjangre. De er enkelt og greit sin egen sjanger og låter akkurat like moderne i dag som i 1972.
Samtidig som det er tre vituoser som er i aksjon, så er det uviktig underveis. De har ingenting å bevise og gjør det derfor ikke – samtidig som de gjør det, hvis du skjønner…..
Noen ganger er dette hardtswingende triojazz, noen ganger er det løst og åpent, noen ganger er det nedpå og fabulerende. Denne trioen og dette uttrykket hadde alt. Den eneste innvendingen herfra er at Jarrett spiller en del fløyte og sopransaksofon og jeg må ærlig innrømme at jeg skjønner godt at han slutta med det etter at Redman og Garbarek kom inn i livet og musikken hans.
Det er snart 43 år siden denne musikken blei spilt for et entusiastisk publikum i Hamburg. Noen få visste at den eksisterte, men heldigvis greide Eicher og ECM å grave frem opptakene. Det betyr at vi alle kan gå inn i det nye året – og mange år framover – som rikere mennesker. Sterkere, vakrere og mer uttrykksfull er det nemlig vanskelig å få musikk.
Den norske improtrioen Parallax har på sin tredje utgivelse tatt et nytt og viktig steg.
Parallax fører oppbyggelige samtaler.
La det være sagt med en gang: dette er ikke bandet og musikken du inviterer svigermor på juleselskap til. Da skal enten svigermor være enten særdeles åpen for nye og spesielle inntrykk eller så skal du ha et ønske om at hun skal forlate selskapet relativt raskt. Det Parallax gir oss på “Den tredje dagen” er nemlig, som det het i NRK om programmet “I objektivet”, for spesielt interesserte.
Når det er rydda unna veien, så er det veldig mye spennende og unikt å finne på den tredje utgivelsen til trioen som har eksistert siden 2008. Først kom gitaristen Are Lothe Kolbeinsen og trommeslageren og perkusjonisten Ulrik Ibsen Thorsrud, som også spiller sag må vite, i en fri duosetting. De fant hverandre umiddelbart, men skjønte samtidig raskt at de ville ha med ei stemme til og da var veien kort til trompeteren, og perkusjonisten, Stian Omenås. De to første skivene, “Live in the UK” og “Krutthuset”, var frittimproviserte ekskursjoner, men denne gangen hadde bestemt seg for å ta ei ny retning.
Rob Waring, til høyre, har gitt Parallax et solid løft.
Eller ny og ny fru Blom. Musikken er fortsatt svært åpen, fri og søkende. “Låtene” er kollektivt unnfanga, men produsent og medkomponist og medarrangør Rob Waring har likevel vært med på å gi både bandet og musikken noe helt nytt.
Det Parallax evner å gi oss er et uttrykk som henter like mye fra improverdenen som fra samtidsmusikalske idealer. Det er samtaler mellom likeverdige musikanter som tar både de tre, musikken og oss som lytter til nye steder. Det er ikke “lett” musikk å gå inn i, men det dynamiske uttrykket er ofte så besnærende at man blir dratt inn i det spennende universet og lett blir “fanga”.
Parallax gir oss noe vi ikke visste vi trengte – svigermor også kanskje?
Når Stian Carstensen og Ola Kvernberg står på gjestelista, så mer enn aner du at noe er på gang. Og det er det virkelig med debuten til Open String Department med bluegrass og jazz i skjønn forening.
Open String Department – en ny og original blomst i den norske bandfloraen.
Ut av jazzlinja i Trondheim har det kommet mye rart – fra Frode Alnæs via Nils Petter Molvær til Farmers Market og Emilie Nicolas og Ingrid Helene Håvik i Highasakite. For å si det på en annen måte: det har kommet jævli mye bra ut av den etter hvert så berømte utdanningsinstitusjonen i byen med det falerte fotball-laget. Nå melder Open String Department seg på og legger til nok en ny dimensjon og et helt nytt uttrykk.
Etter at gitaristen Espen Jørgensen Bjarnar, bassisten Aksel Jensen og multistrengemannen Magnus Soltvedt Wiik – vi snakker tenor- og 5-strengers banjo, mandolin, dobro og gitar – hadde tilbragt noen år ved Nidelvens bredd, så hadde de funnet en felles musikalsk utskytingsramp som hadde både mye bluegrass og mye jazz i seg. Spor av irsk og bulgarsk folkemusikk samt sigøynerjazz er absolutt mulig å finne også. De tre er ustyrt med store doser musikalsk nysgjerrighet og har vært på oppdagelsesreiser sammen både i India, Irland og USA.
Open String Department med heftige gjester ved floden.
Soltvedt Wiik har skrevet åtte av de ni låtene, mens Jensen har ansvaret for den siste. Tilsammen har de skapt et høyoktanuttrykk der impulser fra alt det nevnte finnes, men bluegrass og jazz er en del av kjernen hele tida. De har det moro hele veien og det bringer de elegant videre gjennom samspillet og virtuositeten. Noe går unna i et helvetes tempo, mens noe er ettertenksomt og fabulerende. Når så Stian Carstensen melder seg på i en hinsides banjoduell og Ola Kvernberg – den mannen kan altså alt – sørger for temperatur opp mot kokepunktet med sitt felespill på to av låtene, så sier det seg sjøl at “Fringe Music” har blitt noe helt spesielt.
Noe forteller meg at Open String Department er et usedvanlig hyggelig og livsbejaende liveband. Inntil vi møtes på det viset, skal det bli mye hygge med “Fringe Music”. Yee-haw!!!!
“Dark Side of the Moon” er et av de mest legendariske albumene i rockehistoria. Den fantastiske fransk-vietnamesiske gitaristen Nguyên Lê viser oss med et glitrende storband i ryggen at musikken egner seg noe voldsomt i jazzsammenheng også.
Nguyên Lê er en gitarist i ypperste verdensklasse.
I fjor var det 40 år siden “Dark Side of the Moon” så dagens lys. Den slo ned som en slags musikalsk UFO som skreiv Pink Floyd inn i – ikke bare i rocekehistoria – men i musikkhistoria for all evighet.
Det førte blant annet til at sjefen for det tyske plateselskapet ACT, Siggi Loch, og to av produsentene til et av de mange tyske kringkastingsstorbandene, NDR, kom på ideen å gjøre noe helt nytt med den tidløse og unike musikken. Som sagt så gjort, men første måtte en en arrangør og ikke minst en gitarsolist på plass. Det blei valgt på øverste hylle og både Nguyên Lê og den engelske arrangørlegenden Michael Gibbs takka kjapt ja. I løpet av ei desemberuke i fjor, “hjemme” hos NDR i Hamburg, blei musikken unnfanga og, i tillegg til en del av låtene fra “Dark Side of the Moon”, får vi også flere originallåter av Lê som passer utmerket sammen med den mørke sida av månen.
Nguyên Lê med assistanse an NDR Bigband – vi snakker møte i superklassen.
Nguyên Lê har gjennom et par tiår vist også mange utenfor Frankrikes grenser at han er en usedvanlig musikant med et særdeles allsidig talent. Det har gitt seg utslag i alt fra relativt straighte jazzvarianter til en flott hyllest av et Lês aller største forbilder, Jimi Hendrix. I mine ører er Nguyên Lê en av dem som makter å kombinere et jazzuttrykk med impulser fra rocken på heftigst mulig og mest spennende vis. Det har han så avgjort tatt med seg på denne hyllesten også.
Her får vi låter som “Breathe”, “On the Run”, “Time”, “Money”, “Any Colour You Like” og “Brain Damage” fra “Dark Side of the Moon” og du verden for en arrangørjobb både Gibbs og Lê har gjort. All orkestrering er det Gibbs som har ansvaret for. I tillegg til de allerede nevnte er også den glitrende sør-koreanske vokalisten Youn Sun Nah, som vi har støtt på sammen med Ulf Wakenius blant andre, trommeslageren Gary Husband (John McLaughlins faste våpendrager) og elbassisten Jürgen Attig mer enn tydelig tilstede og gjør dette til en hyllest og en fest å glede seg over i lang tid framover.
Om det er i sitt eget stoff eller i Pink Floyds udødelige låter, så bekrefter Nguyên Lê nok en gang at han er en gitarist i det aller ypperste sjiktet. Når det står likedan til med NDR Bigband så kan jo dette bare gå en vei – og det gjør det da også.
Trompeteren Yngvil Vatn Guttu fra Oslo har slått seg ned i Alaska av alle steder. Musikken er spilt inn i New York og vi har fått en ny trompeter av høy byrd på banen.
Yngvil Vatn Guttu har rukket å bli 48 år. Til tross for det har hun greid å passere under radaren fram til nå. Mye av årsaken er helt sikkert at hun har vært bosatt et stykke utenfor grensene til Harald og Sonja i en årrekke og siden 2002 har Alaska vært hennes hjemsted. Vatn Guttu liker visstnok at det er kjølig rundt seg, men det bærer definitivt ikke musikken hennes preg av. “On the Crosswalk” er hennes tredje under eget navn og her serverer hun oss varm, spennende og original akustisk musikk med røtter i alt fra Ornette Coleman via bop til mer funky saker.
Yngvil Vatn Guttu in action.
Vatn Guttu har vært bosatt i London, Glasgow, Toronto og New York og nå tilbringer hun tida både i Alaska, New York og Oslo. Det har satt spor i musikken hennes også, som denne gangen er spilt inn i Ornette Colemans gamle studio i Harlem, New York.
Sammen med et band bestående av relativt ukjente New York-musikanter – enten Zulfugar Baghirov eller Matt Di Giovanna på tenorsaksofon, Renato Diz på piano, Joe Goehle eller Alex da Silva på bass, Nick Grinder på trombone og Mareike Wiening på trommer – gir Vatn Guttu oss 11 låter med musikk der spor fra nordisk folkemusikk, nordisk og amerikansk jazz går hånd i hånd.
Yngvil Vatn Guttu har skapt seg en varm og uttrykksfull tone i trompeten og det er “lett” å høre at hun har hatt storheter som Ingrid Jensen og Ralph Alessi som lærere og forbilder.
For min del har det tatt all for lang tid før Yngvil Vatn Guttu kom opp til overflaten. Desto hyggeligere er det at hun nå er på plass og da er det bare for norske arrangører å kjenne sin besøkelsestid. Yngvil Vatn Guttu er mer enn klar.
Supergruppa Music for a while med sangeren Tora Augestad i spissen har gitt oss en julepresang for hele året.
Stilig er bare forbokstaven.
I 2007 debuterte Music for a while, bandnavnet er henta fra ei “hitlåt” av Henry Purcell, med “Weill Variations”. Vokalist Tora Augestad, som kan “alt” fra barokksang via jazz og samtidsmusikk og ikke minst cabaretsang, stod i spissen for et a-lag med Stian Carstensen på trekkspill, banjo og pedal steel-gitar, Mathias Eick på trompet, Pål Hausken på trommer og perkusjon og Martin Taxt på tuba, tok oss med inn i en vakker, men uvant musikalsk verden.
For to år siden fulgte de fem opp med “Graces that Refrain”, der de covra schlägere fra for noen hundre år siden av Schubert, Poulenc, Satie, Händel og Verdi blant andre, på sitt usedvanlig flotte og unike vis.
På den vanskelige tredjerunden gir de oss en blanding av vinter- og julemusikk som egner seg for de fleste årstider.
Tora Augestad – ingen over, ingen ved siden.
“Canticles of Winter”, som kan oversettes med høysang til vinteren, gir oss 12 låter produsert av Augestad og lydmaestro Jan Erik Kongshaug, framført på både engelsk, tysk og norsk. Augestad er utstyrt med ei utstråling herfra til julestjerna og med ei stemme som går rett i sjela og blir der værende. Hennes skarrende Bergens-r er også et vakkert varemerke. Om det er “Kirken den er et gammelt hus”, “Mitt hjerte alltid vanker” eller “Allegro” av Carbonelli, Bachs “Wie soll ich dich empfangen”, Händels “Will the sun forget to streak” eller Schuberts “Gute Nacht”, så gir Music for a while oss unike versjoner som verden garantert aldri har hørt maken til tidligere.
Akkurat det er ikke så veldig overraskende med dette fantastiske laget av musikanter på plass. De glemmer sjølsagt ikke at de er jazzmusikanter, men setter det inn i rammer som passer Augestad og musikken perfekt.
Det er ei stemning over dette bandet, denne musikken og ikke minst Tora Augestad som er unik – intet mindre.
Er det noen der ute som har problemer med å få på plass den rette stemninga de neste dagene, månedene eller årene, så er “Canticles of Winter” den aller beste medisinen.
Du synes kanskje du har hørt om Jamie Cullum i en evighet allerede, men faktum er at han fortsatt bare er 35 år ung. Siden han debuterte på skive i 1999 med “Heard It All Before”, som kom ut i 500 eks og som er et hot auksjonsobjekt i dag, har det nå kommet seks til og salget er oppe i mange millioner-klassen. Cullum har både som plateartist og ikke minst på scena lagt hele verden for sine føtter. Bedre musikalsk entertainer finnes knapt og det som er så hyggelig er at han aldri har kompromissa når det gjelder kvalitet. I løpet av de 15 åra han har hatt hele verden som scene har han vært innom en rekke uttrykk som pop, rock, soul, rhythm and blues og ikke minst jazz. Det siste reine jazzalbumet er “Twentysomething” som kom i 2003, så derfor var det på høy tid han tok jazzgrep igjen og det har han definitivt gjort med “Interlude”.
Det skjer alltid noe rundt Jamie Cullum.
Cullum har opp gjennom sin fortsatt korte karriere covra låter av så forskjellige artister som Rihanna, Elton John, Justin Timberlake, Joy Divison og mange andre. Uansett er jeg sikker på at den største delen av hjertet hans hele tida har befunnet seg i jazzen og det skinner tydelig gjennom her.
Cullum har i en årrekke hatt et fast jazzprogram på BBC og har tatt med seg mangt og mye derfra til denne skiva. På repertoaret står det låter som Dizzy Gillespies “Interlude”, Ray Charles´ “Don´t You Know”, “My One and Only Love”, “Walkin´”, “Good Morning Heartache”, Cannonball Adderleys “Sack O´Woe”, “Don´t Let Me Be Misunderstood” og “Make Someone Happy”. På to av låtene synger Cullum duett med Laura Mvula, som vi hørte på Nobelkonserten nylig, og Gregory Porter.
Alt er gjort med en innlevelse og ekte jazzfeeling som bare de beste har. Cullum har en oversikt og ei blå stemme som man enten har eller ikke har – man lærer ikke slikt på skolen. Bandet består av høykompetente engelske musikanter som vi har hørt lite om fordi de kommer fra fotballøya, men som ikke stiller bak i køa for kolleger fra noen side av Atlanterhavet.
Jamie Cullum er enkelt og greit en av klodens beste jazzsangere og når han samtidig er en entertainer av klasse, så tror jeg det kommer til å gå helt greit og vel så det for Cullum også de neste 35 åra – minst.
