Tor Hammerø

Samarbeidet mellom den engelske saksofongiganten, komponisten og arrangøren John Surman og Bergen Big Band har nådd nye høyder.

John Surman sammen med Bergen Big Band – bedre blir det knapt.

Foto: Øystein Fykse

Samarbeidet mellom Surman, som vi nesten regner som “norsk” etter at han har vært bosatt her i mange år nå, og Bergen Big Band, går bortimot 20 år tilbake.

I 2005 ga samarbeidet oss det håndfaste og nydelige cd-beviset “Seagull” med Karin Krog i ei sentral rolle. I forbindelse med en konsert i Parma i Italia høsten 2011, blei samarbeidet gjenoppfriska og “Another Sky” blei resulatet.

Bergen Big Band – et storband i internasjonal toppklasse.

Foto: Øystein Fykse

Etter at Surman fikk forespørselen, bestemte han seg for å skrive musikk som ikke bare var “designa” for han sjøl som solist, men som også skulle by på solistiske utfordringer for flere av bandets egne utmerkede musikanter.

Surman har delvis skrevet ny musikk, men også henta fram låter han har hatt liggende på lur. Han har også invitert med seg sin gode venn og kollega John Warren både som medarrangør og coprodusent og siden Surman visste at Warren hadde skrevet et arr på Thelonious Monks nydelige ballade “Ruby My Dear”, så blei også den en del av repertoaret.

Bergen Big Band framstår som et ensemble av topp internasjonal klasse og det kan nesten høres hvordan Surman har inspirert vestlendingene. Kanskje han kan gjøre en jobb med Brann også? Solister som saksofonistene Olav Dale, brødrene Jan Kåre og Ole Jakob Hystad og Zoltan Vincze, trompeterne Are Ovesen og Martin Winter og Dag Arnesen på piano og Ole Thomsen på gitar, holder klasse målt med hva som helst i hvilket som helst storband og at de stortrives med den vakre, originale, krevende og meoldiske musikken til Surman, skinner tydelig gjennom.

John Surman er en topp internasjonal musikant med ei helt egen stemme i saksofonene sine – spesielt på sopran så tar det en hundredel av et sekund å høre et at det er verdens beste saksofonspillende Stabæk-supporter som nok en gang har noe unikt å melde.

“Another Sky” har blitt kanskje det beste storband-visittkortet laga i Norge gjennom alle tider – så bra er det nemlig.

John Surman/Bergen Big Band

Another Sky

Grappa/Musikkoperatørene

InterStatic forteller oss nok en gang at de har alt som trengs for å lage jazz for rockere og rock for jazzfolket.

InterStatic i aksjon – vi snakker heftige saker.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I 2010 gikk herrene Roy Powell (orgel), engelskmann bosatt i Norge i mange år, Jarle Vespestad (trommer) og Jacob Young (gitar) i studio og laga albumet “Anthem” under det velklingende navnet Young Powell Vespestad.

To år seinere hadde de skifta navn til InterStatic og ga ut sitt andre album under samme navn.

Med “Arise” er de tilbake på den vanskelige tredjerunden – bedre og heftigere enn noen gang.

Jacob Young, Roy Powell og Jarle Vespestad utenfor “stamstedet” Sound of Mu i Oslo.

I slutten av august i fjor var de tilbake i Pettersens Kolonial Lydstudios på Hønefoss med et knippe nye låter – de aller fleste skrevet av Powell, men med noen bidrag fra Young.

De tre herrene er blant Harald og Sonjas, også Powell har bodd her så lenge nå at vi regner han som norsk, aller lengst framskredne jazzmusikanter og musikken er så avgjort prega av det. Likevel er det slik at både rock og psychedelia også setter sine solide bumerker på musikken. Heller ikke disse musikantene er spesielt opptatt av musikalske båser og her får de så avgjort rom for sin rocka tilbøyligheter.

Musikken er melodisk, groovete og på mange måter tidløs. Det låter så absolutt 2014 av InterStatic, men det er likevel mulig å høre forbindelseslinjene tilbake til både Tony Williams´ Lifetime og Terje Rypdals Chasers.

Send InterStatic ut på veien – gjerne på rockeklubber. Jeg tipper de vil ha like stor glede av musikken som jazzfolket.

InterStatic

Arise

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Tingvall Trio, under ledelse av svenske Martin Tingvall, er i mine ører noe av det heftigste, tøffeste og mest sprudlende som finnes innenfor det klassiske jazzpianotrio-formatet.

Tingvall Trio, fra venstre Rodriguez Calvo, Tingvall og Spiegel, er klar for verdensherredømme.

Tingvall Trio, som består av sjefen og komponisten Martin Tingvall fra Sverige, Omar Rodriguez Calvo fra Cuba på bass og Jürgen Spiegel fra Tyskland på trommer og perkusjon, har de seineste 10 år etablert seg som en av Europas aller mest spennende trioer.

Hamburg har vært basen hele tida, men allerede har over 20 land stått på turnélista. Det kommer til å bli enda flere etter at garantert nye publikummere verden rundt vil få ørene opp for trioen som gir oss livsbejaende og original musikk som musikkelskere også langt utenfor jazzmenigheta vil få mye glede av.

I løpet av det tiåret bandet har eksistert, så har de vunnet bøttevis med tyske priser, solgt masse av alle sine hittil fire studioskiver og sin ene liveskive og fått anmeldelser som man nesten kan rødme av hvor det enn måtte være – El Pais i Spania, Die Zeit og Der Spiegel i Tyskland og La Stampa i Italia bare for å nevne noen.

“Beat” er trioens første studioskive på tre år og det låter like sultent og lekent som noen gang. Melodier som setter seg i øret med en gang, fantastisk ensemblespill og ditto solistprestasjoner.

Når Martin Tingvall sier at han henter inspirasjon over hele fjøla fra McCoy Tyner til Black Sabbath, så skjønner man kanskje lettere tilfanget. Dette er på alle måter jazz, men både rock, etnisk musikk og klassiske impulser er lett gjenkjennbare.

Noen vil kanskje trekke linjene til legendariske Esbjörn Svensson Trio og det er absolutt mulig å finne forbindelseslinjer her. Likevel er dette unik og original musikk.

Tingvall Trio har altså lagt storte deler av jazzverdenen for sine føtter. Nå er det på høy tid at de får den anerkjennelsen de fortjener her hjemme også. Dette er nemlig glitrende – intet mindre.

Tingvall Trio

Beat

Skip Records/MusikkLosen

Den polske filolinisten Adam Baldych og den israelske pianisten Yaron Herman fører samtaler som lederne i blant annet Hermans hjemland burde lære av.

Baldych har vært vidunderbarn – nå slår han ut i full blomst.

Den 28 år unge Adam Baldych debuterte på det tyske storselskapet ACT for to år siden med “Imaginary Room” sammen med blant andre bassisten Lars Danielsson og vår egen nye supersaksofonist Marius Neset. Gjetordene, prisene og de heftige anmeldelsene stod i kø Europa rundt. Det samme gjelder også for den Paris-bosatte Herman som debuterte under eget navn på ACT med “Alter Ego”.

Yaron Herman er en sann lyriker ved pianoet.

Om det er produsent Sigfried Loch som har ført de to sammen vet jeg ikke, men det er i alle fall hans idé å lage Duo Art-serien som allerede har ført til mye vakker og unik musikk på ACT. Slik har det så definitivt blitt ved denne anleninga også.

Yaron Herman og Adam Baldych – et sjeldent musikalsk møte.

Det de to gir oss er musikk stort sett komponert og arrangert av Baldych, men musikk av de polske jazzgigantene Krysztof Komeda og Zbigniew Seifert og den klassiske komponisten Hildegard von Bingen pluss et hemmelig (!) spor av Frederic Chopin, passer også utmerka inn.

De to har et musikalsk uttrykk som passer perfekt sammen og det er en dynamikk i samtalene deres som er unik. Det er både temperament og fred og ro i det de formidler som er sjelden.

For de aller fleste av oss er dette det første møtet mellom Baldych og Herman. Det er bare å glede seg til nye, fredfulle og spennende møter.

Baldych & Herman

The New Tradition

ACT/Musikkoperatørene

Bak bandnavnet Honest John skjuler noen av kongerikets aller mest spennende improvisatorer seg. Musikken de gir oss er også av det unike slaget.

Honest John i aksjon på Nasjonal Jazzscene Victoria på Karl Johan i Oslo.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Med altsaksofonisten og klarinettisten Klaus Ellerhusen Holm i spissen, både som komponist og retningsgiver, og med Ola Høyer på bass, Kim Johannesen på gitar og banjo, Ole-Henrik Moe på fiolin og Erik Nylander på trommer, så er Honest John noe helt nytt og originalt i den etterhvert enorme norske jazzfloraen.

Når Ellerhusen Holm & Co forteller oss at de henter insprirasjon fra nederlandsk frijazz, brasiliansk jazz og samba og komponister som Webern og den italienske samtidskomponisten Salvatore Sciarrino, så er det ikke så vanskelig å legge sammen at det Honest John byr på, ikke låter som noe som helst annet som har vederfaret sanseapparatene. Og du verden så godt det gjør!

Klaus Ellerhusen Holm er den ideologiske føreren i Honest John.

Lydbildet med denne originale instrumenteringa, blant annet med banjo og fiolin, blir sjølsagt også av den spennende og annerledes sorten. Den er med på å understreke Ellerhusen Holms originale ideer og med de likesinnede og søkende medmusikantene, så tar de oss med til steder vi sjelden eller aldri har vært på før.

Musikken er en miks av åpne og løse strukturer og ganske så streite melodiske løsninger med nesten vakre (!) låter. Både solistisk og kollektivt holder Honest John et meget høyt nivå og er med på sementere oppfatninga av at det skjer mye unikt her hjemme og det på et nivå som tåler sammenlikning med hva som helst hvor som helst.

“Canarie” er gitt ut på det italienske selskapet Rudi Records og det er morsomt å se at Honest John i august-utgava av det verdenskjente jazzmagasinet DownBeat også får meget hederlig omtale.

Ærlig og unik musikk skapt og framført av topp musikanter fortjener mye oppmerksomhet – slik er det med den saken.

Honest John

Canarie

Rudi Records/border.se

Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell, Bugge Wesseltoft og In The Country gjør det litt annerledes enn Leonard Cohen. De har nemlig lagt Berlin for sine føtter først.

Solveig Slettahjell – hvilken kraft, hvilken overbevisning!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Foto: Dieter Strothmann

Diverse artister

Jazz at Berlin Philharmonic II – Norwegian Woods

ACT/Musikkoperatørene

Fra 1944 til 1983 gjorde musikkgründeren Jazz at the Philharmonic til et begrep. Både i USA og etterhvert også i Europa ga han et jazzhungrig publikum det ypperste av jazzmusikk. Han satte sammen de beste solistene med toppkomp og sendte de ut på turneer i konsertsaler der publikum sjelden eller aldri hadde opplevde slik musikk tidligere. Berlin stod ofte på reiseruta og nå har den tyske produsenten og mannen bak plateselskapet ACT, Sigfried Loch, tatt opp igjen ideen og ingenting er morsommere enn at at norsk stjernemusikere står for den andre etappa i det som forhåpentligvis blir en lang stafett.

Morten Qvenild en pianist og med et band i verdensklasse.

Foto: Dieter Strothmann

Første stopp på denne på denne utgava i legendariske Berliner Philharmonie, stod pianistene Iiro Rantala, Michael Wollny og Leszek Mozdzer for. Den har gått meg hus forbi, men hvis den er i nærheten av det vi, og et fullsatt hus i den tyske hovedstaden, får og fikk være med på, så er det strålende.

Superlaget samla i Berlin – også med Mathias Eick…

Foto: Dieter Strothmann

Første gang de seks, som jo var sju, stod sammen på ei scene var den 10. mars i år i Kulturkirka Jakob i Oslo. Dagen etter var Berlin stoppestedet og Sigfried Loch, som egentlig ikke hadde tenkt å ta opp konserten, ante at dette kunne bli stort og i løpet av et døgn var alt nødvendig utstyr skaffa. Han skal ha all verdens takk for sin teft og sin snarrådighet.

Jens Christian Bugge Wesseltoft – vi snakker mesterklasse.

Dette er musikere som kjenner hverandre godt og som har mange tangeringspunkter sjøl om de kommer fra litt forskjellige generasjoner. Noen har spilt sammen i diverse grupper, blant annet har Qvenild og Slettahjell en spesiell relasjon, men som en enhet var dette første gangen. Det er nesten ikke til å tro, men med det vi vet om disse seks (sju) så overrasker det likevel ikke.

Knut Reiersrud – en grenseløs musikant.

Foto: Dieter Strothmann

Materialet henter de fra sine respektive skatter og det betyr blant annet religiøse folketoner, originalmateriale, overraskelsen “Chicken Feathers” av Steve Kuhn, “Have a Little Faith in Me” av John Hiatt, “Take it With Me” av Kathleen Brennan og Tom Waits – hvilke tolkninger av Solveig Slettahjell – jeg har aldri hørt henne sterkere og mer overbevisende. Slettahjell er intet mindre enn en formidler i superklassen og du verden som hun kan benytte seg av dynamiske virkemidler. Når skal den store verden endelig få ørene skikkelig opp for henne? Kanskje nå? Det har hu i alle fall fortjent og det tyske publikummet er tydeligvis overbevist.

Pål Hausken – trommeslager i et av denne verdensdelens hippeste band.

Foto: Dieter Strothmann

Alle her er “stjerner” i seg sjøl, men er heldigvis av typen som ikke trenger å vise det på bekostning av noen andre. De kler hvrandre og musikken perfekt og viser resten av verden at her på berget finnes noen av de beste og mest uttrykksfulle musikantene på kloden. Så bra og inderlig er nemlig dette. Jeg kunne skrevet spaltekilometer om både Bugge, Reiersrud, Qvenild, Slettahjell og In The Country, men synes ikke det er nødvendig. De låter alle så bar som alltid og stortrives tydeligvis i denne unike settingen.

Roger Arntzen – fundamentet i In The Country og for dette superlaget.

Foto: Dieter Strothmann

Med til historia hører det at trompeter i superklassen, Mathias Eick, også var med på denne happeningen. Nå har det seg slik at Eick er tilnytta et annet tyske selskap, ECM, og de ønska ikke at Eick skulle bidra til denne utgivelsen. Det har ført til alle hans bidrag er redigert bort. Synd for oss – for alle egentlig.

Uansett har dette blitt en utgivelse som vil bli stående til evig tid som et svært viktig visittkort for norsk musikk i verdensklasse. Først tok de altså Berlin. Blir Manhattan neste da?

Organisasjonen Red Hot har gjennom sine musikalske prosjekt i løpet av 25 år samla inn vel 12 millioner dollar til kampen mot AIDS/HIV. Dessverre er det nødvendig å fortsette kampen og Red Hot gjør det med mer original musikk.

Ron Carter og Gary Bartz tolker Bach.

Diverse artister

Red Hot + Bach

Sony Masterworks/Sony Music

Ron Carter – en av jazzens aller største bassister.

Gary Bartz med fortid blant annet fra Miles Davis.

Tidligere har Red Hot gitt oss fantastisk musikk med utgangspunkt i Duke Ellington, Antonio Carlos Jobim, George Gershwin, Fela Kuti og Arthur Russells unike univers. Denne gangen er det altså et av musikkens andre store ikon, Johann Sebastian Bach (1685-1750), som blir denne ære til del.

Initiativtakerne Leigh Blake og John Carlin har tydeligvis både teft samtidig som de nyter stor tillit hos musikanter verden rundt og på tvers av alle sjangre. Det virker ikke som noen som blir spurt om å bidra, takker nei – og det skulle da også neste bare mangle.

Gabriel Kahane med flott bidrag.

Kronos Quartet – en av verdens ledende strykekvartetter.

Islandske amiina bekrefter at øya i vest har mye å by på.

Her har Red Hot invitert en rekke artister, fra de fleste sjangre, inkludert produsenter og DJ-er og, basert på Bachs unike fundament og musikk, så har de skapt 19 tildels fantastiske spor som vil åpne opp for Bachs univers til nye generasjoner.

Dette er ikke jazz, dette er ikke klassisk musikk, dette er ikke pop eller rock – dette er enkelt og greit musikk uten grenser skapt av uten unntak meget talentfulle artister.

Dessuten er det musikk som er nok et bevis på at musikk funker på så mange plan – forhåpentligvis vil nye millioner komme inn slik at noen av de vel 35 millionene som er ramma av AIDS/HIV kan få nytte av musikken også på det viset.

Mia Doi Todd fra underskogen av amerikanske singer-songwritere.

Chris Thile er en eksepsjonell mandolinist som blant annet spiller i Punch Brothers.

Shara Worden – vokalist og låtskriver i My Brightest Diamond.

Egentlig er det ingen grunn til å bli overraska lenger når Bernt Moen kommer med nye pianotanker. Hyggelig er det uansett.

Bernt Moen er en usedvanlig allsidig og spennende pianist.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Bernt Moen

Solopiano vol. 3

BWM Records

Grunnen til at det ikke bør være noen stor overraskelse er at for tre år siden kom den nå 40 år unge Moen med sine to første solopianobetraktninger. Der overbeviste han umiddelbart og fortalte oss at han hadde noe helt eget på hjertet. Likevel er det slik at den Kristiansandsbosatte tangentmannen og pedagogen, som også underviser vordende jazzmusikere på konservatoriet i Agder, fortsatt spiller ei altfor beskjeden rolle i norsk jazzliv og derfor blir dette tredje volumet av hans sololiv nok en nyttig påminnelse.

Det er få om noen grenser for Bernt Moen som tangentbehandler.

Mest kjent for den store hop er Moen for sine år som tangenttraktør i det heftige bandet Shining der svart og tung metall blandes med impro på et unikt vis.

Her derimot er det den akustiske Moen vi nok en gang får hilse på og der forteller han oss om ei helt annen utgave av seg sjøl.

Sjøl om Moen byr på kjente låter som “Billie´s Bounce”, “Blackbird”, “Blue in Green”, “Dolphin Dance”, “Isotope” og “Solar”, så er det i helt egne, unike versjoner som viser oss ei søkende sjel som går sine egne veier. Hans egne improsnutter passer også flott inn i helheten.

Moen er en ettertenksom og fabulerende pianist som lar ideene sine få rom og tid. Det gjør også sitt til at de får tid til å synke inn hos oss som lyttere. Nok en gang har Bernt Moen invitert oss inn i et univers som det er mer enn hyggelig å besøke.

Utgivelsen er kunne å få digitalt og finnes altså lett tilgjengelig bare et tastetrykk eller to unna.

Fra Stavanger kommer noe av det heftigste kongeriket har å by på i grenselandet mellom rock og jazz.

EGG3 er ikke synderlig opptatt av musikalske grenser.

EGG3

The Butcher Diaries

Bekk Records/[email protected]

Herrene Ståle Birkeland på trommer, Inge W. Breistein på barytonsaksofon og synth og Vidar K. Schanche på gitar, har sin bakgrunn fra den spennende utdanningsinstitusjonen LIMA i fotballbyen Leeds. Derfra har mange fra det oppegående Stavanger-miljøet funnet inspirasjonskilder og i 2009 oppstod EGG3 som henter like mye fra støy og rock som fra jazz. Debuten “Butcher Red” kom for fem år siden og nå er oppfølgeren endelig klar – etter noen økonomiske viderverdigheter.

Inge W. Breistein in action.

Musikken de gir oss, som enten er skapt i fellesskap eller som Schanche har skrevet, er uten unntak hard, mørk og kompromissløs. Og tøff. På mange vis er dette rock for jazzfolk eller jazz for rockefolk. Den er upolert og rå og feilskjæra underveis har blitt bevart – slik skal det være med slik musikk.

Ståle Birkeland i tåkeheimen.

Band som Morphine, Tortoise og The Thing, og idealene de står for, har nok blitt studert underveis, men det EGG3 byr på, er så definitivt skapt av de sjøl og er ikke i nærheten av de nevnte – bortsett fra den enorme energien de byr på.

Vidar K. Schanche sparer seg ikke.

EGG3 er på alle vis et kollektiv, men i mine ører så er likevel Vidar K. Schanche, en allsidig musikant som blant annet også spiller med Morten Abel, en slags ledestjerne som ofte framstår som retningsgiver.

Uansett hva og hvordan akkurat det henger sammen: EGG3 har med “The Butcher Diaries” fortalt oss at de har mer urtøff og kompromissløs musikk på lager – hardkokt som bare det!

Stemmekunstneren Andreas Schaerer og trommeslageren Lucas Niggli tar oss med på ei unik reise.

Andreas Schaerer og Lucas Niggli – to unike instrumentalister.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det hevdes, og med rette vil jeg tro, at stemma og tromma er de “eldste” instrumentene som finnes – urinstrumentene. Derfor er det på mange måter ei enorm linje i det Andreas Schaerer og Lucas Niggli har begitt seg ut på.

Andreas Schaerer har skapt sitt eget språk og uttrykk.

Både Schaerer og Niggli har erfaring fra å jobbe med duoer i sine etterhvert omfattende karrierer. Schaerer med bassisten Bänz Oester og Niggli med kinesiske Xu Fengxia og pianisten Sylvie Courvoisier. De vet med andre ord en del om det som ofte kalles komponering på stedet. Det har de så avgjort tatt med seg til dette nye og svært spennende duomøtet som har ført til “Arcanum” – sju “låter” som er henta ut fra fire timer med fri improvisasjon. Tankene kan lett gå i retning det Sidsel Endresen holder på med, og som vi fikk en rekke strålende eksempler på under årets Moldejazz, og på mange måter er de også i slekt.

Det Schaerer og Niggli gir oss er likevel ganske så annerledes. På mange vis er det ganske mye straightere sjøl om Schaerer, som Endresen, benytter seg av sitt eget helt “uforståelige” språk. Det er stor variasjon i hvordan de åtte låtene framstår og Nigglis lyttende og “melodiske” måte å spille trommer på, følger Schaerer på et ypperlig vis. Schaerer, som også looper seg sjøl ved flere anleninger, har et voldsomt register å øse fra og inntar kjapt en av de fremste plassene blant stemmekunstnere som går sine egne, frie veier. Samtidig som det er fritt, så hører vi også at han har henta inspirasjon fra både jodling og Bobby McFerrin – Schaerer har en schwær palett å hente fra.

Lucas Niggli dukker opp i stadig nye og unike konstellasjoner.

Ut fra det sveitsiske plateselskapet Intakt Records kommer det ustoppelig ny musikk med nye konstellasjoner og for oss ofte ganske ukjente musikanter. Kvaliteten er som oftest glitrende – “Arcanum” tilhører absolutt den kategorien.