Tor Hammerø

Her om dagen gikk jeg glipp av Chris Potters konsert i Oslo. Da hjelper det med denne strålende liveskiva fra Village Vanguard i New York.

Sjøl om Chris Potter “bare” er 52 år, så føles det som om jeg alltid har hørt om og hørt hans utrolig ekspressive saksofontone. Mye av årsaken er sjølsagt at han allerede som tenåring blei oppdaga av trompeteren Red Rodney – en av Charlie Parkers svirebrødre på alle slags vis. Det skjedde i Potters lille hjemby Columbia i South Carolina og ferden gikk raskt til The Big Apple der “alle” raskt ville ha en bit av Potter – et sjeldent talent.

Etter hvert har Potter, som her spiller kun tenorsaksofon, men som har mange andre horn i arsenalet også, i stadig større grad prioritert sine egne prosjekt. Det er det mulig å forstå. Han har nemlig veldig mye høyst personlig på menyen og du verden så det swinger og groover av alt Potter gjør – også denne kvelden/dissekveldene i februar i fjor.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Her tyter det energi og skapervilje- og evne ut av hver eneste tone i et repertoar bestående av kun coverlåter. Det er likevel ikke de låtene du hører på jamsession rundt om på Tellus: “You Gotta Move” av Mississippi Fred McDowell, folketonen “Nozani Na” fra Amazonas som Heitor Villa-Lobos har transkribert, “Blood Count” av Billy Strayhorn, Charlie Parkers “Klactoveedsedstene”, Antonio Carlos Jobim, Chico Buarque og Vinicius de Moraes´ “Olha Maria” og spiritualen “Got the Keys to the Kingdom” som avslutning. Alt dette setter Potter med sin fantastiske teknikk og sin unike tone og uttrykksfullhet et voldsomt liv i fra første takt.

Når Potter for sikkerhets skyld – nå er det slik at “alle” vi spille med han – har alliert seg med et kanonlag bestående av Scott Colley på bass, som også var med i Oslo, barnebarnet til ikonet Roy Haynes , Marcus Gilmore, på trommer og Craig Taborn på piano, så har det ført til at dette har blitt ei liveinnspilling fra det ikoniske kjellerlokalet Village Vanguard, der noen av klodens mest berømte liveinnspillinger er gjort, av det det sjeldne slaget.

Dette er enkelt og greit jazzkunst på alle høyeste nivå med noen av vår tids aller beste herrer samla på et brett. Saker!

Hva skjer når en sveitser, en sør-koreaner og tre nordmenn møtes i Bergen? Det oppstår spennende musikk.

Det er kanskje ikke den mest åpenbare konstellasjonen dette: Andri Schärli fra Sveits på saksofon, initiativtaker og komponist for Cort Piil, SooHyun April Jang fra Sør-Korea på fiolin, Thomas Aurlund Lossius på bass, Amund Nordstrøm på trommer og Peter Søreide på gitar – alle fra kjempers fødeland. Men bandet, som så dagens lys i Bergen i 2018, har så definitivt brukt tida frem til innspillinga blei gjort på et svært godt vis.

Noe forteller meg at de fem har møttes i miljøet rundt Grieg-akademiet i republikken Bergen og raskt funnet frem til at de hadde mye musikalsk å snakke om og utforske.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Utgangspunktet har vært Schärlis opplevelse av å flytte til et nytt land og et nytt miljø. Det betyr melodiske ekskursjoner med både melankoli, positivitet og livsbejaenhet i seg. Det dreier seg om å utforske noe nytt og å forlate det man er trygg på.

Jeg skal ikke påstå at jeg hele tida greier å avdekke hvor Schärli til enhver tid befinner seg i sin reise, men uansett så er det en fascinerende musikalsk utflukt med dyktige folk som reiseledere vi blir invitert med på.

Nok en gang krysses det grenser og denne gangen fra musikere fra tre land med Bergen som base. Det skjer mye spennende mellom de sju fjell også.

Det var Pat Metheny som utbrøt det etter å ha spilt med Paal Nilssen-Love i Molde sammen med Arild Andersen på begynnelsen av 2000-tallet. Her kommer det fire bekreftelser på hvorfor PNL nyter så stor og velfortjent anerkjennelse.

Jeg har hatt gleden av å følge Paal Nilssen-Love (48) og hans musikk i rundt 30 år. Jeg har vært fascinert fra starten og er om mulig enda mer fascinert nå. Hvorfor? det virker som om Nilssen-Loves oppkomme av ideer, pågangsmot, kreativitet og usedvanlige energi ikke har noen grenser. Han turnerer ustoppelig verden rundt, han er fullstendig kompromissløs, han etablerer nye band og han slutter aldri å overraske.

På sett og vis så var det sammen med mentor og impro-retningsgiver Frode Gjerstad det hele starta hjemme i Stavanger for Nilssen-Loves del. De har holdt kontakten hele veien siden tenåringen Paal så impro-lyset og de gjør det heldigvis fortsatt. En maidag i 2021 møttes Gjerstad med sin altsaksofon, fløyte og klarinett, trekkspiller Kalle Moberg og Nilssen-Love på et unikt gong-oppsett i Gamle Aker kirke i Oslo.

I løpet av 49 minutter, i et strekk, føres det samtaler som aldri har blitt ført før og som aldri kommer til å bli ført igjen. Det er åpent, fritt, kompromissløst og med ei retning som har vært staka ut i flere tiår.

I september samme år møttes et av Nilssen-Loves hovedprosjekt de seineste åra, Large Unit, også i Oslo. Det har ført til to skiver – to alen av samme slag. All musikken er med Nilssen-Loves bumerke på seg og her skal ingen være glemt, men alle nevnt: Kristoffer Berre Alberts (alt-, tenor- og barytonsaksofon), Celio de Carvalho (perkusjon), Ketil Gutvik (gitar), Klaus Ellerhusen Holm (klarinett, alt- og barytonsaksofon), Per Åke Holmlander (tuba), Tommi Keränen (elektronikk), Lotte Krüger (harpe), Richard Köster (trompet), Marthe Lea (blikkfløyte og tenorsaksofon), Kalle Moberg (trekkspill), Jon Rune Strøm (bass), Christian Meaas Svendsen (bass), Andreas Wildhagen (trommer og perkusjon), Mats Äleklint (trombone) og sjefen sjøl på trommer, perkusjon, gonger og cymbaler.

Alt er spilt inn live i studio, bortsett fra elektronikken og harpa som er overdubba i etterkant. Large Unit er en kohort som har fått utvikle seg over tid og som det er ei retning i, på og ved som det har vært veldig spennende å følge.

Løst og fritt, javel, men samtidig ofte strukturert og melodisk på et høyst personlig vis. Lydlandskapene Large Unit skaper kan ikke sammenliknes med noe annet. Her er det kollektive improvisasjoner, her er det passasjer som er arrangerte, her er det soloutflukter fra strålende solister – stort sett Large Unit på et nytt og spennende sted i organismens utvikling.

Så er det Paal Nilssen-Love Circus – et ferskt band i sammenlikning med Large Unit. Her får vi møte PNL i en ganske så annen setting og med ei totalt annerledes besetning: Signe Emmeluth på altsaksofon, Thomas Johansson på trompet, Oddrun Lilja på gitar, Kalle Moberg på trekkspill, Christian Meaas Svendsen på både akustisk og elektrisk bass og ikke minst vokalisten Julianna Venter – ei totalt annerledes stemme, bokstavelig talt.

Tøft, utadvendt, morsomt, men sjølsagt høyst personlig og ikke minst kompromissløst som alltid i et mer låtbasert univers enn med Large Unit .

Paal Nilssen-Love, som må være en av the hardest working men in jazz business – når hviler han, forresten?, har hatt og har ei strålende karriere. Han er som sagt kompromissløs, han er en initiativtaker, han er en unik bandleder og han er en trommeslager og perkusjonist i verdensklasse innenfor det uttrykket han har valgt å dedikere livet sitt.

Til tross for at fiolinisten Sara Caswell har spilt ei ganske så sentral rolle i amerikansk musikkliv de siste vel 20 åra, så er dette mitt første med hennes musikk. Det var på høy tid!

Hva har esperanza spalding – som nå vil at navnet hennes skrives slik, Linda May Han Oh, Henry Threadgill, Fred Hersch, Bruce Springsteen, Brad Mehldau, John Patitucci og mange, mange andre til felles? Kanskje flere ting, men definitivt at de alle har benytta seg av Sara Caswells utsøkte musikalske kvaliteter.

Mye av grunnen til at at det har tatt 17 år siden Sara Caswell (45) har gitt ut musikk under eget navn, er sjølsagt hennes usedvanlig travle timeplan der hun i tillegg til å være ettertrakta som sidekvinne også underviser mye, blant annet på Berklee.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Caswell har to egne fonogram på samvittigheten, “First Song (2000) og “But Beautiful” (2005). Senere har hun altså vært travel med andres musikk, men samtidig hatt sin egen kvartett som hun har spilt mye med live. Gitaristen Jesse Lewis, bassisten Ike Sturm og trommeslageren Jared Schonig har vært med henne lenge og insisterte etter hvert på at de måtte gå i studio og gi ut plate med materialet de hadde jobba intenst og mye med.

Heldigvis lot Caswell seg overtale og med et repertoar bestående av både egne låter, og blant annet Kenny Barrons “Voyage”, Egberto Gismontis “7 Anéis” og Antonio Carlos Jobims “O Que Tinha de Ser”. Og Jobim-låta spiller Caswell for sikkerhets skyld på noe så eksotisk som ei “Hardanger d´amore”-fele!

Caswell er intet mindre enn en strålende jazzfiolinist og du verden som det swinger av spillet hennes. Jeg har den største forståelse for at “alle” vil ha henne med på prosjektene sine, men som hun fortjener å vise seg frem som sjef igjen også. På fire av de ni spora gjester også vibrafonisten Chris Dingman – det skader på ingen måte og gir “The Way to You” ekstra og flott krydder.

Sara Caswell – eller jeg eller begge to – venta alt for lenge med å etablere vårt vennskap. Nå er det heldigvis gjort og jeg lover å holde ørene åpne når hun gir lyd fra seg i fremtida.

Simon Westman leder en usedvanlig fin “ny” pianojazztrio og forteller oss at i Göteborg skjer det mye spennende og vakkert.

Ny er absolutt en sannhet med modifikasjoner. Simon Westman har nemlig rukket å bli 43 år ung og trioen ga ut sin debutskive, “Stay a While”, i 2020. Likevel er dette mitt aller første møte med Westman og hans musikk. Jeg skjønner jeg har gått glipp av noe vakkert.

Westman, en langt framskreden lyriker ved flygelet, har skrevet sju av de åtte låtene. Uten unntak snakker vi om usedvanlig flotte melodier som inviterer til et univers der skjønnheten får fritt spillerom.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Med seg i trioen har Westman bassisten Magnus Bergström og trommeslageren Magnus Gran – to andre helt nye bekjentskaper fra Göteborg-miljøet. De tre kler hverandre på et flott vis – de vil den samme veien og de vet hvordan de kommer dit.

Den eneste låta Westman ikke har skrevet, er Olle Adolphsons “Siv och Gunne”. Den er like vakker som de sju andre. Det er der både styrken og den smule svakheten i uttrykket i trioen ligger: det hele kan bli for vakkert, for motstandsløst fra tid til annen.

Når det er sagt så har jeg hygga meg veldig med Simon Westman Trio. Det kommer jeg garantert til å gjøre en rekke ganger i tida som kommer også.

Det den samiske multiinstrumentalisten, joikeren og strupesangeren Torgeir Vassvik gir oss med sin første soloutgivelse er langt bortenfor det meste.

Jeg har hatt gleden av å møte på Torgeir Vassvik (60) fra Gamvik i Finnmark ved flere anledninger. Noen ganger har han samarbeida med glitrende jazzmusikere som Arve Henriksen og Anders Jormin på sine utgivelser, men nå, på hans fjerde utgivelse under eget navn, gjør han nesten alt aleine. Unntaket er det 20. og siste sporet og det skal jeg komme tilbake til.

Vassvik har vært med på mangt og mye i sin karriere – helt fra gutterommet til store scener. Fra gutterommet har han tatt med seg mandolinen og gitaren og her har han supplert med minst 13 andre instrumenter som har kommet hans vei i løpet av livet, blant annet igil, birbyné – her er det bare å google i vei, samt rammetromme, gong og elektronikk.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Mutters aleine inviterer han oss i en rekke landskap som han har skapt opp gjennom åra eller som er unnfanga der og da. Vassvik tar så avgjort vare på sine samiske røtter, men han er også en improvisator som definitivt tar sjansen på å flytte grenser. Dette visittkortet er spennende, annerledes og djupt personlig.

Det eneste sporet der Vassvik ikke er aleine er avslutningslåta der dattera Tuula Sharma Vassvik, en aktivist som kjemper for samefolkets rettigheter, synger og spiller noe som heter guitarlele – også det helt aleine. Her blir tradisjonen tatt vare på og ført videre og jeg hadde ikke blitt veldig overraska om etterkommeren til Torgeir Vassvik befinner seg i Oslo sentrum om dagen.

Anthony Branker? Ingen grunn til å fortvile om du ikke kjenner navnet fra før. Når det er sagt, så er “What Place Can Be For Us?” et utmerka sted å stifte bekjentskap med den amerikanske komponisten og arrangøren.

Anthony Branker (64) er en andregenerasjons innvandrer til USA. Hans foreldre kom fra Trinidad på 50-tallet og Branker, som har vært professor på Princeton-universitetet og som nå underviser på Rutgers, har personlig kjent på hva det vil si å være farget innvandrer. Det som dreier seg om inkludering og tilhørighet er sentrale utgangspunkt for musikken han har skrevet og arrangert her og borgerkrigen i Syria har vært blant “inspirasjonskildene” til Branker.

Opprinnelig er Branker trompeter, men her – og kanskje ellers også – så har han lagt bort hornet og konsentrert seg om skrivejobben. Det gjør han på et fremragende og spennende vis der han forteller oss at han har full kontroll på hele den moderne jazztradisjonen og vet å sette sitt eget bumerke på musikken i tillegg.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

På to av spora blir det resitert dikt, blant annet Langston Hughes´”I, Too” fra 1926, men ellers er det en utmerka septett, Imagine, som tolker og løfter dette flotte materialet som ikke trenger så mange ord for å fortelle oss noe viktig og sterkt.

Pianisten Fabian Almazan, trommeslageren Donald Edwards, trompeteren Philip Dizack, bassisten Linda May Han Oh, alt-og sopransaksofonisten Remy Le Boeuf, gitaristen Pete McCann og tenorsaksofonisten Walter Smith III – et strålende kollektiv med framifrå solister rund baut, sørger for å sette Brankers ideer ut i livet og vel så det. Branker er over seg av begeistring over hva Imagine har gjort med musikken hans og det er lett å skjønne.

Denne suiten er et flott og stort stykke musikk med en sterk beskjed. Det er også en flott innfallsport til Brankers univers – et univers der det finnes en rekke innspillinger med forskjellige band.

Carl Petter Opsahl er en musiker jeg tror på. Og han tror også. Det blir det en flott opplevelseskombo av for mitt sanseapparat.

Carl Petter Opsahl (58) har berika oss på mange vis. Både gjennom sitt virke som prest og som musiker. Noen har fått mye ut av det ene, noen av det andre – og noen av begge deler.

Her skal det handle om musikeren Opsahl og vi snakker om en musssikant som har vært med å etablere band som Caledonia Jazzband og Chateau Neuf Spelemannslag og som har spilt med så forskjellige størrelser som Tord Gustavsen, Jon Christensen og Jokke og Valentinerne.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

På sitt sjette soloalbum møter vi bassklarinettist Opsahl sammen med elleve egenskrevne låter/slåtter og med bassist og elbassist Ellen Brekken og gitarist og vokalist Oddrun Lilja Jonsdottir.

Med tre åpne sinn og fordomsfri innfallsvinkel til det å skape noe unikt sammen, har de tre, med en instrumentasjon man knapt har hørt maken til på Tellus i alle fall, tatt Opsahls ofte folkemusikalske fundament og skapt stemningsfulle, vakre og djupt personlige landskap ut av det.

Som nevnt innledningsvis er tro et viktig element – også for meg, når det gjelder musikk. Jeg må tro på musikerne og ektheten og inderligheten de legger for dagen for å kunne tro på musikken. Jeg tror veldig på både ektheten og inderligheten til Carl Petter Opsahl. «Kyrkja» er et veldig godt prov på hvorfor.

Den iranske komponisten Mirsaeed Hosseiny Panah er bosatt og virkende i Norge. Med dette verket er han med på å utvide vår horisont.

Årsaken til at jeg blei nysgjerrig på denne musikken, som befinner seg et godt stykke bortenfor der jeg til vanlig oppsøker musikk, er at den er utgitt på kvalitetsselskapet Losen Records. Selskapet, med Odd Gjelsnes som ideologisk fører, har så avgjort jazz som sitt spesiale, men forteller oss blant annet med denne utgivelsen at de er åpne for spennende uttrykk også utenfor den “tradisjonelle” jazzen.

Panah, som har det iranske strengeinstrumentet santur der strengene blir berørt av to tynne hammere eller køller som sitt hovedinstrument, har studert både i Teheran, København og Göteborg. Til Oslo og Norges Musikkhøgskole kom han i 2017 og han har heldigvis tatt med seg store deler av sin kultur også som han deler med oss her.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Med utgangspunkt i tekster av den iranske lyrikeren Ahmad Shamlou har Panah skrevet et verk på godt og vel en time som i veldig stor grad forteller oss at han er en komponist med mye spennende på hjertet.

Panah har sin bakgrunn i iransk tradisjonsmusikk, jazz og vestlig modernisme. Impulser derfra har han skrudd sammen til noe høyst personlig som Poetic Ensemble, det vil si sangerne Amalie Kongssund, Marika Schultze og Njål Sparbo samt fire strykere og fire blåsere leda av dirigenten Dimitris Spouras, har unnfanga i legendariske Rainbow Studio i Oslo.

Dette er musikk som inviterer oss – meg i alle fall – inn i til dels nye musikalske landskap. Det er landskap som åpner ørene opp for noe helt nytt og som utfordrer og som viser oss hvilket universelt og grenseløst språk musikk er. Mirsaeed Hosseiny Panah skal være hjertelig velkommen til å bli værende i Norge lenge!

Alle møter med Solveig Slettahjell er av det ekte slaget. Likevel har jeg kanskje aldri møtt henne sterkere og mer inderlig enn denne gangen.

For veldig mange vokalister kloden rundt så har det vært en naturlig øvelse å avlegge The Great American Songbook en visitt en eller annen gang i løpet av karriera. Slettahjell har også gjort det – på sitt vis. Det kan blant annet høres på “Live at Victoria”. Med på sitt vis mener jeg at hun har gått et solid steg utenfor E6-en og valgt et ganske så utradisjonelt repertoar.

Nå har hun gjort en totalt flott vri på dette konseptet og skapt et sangbok-album som er totalt unikt både når det gjelder repertoar og måte å tolke det på. Slettahjell, med ei stemme som er veldig hennes egen og her møter oss så tett på som vel tenkelig, har tatt for seg flere av sine norske og svenske favorittlåter og krydra dem med to av sine egne.

Fra broder- og søsterfolket har hun plukka Eva Dahlgrens “Guldlock”, Mats Paulsons “Vind över vindens ängar”, Allan Edwalls “Vaggvisa” og Orup og Thomas Eriksons “Från Djursholm till Danviks Tull”. Prøysens klassiker “Trassvisa hennes Tora”, Aasmund Olavson Vinjes “Den dag kjem aldri” og “Ved Rondane” – den siste med musikk av Grieg og Jens Bjørneboe og Anne Grete Preus´ “Besøk” er både overraskende og forfriskende og arrangementene bandet har skapt sammen har jeg en mistanke om. Slettahjell synger på både svensk og norsk – begge deler like bra.

Og for et band Slettahjell har med seg! Trygve Waldemar Fiske på bass, Pål Hausken på trommer og Andreas Ulvo på piano er så avgjort noe av det aller beste som er mulig å oppdrive for den prisen hvor man enn leter. Vi snakker instrumentalister og lyttere av aller ypperste klasse og de fire stortrives åpenbart sammen.

Dette er unikt, flott, overraskende, empatisk og inderlig. Jeg krever ikke så mye mer enn det.

PS Coveret er prega av Slettahjells egne bilder tatt fra Malmøya i Oslo der hun bor. Der skuer hun over til der jeg sitter på motsatt side av Bunnefjorden og skriver dette og lytter på musikken. Både bildene og musikken snakker altså til meg.