Tor Hammerø

Phil Woods var en av de aller største altsaksofonistene i jazzhistorien. Her hyller han den aller største, Charlie Parker. Det skjer live med strykere og med Woods´ flotte kommentarer mellom flere av låtene.

Mangt og mye diskuteres i jazzens verden og mye er man også uenig om. Jeg har likevel til gode å få med meg noen som bestrider Charlie “Bird” Parkers genialitet. Parker (1920-1955) snudde opp ned på alt i løpet av sine få år på jazzens hovedscene samtidig som han brant sitt lys i begge ender. Hvordan han var i stand til å skape sitt utrolige musikalske univers og utvikle sin enorme teknikk samtidig som hans narkotikamisbruk ikke kjente noen grenser, er bortimot umulig å begripe.

Sjølsagt var han det store forbildet for alle av den oppvoksende jazzslekt og Phil Woods (1931-2015) var så avgjort en av dem. Ikke bare fulgte Woods i de musikalske fotspora til Parker; han gifta seg også med enka etter geniet!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I 1949 spilte Charlie Parker inn det legendariske albumet “Charlie Parker with Strings” – noe som var bortimot uhørt i jazzverdenen på den tida, men som mange har latt seg inspirere av og har videreført seinere.

Etter en idé av Woods sin europeiske agent Jordi Suñol, blei det en realitet av å gjøre en turné i Europa med strykere – en turné som faktisk hadde sin debut under Oslo Jazzfestival i 2004. Her får vi bli med på en konsert fra Tonhalle i Zürich året etter, nærmere bestemt den 13. juni.

Sammen med en rytmeseksjon bestående av amerikanere bosatt i Europa, Ben Aronov på piano, Reggie Johnson på bass og Douglas Sides på trommer – helt ok, men ikke noe mer – og Zürich Chamber Orchestra, tar Woods – hvilken fantastisk og uttrykksfull forlenger han var av arva etter Parker – oss gjennom mye av materialet til sjefen fra 1949. I tillegg serverer han også mye musikk som Parker spilte, men aldri spilte inn samt en hel del originalt materiale.

Woods hadde arrangert mye av strykearrene, noe var med fra 1949-arrene pluss at andre arrangører også hadde bidratt. Uten unntak strålende og som en ekstra “presang” så er også Woods´ kommentarer, blant annet om hans første møte med Parker, beholdt. Veldig interessant og veldig humoristisk også flere ganger.

Charlie Parker var et geni og Phil Woods var en gigant. Her “møtes” de to og du verden for et møte for historiebøkene det har blitt.

Når er det snart sju år siden Ingvild Koksvik viste oss sitt forrige visittkort. Bare så det er klokkeklart: Hun synger like fint som før og hun har enda mer å melde.

Jeg har hatt gleden av å møte Ingvild Koksvik (42) både i duoen Orvilsk og med henne sjøl som soloartist. I begge settingene har hun imponert kraftig med sin lyse, klare og sterke stemme som hun benytter til å formidle noe viktig.

Rundt den forrige soloskiva, “Og sangen kom fra havet”, som blei spilt inn i New York med stjerneprodusent Joel Hamilton og gitarist i superklassen, Marc Ribot, blant de involverte, så pekte både det ene og det andre mot stjernene. Koksvik fikk, muligens med et smil rundt munnen, beskjed om ikke å bli gravid i tida som skulle komme – her skulle det satses. To måneder seinere var hun, tro det eller ei, gravid og med det ene, kom det andre – barnet altså – og karriera blei av forståelige årsaker satt på vent.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Så kom pandemien med alt den førte med seg, men heldigvis vokste også ønsket om å skape ny musikk frem nok en gang. Her har Koksvik skrevet alt av tekst og musikk bortsett fra ei låt komponert av hennes medsammensvorne i det meste, tangentør Lars Jakob Rudjord.

Hva det er med lufta eller vannet på Lista der Koksvik, Rudjord og de to barna er bosatt, vet jeg ikke. Uansett så har det ført til at hun har skrevet viktige tekster om både lys og mørke. Hun er en historieforteller og formidler av rang og om det dreier seg om kjærligheten, det at man forlater hverandre, om det å lytte kontra det å prate, om å bli forlatt og om hvor lite som skal til for at livet kan smile igjen, så løfter hun det frem på et inderlig vis.

Låtene befinner seg i et visepop-univers tilsatt litt jazzkrydder og når strålende musikanter som rytmemester Erland Dahlen, gitarist Juhani Silvola og hennes kjære på tangenter er med å løfte musikken dit tekstene og stemma til Ingvild Koksvik fortjener det, så har dette blitt akkurat en så bra oppfølger som vel tenkelig.

Stemma til Ingvild Koksvik har på ingen måte slukna og som hun sier i sangen “Stjernene”: “La det bli lenge, lenge, lenge til vi må si farvel”. Det gjelder for mange av oss og er ei nydelig oppfordring om å ta vare på nuet – det er nå livet leves.

De som hadde gleden av å være til stede på konserten til brødrene Isach og Lauritz Skeidsvoll under Moldejazz i 2020, kommer neppe til å glemme det. Nå kan resten av verden få gleden av å oppleve konserten også.

Molde har utvida bygrensene og det betyr at “forstaden” Kleive har blitt en del av “storbyen”. Det betyr igjen at den særdeles musikalske familien Skeidsvoll kan kalle seg moldensere – hvis de vil. Uansett så er jeg bombesikker på at hele familien, og ikke minst brødrene Isach, som spiller piano og melodika og er født i 1996, og storebror Lauritz, som spiller saksofoner og som er to år eldre, er sterkt influert av “storbyen” og ikke minst det de har blitt eksponert for under festivalen i verdens vakrest beliggende by.

De to gutta har gitt ut et digitalt visittkort tidligere, “Spirit Without Fire Within” i 2020. Noen uker etter den utgivelsen stod de på scena under hjembyens stolthet, Moldejazz, og det er altså den konserten vi får være med på nå via det portugisiske kvalitetsselskapet Clean Feed.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Brødrene blei blant annet sterkt inspirert av en Ornette Coleman-konsert i Molde da de var langt fra tenåringer og her møtes de i et totalt fritt improvisert landskap. Noe er helt der ute i stratosfæren, noe er melodisk og noe har spor av jazzens urrøtter i seg.

Ikke en eneste avtale var gjort på forhånd, men de to som har kjent hverandre hele livet vet å respondere på det minste vink fra den andre. Det betyr at vi får bli med på flere spennende samtaler – noen det er veldig interessant å bli en del av, andre er ikke like spennende.

Jeg stortrivdes under konserten i 2020 og jeg trives også med gjenhøret snart tre år seinere. Brødrene Skeidsvoll har kommet godt på vei i si utvikling frem mot noe høyst personlig og har garantert mer på lager i åra som kommer. Den utflukten skal det bli spennende å følge med på.

Kvintetten Gangar blander folkemusikk, rock, og jazz på et herlig vis. Tøft – beintøft er det.

Ingenting er hyggeligere enn å bli overraska – ikke minst av musikk. Den lille EP-en til bandet Gangar er så definitivt av det slaget. I løpet av tre låter på rundt 10 minutter til sammen, får jeg blåst ørene reine gjennom å bli eksponert for musikk jeg nesten aldri har hørt maken til.

Her snakker vi nemlig folkemusikk med impulser fra både jazz, rock og metall. De som husker tilbake til bandet Gåte kan nok få gjenoppfriska noe det som møtte oss den gangen, men Gangar er også noe helt for seg sjøl.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Felespilleren Mattias Thedens er frontfiguren. Han har vokst opp i folkemusikkmiljøet. Saksofonist Oskar Lindberget er så avgjort en jazzmann, mens gitarist og riffmester Richard Max er trommeslager opprinnelig og prog-metal mann på sin hals. Trommeslager Henrik Dullum har rock i ryggmargen og elbassist Jonas Thrana Jensen har pop- og rock bakgrunn. Til sammen utgjør de og skaper en gumbo med sjelden styrkegrad.

Med utgangspunkt i tre slåtter fra Rindal i Trøndelag og Åseral i Agder, tar Gangar oss med på en heftig ekskursjon som bør snakke til musikkelskere fra en rekke trosretninger.

Gangar består av unge folk som tar vare på tradisjonen på et inderlig vis, men som samtidig tar på seg å videreføre alt de liker og digger på en unik og fremtidsretta måte. Som sagt: tøft!

For knapt to år siden stifta jeg bekjentskap med den svenske trommeslageren Dennis Egberth for første gang. Nå er han i gang med runde nummer to og den er minst like innholdsrik som det første møtet.

Til tross for at Dennis Egberth (33) har spilt flere roller i svensk jazz- og rockeliv, så var altså hans debut med eget band min første innføring i hans musikalske univers også. Det tiltalte meg umiddelbart og derfor har forventningene til det som eventuelt måtte komme fra den samme kohorten vært relativt store.

Sammen med bassist Vilhelm Bromander, tangentist, strykemaskinist og bongoist Johan Graden, klarinettist Isak Hedtjärn og fiolinist Katt Hernandez – eksakt samme lagoppstilling som sist – har Egberth videreført det spennende universet fra “Dennis Egberths Första” på et heftig vis.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Som sist så viser Egberth, som har skrevet all musikken, og hans fire medsammensvorne, at de både ønsker og har lykkes med å skape musikalske landskap som omfatter store deler av den moderne jazzhistoria.

Med den høyst spesielle instrumenteringa, som sørger for et helt spesielt sound, blir vi servert alt fra Duke Ellington-hyllesten “D.E.” til svært frilynte og kollektivt improviserte saker.

Komplekst, ja vel og det er stort plussord i mi bok, og hele tida utfordrende for både de involverte og for oss på mottakersida. Musikken er både vakker og styggvakker – den krever og den gir. Og den forteller oss at Dennis Egberth og hans kohort nekter å stå stille.

Gitaristen og komponisten John-Kåre Hansen har vist seg frem i en rekke konstellasjoner. Nå møter han oss for første gang med et soloprosjekt. Det har blitt en nydelig hyllest til folket i hjemfylket Finnmark og den fantastiske naturen der nord.

Den oppmerksomme og positivt nysgjerrige har støtt på John-Kåre Hansen (44) i enten Ánnásuolo, Northern Concept eller Nest de seineste åra. Der har vi møtt en gitarist og komponist med en varm og fin tone i hornet sitt og som har skapt fin jazzinspirert musikk ofte med røtter i det samiske universet der Hansen har sine røtter. Hansen har også jobba mye med vokalistene Sigrid Brennhaug og England Brooks.

Hansen har åpenbart en solid kunnskap om og stor stolthet i forhold til sitt samiske opphav og sitt hjemfylke Finnmark. Med det som har skjedd og skjer rundt beitemarkene på Fosen og overgrepene mot den samiske befolkninga og kulturen, så er denne musikken og hyllesten mer aktuell og relevant enn noensinne.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

“Finnmark Fantasia” er et verk som består av sju låter. Hansen sier at musikken er inspirert av naturen, kulda, lyset, mørket og ellers alt som kjennetegner fylket og folket.

Med flotte strykearrangement nydelig satt ut i livet av bratsjisten Tørris Koløen Bakke, cellisten Nikolay Girunyan og fiolinisten Ingrid Marie Willassen, til sammen Ensemble Noor, og med produsent Kristian Svalestad Olstad som meget sterk og empatisk bidragsyter som elektroniker, programmerer og lydskulptør på diverse instrumenter, så har dette blitt en nydelig musikalsk ekskursjon. Inger Johanne Oskal bidrar også med sin stemme på samisk.

“Finnmark Fantasia” har et blitt et flott, vakkert og sterkt vitnesbyrd med Hansens varme gitartone i sentrum. Det er musikk som sier veldig mye om styrken og skjønnheten til både folket og landskapet der nord – et folk og et landskap som har vært hardt prøvd, men som alltid har reist seg.

Brad Mehldau er definitivt en av pianojazzens aller flotteste og mest unike stemmer anno i dag. Det bekrefter han nok en gang med denne Beatles-ekskursjonen samt en ekstra litt overraskelse til slutt.

For de som har fulgt Brad Mehldau (52) gjennom store deler av hans karriere, så burde det ikke komme som noen stor overraskelse at han har gitt seg i kast med deler av Beatles-skatten. Opp gjennom hans stadig mer suksessrike karriere har Mehldau nemlig tolka en rekke kjente pop- og rockelåter. I coverteksten her skriver Mehldau en god del om hva og hvem som har inspirert han fra starten og artister som Billy Joel, The Zombies, Supertramp og Beach Boys står høyt på lista. Etter hvert kom også Beatles, Queen og David Bowie på banen. Det er svært interessant lesning som alltid fra den særdeles reflekterte Mehldau og hvorfor akkurat Beatles-universet snakka så voldsomt til han, forklarer han på et flott vis.

19. og 20. september 2020 inntok Mehldau Philharmonie de Paris og her blir vi servert det som Mehldau åpenbart mente han lykkes best med fra de to dagene. Det betyr “I Am the Walrus”, “Your Mother Should Know”, “I Saw Her Standing There”, “For No One”, “Baby´s in Black”, “She Said She Said”, “Here, There and Everywhere”, “If I Needed Someone”, “Maxwell´s Silver Hammer” og “Golden Slumbers”. Ikke akkurat de “største” Beatles-låtene, men de som Mehldau fant mest utfordrende. Som toppen på kaka avslutter Mehldau festen med Bowies klassiker “Life on Mars?”

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Mehldau åpner opp helt nye dører til dette ganske så kjente universet. Han inviterer oss inn i en unik klangverden og rytmisk og harmonisk er det spennende hele veien. Mehldau er tro mot melodiene og stikker ikke veldig av, men hans bruk av dynamiske virkemidler gjør at man blir sittende ytterst på stolsetet fra første til siste anslag.

Jeg har vært Beatles-fan siden barndommen. Når jeg så har vært Brad Mehldau-fan i flere tiår også, så har dette blitt en fusjon veldig etter mitt hjerte.

Duoen Picidae – hakkespett på latin – forhaster seg ikke. Debuten kom i 2016 og nå har de heldigvis funnet det for godt å gi oss en oppfølger. Jeg var begeistra den gangen og jeg er minst like begeistra nå.

Det kommer absolutt ikke som noen bombe at det kommer mye vakkert og spennende fra Sørlandet. Det finnes det mange eksempler på, men jeg må innrømme at jeg nesten hadde glemt Picidae sitt bidrag til akkurat det. Sigrun Tara Øverland, som har skrevet all tekst og musikk, både synger og spiller en rekke instrumenter og Eirik Dørsdal, som spiller trompet og mye, mye mer, forteller oss umiddelbart at de har lagt til mye ny livsvisdom i tillegg til hvor vi møtte de sist og det gir seg også utslag i musikken.

Med sin lyse og særdeles tiltalende stemme tar Øverland oss med inn i et lyrisk univers der det er særdeles lett å bli fascinert og forført. Hun gir tekstene og tolkningene sine luft og plass til å smyge seg inn under huden – hun har dette spesielle som ikke er mulig å lære noe sted: enten har man Det eller så har man ikke Det. Sigrun Tara Øverland har Det altså.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

I tillegg til å synge inderlig vakkert i et landskap som henter uhemma fra både jazz, pop og singer-songwriter- universene, så spiller Øverland også lyre, autoharpe, dulcimer, gitar og enda mer. Sammen med Dørsdals Henriksen/Molvær-inspirerte trompetspill, samt hans traktering av synthbass, elektronikk, calimba og mye mer, har det ført det til et usedvanlig spennende og annerledes landskap som på noen spor også blir gjesta av blant andre Jo Berger Myhres bass.

Det tok altså sin tid før Picidae vendte tilbake til Tellus og landa her blant oss. Nå er ventetida over og du verden så velkommen tilbake de skal være.

Det nærmer seg sju år siden jeg hørte den italienske pianisten Simona Premazzi for første gang. Nå dukker hun heldigvis opp igjen og nå i soloformat.

Simona Premazzi (47) kommer fra Milano-traktene og har åpenbart en solid pianistisk og musikalsk utdannelse bak seg. Etter at fundamentet hadde blitt lagt på hjemmebane i Italia, så gikk turen til det forjettede jazzland USA i 2004. Der har hun blitt værende og har markert seg kraftig på New Yorks enorme jazzscene blant annet sammen med kjente bandledere som saksofonisten Greg Osby og trompeteren Jeremy Pelt.

På mitt første møte med henne, “Outspoken” fra 2016, hadde hun med seg blant andre saksofonisten Dayna Stephens og trommeslageren Nasheet Waits. Det mer enn antyder hvilket nivå Premazzi befinner seg på.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Dette er hennes sjette album under eget navn og hennes aller første soloutflukt. Premazzi har absolutt ingen problemer med å fylle rommet med sin eminente teknikk og sin enorme oversikt helt fra den klassiske verdenen til jazzmodernister som Thelonious Sphere Monk og Andrew Hill.

Premazzi byr på fem egne komposisjoner, der blant annet Bach-inspirasjonen er tydelig, standardlåtene “In the Still of the Night”, “My Heart Stood Still” og “On a Slow Boat to China” samt “Monk´s Mood” og Andrew Hills “Smoke Stack”.

Alt dette tolker Premazzi med temperament og finfølelse. Det er en nydelig klang i hennes anslag og hun lar både musikken og oss puste underveis. Simona Premazzi er enkelt og greit ei stemme det både er behagelig og givende å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Jazzens veier er uransakelige og herlig er det. Det har denne gangen ført til at Per Husbys debutplate “Peacemaker” fra 1977 via et engelsk nerdeselskap for første gang siden den gang er mulig å oppdrive igjen – på vinyl, må vite.

Det finnes noen millioner jazzskiver der ute å velge mellom. Hvordan og hvorfor folka bak BBE Music borte på fotballøya valgte akkurat den “glemte” debuten til akkurat Per Husby er ikke så lett å begripe – opphavsmannen vet det heller ikke, men usedvanlig hyggelig er det uansett.

Husby dro fra sin hjemby Oslo til Trondheim for å bli sivilingeniør. Det blei han da også, men heldigvis så tok jazzen han og så vidt jeg vet så har Husby aldri jobba en dag som ingeniør. Hva det faget gikk glipp av aner jeg ikke, men norsk jazz har i alle fall veldig mye å takke for at han fant gresset grønnere på den andre sida av teknikergjerdet.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Bakgrunnen for arrangementene som er så sentrale på denne skiva, og som Husby gjør utmerket rede for i den nye coverteksten, var en festivaljobb Asmund Bjørken blei invitert til i Molde. Bandet bestod av Trondheims-musikanter som ikke hadde sin styrke i bladlesing. Det førte til at det blei med den jobben i Molde.

Husby, som gjennom ei lang karriere har vist seg å være en initiativtaker som ikke veldig lett lar seg stoppe, ville gjøre noe mer ut av musikken og forhørte seg med sine favoritter i Oslo-miljøet om de kunne tenke seg å være med i studio og spille den inn. Og alle svarte ja!

Det betyr at de tre saksofonistene Harald Bergersen, Bjørn Johansen og Knut Riisnæs, trompeteren og flygelhornisten Bernt Steen, trommeslager Svein-Erik “Atom-Jørgen” Gaardvik og bassist Carl Morten Iversen og sjefen sjøl på piano, samla seg rundt et knippe kjente låter som “Au Privave”, “Bloomdido”, “The Masquerade Is Over”, “Confirmation”, “Lush Life”, Kenny Wheelers “Smatta” og et par Husby-komposisjoner.

Dette lille “storbandet” låter som ei kule og for en solist vi hadde blant oss i Bjørn Johansen og som det swingte av Atom-Jørgen! Knut Riisnæs tar vi nesten for gitt nå, men du verden så personlig og tøft det låt av han allerede den gangen.

Knut Borge skrev en herlig covertekst som heldigvis er med nå også og som nesten er verdt inngangspengene aleine. Og de nerdete og idealistiske engelskmennene har funnet frem det upperste, som Borgulfsen ville sagt, av vinyl å gi ut musikken på – over fire LP-sider, må vite.

Dette er kvalitetsjazz med stor J av den tidløse sorten og både Per Husby og BBE Music skal ha all mulig slags takk for innsatsen.