Tor Hammerø

Multiinstrumentalisten Knut Hem og pianisten Helge Lien er på ingen måte noe umake par til tross for at de kommer fra ganske så forskjellig bakgrunn. Her stortrives de i et landskap de er ganske så aleine om.

For rundt fem år siden blei jeg rimelig overraska da “Hummingbird” med Knut Hem på dobro og Weissenborn-gitar og Helge Lien på piano dumpa ned i postkassa og deretter i cd-spilleren. Jeg verken så eller hørte det for meg at de to skulle møtes i et slikt folk-, bluegrass- og jazzlandskap. Det gjorde altså de framifrå musikantene fra metropolene Hønefoss og Moelv og du verden for en hyggelig og positiv overraskelse det blei.

Jeg kjente godt til både Hem og Lien fra før og blei sjølsagt ikke overraska hvilke kvaliteter der var og er i besittelse av. Konstellasjonen var likevel en øreåpener og det låt noe så vederstyggelig friskt, annerledes og direkte livsbejaende.

Nå er det endelig klart for runde nummer to med de fingerferdige herrene og akkurat de samme orda kan brukes nok en gang. Musikken er spilt inn i 2020 og de to har bare blitt enda mer samspilte – de leser hverandre som åpne bøker og er usedvanlig flinke til å bygge videre på hverandres ideer.

Som sist så er det Hem som er hovedkomponisten. Folk-musikken preger kanskje denne utgivelsen noe mer enn sist og der Jerry Douglas var “gjestekomponisten” på “Hummingbird”, så har Béla Fleck tatt over den jobben nå med låta “Big Country”.

Om du hører hjemme i folk-, bluegrass-, country- eller jazzmenigheta, så vil du finne veldig mye deg til og over her. “Villingsberg”, Knut Hem og Helge Lien byr enkelt og greit på herlig og heftig musikk for folk som liker ekte, inderlig og varm musikk – uansett sjanger.

Det er nå snart tre år siden jeg møtte den islandske pianisten Ingi Bjarni og musikken hans for første gang. Nå møter han opp igjen med det samme bandet, blant annet med to strålende nordmenn, og både Ingi Bjarni og musikken har tatt flotte steg.

Ingi Bjarni Skúlason (35) har vendt tilbake til øya langt vest i havet etter å studert både i Göteborg, København og Oslo. På veien hjem har han åpenbart tatt med seg en rekke impulser både fra folkemusikk og store deler av den moderne jazztradisjonen – både den europeiske og den amerikanske.

Gjennom de ni komposisjonene på “Farfuglar” – trekkfugler på norsk – viser Ingi Bjarni oss at han er på god vei til å skape seg sin egen stemme både som komponist og bandleder. Med nevnte ingredienser samt spor av både tyrkisk folkemusikk, Grieg og Genesis, har det blitt en unik akustisk gumbo av det.

Musikken blei spilt inn i oktober 2021 og har tålt marineringa på best mulig vis. Mye av grunnen er at bandet bestående av den svenske bassisten Daniel Andersson, den estiske gitaristen Merje Kägu og våre egne Tore Ljøkelsøy på trommer og Jakob Eri Myhre på trompet, har utvikla sin egen signatur.

Trekkfugler og migrasjon er to sider av samme sak. Musikken beveger seg da også over en rekke grenser og i sin vakre melodiske drakt møter vi alt fra det melankolske og nedpå til det mer oppstemte og fyrrige.

Det at Ingi Bjarni har henta sine kolleger fra tre forskjellige land har garantert noe å si for hvilke veier musikken tar. Både kollektivt og individuelt holdes det et høyt nivå og spesielt er det interessant å høre hvor langt trompeter Jakob Eri Myhre, som jeg har hørt alt for sjelden, har kommet.

Det har vært en hyggelig opplevelse å bli med på ekskursjonene til disse trekkfuglene.

Joe Zawinul er en av de store stilskaperne og visjonærene i moderne jazz og musikk. Det har Jørn Øien skjønt i større grad enn de fleste. Med denne hyllesten forteller han oss det på et herlig og inderlig vis.

Tangentøren, komponisten og bandlederen Jørn Øien (55), opprinnelig fra Narvik, men bosatt i hovedstaden i rundt 25 år, har i stadig større grad fortalt oss at han er en usedvanlig dyktig og altetende musikant som kan gå inn i bortimot hvilken som helst musikalsk setting og tilføre den noe høyst personlig.

Likevel er det slik, og det har vært slik helt siden Øien hørte Weather Report-skiva “Mr. Gone” i 1984, at det aller største og den aller største for Øien har vært det musikalske universet Joe Zawinul (1932-2007) skapte. De av oss som har vært så heldige å oppleve både Weather Report og Zawinul Syndicate skjønner Øien relativt godt, kan jeg innrømme.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Fra jeg vandra inn i Chateau Neuf i Oslo på midten av 70-tallet og hørte Weather Report live, med noe som likna på måkeskrik fra den tomme scena før konsertstart, til den dag i dag, har Zawinuls unike univers satt enorme spor. Dette blei jeg påminna om seinest da Wayne Shorter gikk bort for kort tid siden og “A Remark You Made” gikk på repeat i heimen noen dager.

Øien har latt seg inspirere av det musikalske universet Zawinul skapte og som henta impulser uhemma fra verdensmuskikk, rock, electronica og jazz og satte det sammen til noe helt unikt. Dessuten har Øien henta hemningsløst fra den enorme lydparken Zawinul, som både blei født og døde i Wien, men som levde største delen av sitt voksne liv i Sambandsstatene, skapte. Med sin store tangent- og synthpark, sin stemme og sin vocoder, videreforedler Øien arva etter salige Zawinul på et flott vis gjennom de åtte originalkomposisjonene som også henter impulser og inspirasjon de samme stedene som Zawinul.

Det groooover noe verdstyggelig av Øien og hans medsammensvorne Rune Arnesen på trommer og perkusjon, Magnus Bakken på sopran- og tenorsaksofon, Sidiki Camara på talking drum, djembe, vokal og ymse og Audun Erlien på elbass – vi snakker a-lag her. Dessuten gjester Anja Skybakmoen på vokal på ei låt på strålende vis.

“Cosmopolitan” er en djup, ekte og inderlig hyllest fra Jørn Øien til hans mentor Joe Zawinul. Tøft!

PS Enn så lenge foreligger utgivelsen kun digitalt, men kven kveit? Plutselig dukker den kanskje opp fysisk også.

Den tysk-franske bassisten Pascal Niggenkemper viser oss med denne boksen bestående av seks cder at han har noe helt eget å by på.

Det å utforske og utfordre grenser er noe av det aller meste spennende og viktige for at jazz og improvisert musikk skal gå videre. Slik har det alltid vært og slik er det fortsatt. Noen gjør det innenfor relativt kjente rammer, andre går sin helt egne veier og åpner opp nye dører.

Pascal Niggenkemper (44), er født i Tyskland, men har hatt New York som base siden 2005, hører så avgjort hjemme i den sistnevnte kategorien. Jeg har hørt en del om, men hørt lite av Niggenkempers kunstnerskap frem til nå. Jeg har visst at han befinner seg i avantgardklassen der impro, jazz og samtidsmusikk går opp i min høyere enhet og han har blant annet besøkt konsertforeninga Blow Out i Oslo.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

I denne boksen, som det er laga 120 av og som jeg har blitt den lykkelige eier nummer av nummer 29, så blir vi presentert for mye av det Niggenkemper har foretatt seg mellom 2017 og 2022. Alt befinner seg et godt stykke utenfor a4-boksen for å si det mildt.

De seks tilstandsrapportene fra Niggenkemper inneholder alt fra et møte mellom bass og et åttemanns/kvinners vokalensemble, via et stort ensemble med elektronikk, stemmer, blåsere og dansere – lydutgaven av ei forestilling med andre ord, en mindre trupp med lydskulptører og blåsere, solobass med motorer (!!!!), et møte med klokkenist og trompeter i 44 varmegrader (!) og avslutning med en kvartett med to bassister og to cellister, forsterkere og motorer.

De som er avhengig av eneren for å få et lykkelig liv, må nesten leite helt andre steder. Her finnes den ikke – den er i alle fall godt skjult, men her finnes det veldig mye annet som ikke finnes noe annet musikalsk sted av lydinstallasjoner og musikalske uttrykk.

Pascal Niggenkemper er en musikant og musikalsk forsker som åpenbart er på stadig leiting etter noe nytt og etter sitt eget uttrykk. Han har definitivt funnet noe han er helt aleine om og som er både spennende, annerledes og totalt kompromissløst.

Familien Storløkken Åse i Trondheim må være blant de mest musikalske i kongeriket. Her kommer det to nye prov på det med mor Tone Åse og sønn Emil Storløkken Åse.

Ekteparet Ståle Storløkken og Tone Åse har spilt sentrale roller i norsk jazz, samtidsmusikk og tilliggende herligheter de seineste tiåra. Det har de heldigvis ingen planer om å slutte med. Når så sønnene Amund og Emil Storløkken Åse følger i fotspora, men definitivt nyopptråkka og originale fotspor sikkert inspirert av sine foreldre også, så sier det seg sjøl at dette firspannet med sine bumerker vil være med å prege moderne norsk musikk i lang, lang tid.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Gitarist, komponist og bandleder Emil Storløkken Åse (24) har allerede vist oss sitt store talent med sitt soloprosjekt “Electric Forest”. Det er en ganske så eksperimentell og frilynt affære, men her viser han oss ei helt annen side av seg sjøl. Sammen med barytonsaksofonist Jenny Frøysa og trommeslager August Glännestrand – alle tre flotte representanter for jazzlinja i Trondheim, blir vi tatt med på en heftig utflukt der rock er en like stor kilde til inspirasjon som jazz. Her nevnes påvirkere som Jimi Hendrix, Julian Lage, Frank Zappa og ABBA og da er det vel mulig å høre for seg en salig miks.

Det har det da også blitt blitt og du verden så tøft det låter. Noe forteller meg at sønn Emil også har hørt et kvarter eller to på pappa Ståle Storløkken og Elephant9 også – det er i slike landskap vi befinner oss, men med en solid porsjon egenart fra hver av de tre og ikke minst kollektivet.

Phoenix vil definitivt finne seg vel hjemme både på jazz- og rockeklubber. Her er det få grenser, masse dynamikk og heftig samspill. Beintøft er det!

Tone Åse har et klassisk fundament for sin musikkanskuelse. Etter hvert har samtidsmusikk, unik vokalmusikk med blant annet Trondheim Voices og frie ekskursjoner også funnet sin plass i hennes uttrykk.

Her møter vi henne i et fritt improvisert landskap med den langt framskredne svenske pianisten, og her også stemmeskulptøren, Sten Sandell. Noe forteller meg at Åse har lytta på og latt seg inspirere kraftig av Sidsel Endresen sine ekskursjoner de seineste tiåra. Sjølsagt er det komplett umulig å kopiere Endresen og det prøver da heller ikke Åse på noen som helst måte.

Sammen med Sandell føres det unike samtaler som ingen har hørt maken til tidligere og heller ikke vil høre maken til seinere. Dette er så avgjort en der og da-opplevelse – en svært spennende og unik sådan.

Dette er to strålende tilstandsrapporter – fysisk kun utgitt på vinyl – fra to blad Storløkken Åse. Jeg venter allerede i spenning på neste runde – kanskje er det Amund og Ståle som står for den?

Bobo Stenson har vært en del av lydsporet til mitt liv nesten så lenge jeg kan huske. Med sin utmerkede trio og ferske “Sphere” bekrefter han at det vil han fortsatt være.

Kvartettene Rena Rama og Jan Garbarek/Bobo Stenson Quartet var en av de tidligste og viktigste innfallsvinklene mine til jazzens forunderlige verden. Pianouttrykket til Bo Gustav Stenson satte spor som har blitt sittende fast siden den gang og det at den nå 78 år unge Stenson fortsatt er i sin fulle skaperkraft er en gave jeg setter umåtelig stor pris på.

Keith Jarrett “stjal” jo bandet til Garbarek/Stenson på midten av 70-tallet, men Stenson har dukka opp i utaligge andre settinger siden, blant annet sammen med Charles Lloyd og ikke minst med egen trio.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Fra midten av 80-tallet har trioen vært Stensons hovedbeskjeftigelse. Først med Rune Carlsson på trommer, før vår egen mester Jon Christensen – som jo også var en del av Garbarek/Stenson Quartet – tok over og fra starten og frem til i dag Anders Jormin på bass. Fra 2004 og 2008-utgivelsen “Cantando” har Jon Fält hatt ansvaret fra trommekrakken. Det er ikke noen mild underdrivelse å hevde at det er en særdeles samspilt og empatisk kohort vi har med å gjøre.

Som leder er “Sphere” – som forresten er Thelonious Monks mellomnavn – Stensons niende ECM-utgivelse og den første siden “Contra la Indecisión” i 2018.

Med et originalt repertoar med komponister som danske Per Nørgård, svenske Sven-Erik Bäck – begge med et klassisk utgangspunkt, sør-koreanske Jung-Hee Woo, den finske nasjonalskatten Jean Sibelius og vår egen Alfred Jansons “Ky and Beautiful Madame Ky”, tar de tre oss med på en reflekterende, ofte meditativ ekskursjon det er fantastisk behagelig å la seg synke ned i og bli en del av.

Her har vi med tre fremragende musikanter å gjøre som har og tar seg den tid de trenger og gir hverandre de rommene de “ber” om og som de fortjener. Og hvilke stemmer de tre har! Makeløst – intet mindre. Og for en klangverden!

Bobo Stenson har altså spilt ei viktig rolle i mitt liv. Du verden som han gjør det fortsatt. “Sphere” byr nemlig på vakker magi.

Kvartetten Water Music har sine røtter i Griegakademiets jazzavdeling i Bergen. Der møttes de til en felles fascinasjon for frijazzens herligheter og muligheter.

Det har vært sagt og skrevet mye om jazzutdanninga i Norge. Spesielt har jazzlinja i Trondheim og Norges Musikkhøgskole i Oslo blitt trukket fram. Og det med rette. Men det dukker stadig opp nye prov på at også andre steder skjer det mye spennende. Den siste tida har det kommet mye musikk og nye plateutgivelser fra unge musikanter som har studert ved Griegakademiets jazzutdanning. Blant annet har vi støtt på heftige utgivelser der pianisten Isach Skeidsvoll fra Molde og gitaristen Peter Dybvig Søreide fra Stavanger har bidratt kraftig.

Her dukker de to opp sammen med trompeteren Andreas Hatzikiriakidis fra Kongsberg og den sør-koreanske saksofonisten Jung-Jae Kim. De fire møttes i republikken Bergen i 2018 og deres felles fascinasjon for frijazz med røtter både her hjemme, i Europa og i Sambandsstatene førte til at de ga seg i kast med å utforske dette grenseløse universet.

Med ei besetning uten bass og trommer har det sjølsagt ført til et ganske så unikt lydlandskap. Musikken er spilt inn i 2020 og de seks “låtene”, som varer i vel en halv time til sammen, oppleves som eleverte samtaler mellom fire unge herrer som snakker det samme språket.

Noe er melodisk, noe er ganske langt ute, noe er vakkert, noe er styggvakkert, noe er kollektivt og med utstrakt bruk av dynamiske virkemidler makter Water Music å holde på spenninga hele veien.

Det er ikke alt jeg finner retninga i, men jeg synes veldig mye og ikke minst potensialet til de fire både kollektivt og hver for seg er både spennende og givende.

Den unge danske duoen Tigeroak serverer oss varmende musikk i et neo-soul landskap krydra med jazzimpulser og electronica.

Tigeroak er befolka av elektronikeren, produsenten og gitaristen Laurits Steen Møberg og vokalisten Anna Prinds. De kommer fra den “lille” byen Kolding og er henholdsvis 20 og 21 år unge. Hadde noen fortalt meg at de kom fra de hippeste musikkmiljøene i Los Angeles og var gode venner og hang sammen med folk som D´Angelo og Erykah Badu, så ville jeg ha trodd det. Så hipt låter det nemlig av debuten til Tigeroak.

Debutskiva til Tigeroak har nylig bitt kåra til ukas skive på Danmark Radios P8 Jazz. Det sier en hel del om mottakelsen duoen har fått. Likevel iler jeg til og advarer alle die hard jazz-fans om at dette er langt fra jazz jazz.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Steen Møberg har en herlig og moden evne til å skape lydlandskap og stemninger som kler den innsmigrende og sensuelle stemma til Prinds. Låtene er nedpå og luftige og sørger for at Prinds får den plassen og den lufta hun fortjener.

Dette er clubmusikk som egner som for tilbakelent lytting, men som jeg også mistenker at de som er frista til utadvendt dansemoro også kan la seg friste av.

Det er mange lag i musikken til Tigeroak – både melodisk og rytmisk. Steen Møberg, som også spiller bass, trommer og mye mer, og gjestene Martine Bak Toldam på tangenter, Peter Marott på trompet, Ditte Warrer Bech på fløyte og Jakob Marker på trommer, sørger for nydelige og forførende stemninger. Det er så avgjort stemma til Anna Prinds med på å forsterke.

Det å levere et så hipt og ikke minst modent visittkort når man er 20 og 21 år unge er intet mindre enn oppsiktsvekkende. Tigeroak har både ei stor nåtid og ei spennende framtid i vente.

Det gjør så inderlig godt å møte musikk og musikere som virkelig mener det de holder på med og som har kvalitetene til å formidle akkurat det. De fire herrene bak «Paris/Oslo» hører hjemme i den kategorien.

Herren som har slutta å gi ut plater, tenorsaksofonist Petter Wettre, tok det dristige valget å flytte til Paris akkurat da pandemien meldte sin ankomst. Uten å kunne et ord fransk og uten å kjenne noen i verdensbyen, så må det sies å være et modig skritt. De som kjenner Wettre vet at han ikke er av den lettskremte typen – han står for det han tror på og han er på ingen måte typen som kompromisser.

Med fasit i hånd så viser det seg at Wettre har lykkes med sitt prosjekt og dørene har så avgjort begynt å åpne seg der nede hos Macron. Dessuten tror jeg ikke Wettre bryr seg nevneverdig om forslaget til forhøyelse av pensjonsalderen hos frankerne – Wettre kommer til å tute i hornet så lenge det går luft gjennom han.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Heldigvis har han på ingen måte kutta bånda til gamlelandet og hans inderlighet og ekthet er støtt og stadig å høre her hjemme også. En septemberkveld i 2021 inntok Paris/Oslo-kvartetten, bestående av Jens Fossum på bass, Hermund Nygård på trommer og Anders Aarum på piano, Herr Nilsen i Oslo. Heldigvis var Fossum så forutseende at han rigga opp opptaksutstyr og det betyr at allmuen nå også kan få nyte det som skjedde på den lille, intime og svært så hyggelige klubben.

Wettre har aldri lagt skjul på sin Michael Brecker-fascinasjon. Det er da heller ingen grunn til. Her synes jeg også hans dragning mot Dexter Gordon og Sonny Rollins også får godt med plass. Til sammen blir det unektelig Petter Wettre i premiumtapning av det. Hans fraseringsevne og hans vilje til å gå i dybden ligger tjukt utenpå alt han foretar seg. Dessuten stortrives han åpenbart sammen med trioen som utgjør Oslo-bygda. Det er det da også all grunn til.

Med et repertoar bestående av tre Wettre-låter, en av Aarum samt den nydelige tolkninga av klassikeren «Send in the Clowns» og den ukjente – for meg i alle fall – «Baby Mine» skrevet av Frank Churchill, tar denne eminente truppen oss med på en tour de force i melodisk, hardtswingende jazzmusikk der det groover noe så vederstyggelig fra start til mål – noe publikum på Herr Nilsen også ga tydelig uttrykk for.

Fossum – med en time allle bassister sikkert misunner han, Nygård – med en lydhørhet og stilsikkerhet av en annen verden og Aarum – som nå fremstår som en solist i verdensklasse i dette uttrykket, passer perfekt sammen med Wettres trøkk og inderlighet – og ekthet.

Jeg har vært så heldig å oppleve kvartetten live nylig også. Jeg kan bekrefte at det låter minst like bra anno 2023 som denne kvelden på Herr Nilsen. Framifrå med andre ord. Nå gleder jeg meg bare til Petter Wettre skal begynne å gi ut plater igjen!

Den fransk-vietnamesiske gitaristen Nguyên Lê har vært en sentral skikkelse i europeisk fusionmusikk i mange tiår. Det er han på alle vis fortsatt.

For ikke lenge siden var Nguyên Lê (64) i Norge og spilte inn triomusikk med Audun Kleive og Per Mathisen. Det kommer sannsynligvis til å låte heftig og vel så det. For å korte ned ventetida til den skiva ser dagens lys, anbefales på alle slags vis en annen triokonstellasjon Nguyên Lê turnerer mye med og som forteller oss hvor allsidig og sjangersprengende han er.

Nguyên Lê var den første soloartisen Siggi Loch signerte da han han etablerte plateselskapet ACT på 90-tallet. Hele veien siden den gang har han vist oss hvilken enorm stemme han er og har i grenseland han er mer eller mindre om å befinne seg i. Den sjøllærte gitaristen med en fantastisk teknikk har tatt med seg sine vietnamesiske røtter inn i uttrykket sitt, samtidig som hans europeiske liv så avgjort også spiller ei viktig rolle. Når så amerikansk jazz og rock, ikke minst Jimi Hendrix, og musikk fra en rekke andre kontinenter ofte er krydder i musikken hans, så betyr det en musikalsk gumbo av sjelden kvalitet.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Med sin relativt nye trio med den canadiske bassisten Chris Jennings og den marokkanske perkusjonisten Rhani Krija, spiller både rytmiske og melodiske elementer fra nord-Afrika også ei viktig rolle.

Lê har skrevet all musikken, men siden han lever store deler av sitt liv i den kulturelle smeltedigelen Frankrike, så har han plukka opp impulser fra det aller meste og inkorporer det i låtene og spillet sitt på et høyst personlig vis.

Dette er jazza, det er rocka og det er verdensmusikk på svært høyt nivå. Nguyên Lê er en gitarist i ultraklassen og i Jennings og Krija har han funnet sjelsfrender som er med å løfte musikken til spennende steder. Når så Sylvain Barou på bansuri-fløyte og duduk, Miron Rafajlovic på trompet og flyygelhorn og Etienne Mbappé på elbass gjester på noen av spora, så har “Silk and Sand” blitt ei vitamininnsprøytning å møte tåkete både høytids- og hverdager med som hjelper en hel del.