Tor Hammerø

Med utgangspunkt i det unike tekstuniverset til Per Sivle forteller jazzistene i Significant Time at lyrikken hans har noe å fortelle oss i dag også. Vi snakker tidløs lyrikk i svært spennende tolkninger.

Kvartetten Significant Time, bestående av Øyvind Dale på piano, Fredrik Luhr Dietrichson på bass, Raymond Storaunet Lavik på trommer og ikke minst Signe Irene Time på vokal, har eksistert siden 2010 da de fant hverandre rundt jazzutdanninga ved universitetet i Stavanger. De har med andre ord fått god tid på seg til å etablere seg som en empatisk og usedvanlig samspilt kohort.

Mitt forrige møte med bandet, og da med Hayden Powell og André Roligheten som gjester, er tilbake i 2016 da de ga oss “Regnbueponniens significante påskesang”. Da “Vossastubbar” ankom postkassa kjente jeg på at det var alt for lenge siden våre veier hadde krysset hverandre.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Den antakelsen tok det bare 52 minutter og 41 sekunder å få bekrefta hadde noe, eller det vil si, mye for seg. Bakgrunnen for dette spesielle møtet mellom Per Sivle (1857-1904) sin lyrikk og Significant Time sin musikk, var Vossajazz sin invitasjon til at bandet skulle skrive ny musikk til festivalen. Øyvind Dale, som har solide røtter på Voss, kom opp med ideen om å tonesette Sivles “Vossastubbar” og med fasiten i hånd – og ører – så kan det slås fast at det var en svært god idé.

Vossamålet egner seg ypperlig i Times strålende foredrag og hun får løfta frem Sivles tanker om svik, savn, mellommenneskelig adferd og hans empatiske funderinger på et høyst personlig vis.

Med et strålende reisefølge som lager en musikalsk gumbo bestående av alt fra blues, rock, folkemusikk, (fri)jazz og mye annet krydder, blir dette et usedvanlig hyggelig og spennende møte mellom tidløs lyrikk og nyskapt og tidløs musikk. Det at trekkspiller Ida Løvli Hidle og gitarist Marius Klovning gjester med sine svært så personlige bumerker, skader heller ikke på noen som helst måte.

For oss om ikke kunne avlegge bandet. musikken og Vossajazz et besøk nå i palmehelga, så er vinylen en rimelig god erstatning – ei erstatning som vil plukka fram både i tide og utide i åra som kommer.

Den svenske trioen Receptacles gir oss musikk på tvers av veldig mye. Vil du gi deg sjøl herlige musikalske utfordringer, så har du kommet til riktig sted.

Sjøl om dette er mitt første møte med trioen, så har jeg stifta bekjentskap spesielt med trommeslager Dennis Egberth og i noen grad bassist, og denne gangen også vokalist, Joe Williamson tidligere. Gitarist Anton Toorell er derimot ei ny stemme for meg.

Det betyr at vi, sjøl om Williamson opprinnelig er canadisk, får hilse på en Stockholmsbasert kohort. Williamson har skrevet alle tekstene mens musikken er kollektivt unnfanga.

Hvis du mener du kan høre spor etter no-wave, afro-beat, frijazz, funk og punk – og sikkert mye annet også – så får de som mener det min fulle støtte. Tekstene, som finnes på eget ark sammen med vinylen, er av det absurde, dadaistiske, ofte humoristiske og unike slaget og Williamson løfter dem frem på et personlig vis et sted mellom sang og resitasjon.

Hvis noen får assosiasjoner til band som Captain Beefheart, Moon Dog og krautrock krydra med solide jazzreferanser, så er det der Receptacles befinner seg, men i en totalt unik verden.

“The Pie” er ikke musikk for “alle”, men de som vil la seg utfordre – slik Receptacles utfordrer seg sjøl – har mye å glede seg til både i påska og når som helst ellers.

Resjemheia er en trio med spelemenn som møtes og trives på tvers av mangt og mye. Du verden så tøft det låter!

Resjemheia vet de lokalkjente at befinner seg mellom bluesbyen Notodden og folkemusikkbygda Bø – i djupaste Telemark med andre ord. Siden 2015 har navnet også kledd trioen bestående av sjefen Mattis Kleppen på akustisk bassgitar, Kenneth Kapstad på trommer og Ottar Kåsa på hardingfele. Siden 2016 har bandet gitt ut tre plater der slåttemusikk har møtt blues har møtt verdensmusikk har møtt jazz, men jeg har altså ikke fått med meg mer enn “El Bokko” – den første som kom ut i 2016.

Den gangen var jeg intet mindre enn begeistra for hva dette unike møtet hadde ført til. Med en bassist som hadde bluesen i ryggraden, en trommeslager med dobbel basstromme og med lang fartstid i blant annet Motorpsycho og en prisvinnende mesterspelemann, lå det sjølsagt i korta at Resjemheia måtte bli noe helt for seg sjøl og skulle noen trenge en form for bekreftelse så kommer den her med denne live-innspillinga fra en EBU-festival i tyske Rudolstadt i 2019 der trioen var NRKs utsendte.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Heldigvis tok Sveriges Radio opp konserten som blei begeistra mottatt av rundt 2000 tilskuere og nå får vi andre også være med på festen.

Noe av materialet er tradisjonelle slåtter, en er skrevet av Kåsa mens resten er unnfanga av maestro Kleppen. Fellesnevneren er at Resjemheia behandler tradisjonsmusikken med den største respekt, men samtidig vrir og vender på den og tar den med til steder den ikke ante at den hørte hjemme, men du verden som den gjør det.

De rundt 2000 i Rudolstadt ante vel neppe hva som traff dem denne julidagen i 2019, men de digga åpenbart å bli utfordra og få servert noen helt nye musikalske retter.

Det skjønner jeg veldig godt. Dette er nemlig så tøft og annerledes og dermed så musikalsk spennende at alle med nyvaska og nysgjerrige ører burde unne seg et besøk i Resjemheia.

Julian Lage blir av mange sett på som den som skal føre arva etter retningsgivere som Bill Frisell, Pat Metheny og John Scofield videre. Her møter vi han sammen med Frisell og alt tyder på at Lage er på svært god vei.

Julian Lage (35) er det man gjerne kan kalle ei barnestjerne. Hans talent gikk det gjetord om mens han gikk i kortbukser og det blei laga en dokumentar om han, “Jules at Eight”, i god tid før han runda ti. Han underviste på Stanford University fra han var 15 og “alle” var oppmerksom på han. Ofte slukner jo disse barnestjernene, men Lage har så definitivt bare tatt nye steg hele veien – stort sett med sin Linda Manzer Blue Note Archtop som han har spilt på siden han var 11.

Sist jeg opplevde Lage live var i Molde Domkirke i fjor i forbindelse med John Zorn-residensen. Sammen med gitaristene Gyan Riley og Bill Frisell ga Lage oss en svært så minneverdig åpningskonsert med John Zorn-musikk.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Nå er det Lage sin egen musikk som står i sentrum og i tillegg til å være en fremragende gitarist, som foreløpig ikke har det usedvanlige særpreget soundmessig som de tre nevnte, så er han også en komponist som hører hjemme der oppe. Her snakker vi melodisk, groovy musikk i alt fra ballade- til heftige tempi-varianter.

Når han så omgir seg et strålende lite reisefølge bestående av The Bad Plus-trommeslager Dave King og bassisten Jorge Roeder, og sjølvaste Bill Frisell som bidrar på sitt unike vis på sju av de ti låtene, så har dette møtet med Julian Lage blitt nok en bekreftelse på at han er på god vei opp mot pallen.

Det kommer mye vakkert fra Sørlandet og trioen An.Kara sørger for nok en bekreftelse på akkurat det. I tillegg til at det er vakkert er musikken også fyrrig og bryr seg ikke nevneverdig om grenser.

Bak bandnavnet An.Kara skjuler den polske fiolinisten Sebastian Gruchot, perkusjonisten Arild Nyborg og bassisten Audun Ramo seg – alle med base i Kristiansand, hvis jeg har skjønt det rett.

De tre har har jobba sammen som trio i vel ti år og at det er en usedvanlig sammensveisa og empatisk kohort vi har med å gjøre, er det absolutt ingen tvil om.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Bortsett fra den norske tradlåta “Imeland og Grimeland” består musikken på “Selmas hus” av åtte originallåter unnfanga av de tre herrene.

Her er det mye temperament og dynamikk i uttrykket; fra det heftige og usedvanlig fyrrige til det mer nedpå og melankolske. An.Kara har også henta masse inspirasjon Balkan, India, norsk folkemusikk, polsk tradisjonsmusikk, reggae, stringswing, argentinsk tango – og sikkert mye mer.

An.Kara har i alle fall satt det hele sammen til et brygg de er ganske så aleine om og som det er særdeles hyggelig å dykke ned i og tilbringe kvalitetstid sammen med. Til nå har An.Kara prestert å passere under min radar – det er det slutt på fra nå.

Hvis behovet for varme er påtrengende er rådet herved gitt og det er helt gratis: lytt ofte og gjerne på den brasilianske vokaldronninga Rosa Passos.

Jeg var ikke på Copenhagen Jazzhouse den 7. juli 2001. Det var så avgjort den brasilianske vokalstjerne Rosa Passos (70), henne topptrio fra hjemlandet og et særdeles begeistra publikum. Det siste skjønner jeg veldig godt for det Passos & Co leverer er intet mindre enn fantastisk vakker og “perfekt” fremført og tolka musikk.

“Perfekt” musikk er sjølsagt veldig vanskelig å definere og beskrive. Det er høyst individuelt, men for meg oppleves denne København-kvelden akkurat slik.

Jeg har aldri opplevd Passos live. Mitt eneste møte før denne konsertopplevelsen er plata “Romance” fra 2008 og jeg blei umiddelbart slått i bakken. For ei stemme, for en fraseringsevne, som det swinger av henne og for en empati hun utstrålte.

Slik var altså studioopplevelsen av Passos og om hun var i stand til å overføre det til liveutgava av seg sjøl? Noe så vanvittig!

“Samba Sem Você” er andre settet fra konserten i København. Hun var et relativt ubeskrevet blad i Europa for vel 20 år siden, men med et repertoar bestående av egne låter og mange av Dorival Caymmi, hadde hun publikum noe så voldsomt i sine hule hånd fra første tone. Veldig mye av æra skal også det perfekte bossa-følget bestående av trommeslager Celso de Almeida, bassist Paulu Paulelli og tangentør Fabio Torres ha – for en empatisk, stilsikker og usedvanlig groovy trio.

Det er forresten en sannhet med visse modifikasjoner at publikum lot seg begeistra fra første takt. Dette var altså det andre settet denne kvelden og for to år siden ga Storyville Records ut det første settet med tittelen “Dunas – Live in Copenhagen”. Av en eller veldig dårlig årsak har den blitt liggende i overskuddshylla her i heimen, men bedre grunn til å finne frem også den for å få en total konsertopplevelse, er ikke mulig å tenke seg.

Publikum var så definitivt med fra første tone i første sett også og, som den danske pianisten Steen Rasmussen som var til stede sier: Rosa Passos endret mitt liv for evig den kvelden.

På “Dunas” er det i tillegg til til Passos-låter også komposisjoner av Djavan, Caymmi og Tom Jobim – kremen av kremen av bossa-låtsnekrere med andre ord.

Forestill deg at du vugger et lite barn i søvn. For meg er det bossa nova, sier Rosa Passos. Slik er det og slik låter det. Nå har også jeg vært på Copenhagen Jazzhouse den 7. juli 2001 og dit skal jeg ofte i fremtida også. Praktfullt!

Multiinstrumentalisten Knut Hem og pianisten Helge Lien er på ingen måte noe umake par til tross for at de kommer fra ganske så forskjellig bakgrunn. Her stortrives de i et landskap de er ganske så aleine om.

For rundt fem år siden blei jeg rimelig overraska da “Hummingbird” med Knut Hem på dobro og Weissenborn-gitar og Helge Lien på piano dumpa ned i postkassa og deretter i cd-spilleren. Jeg verken så eller hørte det for meg at de to skulle møtes i et slikt folk-, bluegrass- og jazzlandskap. Det gjorde altså de framifrå musikantene fra metropolene Hønefoss og Moelv og du verden for en hyggelig og positiv overraskelse det blei.

Jeg kjente godt til både Hem og Lien fra før og blei sjølsagt ikke overraska hvilke kvaliteter der var og er i besittelse av. Konstellasjonen var likevel en øreåpener og det låt noe så vederstyggelig friskt, annerledes og direkte livsbejaende.

Nå er det endelig klart for runde nummer to med de fingerferdige herrene og akkurat de samme orda kan brukes nok en gang. Musikken er spilt inn i 2020 og de to har bare blitt enda mer samspilte – de leser hverandre som åpne bøker og er usedvanlig flinke til å bygge videre på hverandres ideer.

Som sist så er det Hem som er hovedkomponisten. Folk-musikken preger kanskje denne utgivelsen noe mer enn sist og der Jerry Douglas var “gjestekomponisten” på “Hummingbird”, så har Béla Fleck tatt over den jobben nå med låta “Big Country”.

Om du hører hjemme i folk-, bluegrass-, country- eller jazzmenigheta, så vil du finne veldig mye deg til og over her. “Villingsberg”, Knut Hem og Helge Lien byr enkelt og greit på herlig og heftig musikk for folk som liker ekte, inderlig og varm musikk – uansett sjanger.

Det er nå snart tre år siden jeg møtte den islandske pianisten Ingi Bjarni og musikken hans for første gang. Nå møter han opp igjen med det samme bandet, blant annet med to strålende nordmenn, og både Ingi Bjarni og musikken har tatt flotte steg.

Ingi Bjarni Skúlason (35) har vendt tilbake til øya langt vest i havet etter å studert både i Göteborg, København og Oslo. På veien hjem har han åpenbart tatt med seg en rekke impulser både fra folkemusikk og store deler av den moderne jazztradisjonen – både den europeiske og den amerikanske.

Gjennom de ni komposisjonene på “Farfuglar” – trekkfugler på norsk – viser Ingi Bjarni oss at han er på god vei til å skape seg sin egen stemme både som komponist og bandleder. Med nevnte ingredienser samt spor av både tyrkisk folkemusikk, Grieg og Genesis, har det blitt en unik akustisk gumbo av det.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Musikken blei spilt inn i oktober 2021 og har tålt marineringa på best mulig vis. Mye av grunnen er at bandet bestående av den svenske bassisten Daniel Andersson, den estiske gitaristen Merje Kägu og våre egne Tore Ljøkelsøy på trommer og Jakob Eri Myhre på trompet, har utvikla sin egen signatur.

Trekkfugler og migrasjon er to sider av samme sak. Musikken beveger seg da også over en rekke grenser og i sin vakre melodiske drakt møter vi alt fra det melankolske og nedpå til det mer oppstemte og fyrrige.

Det at Ingi Bjarni har henta sine kolleger fra tre forskjellige land har garantert noe å si for hvilke veier musikken tar. Både kollektivt og individuelt holdes det et høyt nivå og spesielt er det interessant å høre hvor langt trompeter Jakob Eri Myhre, som jeg har hørt alt for sjelden, har kommet.

Det har vært en hyggelig opplevelse å bli med på ekskursjonene til disse trekkfuglene.

Joe Zawinul er en av de store stilskaperne og visjonærene i moderne jazz og musikk. Det har Jørn Øien skjønt i større grad enn de fleste. Med denne hyllesten forteller han oss det på et herlig og inderlig vis.

Tangentøren, komponisten og bandlederen Jørn Øien (55), opprinnelig fra Narvik, men bosatt i hovedstaden i rundt 25 år, har i stadig større grad fortalt oss at han er en usedvanlig dyktig og altetende musikant som kan gå inn i bortimot hvilken som helst musikalsk setting og tilføre den noe høyst personlig.

Likevel er det slik, og det har vært slik helt siden Øien hørte Weather Report-skiva “Mr. Gone” i 1984, at det aller største og den aller største for Øien har vært det musikalske universet Joe Zawinul (1932-2007) skapte. De av oss som har vært så heldige å oppleve både Weather Report og Zawinul Syndicate skjønner Øien relativt godt, kan jeg innrømme.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Fra jeg vandra inn i Chateau Neuf i Oslo på midten av 70-tallet og hørte Weather Report live, med noe som likna på måkeskrik fra den tomme scena før konsertstart, til den dag i dag, har Zawinuls unike univers satt enorme spor. Dette blei jeg påminna om seinest da Wayne Shorter gikk bort for kort tid siden og “A Remark You Made” gikk på repeat i heimen noen dager.

Øien har latt seg inspirere av det musikalske universet Zawinul skapte og som henta impulser uhemma fra verdensmuskikk, rock, electronica og jazz og satte det sammen til noe helt unikt. Dessuten har Øien henta hemningsløst fra den enorme lydparken Zawinul, som både blei født og døde i Wien, men som levde største delen av sitt voksne liv i Sambandsstatene, skapte. Med sin store tangent- og synthpark, sin stemme og sin vocoder, videreforedler Øien arva etter salige Zawinul på et flott vis gjennom de åtte originalkomposisjonene som også henter impulser og inspirasjon de samme stedene som Zawinul.

Det groooover noe verdstyggelig av Øien og hans medsammensvorne Rune Arnesen på trommer og perkusjon, Magnus Bakken på sopran- og tenorsaksofon, Sidiki Camara på talking drum, djembe, vokal og ymse og Audun Erlien på elbass – vi snakker a-lag her. Dessuten gjester Anja Skybakmoen på vokal på ei låt på strålende vis.

“Cosmopolitan” er en djup, ekte og inderlig hyllest fra Jørn Øien til hans mentor Joe Zawinul. Tøft!

PS Enn så lenge foreligger utgivelsen kun digitalt, men kven kveit? Plutselig dukker den kanskje opp fysisk også.

Den tysk-franske bassisten Pascal Niggenkemper viser oss med denne boksen bestående av seks cder at han har noe helt eget å by på.

Det å utforske og utfordre grenser er noe av det aller meste spennende og viktige for at jazz og improvisert musikk skal gå videre. Slik har det alltid vært og slik er det fortsatt. Noen gjør det innenfor relativt kjente rammer, andre går sin helt egne veier og åpner opp nye dører.

Pascal Niggenkemper (44), er født i Tyskland, men har hatt New York som base siden 2005, hører så avgjort hjemme i den sistnevnte kategorien. Jeg har hørt en del om, men hørt lite av Niggenkempers kunstnerskap frem til nå. Jeg har visst at han befinner seg i avantgardklassen der impro, jazz og samtidsmusikk går opp i min høyere enhet og han har blant annet besøkt konsertforeninga Blow Out i Oslo.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

I denne boksen, som det er laga 120 av og som jeg har blitt den lykkelige eier nummer av nummer 29, så blir vi presentert for mye av det Niggenkemper har foretatt seg mellom 2017 og 2022. Alt befinner seg et godt stykke utenfor a4-boksen for å si det mildt.

De seks tilstandsrapportene fra Niggenkemper inneholder alt fra et møte mellom bass og et åttemanns/kvinners vokalensemble, via et stort ensemble med elektronikk, stemmer, blåsere og dansere – lydutgaven av ei forestilling med andre ord, en mindre trupp med lydskulptører og blåsere, solobass med motorer (!!!!), et møte med klokkenist og trompeter i 44 varmegrader (!) og avslutning med en kvartett med to bassister og to cellister, forsterkere og motorer.

De som er avhengig av eneren for å få et lykkelig liv, må nesten leite helt andre steder. Her finnes den ikke – den er i alle fall godt skjult, men her finnes det veldig mye annet som ikke finnes noe annet musikalsk sted av lydinstallasjoner og musikalske uttrykk.

Pascal Niggenkemper er en musikant og musikalsk forsker som åpenbart er på stadig leiting etter noe nytt og etter sitt eget uttrykk. Han har definitivt funnet noe han er helt aleine om og som er både spennende, annerledes og totalt kompromissløst.