Tor Hammerø

I Stavanger bor og virker det en herre ved navn Alf Terje Hana. Han er intet mindre enn et unikum og det er både synd og skam at han ikke har fått mye mer oppmerksomhet både inna- og utaskjærs. Her kommer kanskje det beste beviset på det så langt.

Helt siden 70-tallet har gitaristen, komponisten og lydskulptøren Alf Terje Hana (67) fortalt alle med åpne og nysgjerrige ører i Stavanger og dalstrøka rundt at han er en ganske så usedvanlig gitarist. Det har han gjort i utallige sammenhenger og konstellasjoner. Sjangergrenser har ikke vært noe Hana har brydd seg nevneverdig om – han har åpenbart vært opptatt av kvalitet uansett hvilken setting det har vært snakk om.

Pop, rock, blues og jazz – Hana har tilført mangt, mye og mange svært mye opp gjennom åra som svært verdifull og uttrykksfull sidemann. Samtidig har han også hatt ei klar retning og tydelige visjoner om hva han har ønska å gjøre på egen hånd. Det har fra tid til annen manifestert seg i heftige utgivelser med musikk han har skapt ofte gjennom lange og solide studioproduksjoner og med langt framskreden støtte fra topp internasjonale musikanter.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Siste løypemelding fra Hana var med “bandet” The Trackers fra et lite år siden. Det er et samarbeid på usedvanlig høy hylle med John McLaughlins tangentør og fra tid til annen trommeslager, Gary Husband. Der henta de førstehjelp på bassplass fra noen av de aller hippeste og du verden så tøft det låter.

Nå er det Hanas band Athana som danner grunnlaget for utfluktene som alle er basert på Hanas låter. Bandet består i tillegg til sjefen på gitar av Øyvind Grong på elbass og Torgeir Nes på elektronikk og programmering. En svært så solid grunnstamme til å videreforedle Hanas tanker og låter.

Når han så har henta inn svært oppegående gjester som Stewart Copeland (Police), Knut Værnes, Jody Linscott, Gary Husband og Børge Fjordheim, så har dette universet med impulser fra jazz, rock, elektronika og gudene vet hva, blitt nok et prov på at Alf Terje Hana er noe som likner på en visjonær som altså tør å tenke store tanker og som har evne og kvaliteter til å gjennomføre dem.

“Garden of Bliss”, som finnes både på vinyl og cd, er nok et visittkort som bør åpne opp mange nye ører både her hjemme og internasjonalt for Alf Terje Hana.

Den danske pianisten, komponisten og bandlederen Jacob Anderskov har gjennom mange år fortalt oss at han har noe helt eget på hjertet. Med “Emerald” tar han nok et nytt kjempesteg videre.

Jacob Anderskov (48) har gitt ut vel 30 plater under eget navn. Han har vært nominert til Nordisk Råds musikkpris og han nyter stor anerkjennelse både i hjemlandet og langt utenfor Margrethes grenser. Av en eller annen merksnodig årsak så har vi her oppe ved Nordpolen likevel aldri fått skikkelig ørene opp for Anderskovs kunstnerskap. “Emerald” gir oss nok en god grunn til å sjekke ut denne unike stemma.

Komponisten Anderskov har en høyst personlig tilnærming til sitt univers. Jovisst er det ei sterk melodisk åre til stede hele veien, men den frie under- eller overstrømmen setter musikken fri på et helt eget vis. Når jazzmusikeren Anderskov åpenbart også har ei klar tiltrekning både mot klassisk- og samtidsmusikk, så sier det seg sjøl at miksen blir av det unike slaget.

Når Anderskov så for første gang har invitert med seg et modernistisk stjernelag bestående av Lotte Anker på sopran- og tenorsaksofon, Anders Banke på klarinett, bassklarinett og altfløyte, Peter Bruun på trommer, Nils Davidsen på bass og cello og Henriette Groth på bratsj og klarinett (hvilken kombo!), så har det ført til at de musikalske lerretene Anderskov har spent opp, blir fylt med farger og stemninger som er helt nye, spennende og høyst personlige.

Jacob Anderskov er og har ei svært unik stemme. Aldri har den vært tydeligere enn på “Emerald”.

Odd Steinar Albrigtsen er en gitarist og musiker vi har hører fra alt for sjelden. Det er nemlig like hyggelig hver gang han stiller til start.

Odd Steinar Albrigtsen (38) fra Tromsø har både jazzlinja i Trondheim og studier ved Queens College i New York i bagasjen. Det har sjølsagt vært med å forme han til den svært smakfulle musikeren han er anno nå. Vi snakker nemlig om en musiker som har store deler av den moderne, melodiske jazzhistoria – fra begge sider av Atlanterhavet – inne.

Det er sju år siden mitt forrige fonogram-møte med Albrigtsen fant sted. Da var det hans debut under eget navn, “Mode”, det handla om og han fortalte umiddelbart hvilken stilsikker og varm melodiker han var både som komponist og instrumentalist. Tonen i hornet er både vakker og varm og den har utvikla seg i veldig riktig retning siden debuten.

Og retning er på mange måter et stikkord når det gjelder Albrigtsens univers. Han har åpenbart staka ut en kurs som forteller oss tydelig hvem han er og hvor han vil. De som mener de kan finne igjen spor av gitarister som Pat Metheny og John Scofield undervis, har så avgjort et poeng, men Albrigtsen har definitivt et eget bumerke på uttrykket sitt også.

Som på “Mode” er Trygve Fiske (bass), Tore Sandbakken (trommer) og Erlend Slettevoll (piano) hjertelig til stede – vi snakker med andre ord noen av våre aller beste menn i det som etter hvert begynner å nærme seg en mellomgenerasjon i norsk jazz. Når så franskmannen Petter Wettre er det usedvanlig uttrykksfulle femte hjulet på vogna med sin tenorsaksofon, så har “The North” – som har blitt en svært fin hyllest til naturen i Albrigtsens hjemtrakter med sine åpne, varme og melodiske stemninger – blitt en tilstandsrapport og et visittkort Odd Steinar Albrigtsen har all grunn til å være stolt av.

PS Det er absolutt ingen grunn til å vente sju år på neste oppmøte!

To av herrene i Chrome Hill, Roger Arntzen og Asbjørn Lerheim, har vært i Japan og møtt to av keiserrikets meste spennende musikere, Michiyo Yagi og Tamaya Honda. Det har det blitt usedvanlig musikk av.

Chrome Hill, kvartetten som har eksistert i et par tiår og som har både jazz, rock og americana i sin musikalske gumbo, består i tillegg til Arntzen og Lerheim av trommeslager Torstein Lofthus og tenorsaksofonist Atle Nymo. Det er vel hardt å påstå at Japan har blitt bandets andre hjemland, men det er definitivt ikke mange norske kohorter som kan skryte på seg seks turneer i Japan.

Chrome Hill har avgjort fått fot for det japanske publikummet og kulturen og det er åpenbart gjensidig. Kontakt har blitt etablert med japanske musikere, men da bandet skulle sette kursen for Japan igjen i 2020 var det bare bassist og elektroniker Arntzen og barytongitarist og elektroniker Lerheim som hadde anledning til å dra.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vi kan trygt si de gjorde det beste ut av det og relasjonen med Michiyo Yagi, på det tradisjonelle strengeinstrumentet koto – i en elektrisk versjon, som Chrome Hill-gutta hadde møtt og spilt med på tidligere utflukter til Japan, blei gjenopptatt. Hun introduserte de to også for sin faste trommeslager Tamaya Honda. Kvartetten spilte to konserter og vi får være med på den siste i jazzklubben Aketa No Mise i Tokyo.

Vi får møte de fire i en miks av fritt improviserte ekskursjoner og det som av enkelt kalles de spagettiwestern-inspirerte låtene til Chrome Hill-personellet – ofte skrevet av Lerheim.

Om det låter tøft? Veldig. Om det låter annerledes? Veldig. Om det låter spennende? Veldig.

Dette er med andre ord et møte som er vel verdt å få med seg. Du har nemlig aldri hørt noe som likner.

Frode Alnæs, Arild Andersen, Stian Carstensen. Bare smak på navna. Det smaker faktisk akkurat så bra som det låter. Og nå hyller de endelig våren – etter 17 år pustepause!

De forhaster seg ikke akkurat. De vet at våren vil komme uansett, liksom. Om det er grunnen til at de har venta siden “Høstsløv” så dagens lys i 2006 med vår-oppfølgeren, vites ikke. Uansett kjennes det veldig godt at de fire årstider nå er komplett. Det er en serie som starta med “Sommerbrisen” i 1998 og som blei fulgt opp med “Julegløggen” i 2003. Alle de tre forgjengerne var både strålende musikalsk og ikke minst morsomme og i akkurat det samme sporet finner vi også “Vårslapp”.

Vi som var så heldige å få høre trioens aller første (helt sant, tro det eller ei) konsert sammen her om dagen, vet sjølsagt hvor himmelstormende bra dette er live. Noe annet skulle forresten tatt seg med ei lagoppstilling med Alnæs på gitarer, Andersen på den store fela og Carstensen på trekkspill og pedal steel.

For tre av våre aller beste menn uansett idrett, så har dette vært et overskuddsprosjekt i 25 år. Målet har vel kanskje vært å komme i mål med alle de fire årstidene en eller annen gang – når det passa seg slik. Og et par februardager i år så passa det heldigvis for alle tre. Om det er produsent Erik Hillestad som skal ha æra for å bringe skuta i havn vet jeg ikke, men han skal uansett ha all mulig kred for å ha satt det hele i gang og aldri gitt seg.

Og du verden som det har vært verdt det med all denne ventetida! Med et repertoar bestående blant annet av “Kom mai, du skjønne milde”, “April Love”, “Vårsøg”, “Släpp fångarna loss, det är vår”, “Here Comes the Sun”, Griegs “Våren”, standardlåtene “Spring Can Really Hang You Up the Most” og “You Must Believe in Spring” samt den eneste originallåta, Alnæs´”Soldama”, tar de tre oss med til musikalske steder vi aldri har vært før.

Det er nesten sjølsagt ofte virtuost, men aldri overdrevent – de tre trenger ikke bevise noe som helst, og nesten hele tida morsomt – uten at det er påtatt, det faller bare herrene helt naturlig.

Konserten med stor K – det blir kanskje med bare den ene – var av det minneverdige slaget. Det er også studioversjonen av det samme materialet og sjøl om vi ikke får med oss de verbale krumspringa Konserten bød på, så er dette av det evige slaget som kan plukkes frem når som helst sammen med “Sommerbrisen”, “Julegløggen” og “Høstsløv”. Vi snakker fire gullklumper her. Vivaldi har endelig fått skikkelig konkurranse.

Dexter Gordon er en jazzlegende – en av de aller største faktisk. Her får vi være med på hans siste konsert i hans kjære København. Som han pleide å si: Have no fear – Dexter is here!

Dexter Gordon blei 67 år gammel. Han gikk ut av tida i 1990 og, sjøl om han var en av de viktigste representantene for den amerikanske bebop-generasjonen og tradisjonen, så var han også sterkt knytta til København og Danmark. Fra 1962 til 1976 bodde han i Kongens by og han var ei svært viktig stemme når det gjaldt å etablere København og ikke minst jazzklubben Montmartre som en av de viktigste klubbene i Europa.

Sjøl om Dexter, han er en av dem vi har lov å være på fornavn med, flytta tilbake til USA og fikk en ny start på karriera si der med kontrakt med Columbia Records, så glemte han aldri sitt andre hjemland og besøkte det så ofte han kunne. Den 2. februar 1983 skulle bli den aller siste gangen.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Danmarks Radio gjorde heldigvis opptak av konserten og nå blir den tilgjengelig for første gang også på cd. Dexter var i bra form og ønska sjølsagt velkommen til Montmartre på sitt sjarmerende dansk som aldri blei mer enn det. Med sin uhyre personlige, tørre tone og sin usedvanlige evne til å henge på beatet, til å sitere kjente låter underveis, til å briljere både rytmisk og melodisk – til å være Dexter, et sted mellom Lester Young og John Coltrane som enkelte vil ha det til, forteller Long Tall Dexter oss hvilken unik stilskaper han var.

Med bandet han jobba med i stor grad etter sin retur til USA, David Eubanks på på bass, Eddie Gladden på trommer og Kirk Lightsey på piano, tar Dexter oss gjennom lange versjoner av “It´s You Or No One”, “Hanky Panky”, “More Than You Know” (ikke skrevet av Dexter som det står på omslaget) og “Backstairs” (som derimot Dexter har skrevet, men som han ikke blir kreditert for) – slums med coverarbeidet der altså.

Sjøl om jeg har Dexter-favoritter som overgår denne kvelden på Montmartre, så er det ei historisk innspilling av en helt spesiell konsert som vil bli stående som noe unikt. Det er bare én Dexter og publikum visste å sette pris på han denne februarkvelden for 40 år siden. Det gjør vi på alle slags vis den dag i dag og om 40 år også.

Jacob Holm-Lupo er en kunstnersjel som gjør ting på sitt høyst originale vis. Her inviterer han oss med til Sandøya hvor han og familien bor. Det har vært en sann fornøyelse å takke ja til invitasjonen.

Jacob Holm-Lupo (51) er en musiker og produsent jeg har hørt en hel del om, men lite av. Jeg har skjønt at han er en søkende sjel som trives aller best et godt stykke utenfor middle of the road – for å si det på godt norsk. Dette visittkortet fra Sandøya er en strålende bekreftelse på akkurat det.

Sandøya, beliggende ytterst i Oslofjorden på sørsida, har vært hjemmebasen til Holm-Lupo og familien hans i flere år. Sammen med cirka 300 andre øyboere trives han der året rundt. Hvordan det oppleves å bo og leve der forteller han oss på denne 51 minutter og 21 sekunder lange lydskulpturen.

Ved hjelp av såkalte field recordings av sjøen, fuglene, vind og vær samt menneskeskapte lyder fra landbruksmaskiner, båter, bygningsmateriale og annet forefallende – pluss “instrumenter” Holm-Lupo har skapt ut av ting han har funnet rundt på øya, har han skapt et usedvanlig spennende og innholdsrikt univers. Når han så har brukt hjemmestudioet sitt, på Sandøya, må vite, til å prosessere mange av opptakene og så spille dem av gjennom en synth pluss legge på litt akustisk og elektrisk gitar, så har dette blitt et vakkert, annerledes og flott visittkort. Den herlige bruken av brokker fra samtaler med noen av de fastboende, sier også mye om kvaliteten og stemninga på øya.

Dette er et ambient musikalsk visittkort eller en stemningsrapport fra et lite samfunn satt sammen av et kreativt og søkende menneske med et uttrykksbehov- og evne et godt stykke over gjennomsnittet. Jeg vil til Sandøya en dag!

Det er bare et halvår siden jeg hadde gleden av å bli fora med med nesten 5 kilo årgangs-Clapton fra 1980- og 90-tallet i en strålende boks. Nå er “oppfølgeren” eller forlengeren i boks – vi snakker 2000-tallet denne gangen. Like strålende denne gangen også.

Eric Clapton har rukket å bli 78 år ung. Han har så avgjort rukket veldig mye mer også, for eksempel å lage usedvanlig mye flott musikk som han har satt sin umiskjennelige signatur på – både med stemma og gitaren.

Jeg skal ikke påberope meg noen doktorgrad i Clapton – det er med andre ord mange som kan hans historie og diskografi bedre enn meg. Det jeg kan påberope meg er uansett mange tiårs begeistring for Slowhand og hans unike univers. Han er blant dem her på Tellus jeg trenger et hundredels sekund på å kjenne igjen uansett om det er gitaristen eller vokalisten som gir seg til kjenne – et solid kvalitetstegn i mi bok.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Helt siden 60-tallet har Clapton vært ei ledestjerne og i tillegg til de nevnte kvalitetene så er han jo også en låtskriver av guds nåde. Med denne boksen befinner vi oss altså på 2000-tallet og det var også da jeg fikk oppleve Clapton for første gang. Det var i Molde sammen med Steve Gadd, Marcus Miller, Joe Sample og David Sanborn – et a-lag om det noen gang skulle finnes et slikt og du verden for en opplevelse det var.

Låtskriveren Clapton har nok sett et bedre tiår enn 2000-tallet, men det stort sett blues- og popinfluerte innholdet på “Reptile”, “Me and Mr. Johnson”, “Sessions for Robert J”, “Back Home” og “Clapton” inneholder uansett mye flott årgangs-Clapton. Trommeikonet Steve Gadd er blant dem som bidrar oftest underveis her og er dermed med på å understreke hvilken kvalitetshylle de medsammensvorne befinner seg på. Den høyeste.

Clapton-folket har sjølsagt sine favoritter og sine favorittperioder. Jeg trives svært godt også med 2000-tallet og som en ekstra bonus har sjølsagt plateselskapet, i tillegg til å ha remastra disse 180 grams vinylene, funnet frem åtte sjeldenheter fra perioden som de aller færreste har hørt tidligere, og gjort en ekstra vinyl ut av det. Slikt som blodfansen bare må ha, vil jeg tro.

Det er sjølsagt forskjellige oppfatninger om hva som er Eric Claptons største periode. Den diskusjonen er uten ende, men de som digger 2000-tallet har i alle fall fått årets tidlige julepresang.

Pianisten Tor Einar Bekken, også kjent som Dr Bekken, er noe helt for seg sjøl. Så bra det er og så godt det gjør.

Tor Einar Bekken (58) har jeg hatt gleden av å tilbringe mye tid sammen med opp gjennom åra. Lenge levde jeg i den villfarelse at Dr Bekken kun var en langt framskreden blues- og stridepianist med ei sjel med røtter ikke bare på Finnskogen, men også i New Orleans. De seinere åra har jeg skjønt at det er mer ved Bekken enn som så.

Seinest i fjor sommer omtalte jeg hans soloutgivelse “Sky”, en fritt improvisert ekskursjon med en rekke andre elementer i gumboen enn blues og stride også. Den usedvanlig produktive Bekken har på ingen måte ligget på latsida siden den gang og her møter han oss med to nye solopiano-utgivelser.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

“Sea Mirror”, to lange stykker på rundt 27 minutter hver, blei gitt ut av alle dager på nyttårsaften, mens “Lunar Blues”, med tre låter på knappe 3, vel 11 og vel 21 minutter, så dagens lys i månedsskiftet mars/april.

Bekken prøver på ingen måte å legge skjul på sine blues-røtter, men han har altså mye mer å hente fra i sitt musikalske DNA. Han har åpenbart solid kunnskap om klassisk musikk og moderne jazz også. Med alt dette i bagasjen tar han oss på med nye spennende ekskursjoner i nye grenseland – grenseland der det er svært spennende og hyggelig å bli invitert inn i.

Utgivelsene er å finne på enten cd eller kassett, og digitalt må vite, og Tor Einar Bekken imponerer altså mer og mer for hver gang han stikker innom. Espen Berg har tatt fritt improvisert solopianospill til et nytt nivå, nå følger Tor Einar Bekken opp på strålende vis. Hva er det med vannet i Nidelva som renner gjennom Trondheim, der begge er bosatt, mon tro?

Av de alt for mange tinga som har gått meg hus forbi, er blant annet debuten til det danske bandet Andorra som kom for to år siden. Nå har det heldigvis blitt en delvis orden på det via oppfølgeren “Current”.

Nordic cool er en merkelapp som ofte blir forbundet med fersk jazz unnfanga i vår del av verden. Bebop-inspirert musikk og frijazz finnes det også mange utgaver av. Jazzrock, derimot, er en mye sjeldnere utvekst på jazztreet. Det har aldri vært noen stor tradisjon for det her nord i verden, men når det leveres med en slik livsbejaenhet og kvalitet som Andorra bringer til torgs, så er den uansett hjertelig velkommen.

Herrene i Andorra, det vil si Nikolaj Bundvig på trommer, Morten Jørgensen på elbass, Simon Krebs på gitar, Mads La Cour på trompet og flygelhorn og Peter Kohlmetz Møller på tangenter, går mange år tilbake i tid. De møttes på Fynske Musikkonservatorium i Odense og har holdt kontakten siden sjøl om de har jobba med en rekke forskjellige artister, sjangre og prosjekter.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Ønsket om å jobbe sammen med en slags indie-rock filosofi i fundamentet og med synther, programmerte trommer og med store doser jazz i ryggmargen, har ført til at Andorra har skapt et univers som er både tiltalende, spennende og lett å trives i og med.

Dette er musikk som henter hemningsløst fra en rekke sjangre og de fem har da også utvikla musikken sammen – både når det gjelder komposisjoner og arrangement.

Her er det funk, her er det soul, her er det rock og her er det jazz – og garantert mange andre ingredienser også. Dette er enkelt og greit Andorra – et høyst personlig og empatisk kollektiv bestående av ytterst kompetente herrer i sin beste alder! Her er det mye musikalsk hygge å hente.