Tor Hammerø

Den fremragende pianisten Helge Lien hadde ukrainske Misha Alperin som sin lærer og mentor på Norges Musikkhøgskole. Da han fikk spørsmål om han ville lage en bestillingskonsert for Alperin, som gikk bort i 2018, var han svært lett å be.

En av Moelvens aller største jazzpianister gjennom alle tider, Helge Lien, var bare 19 år ung da han møtte Alperin for første gang. Helt til det livsbejaende og flotte mennesket, musikeren og pedagogen, som hadde bodd og virka i Norge siden 1993, forlot tida hadde han og Lien et nært forhold og Lien sier at han fortsatt er med han som inspirasjon både i tankene og i musikken han skaper.

Helge Lien (48) blei spurt av Hasse Andersen i MaiJazz i Stavanger om han kunne tenke seg å samarbeide med saksofonisten Tore Brunborg om en konsert til Alperins minne i 2019. Svaret var sjølsagt ja og Lien og Brunborg bestemte seg for å skrive ny musikk hver for seg og Liens trio på den tida, bestående av Mats Eilertsen på bass og Per Oddvar Johansen på trommer, sørga for at tonefølget var i de aller beste hender. Konserten blei spilt den 11. mai 2019 – på dagen ett år etter at Alperin la ned pianolokket for godt.

Seinere samme år var «konserten» invitert til jazzfestival i Beijing og da var bassist Johannes Eick og trommeslager Knut Aalefjær vikarer. Like etterpå var de to permanente medlemmer i Liens nye trio.

En viss pandemi førte til at planene om å gå i studio med musikken blei utsatt til januar i fjor. Det har definitivt ikke musikken tatt skade av – dette er en tidløs hyllest som feirer musikken som handler om sang, dans, livet og døden – som Misha Alperin lærte Helge Lien.

I tillegg til de tos ni komposisjoner, så har også Gabriel Faurés «Après un Réve» fått en naturlig plass på «Funeral Dance». Til sammen har dette blitt en nydelig, melodisk, livsbejaende og ofte litt melankolsk hyllest der disse fire framifrå musikantene samtaler på et vis som hyller både Alperin og musikken på et vis han helt sikkert ville satt stor pris på.

Misha Alperin var et livsbejaende unikum av et skapende menneske. Med «Funeral Dance» hylles han på et nydelig og inderlig vis.

Det aller meste vet jeg lite eller ingenting om. Bassisten, komponisten og bandlederen Christian Dillingham er et godt eksempel på det, men via hans debut på Dave Douglas-selskapet Greenleaf Music har det heldigvis blitt en orden på det.

Christian Dillingham (43) er en usedvanlig allsidig bassist som har spilt med alt fra gospelstjerna Kirk Franklin via John Legend til en rekke symfoniske orkestre og mer eller mindre det som kan krype og gå av jazzstorheter i hans adopterte hjemby Chicago der han også innehar ei professorstilling ved et av byens universiteter.

Jeg er altså blant de privilegerte her på Tellus som blir «pådytta» usedvanlige mengder med musikk fra de fleste verdenshjørner blant annet med musikere jeg aldri har hørt om før. Det betyr igjen at jeg får muligheten til å utvide horisonten kraftig og møtet med Dillingham og hans musikk føyer seg forbilledlig inn i denne spennende rekka.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Komponisten Dillingham henter hemningsløst fra store deler av sin musikalske bakgrunn. Det betyr at her får vi alt fra det ganske så straighte og melodiske med postbop-røtter i seg til det mer løse og åpne og mer atmosfæriske.

Med seg har Dillingham herrene Greg Artry på trommer, Dave Miller på gitar og Lenard Simpson på alt- og sopransaksofon – også tre fullstendig nye og veldig bra bekjentskaper. Det bør på ingen måte komme som noen overraskelse at Chicago er breddfull av strålende jazzstemmer, men dessverre er det slik at det er vanskelig å nå frem i den voldsomme urskogen av toppmusikanter og enorme mengder utgivelser som regner ned over oss.

Christian Dillingham og musikken hans hører hjemme i kategorien som fortjener å få en hel del oppmerksomhet. «Cascades» er en debut på den store scena som gjør at jeg allerede gleder meg til neste visittkort fra den fremragende bassisten og komponisten.

Da jeg skrev om novellesamlinga «Som vi forlater våre skyldnere» av Levi Henriksen for noen måneder siden, slo jeg fast at han var en multikunstner, historieforteller og stor stilist. Her viser han seg frem som musikant med de samme kvalitetene.

Opp gjennom åra har jeg hørt mer om Levi Henriksen enn jeg har hørt og lest han. Jeg er altså i gang med ordna opp med noe av denne dårlige samvittigheten med både novellesamling og plate på bare på noen få måneder. Så kom ikke her og kom her!

Henriksen, som har skrevet det meste av tekster og musikk her – unntakene er to tekster av henholdsvis Henning Kvitnes og Harry Steen, har gjennom sine godt og vel 59 år her på Tellus så avgjort et levd liv å hente fra. Det gjør han da også her slik det sømmer seg en historieforteller som befinner seg veldig i nærhet av pallen i det faget.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det som skulle bli et lyst visittkort fra Henriksen og hans empatiske musikalske venner i Babylon Badlands har blitt det til tross for at Livet – det med stor L – har innhenta Henriksen også. Det betyr at døden er noe et reflektert menneske i hans alder sjølsagt i stadig større grad må forholde seg til. Det har ført til at tekstuniverset her nesten måtte bli som det blei når det er Livet det handler om, uten at det har blitt trist, mørkt og traurig av den grunn.

Henriksen er en americana-rocker som hele tida har funnet frem til låter som kler både tekstene og han som vokalist på et herlig vis og herrene Morten Andreassen på bass og gitar, Anders Bøhnsdalen på allehånde gitarer og mandolin og Finn Lilleseth på trommer, vet noe så voldsomt hvor Henriksen vil med beskjedene og landskapene sine.

Levi Henriksen er utstyrt med ei ekte og inderlig stemme. Den er akkurat så stygg-vakker som den skal være for perfekt å egne seg til å fortelle disse flotte historiene.

PS Jeg tror veldig på historiefortelleren Levi Henriksen, men jeg tro ikke på han når han synger «Jeg vil flytte ut til havet». Til det er han alt for glad i Kongsvinger, skogen og ikke minst KIL og Gjemselund. Men så er det også i teksten signert Harry Steen at akkurat den strofa dukker opp.

Hvordan Odd Gjelsnes og Losen Records finner sine musikalske skatter i Italia vet jeg ikke, men denne unike duoen med trekkspill og fiolin tror jeg neppe det finnes maken til.

Jeg bryter sammen i lett hulken og tilstår at jeg aldri verken har hørt eller hørt om trekkspilleren, harmoniumisten, looperen, cojonisten og stemmekunstneren Sara Calvanelli eller fiolinisten Virginia Sutera før denne CD-en inntok heimen. Gjelsnes & Co skal ha all mulig slags takk for at det har blitt en orden på dette avsindige misforholdet.

Midt under pandemien, mens de to bodde rundt 30 mil fra hverandre, starta de en musikalsk korrespondanse. Plater, noter og ideer blei sendt frem og tilbake – noe begynte å ta form i løpet av høsten 2020. Noen måneder seinere møttes de ansikt til ansikt og i mai i fjor blei denne liveinnspillinga gjort i Firenze i Italia.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

«Ejadira» er et «verk» i seks satser som varer i vel 45 minutter og vi har med to langt framskredne instrumentalister å gjøre som fører samtaler på et høyt nivå. Inni disse samtalene benytter de seg av elementer fra barokkmusikk, folkemusikk, samtidsmusikk og impro og fra tid til annen er det mulig å ane musikk som kan føre til rene dansetilstander også.

Dette er annerledes enn det aller meste som har vederfaret eders sinn og veldig forskjellig fra det som har kommet ut på Losen Records tidligere. Oppsummert er det veldig spennende og fascinerende og forteller oss at Odd Gjelsnes har funnet, om ikke gull, så noe veldig edelt nok en gang.

Hedvig Mollestad tar stadig nye steg som gitarist, komponist og bandleder. Det hun fortalte oss i Moldeuka var intet mindre enn gigantisk og her viser hun noe av det frem for allmuen. Nok en gang: gigantisk.

Etter sju utgivelser med trioen sin og tre under eget navn – type bestillingsverk – der hun har tatt steg for steg i retning seg sjøl, så blei også en ny trio unnfanga for knappe to år siden. Mollestad er et overflødighetshorn og med et energitilfang de aller fleste kan misunne henne, så har hun altså funnet frem til et nytt univers med nye medsammensvorne.

Verken gitaristen Mollestad eller komponisten – her er forresten alle tre kreditert som komponister på alt – har forlatt den rocka innfallsvinkelen hun har bekjent seg til siden hennes opprinnelige trio så dagens lys. Likevel låter dette totalt annerledes enn når Hedvig Mollestad Trio stiller til start.

Det har sjølsagt mye med det å gjøre at Ole Mofjell har inntatt trommekrakken og Ståle Storløkken trakterer orgel, synther og continuum – hva nå enn det måtte være. Sikkert noe med tangenter eller knapper på.

Weejuns, slang for Norwegians, møtes i et musikalsk veikryss der prog møter impro møter rock møter jazz. Her skues bakover til type Tony Williams Lifetime, King Crimson og Soft Machine samtidig som de tre sjølsagt har flytta skuta trygt inn i 2023 – sjøl om musikken blei spilt inn i 2002 – live på henholdsvis Munchmuseet, Spor 5 i Stavanger og på Blå i Oslo.

Det er løst, åpent, veldig på plass og med et usedvanlig trøkk skapt av tre særdeles lyttende musikanter som vil både hverandre og musikken vel. Det har ført til et nytt og veldig spennende landskap nok en gang med Hedvig Mollestad som føringsoffiser.

PS Hvor mange timer har døgnet hennes, mon tro?

Den klassiske gitaristen David Härenstam og jazzpianisten Peter Knudsen – begge fra Sverige – passerer grenser og forener uttrykk fra sine respektive univers på et fortreffelig vis.

Det er jo ikke første gang det skjer, men i platehylla mi kan jeg ikke huske å ha møtt en slik konstellasjon tidligere. Det tar meg ikke lang tid å bli fascinert av musikken de to har skapt i dette skjæringspunktet. Her er det nemlig masse varme, empati og spennende musikk som kommer til overflata.

Begge musikantene er relativt nye bekjentskaper for meg. Det tar likevel ikke mange runder med «All in Twilight» for å skjønne at vi har med to herrer å gjøre som befinner seg høyt oppe på uttrykksstigen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Finnes det en naturlig bro mellom et klassisk- og et jazzuttrykk? De to har i alle fall funnet frem til en strålende fellesnevner i musikken til den japanske komponisten Toru Takemitsu – en klassisk komponist som har vært inspirert i alt fra storbandtradisjonen til George Russells teorier i The Lydian Chromatic Concept.

Her tolker de to Takemitsus «All in Twilight»-komposisjon i fire satser og seinere følger unike tolkninger av Erland von Kochs «Utanmyra-variationer», som vi kjenner fra Jan Johanssons ikoniske versjon. Knudsen bidrar også med en komposisjon inspirert av Maurice Ravel og Henri Dutilleux og ballet blir avslutta med en nydelig versjon av Ellington-klassikeren «In a Sentimental Mood».

Grenseflytterne blir på et par av låtene også gjesta av elektronikken Stefan Klaverdal og bassisten Svante Söderqvist – flott krydder som kler det musikalske lerretet.

«All in Twilight» byr på flotte musikalske og annerledes samtaler som det er en sann fryd å bli en del av.

Trompeteren, og tidvis bukkehornisten, Hildegunn Øiseth har med stormskritt nærma seg toppen både som solist og som ensemblemusiker – både i egne og andres band. Her har hun bedt inn to giganter til å beskue planeten musikalsk.

For hver gang jeg har hørt Hildegunn Øiseth (56) enten live eller på plate de seineste tiåra, så har det slått meg at hun tar enorme steg i retning seg sjøl hver eneste gang. Det er det åpenbart flere enn meg som har fått med seg og hun blir støtt og stadig invitert med i heftige konstellasjoner også utenfor Harald og Sonjas grenser, blant annet av Marilyns Mazur og Cæcilie Norby. Dessuten har Øiseth vist strålende eksempler på hvem hun er som komponist og bandleder i kvartetten med Espen Berg,Per Oddvar Johansen og Magne Thormodsæter.

Øiseth har tydeligvis mangt og mye på hjertet og med komposisjonen «Suite for Gaia» ville hun på et musikalsk vis altså skue ned på vår skjøre planet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noter og demoer blei sendt avgårde til bassist Mats Eilertsen og tangentør Jens Christian Bugge Wesseltoft og i januar i fjor møttes de for første gang, og hittil eneste, i studio i Oslo. De hadde aldri spilt sammen som trio før og heller ikke spilt musikken før det var rødt lys i studio. De tre var samla i et rom og bortsett fra at JC Bugge Wesseltoft la på litt orgel i ettertid, så er det som skjedde det vi får høre.

Disse tre mestermusikerne syntes åpenbart at ideene til Øiseth var av typen framifrå og når de så trivdes både med hverandre og musikken, så kunne det nesten bare gå en vei.

Øiseth har skrevet vakre, åpne skisser/melodier ofte med en litt melankolsk klang over seg. De sju låtene er egna til å la tankene få luft. Gjerne slik at vi kan bli med på tankerekka om hva som skjer med Gaia – gresk for jorda – og hva vi eventuelt kan gjøre med det. Er det noe vi kan gjøre? Er det for seint?

Eilertsen og Bugge Wesseltoft har på alle slags vis skjønt hvor Øiseth vil med tankene og musikken sin og bedre medsammensvorne fargeleggere er det vel ikke mulig å få med seg på utflukten.

«Suite for Gaia» har blitt nok en bekreftelse på hvilken enorm tilstedeværelse Hildegunn Øiseth er og har. Såvidt jeg har skjønt finnes det ingen planer for å hente frem trioen i levende live. Det er både synd og skam og en avgjørelse som bør tas opp til drøfting nok en gang. Til det eventuelt skjer så anbefales «Suite for Gaia» på det varmeste.

Leonard Cohen står øverst på svært manges liste. Det er det veldig mange gode grunner til. Denne hyllesten fra noen av de aller største sier mye om hvorfor.

Jeg fikk bare oppleve Leonard Cohen (1934-2016) en gang i levende live. Det var på den smått legendariske konserten under Moldejazz i 2009 der en strålende opplagt Cohen tok et rekordstort publikum med storm. De som var til stede kommer aldri til å glemme denne helt spesielle kvelden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Millioner kloden rundt har et sterkt forhold til Cohen, hans musikk og hans lyrikk – om de fikk gleden av å oppleve han live eller ikke. Han snakka ti et publikum på tvers av det aller meste – han var rett og slett unik.

Denne hyllesten har blitt liggende på marineringshylla i flere måneder her i heimen. Det er det sånn sett absolutt ingen grunn til, men du verden så godt den har tålt marineringa. Her snakker vi nemlig om en tidløs klassiker som kan plukkes frem når som helst og bor som helst både nå og i all evighet.

Hør bare her: sjølvaste Larry Klein, god venn av Cohen, har produsert og skrevet liner notes. Norah Jones gjør «Steer Your Way», Peter Gabriel, som faktisk likener på Cohen i stemma her, synger tittellåta, Gregory Porter tar for seg «Suzanne», Sarah McLaachlan tolker «Hallelujah», saksofonisten Immanuel Wilkins improviserer på «Avalanche», brasilianske Luciana Souza har valgt «Hey, That´s No Way to Say Goodbye», James Taylor skinner på «Coming Back to You», av alle gjør Iggy Pop «You Want It Darker», Mavis Staples groover på «If It Be Your Will», David Gray synger «Seems So Long Ago, Nancy», Nathaniel Rateliff tolker «Famous Blue Raincoat» og festen avsluttes med Bill Frisell som med sin umiskjennelige stemme spiller «Bird on the Wire».

Neste års Artist in Residence i Molde, Mr Frisell, har vært Kleins naturlige valg til å «kompe» alle artistene – han spiller på alle spora og gjør det sjølsagt på et vis ingen andre kan nærme seg.

Alt er ikke like minneverdig, men det aller, aller meste er av slaget som vil bli henta frem igjen mange, mange ganger. Leonard Cohen lever!

Jeg har dessverre hørt mye mer om Hanne Tveter enn jeg har hørt henne. Hennes åttende soloskive er nok en bekreftelse på at det burde vært omvendt.

Det er absolutt ikke første gang jeg hører vokalisten og låtskriveren Hanne Tveter (49) som opprinnelig kommer fra Skarnes ved Kongsvinger. To av de forrige visittkortene hennes har fascinert meg og mer enn antyda at vi har med ei unik stemme å gjøre.

Med «Huldra» tar hun nok et steg videre. Tveter har så vidt jeg har skjønt det vært opptatt av musikk som finner sitt naturlige uttrykk et sted mellom flamenco og jazz. Det viderefører hun på et herlig vis denne gangen med solide doser norsk tradisjonsmusikk i miksen også.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tveter synger på både spansk og norsk og gjør det med en inderlighet, et temperament og en innlevelse som forteller oss at hun er ekte vare.

Med et repertoar bestående av for meg ukjente spanske klassikere med tekster av blant andre Garcia Lorca og norske klassikere som «Huldra», «Villemann og Magnhild», «Eg veit i himmerik ei borg» og «Den fyrste song», tar Tveter oss med inn i et grenseløst univers som er hennes eget og ingen andres.

Når hun så har fått reisefølge av et strålende spansk stjernelag med blant andre flamencogitar-maestroen Gerardo Núñez og pianistene Daniel García og Diego Amador, som også synger på heftig flamencovis, så har «Huldra» blitt en sjelden og sjeldent bra og grensesprengende musikalsk utflukt fra en artist som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt henne til del så langt.

Den danske veteranen Alex Riel har vært min trommehelt siden jazz blei en viktig del av mitt liv. Jeg har til og med slått et slag eller to for han!

Den 82 år unge Alex Riel har i rundt 60 av disse årene vært en av Europas ledende trommeslagere innen en rekke sjangre faktisk, men at det har vært jazzen som har ligget hans hjerte nærmest, hersker det svært liten tvil om. Her får vi stifte nytt bekjentskap med to av hans mange, mange høydepunkt.

Disse to innspillingene, gjort i New York i 1997 og 1999, har begge vært utgitt tidligere som «UnRiel» og «Rielatin´», men her kommer de som ei full pakke og som en tidløs bekreftelse på Alex Riels storhet sammen med giganter som Jerry Bergonzi, Michael Brecker og Mike Stern.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Danskekompet blei Kenny Drew, Alex Riel og Niels-Henning Ørsted Pedersen kalt da de inntok kjempers fødeland på 60-tallet og spilte med alt og alle på festivaler og klubber. Hjemme i København, og rundt om ellers i Europa, var de det foretrukne kompet for det som var av omreisende verdensstjerner spesielt fra Sambandsstatene.

På slutten av 90-tallet blei det snudd på flisa. Riel satte seg ved minst to anledninger på flyet fra Kastrup i retning The Big Apple og resultatet blei to strålende visittkort som fortalte alle med åpne ører at Riel hørte hjemme i den ypperste verdenseliten.

Riel, med det evige og varme smilet på på plass, har altså noe som må være en medfødt egenskap til å få det til å swinge i alle slags tempi og i alle slags settinger. Vi snakker om en egenskap som ikke er mulig å lære seg – enten har man den eller så har man den ikke.

På innspillinga fra 1997 er det den kruttsterke tenorsaksofonduoen Jerry Bergonzi og Michael Brecker som stiller til start sammen med Eddie Gomez på bass, Niels Lan Doky på piano og Mike Stern på gitar. Det er mulig det kan gå galt med et slikt stjernelag, men det gjorde det så avgjort ikke her i et repertoar bestående av låter fra John Coltrane, Bergonzi, Stern, Gomez og Lan Doky.

For de fleste involverte frista møtet veldig til nok et treff i Sound on Sound-studioet i New York og vel to år seinere blei det en realitet. Bergonzi, Brecker og Stern var av forståelige årsaker lette å be og denne gangen var Chris Minh Doky med på flyet fra Danmark med sin bass og Kenny Werner tok seg av det pianistiske.

Litt annerledes besetning, men akkurat like bra og nå var det låter blant annet av stilskapere som Ben Webster, Charlie Parker og John Coltrane som var fundamentene for de heftige ekskursjonene. Riels soloutflukt, «In My Own «Sweets» Way», er nok et strålende eksempel på hvilken enorm musikalitet og smakssans Riel er i besittelse av.

Her er det ingenting nytt – kun store mengder tidløs musikk fra noen av denne epokens aller fremste representanter og med uforliknelige Alex Riel i førersetet. Jeg forlanger faktisk ikke så mye mer.

PS Hvilket slag jeg har slått for Alex Riel? I 1974 spilte han sammen med blant andre Al Cohn og Joe Newman på klubb på Molde-festivalen. Jeg var festivalens bandansvarlige og da basstromma til Riel stadig flytta seg fremover på scena i Alexandrakjelleren, fant jeg en tjukk spiker, en hammer og en treklosse som jeg hamra i gulvet foran basstromma. Om jeg blei kompa? Noe så veldig! Av sjølvaste Alex Riel!