Tor Hammerø

Gard Nilssen er både oppfinnsom, initiativrik, ustoppelig og samtidig veldig bra. Det er en usedvanlig bra kombo, for å si det mildt. Her kommer det to fantastiske prov alt dette.

Jeg hadde gleden av å være tilstede da Gard Nilssen, som Artist in Residence på Moldejazz i 2019, sjøsatte sitt voldsomt ambisiøse Supersonic Orchestra. Det var en fantastisk opplevelse. Av diverse årsaker har jeg ikke hatt anledning til å høre den heftige maskina live seinere. Jeg, og mange med meg, har kunnet glede oss over live-utgivelsen av den historiske konserten som kom ut under tittelen “If You Listen Carefully the Music Is Yours” et år seinere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På grunn av mange av superlativene i starten – alle faktisk – så har Nilssen greid å holde dette gigantiske universet svevende siden og de dukker på de underligste steder rundt om i Europa og litt tidligere i år så stod/satt de også på hovedscena under rockefolkets store happening, Øya-festivalen. I fjor høst var de også på veien og her får vi være med på konserten som blei unnfanga under Mondriaan Jazz i Den Haag i Nederland den 8. oktober. Du verden for en opplevelse det må ha vært for treskofolket også.

Det tar sin tid dette her – både å skrive og å lese, men det er vel verdt det. Here skal nemlig alle i den førstelagsoppstillinga nevnes – fordi de fortjener det. Med noen små forandringer siden Molde-debuten er besetninga på høst-turneen i fjor som følger: Signe Emmeluth, Eirik Hegdal, Per «Texas» Johansson, Kjetil Møster, Maciej Obara, Mette Rasmussen og André Roligheten på saksofoner, Erik Johannessen og Guro Kvåle på tromboner, Thomas Johansson og Goran Kajfeš på trompeter, Petter Eldh, Ingebrigt Håker Flaten og Ole Morten Vågan på basser og Hans Hulbækmo, Håkon Mjåset Johansen og sjefen sjøl på trommer.

Dette er jo ei oppramsing av kremen av norske, svenske, danske og polske toppmusikere fra Nilssens generasjon og du verden som de de løfter materialet som Nilssen og Roligheten har skapt.

Uten et eneste akkordinstrument gis det sjølsagt ekstra frihet for dette multinasjonale landslaget og her både trøkkes det til på kollektive utflukter som vel de færreste har opplevd i levende live, men samtidig tas det hele ned på ettertenksomme nivå – det er en voldsom dynamikk i dette storbandet av uante dimensjoner. Dette er enkelt og greit storbandmusikk anno 2022/2023 som hører hjemme blant det aller, aller beste som skapes for store ensembler hvor som helst på Tellus.

Som «alle» veit så har Gard Nilssen (40) veldig mye mer på hjertet enn mastodonten Supersonic Orchestra. I 20 år har han vært en sentral tredel av Bushman´s Revenge og med rundt 300 jobber bak seg over hele verden, så er album nummer elleve, «All The Better For Seeing You», et slags veiskille.

Bandet har helt siden starten bestått av gitarist Even Helte Hermansen, som nok en gang har skrevet alt materialet, elbassist Rune Nergaard og Gard Nilssen som her også spiller perkusjon og vibrafon. Aldri så lite vemodig er det at dette er Nergaards siste runde med bandet – han gir seg altså etter 20 års framifrå innsats og på turneene denne høsten er han blitt erstatta av henholdsvis Øystein Frantzvåg og Ole Morten Vågan.

Bedre måte å si farvel på enn med denne skiva, er svært vanskelig å se/høre for seg. Bushman´s fortsetter i sitt egetskapte univers der rock møter jazz og jazz møter rock på et vis som de altså er helt aleine om.

Jovisst har de henta inspirasjon herfra og derfra, men det er jo det musikk dreier seg om, er det ikke? Derfra til å finne sin egen vei, som de tre har gjort i 20 år, det er der kunsten bokstavelig talt ligger og etter å ha hatt gleden av å følge bandet helt fra tidenes morgen, så er det en glede å kunne melde at Bushman´s Revenge låter tøffere enn noen gang.

Begge disse visittkorta er absolutt kollektive utflukter. Når det er sagt, så er det Gard Nilssen som er limet og motoren i begge banda og i mi bok hører Gard Nilssen anno 2023 hjemme i den ypperste verdensklasse som trommeslager – i tillegg til alt det andre.

De som trodde de hadde Kurt Elling i bås som en ganske så straight jazzvokalist, fikk seg en liten overraskelse i 2021 da SuperBlue så dagens lys. Her kommer bekreftelsen på at han er mye mer enn en jazzvokalist.

Helt siden midten av 90-tallet har Kurt Elling (55) fortalt oss at han hører i det ypperste sjiktet av jazzvokalister med sin varme baryton. Han har, sammen med Gregory Porter, løfta den mannlige jazzvokalen opp på et nytt nivå.

Men det viste seg altså med «SuperBlue», for de fleste av oss i alle fall, at det var flere sider ved Ellings musikkanskuelse eller tilnærming.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om det var Ellings eller den strålende sjustrengsgitaristen Charlie Hunters initiativ vet jeg ikke, men det skulle altså vise seg at neo-soul, rhythm and blues, pop og svett funk så definitivt var og er en del av DNA-et til Elling. De av oss som var så heldige å få oppleve det under årets Moldejazz, skjønte raskt at Elling, med sin utadvendte scenepersonlighet, og umiskjennelige stemme og uttrykk, kunne blåse bakoversveis på oss i løpet av no time.

De som var til stede, og som åpenbart storkoste seg, får her et gjenhør med mye av det som blei servert i verdens vakreste by. Det betyr blant annet Joni Mitchells «Black Crow», Blue Note-sjefen Don Was´ «Freeman Square», Bob Doroughs «Naughty Number Nine», Ornette Coleman-klassikeren som her har blitt til «Only the Lonely Woman» og Ron Sexsmiths «Right About Now» pluss en hel del originalmateriale.

Med det superfunky kompet bestående av unggutta Corey Fonville på trommer og DJ Harrison på tangenter, tar (bass)gitaristen Hunter og Elling oss med på en herlig utflukt med ingredienser fra veldig mye av det som har prega moderne amerikansk musikk i en versjon som de har greid å sette sitt helt eget stempel på. Ute etter noe tøft, funky og veldig groovy? SuperBlue med Kurt Elling og Charlie Hunter har svaret på alle dine bønner.

Bassist Bjørn Alterhaug og barytonsaksofonist John Pål Inderberg er to musikere jeg har den aller største respekt og sans for. Ikke noe av dette blir det mindre av etter dette første duomøtet på plate mellom disse gigantene.

I cirka et halvt hundreår har de to slått sine putler sammen og skapt mange varianter av evig og tidløs musikk. Det har skjedd i utallige konstellasjoner, men nå bestemte de seg endelig å ta en tur inn til kjernen av hva og hvem de to er. Det var på høy tid, spør du meg, men det gjør de/du vel ikke?

Jeg har vært så heldig at jeg har fått følge karriera til de to i mesteparten av de 50 åra de har musisert sammen. Uten unntak har det betydd ekte, inderlig og ærlig musikk med røtter både i den amerikanske jazztradisjonen og i folkemusikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ekthet er det ordet som renner meg i hu ofte når jeg hører disse to hederskarene. De lefler ikke med musikken, sjøl om det kan tulles med svært mye annet; morsommere musiker enn Inderberg på scena skal man lete lenge etter når han setter i gang med sin hysteriske og usedvanlig musikalske verbalhumor.

Her har de tatt med seg horna sine til studioet til den brasilianske bassisten og lydteknikeren Celio Barros – og sjølsagt ligger det studioet i Haltdalen ved Røros. Hvor ellers skulle en brasilianer lage studio?

Med en felles låtbank av de sjeldne kan det ikke ha vært enkelt for de to å plukke ut hva de skulle hygge seg og oss med til denne innspillinga. Det har endt med Piazzollas «Oblivion», Olle Adolpsons «Trubbel», standardlåta «I Fall in Love Too Easily» pluss flere egne komposisjoner – ikke minst den nydelige hyllesten til Egil Kapstad, «Egeli», som de fikk spilt til sin gode venn bare et par dager før han forlot tida. Uendelig vakkert, inderlig og, igjen, ekte. Bare måten Inderberg lar pusten og tonen munne ut i evigheten på, er et lite mesterstykke.

I tillegg leser Inderberg på sitt unike vis Ove Røsbaks dikt «Blad på snøen» til sin egen melodi og Barros bidrar også med sin elbass på halvparten av låtene.

Flottere, inderligere og mer ekte blir ikke musikk for meg. Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg har vært, er og kommer til å være to av de viktigste musikerne til lydsporet av mitt liv og dette duomøtet kommer til å være med meg bestandig.

Jeg har hatt gleden av å høre pianisten, komponisten og bandlederen Kris Davis i en rekke sammenhenger. Med denne liveinnspillinga fra ikoniske Village Vanguard bekrefter hun at hun er blant de aller viktigste retningsgiverne anno nå.

Canadiske Kris Davis (43) har vært bosatt i og rundt New York en årrekke og har i stadig større grad vist hvilken innovatør hun er. Seinest i sommer hørte vi henne i Molde i Dave Hollands nye kvartett og i en sjelden pianoduo med Craig Taborn. Begge konsertene store opplevelser med en av den moderne jazzens viktigste stemmer.

Til tross for at hun har jobba med mange av de store, inkludert våre egne Øyvind Skarbø og Ole Morten Vågan, så er det hennes egne produksjoner og ekskursjoner jeg finner aller mest interessante.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I 2019 ga hun ut sin første Diatom Robbins-plate på sitt eget selskap, Pyroclastic Records. Den gikk meg dessverre hus forbi. Heldigvis er ikke det tilfellet med live-oppfølgeren gjort på verdens kanskje mest berømte jazzklubb, historiske Village Vanguard på Manhattan i New York.

Vi har tidligere fått historiske liveinnspillinger derfra med blant andre John Coltrane og Bill Evans og Davis kommer inn i ei altfor kort rekke med kvinner som har fått den ære, nemlig Shirley Horn, Geri Allen og Junko Onishi.

Her har Davis skrevet nytt materiale siden «debuten» i 2019 og i tillegg krydres det med Ronald Shannon Jacksons «Alice in the Congo» , Geri Allens «The Dancer» og Wayne Shorters «Dolores» – tre av Davis´ store inspirasjonskilder.

Hennes egen musikk bærer også preg av innflytelse fra så forskjellige kilder som Olivier Messiaen, Sun Ra, Karlheinz Stockhausen, Charlie Parker, Paul Bley og Conlon Nancarrow. Tre av disse, Sun Ra, Bley og Stockhausen, er også implementert verbalt og gir dette visittkortet nok en dimensjon.

Som på den første skiva med dette bandet, så er Terri Lyne Carrington med på trommer og Val Jeanty styrer platespillerne og elektronikken – ikke akkurat hverdagskost på Village Vanguard. I tillegg er Hedvig Mollestads lekekamerat fra Molde i sommer, bassisten Trevor Dunn, med pluss den usedvanlig talentfulle gitaristen Julian Lage.

Det har ført til nesten to timer, inkludert to helt forskjellige versjoner av «Dolores», med svært variert, fascinerende og fremstidsskuende musikk med solide røtter i tradisjonen. Davis, som i tillegg til å spille piano, også trakterer synth, forteller oss i løpet av disse to maidagene i fjor at hun er en av de aller mest originale og spennende musikantene anno 2023 som vandrer rundt på Tellus.

Kris Davis har blitt innlemma i ei svært stolt og ærerik rekke musikanter som har fått gjort live-innspilling på Village Vanguard. Hun har så definitivt noe i den rekka å gjøre.

Det er ikke alle dansker som lykkes oppe ved Nidelvens bredd – bare spør Nicklas Bendtner. Saksofonisten Mette Rasmussen derimot er en helt annen historie. Helt annen – og her kommer tre potente prov på det.

Mette Rasmussen er altsaksofonisten som tok turen opp fra Danmark for å finne ut hva jazzlinja i Trondheim hadde å by på. Det var åpenbart mye og, sjøl om hun nå har hele verden som si leikegrind, så har hun gjort byen ved Nidelvens bredd til sin permanente hjemby. Det sier noe om hvor hyggelig og spennende det er/kan være i Trondheim og hvilken fin utskytingsrampe det er for utflukter verden rundt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Disse tre versjonene av hvem Mette Rasmussen er, begynner i Texas, USA. På en dobbelt-LP, der den ene er spilt inn i Houston og den andre i Austin, møter The Hatch to forskjellige ensembler som skal tolke The Hatch sine ideer og instruksjoner.

The Hatch består i tillegg til Rasmussen av gitaristen Julien Desprez – opprinnelig fra Mexico, men bosatt i Paris. Innspillingene er gjort med to dagers mellomrom i 2019 og, bortsett fra sjølvaste Ingebrigt Håker Flaten i Austin-«bandet», så er det ukjente størrelser som stiller til start.

Som alltid er det spennende og totalt forskjellig fra alt annet som har nådd frem til sanseapparatet når Rasmussen er involvert, og spesielt interessant er det å høre et stort ensemble være med å videreføre hennes og Desprez´ visjoner.

De to andre utfluktene, frie må vite, er med henholdsvis kvartett og trio. Trommeslageren Chris Corsano, alt- og tenorsaksofonisten Paul Flaherty og bassisten Zach Rowden satt hverandre stevne i New Haven, Connecticut, USA noen dager etter Texas-innspillinga.

Rasmussen var på ingen måte tom for ideer eller energi og på de tre «låtene» blei det ført samtaler på et svært høyt nivå – stort sett kollektivt. Her har vi med lyttere å gjøre som åpenbart synes det er viktigere å løfte frem kollektivet enn seg sjøl og det har ført til nok en heftig ekskursjon.

Når trioen Glass Triangle slo sine putler sammen for denne innspillinga, vites ikke. Møtet mellom Rasmussen, den elektriske harpisten Zeena Parkins og trommeslageren Ryan Sawyer, er uansett av det unike slaget og det sier seg sjøl at med ei slik besetning/instrumentering så unnfanges det lydlandskap ulikt alt annet. Tøft, annerledes og spennende – som med alt annet Mette Rasmussen har fingrene, intellektet og hornet sitt borti.

Mette Rasmussen er ei helt spesiell stemme. Uansett hvor hun melder sin ankomst, så vet vi at det skjer uventa og høyst personlige saker. Her har vi fått tre nye bekreftelser på det.

Kombinasjonen jazz og folkemusikk går mange tiår tilbake i det svenske musikk- og spesielt jazzuniverset. Nå kommer ei ny stemme, gitaristen Alf Carlsson, og fører den stolte tradisjonen videre på et herlig vis.

Alf Carlsson (32) er et nytt navn for meg. «Lights» er også hans debutskive, så da er det vel ikke så overraskende. Etter å ha tilbragt kvalitetstid sammen med Carlsson og musikken hans, så kjenner jeg på meg at jeg vil utvide bekjentskapet i åra som kommer – dette kan absolutt være starten på ei svært spennende karriere.

Carlsson følger altså i en tradisjon som mange, ikke minst Jan Johansson, gjorde oss kjent med og ikke minst veldig glad i. «Gråtlåten» og «Brudpolska Från Rättvik» er herlige oppfølgere i dette landskapet.

Men Carlsson har allerede mye mer å by på. Som en langt framskreden instrumentalist så henter han også masse inspirasjon fra både rock og jazz – jeg vil ikke bli et sekund overraska om jeg får høre at Carlsson har lytta et kvarter eller en halvtime på for eksempel Pat Metheny.

Mesteparten av materialet har han skrevet sjøl og han trives i alle landskap og jeg trives med han. Noe er nedpå og reflekterende og noe er funky og groovy – til sammen er det gode prov på at veien mot et spennende kunstnerskap har kommet svært godt i gang.

Med seg har han en særdeles empatisk trio bestående av pianisten Anton Dromberg, bassisten Samuel Löfdahl og trommeslageren Hannes Sigfridsson – tre andre musikanter som også besøker musikkanlegget for første gang. De fire vil hverandre og musikken vel og det har ført til en debut fra Alf Carlsson som vil bli huska – sjøl om det musikalske budskapet kanskje spriker vel mye.

Skiva avsluttes med Carlssons «Where´s the Party At?» Svaret er at det er Alf Carlsson sjøl som inviterer til fest og for oss som blir invitert er det bare å takke og bukke.

Det er absolutt ingen bombe at det spirer og gror noe voldsomt i norsk jazzliv. Av naturlige årsaker er det ikke i storbandformatet at det skjer mest, men Det Nye Norske Storband forteller oss at også i dette formatet er det full blomstring.

Bandet har eksistert siden 2017 og består av relativt unge, svært godt skolerte musikanter med bakgrunn fra både jazzlinja i Trondheim og fra Norges Musikkhøgskole. Kremen med andre ord. Sjøl om bandet har gitt ut flere album og singler tidligere, så er «Det rekomponerte nye» mitt første møte med truppen og det har blitt av slaget svært hyggelig.

NSB er et profesjonelt ensemble og en organisasjon som jobber for at det skal være gode og forutsigbare arbeidsvilkår for profesjonelle musikanter i oppstartsfasen. En viktig del av ambisjonen er også at NSB skal være en base for at unge komponister skal ha et verktøy å jobbe med og for. Målet er at ensemblet skal gjøre minst fem produksjoner per år og der all musikken er nykomponert. Ambisiøst, for å si det mildt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med den noe underfundige tittelen «Det rekomponerte nye» har plata, som så dagens lys i februar, endelig nådd opp til overflata også her ved vannkanten. Man kan godt si at det var på høy tid, men på et annet vis kan det med fasit i hånd slås fast at musikken er tidløs og dermed holder mål både nå og i overskuelig fremtid.

Musikken er skrevet av David Hveem og med å rekomponere menes det at han har benytta deler av eksisterende musikk og satt det inn i en ny sammenheng. Hva den opprinnelige musikken var, vet jeg ikke. Det jeg vet er hva den har blitt til og det er seks relativt lange låter med rom for både ensemblet og enkeltsolister til å skinne og du verden som de gjør det!

29 år unge Hveem, som er utdanna i jazzkomposisjon ved NMH, har åpenbart hele storbandtradisjonen og vel så det innabords og greier på et unikt vis å kombinere tradisjon med å skue fremover.

Når så bandet er befolka med glitrende musikanter fra samme generasjon som Hveem som blant andre Philip Edwards Granly (piano), Trym Saugstad Karlsen (trommer), Henrik Smelhus Sjøeng (som tok initiativ til bandet) og Kristina Fransson (trompet), Jørgen Bjelkerud og Astrid Ombudstvedt (trombone) og Zakarias Meyer Øverli og Aksel Rønning (saksofon), så skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne at dette bærer i vei på et spennende, sultent og fascinerende vis.

«Det rekomponerte nye» og Det Nye Norske Storband er framifrå bevis på at storbanduniverset har ei herlig og spennende tide i vente også her til lands.

I mi bok var Mulgrew Miller en av de aller største jazzpianistene i den moderne, men likevel tradisjonelle gata. Denne liveinnspillinga er nok en bekreftelse på det.

Mulgrew Miller (1955-2013) var en usedvanlig ettertrakta sidemann gjennom store deler av si karriere. Art Blakey, Woody Shaw og John Scofield var bare noen av de som sikra seg Millers tjenester. Dessuten trivdes han utmerket i trioformatet og han spilte også mye duo med en annen pianogigant, Kenny Barron.

Likevel er det kanskje som solopianist vi kommer aller tettest på Miller og hans unike uttrykk. I 2010 ga han ut skiva «Solo» som til nå har vært den eneste dokumentasjonen på hans mesterskap aleine med de 88 tangentene. Helt til nå når det danske selskapet Storyville Records gir ut «Solo in Barcelona» innspilt i, tror det eller ei, Barcelona den 2. februar 2004.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Opptaket er henta fra den spanske jazzprodusenten og promotoren Jordi Suñol sitt private arkiv som ryktene mener skal være av det voldsomme og svært innholdsrike slaget. Basert på det vi blir servert her, så står det i alle fall verken på den tekniske eller musikalske kvaliteten.

En av Millers etterkommere, den strålende pianisten Benny Green, har skrevet liner notesene her og nøler ikke med å rangere Miller som en av den moderne pianismens største utøvere. Når Green bruker uttrykk som en moderne Art Tatum med djupe musikalske røtter samtidig som han var i besittelse av den friskeste, mest fremtidsretta og mest originale stemma, så skjønner vi hvilken liga vi befinner oss i.

Miller forlot tida bare 57 år gammel etter å ha blitt ramma av slag – for andre gang. Et stort tap sjølsagt, men han etterlot seg i alle fall enorme mengder stor og tidløs musikk.

Denne soloutflukten er en fin påplussing til det vi har hatt å glede oss med så langt. Her tolker den langt fremskredne teknikeren og elegantieren blant annet Dizzy Gillespies «Tour de Force» og «Woody´n You», Cole Porters «I Love You», Antônio Carlos Jobims «O Grande Amor», John Lewis´ «Milestones» og Erroll Garners «Misty» samt sin egen strålende bluesimprovisasjon «Excursions in Blue».

Innspillinga er altså gjort for nesten 20 år siden. Om den har tålt tidens tann? Noe så voldsomt faktisk. Dette er nemlig av slaget tidløs musikk og som vil ha like mye å gi oss i 2043 også. Mulgrew Miller lever!

Rasmus Rohde har ikke minst sammen med Verdens Beste Band fortalt barn i alle aldre mangt og mye til både forlystelse og ettertanke. Nå gjør han det til alle oss andre også.

Historiefortellere, både bokstavelig talt og i overført betydning, har alltid fascinert meg. Rasmus Rohde hører så avgjort hjemme i den kategorien og med “Det som ikke kan telles” snakker han veldig til meg.

Her har Rohde både skrevet tekster og fremfører dem på et uforfalska trøndersk – noe som gjør budskapet enda mer troverdig og ekte. Han er ikke redd for å blottstille seg og han forteller om et levd liv på godt og litt mindre godt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Rohde gir seg sjøl, tekstene og oss rom og luft. Derfor er det “lett” å flytte inn i hans univers og la det få synke inn – her er det mye som kan få tankene og muligens sjølinnsyn på sporet.

Med si fine, uanstrengte og luftige stemme og fine låter i et pop/rock/singer/songwriter-landskap og et reisefølge bestående av blant andre Mats Eilertsen, Geir Sundstøl, Håvard Lund og Erland Dahlen, en flott duett med Marthe Valle og strykere fra Trondheimsolistene, sørger Rohde for at dette har blitt et nytt, spennende og givende møte med ei viktig stemme.

Her settes det ord på det som får du og mæ te å tikk. Det er ikke lett, men Rasmus Rohde har greid det.

I langrennssporten har vi den berømte, eller kanskje rettere mer berykta, Monsterbakken. Nå har musikken fått sin coverBakken og den er mye mer egna seg til hygge enn Monsterbakken. Mye mer, faktisk.

Av årsaker som ligger et godt stykke bortenfor min fatteevne, så er singer/songwriter Rebekka Bakken (53) et mye større navn rundt om i Europa enn hun er her hjemme i kjempers fødeland. Vi har nemlig med en artist å gjøre med et særpreg av de sjeldne – hun setter sitt umiskjennelige bumerke på alt hun gjør og det tar sånn cirka et hundredels sekund å kjenne/høre at det er Liers store datter som meddeler seg.

Etter mange år i utlendighet, både i USA, Østerrike og Sverige, så har Bakken kommet hjem for mange år siden. Her har hun med alt for sjeldne anledninger vist oss hva og hvem hun er, men samtidig turnerer hun over store deler av Europa for fulle hus og til stor jubel.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som oftest så er det Bakkens eget materiale både når det gjelder tekster og låter hun møter oss med. Det er i et landskap der der pop møter rock møter jazz og som i tillegg er krydra med soul, gospel og andre herligheter og som for mitt mottakerapparat er umulig ikke å like.

Denne gangen har Bakken tatt en u-sving repertoarmessig: «Always on My Mind» er enkelt og greit ei samling av noen av hennes favoritt coverlåter. Er det nok en gang slik at originalene er de beste? Jeg har ikke tenkt å mene så veldig mye om det – jeg vil bare hevde at versjonene Rebekka Bakken gir oss holder skyhøy standard. Nok en gang har hun makta å sette sitt voldsomt personlige bumerke på materialet.

Blant de 15 låtene er det megakjente låter som Annie Lennox´ «Why», Don McLeans «Vincent (Starry Starry Night)», Bryan Adams´ «(Everything I Do) I Do It For You» og «Yesterday» så inntil beinet som vel mulig med kun Jørn Øiens empatiske pianotonefølge. Ellers er alle fra Casino Steel via Nick Cave, Peter Gabriel, Elton John, Randy Newman til «Love Hurts» (!!!!!) og «It Must Have Been Love» med pianist Jesper Nordenström og gitarfargelegger i ultraklassen, Eivind Aarset, som verdens beste reisefølge, representert og servert på et særdeles personlig vis.

Når så trommeslager Rune Arnesen, bassist Tor Egil Kreken og tangentør Torjus Vierli også bidrar på flere av låtene med de fineste fargestiftene sine, så sier det seg nesten sjøl at dette har blitt et nytt visittkort fra Rebekka Bakken som flere også her hjemme bør få ørene opp for. Dette er nemlig strålende.