Tor Hammerø

Fiolinisten, komponisten og bandlederen Terese Lien Evenstad fra Elverum har i stor grad gjort svenske av seg. Ikke noe galt med det, men det er absolutt på høy tid at klubber og festivaler her hjemme også åpner sine scener for henne.

Jeg hadde aldri verken hørt eller hørt om Lien Evenstad (32) før hennes forrige, og andre skive, «Perceptive», inntok heimen for vel tre år siden. Det tok ikke mange runder i spilleren for å slå fast at her hadde vi med et solid talent å gjøre som virkelig fortjente oppmerksomhet – på begge sider av Kjølen og vel så det.

Det var det åpenbart andre som skjønte også og etter en opptreden på Jazz Ahead i Tyskland våren 2022, blei det signa kontrakt med det tyske selskapet Berthold Records og de ville gjerne smi mens jernet var varmt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tyskerne ville gjerne gi ut ny plate med Lien Evenstad og hennes musikk så raskt som mulig og det førte til at sjefen kasta seg rundt og skreiv mye ny musikk på kort tid. Mye av musikken var inspirert av Lien Evenstads bryllupsreise til Italia og musikken er da også veldig positiv og livsbejaende.

Lien Evenstad er en strålende fiolinist som har store deler av av den moderne jazzhistoria innabords. Dessuten legger hun på ingen måte skjul på at hun kommer fra Norden og det har også satt sitt preg på uttrykket hennes.

Med nesten det samme bandet som sist, det vil si Peter Danemo på trommer, Alexander Ivarsson på klarinett, Arvid Jullander på bass samt den eneste nykommeren, estiske Britta Virves på piano, har Lien Evenstad et usedvanlig empatisk lag med seg som har skjønt hvor sjefen vil med musikken og uttrykket sitt.

Vi blir servert moderne, melodisk jazzmusikk av den tidløse typen som kan hentes frem når det måtte være. Den egner seg ypperlig til inderlig lytting og garantert også i livesammenhenger.

Terese Lien Evenstad bekrefter med sitt tredje visittkort at hun er en musikant å regne med både nå og i åra som kommer og samtidig gir hun beskjed om at gamlelandet bør åpne grensene sine i mye større grad enn det som har skjedd til nå.

Den finske komponisten og gitaristen Niklas Winter har jeg hørt mer om enn av. Hans ferske «Graduale» forteller meg at det var det på høy tid å gjøre noe med.

Niklas Winter (54) har vært med å prege den finske jazzscena helt siden begynnelsen av 90-tallet. Likevel er det dessverre slik at det er «langt» mellom Finland og Norge og veldig mye av det spennende som skjer i de tusen sjøers land går oss hus forbi.

Det er ikke første gang jeg hører Winter og hans musikk, men det har gått både vinter (sic…) og vår siden forrige gang, så dette blir nesten som å starte bekjentskapet på nytt.

Det gjør vi like godt med et høyst unikt musikalsk konsept der Winter fusjonerer sin egen musikk for jazzkvartett og solo med finsk middelalder-kormusikk. Spesielt? Definitivt. Vakkert? Avgjort.

Kormusikken er den eldste nedskrevne musikken i Finland og måten The Utopia Chamber Choir løfter den frem i nye klær med polymodale harmonier er usedvanlig vakkert og fascinerende. Dette blir så kombinert med improviserte strekk med Winters kvartett og i tillegg blir det hele krydra med fine låter/kommentarer fra jazzmusikerne.

Når kvartetten, i tillegg til Winter, består av cellisten Juho Laitinen, den svært langt framskredne engelske trompeteren og flygelhornisten Henry Lowther og den glitrende vibrafonisten Severi Pyysalo – pluss tangentisten Kenichiro Shinzawa på ett spor – så betyr det at det skapes svært vakre og unike stemninger i disse grenselandene.

Niklas Winter har invitert oss inn et fascinerende og originalt landskap det gjør godt å oppholde seg i.

For knapt to år siden konkluderte jeg etter å ha hørt debuten til Sarah Camille, «Vingeslag», at jeg gledet meg til å høre henne igjen. Sjøl om det ikke har tatt så lang tid, så sier jeg uansett endelig. Forventningene blir nemlig innfridd så det holder.

Det at «Vingeslag» var debuten er en sannhet med visse modifikasjoner. Sarah Camille (32) hadde nemlig allerede vunnet en Spellemannpris i barnemusikk-kategorien før voksenalbumet «Vingeslag» så dagens lys. Det imponerte meg kraftig med en enorm observasjons- og fortellerevne og slik fortsetter hun med «Våkner i en annen dag».

Om hun uttrykker seg på norsk, fransk, creole, swahili eller bamanan – hva nå enn det er – så bekrefter Sarah Camille at hun er en historieforteller og formidler av tekst av sjeldent kaliber. Om en det er hverdagslige opplevelser, som hun løfter opp til å bli noe allmenngyldig de fleste av oss kan kjenne oss igjen i, triste og hyggelige opplevelser eller de store spørsmåla om jorda vi er i ferd med å ødelegge, så makter hun å skape et univers vi alle kan og bør forholde oss til. Hennes betraktninger henta opp fra sin egen eller noen andres barndom og hyllesten av tante Aase er to av mange høydepunkter i så måte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når så Sarah Camille, som har skrevet alt av tekster og musikk, kler uttrykket sitt med låter som befinner seg i et «korrekt» indielandskap der en type singer/songwriter-tradisjon møter folkemusikk/verdensmusikk, så har dette blitt en oppfølger som gjør at jeg gleder meg enda mer til neste gang.

Når tonefølget består av gitaristen Jørn Erik Ahlsen Alkanger, perkusjonist, n´goniist og balafonist – og litt vokalist – Sidiki Camara, fiolinist, lyrist og litt vokalist Tuva Færden og bassist Jo Berger Myhre samt Steinerskolens Jentekor på flere av spora, så betyr det at strålende musikanter fra en rekke «skoler» er på plass for å løfte frem budskapet til Sarah Camille på best mulig vis.

Jeg er generelt begeistra for musikk og musikere som er historiefortellere og som kan formidle noe viktig. Sarah Camille hører hjemme i den kategorien.

Den amerikanske pedal steel- og lap steel-gitaristen Susan Alcorn har tatt med instrumentene sine til steder de sjelden eller aldri har besøkt tidligere. Her gjør hun det sammen med to portugisiske sjelsfrender.

Alcorn er født og oppvokst i Texas og har hatt countrymusikken med seg i oppveksten. Der hører jo instrumentene hennes også hjemme, men etter hvert så utvida Alcorn horisonten og blei til tiltrukket av både samtidsmusikk og ikke minst impro.

Der har jeg også møtt henne tidligere og blitt fascinert av hennes unike uttrykk. Det har åpenbart også bassisten, både akustisk og elektrisk, Hernâni Faustino og alt- og tenorsaksofonisten José Lencastre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da Alcorn besøkte Portugal for vel et år siden, tok Lencastre kontakt og Alcorn var åpenbart ikke vanskelig å be. Faustino blei henta inn og i løpet av en studiedag var «Manifesto» i boks.

De seks «låtene» er fritt improviserte og altså kollektivt unnfanga stemningsrapporter. De som mener at de har hørt konstellasjonen lap steel/pedal steel, saksofon og bass tidligere, må gjerne rekke opp hånda – mine hender blir i alle fall værende ved tastaturet.

Det betyr igjen at dette låter ganske så annerledes enn det meste som har vederfaret eders sinn og med tre fine og særdeles lyttende instrumentalister, så har det ført til spennende og unike samtaler.

Er du blant dem som har lyst til å utfordre deg sjøl og ditt sanseapparat, så er absolutt denne trioen og «Manifesto» et fint sted å begynne.

For et par år siden gleda jeg meg over debuten til Aksel Rønning Trio. Nå er oppfølgeren blant oss og med en interessant venstresving har trioen åpna opp nye dører.

Tenorsaksofonist Aksel Rønning og bassist Eskild Sveås Okkenhaug går, til tross for at de fortsatt hører hjemme blant den yngre jazzgarde, veldig mange år tilbake. De møttes på musikklinja på videregående på Lillestrøm, før turen gikk videre til den musikalske førskolen på Sund før de endte opp sammen på jazzlinja i Trondheim. Det er vel en underdrivelse å hevde at de to kjenner hverandre godt på alle slags vis.

Vel på plass ved Nidelvens bredd møtte de to den svenske medstudenten og trommeslageren August Glännestrand og det førte raskt til at trioen var unnfanga. Og du verden for et lykketreff det har vist seg å være.

Den første skiva, «ART», var en helakustisk utflukt der låtene til Rønning og bandet fortalte oss at de hadde solid grep på denne akkordfrie tradisjonen. Nå har de altså tatt et solid steg videre.

Her trakterer både Rønning og Sveås Okkenhaug synther, mens Glännestrand er elektronikksjef. Den akustiske bassen er også bytta ut med elbass. På ett av spora resiterer Gustav Lie Gundersen et livsbejaende dikt, mens på avslutningssporet gjester Isabelle Eberdean på vokal.

Den oppvakte har nok da allerede skjønt at de knappe 30 minuttene denne vinylen varer befinner seg i et mye mer 2023-landskap der både pop-, elektronika- og funkimpulser fusjoneres med solide jazzrøtter på et herlig vis.

De tre forteller oss at de har en enorm bredde i musikktilnærminga og at de ikke bryr seg nevneverdig om musikalske grenser. Dette er tøft, annerledes, spennende og unikt. Det skal det heies noe voldsomt på.

En vakker sommerdag for vel fire år siden fikk jeg oppleve Carsten Dahl og hans venners tolkninger av noe av Keith Jarretts solomusikk. Nå kommer konserten også på cd og opplevelsen er nesten like stor.

Den 10. juli 2019 avslutta undertegnede et av mine mange besøk til Copenhagen Jazzfestival med å høre Carsten Dahls hyllest av Keith Jarrett. Jeg skrev at det var festivalens høydepunkt for min del og at bedre avslutning på festivalen ikke var mulig å forestille seg.

Jeg hadde kanskje håpet å få gjenoppleve musikken en eller annen gang, men ante ikke at det hadde blitt gjort opptak av konserten. Her får jeg altså både i pose og sekk og hvis du lurte på om musikken har holdt seg, så er svaret et heidundrende ja.

Den glitrende pianisten Carsten Dahl (55), som vi kjenner best her hjemme etter et langt samarbeid med Arild Andersen, har gått inn i dette spennende prosjektet med en tanke om å ta for seg en rekke låter som Jarrett har spilt i solo-tapning – langt i fra noe Jarrett greatest hits – og kombinert det med en rekke komposisjoner som de involverte har skrevet.

Med et superlag bestående av Nils Bo Davidsen på bass, Fredrik Lundin på tenorsaksofon, Palle Mikkelborg på trompet, Stefan Pasborg på trommer og en fremragende strykekvartett, som definitivt har skjønt Dahls visjoner, blir vi tatt med på utflukter som er svært langt unna kopier av Jarretts versjoner – dette er Dahls måte å ta det hele videre på med utgangspunkt i gigantens fundament.

Med de svært så personlige stemmene til de fem danske jazzstorhetene, så har dette blitt akkurat så stort som jeg opplevde det den varme og flotte sommerkvelden på Den svarte diamant i København. Mektig!

PS Det eneste jeg savner er den nydelige versjonen av “My Song” som vi blei sendt ut i København-natta med.

Jeg har hatt gleden av å møte musikken til den Nesodden-bosatte duoen Sarah-Jane Summers og Juhani Silvola ved en rekke anledninger. Den har alltid fascinert meg, men kanskje aldri så mye som med «Sølvstrøk».

Både hver for seg og sammen har skotske Summers og finske Silvola, som trives sammen på alle mulige slags vis, vist at de har stor oversikt over folkemusikk med både skotske og norske røtter. Siden kjempers fødeland befinner seg midt mellom de tos fødeland, så er det nesten logisk at de skulle finne et minste felles musikalsk multiplum i Norge. Det skal i alle fall vi være veldig glade for.

Denne gangen går de altså sammen til verket og det er langt i fra bare de to vi møter. Summers blei nemlig så inspirert da hun hørte Oslo Kammerorkester for noen år siden at hun bestemte seg for at dem ville hun skrive for.

Som sagt, så gjort og med utgangspunkt i fem egenkomponerte og fem tradisjonelle slåtter, har de to skapt nydelige univers som jeg i alle fall ikke har hørt maken til tidligere. Både plata og orkesteret har fått navnet Sølvstrøk og består av sju mesterfelespillere, to bratsjister, to cellister og en bassist, samt Silvola på gitar.

Det har ført til fantastiske stemninger der spennet fra det vare og ettertenksomme til det sprudlende og usedvanlig fyrrige – med røtter både fra den andre sida av fjorden og til dels fra våre egne dalstrøk, skinner tydelig og herlig gjennom.

Dette er livsbejaende musikk med et solid fundament i mange hundre års tradisjon som samtidig forteller oss at den har mye å si og gi oss også den dag i dag og i lang, lang tid fremover.

Sarah-Jane Summers og Juhani Silvola forsetter å imponere – det er absolutt ingen overraskelse.

I 1990 og året etter samla Eric Clapton mye av sin musikalske historie i ærverdige Royal Albert Hall i London. Her blir vi invitert med på festen i en boks mange vil strekke seg langt for å bli eier av. Det er svært forståelig.

Eric Patrick Clapton har rukket å bli 78 år. Han har rukket veldig mye mer også i sin usedvanlig rikholdige karriere. Jeg nøler ikke med å hevde at han er en av rock-blues historias aller viktigste musikanter. Det finnes det forsåvidt en rekke prov på, men denne boksen oppsummerer karriera hans uansett på et unikt vis.

Vi snakker nesten seks timer med musikk på seks 6 CD-er og i tillegg er alle konsertene med som Blu-ray også. Det betyr at hvis man er utstyrt med den korrekte typen anlegg kan, så kan man «gå på» Clapton-konsert både med lyd og bilde så ofte man bare vil. Både lyd- og bildekvaliteten er av det strålende slaget.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I tillegg er boksen utstyrt med ei bok av den sjeldent forseggjorte typen der Rolling Stone-redaktøren David Fricke går gjennom både konsertrekka, snakker med mange av de involverte og lar oss kommer nært innpå Slowhand. Mannen bak pop-art, i egne øyne i alle fall, Peter Blake har illustrert boksen og blir også omtalt av Fricke. Som en ekstra bonus er også alle boksene toppa med en nummerert litografi av Clapton – jeg har vært så heldig å bli utstyrt med nummer 11722!

Tittelen «The Definitive 24 Nighs» er faktiske ganske misvisende. Som Fricke påpeker så er musikken her henta fra 42 kvelder på «klubben» Royal Albert Hall som «bare» har plass til cirka 5200. Som å spille på Marquee Club på 60-tallet, sier Clapton!

Hva får vi så høre? De to første CD-ene er forbeholdt rockevesjonen av Clapton med 18 låter med alt fra «Pretending» til «I Shot the Sheriff», «Cocaine» og «Layla». Et strålende band med Nathan East, Steve Ferrone og Greg Phillinganes som base og med blant andre Phil Collins, som trommeslager, på gjestelista, gjør dette til en fest.

Så er det blues-Clapton som viser seg og ikke minst hans venner Robert Cray, Buddy Guy og Albert Collins frem på de neste to CD-ene. Repertoaret er kjente låter som «Key to the Highway», «Have You Ever Loved a Woman», «Sweet Home Chicago» og «You Better Watch Yourself» – i to versjoner. Når så storheter som Jimmie Vaughan og Muddy Waters-munnspilleren Jerry Portnoy også stikker innom, så blir dette akkurat så bra som man kan ønske seg.

Festen blir avslutta med to CD-er der Clapton er sammen med The National Philharmonic Orchestra under ledelse av Michael Kamen. East, Ferrone, Phillinganes og Chuck Leavell er også mer enn hjertelig tilstede her og om låter som «Lay Down Sally», «Wonderful Tonight», Kamens «Concerto for Electric Guitar» og «Hard Times» egner seg i slik tapning, sammen med Zawinul-klassikeren «A Remark You Made» – en av de aller fineste låtene jeg vet om – og «Sunshine of Your Love» – de to siste finnes ikke på vinyl, så er svaret et dundrende ja.

De aller mest ihuga Clapton-nerdene vil muligens finne andre versjoner og andre epoker som de synes mer om. Gjerne for meg. Jeg er uansett mer enn fornøyd med det som finnes i denne fantastiske boksen. Clapton-julaften kom tidlig i år – også!

Siv Øyunn Kjenstad kjenner jeg som en mer enn lovende trommeslager. Her debuterer hun som Øyunn med bestillingsverket «Aspects» sjøsatt under Ultima-festivalen. Hun forteller oss at hun er veldig mye mer enn «bare» trommeslager.

Siv Øyunn Kjenstad (33) hadde sikkert mange slags muligheter da hun skulle velge retning på sitt profesjonelle liv. Men når du er opptatt av musikk og har en far som heter Tore Brunborg og er en av våre aller mest uttrykksfulle og retningsgivende saksofonister, så var sikkert veien til å velge musikk ganske åpenbar.

Far og datter har også samarbeida musikalsk, men i all hovedsak har de nok jobba med hver sine uttrykk. Øyunn, som hun kaller seg som soloartist, har blant annet jobba som musiker og skuespiller både på Nationaltheateret og på Det Kongelige Teater i København der hun nå er bosatt – i byen altså, ikke på teateret.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I fjor fikk Øyunn et bestillingsoppdrag fra Ultima-festivalen i Oslo og nå får alle vi som ikke fikk med oss uroppføringa der også muligheten til å glede oss over den spennende og originale musikken – en beskrivelse som også kan brukes på artisten Øyunn.

Her møter hun oss som komponist, tekstforfatter, trommeslager og vokalist og sammen med et utmerka band forteller hun oss hvilken glitrende historieforteller hun er.

Vi blir invitert inn i et landskap og et univers der pop møter jazz møter elektronika møter støy og blir til et sted der Øyunn med sin flotte stemme formidler tekstene, historiene og betraktningene sine, på engelsk, i ei herlig innpakning.

Med seg til å formidle tankene, visjonene og musikken har hun et kremlag med elektronikeren Simon Littauer, bassisten Jens Mikkel Madsen, tangentisten August Korsgaard og trompeteren og elektronikeren Jakob Eri Myhre. De har så voldsomt skjønt hvor Øyunn vil med musikken og tankene sine.

De som er ute etter musikk som krysser grenser og som utfordrer både sjel og sinn, kan så avgjort avlegge «Aspects», live fra Munchmuseet under fjorårets Ultima-festival, et besøk eller ti.

PS Foreløpig finnes musikken kun på vinyl, men etter hvert blir den tilgjengelig digitalt også.

Det aller meste har jeg ikke hørt og det aller meste kan jeg ikke noe om. Den israelske, men New York-bosatte trompeteren Itamar Borochov hører hjemme i den kategorien.

Det var åpenbart på høy tid at kontakten blei oppretta. Itamar Borochov (39) er født og oppvokst i Jaffa, men har både studert, jobba og bodd en årrekke i jazzens hovedstad, New York. Med sin særegne kvarttone-trompet, med fire ventiler, kommer han nå med sitt fjerde album under eget navn og det første på selskapet til en av verdens ledende trompetere, Dave Douglas – Greenleaf Music. Det mer enn antyder hvilket kvalitetsnivå Borochov befinner seg på.

Under pandemien reiste Borochov tilbake til Jaffa og mye av grunnlaget for “Arba”, som betyr fire på hebraisk, blei skapt der. Det betyr blant annet at det er tydelige spor etter musikktradisjonen fra Midtøsten i komposisjonene til Borochov, samt i det musikalske uttrykket hans. Det har han fusjonert på et elegant og djupt personlig vis med det han har tilegna seg i smeltedigelen The Big Apple der han blant annet har studert med bopgiganten Barry Harris som også har vært vokalsensasjonen Samara Joys store mentor og læremester.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når så Boroschov mener at trompetlinja fra Louis Armstrong via Clark Terry, Miles Davis, Kenny Dorham, Lee Morgan og Booker Little fram til Wynton Marsalis samt toneidealet etter Ben Webster har vært viktig for hans musikalske dannelsesreise, så er det absolutt mulig å skjønne det etter å ha tilbragt kvalitetstid sammen med “Arba”.

I tillegg til å spille vakkert og uttrykksfullt trompet, så synger også Borochov både ordløst og på hebraisk og hans bror Avri, som har spilt bass på hans tidligere utgivelser, bidrar på oud på ett spor. Ellers er det en fin trio fra New Yorks underskog bestående av tangentisten Rob Clearfield, bassisten Rick Rosato og trommeslageren og perkusjonisten Jay Sawyer som har skjønt Borochovs tanker og intensjoner på et strålende vis.

Itamar Boroschov er så avgjort ei spennende stemme det er verdt å følge både nå og i åra som kommer.