Tor Hammerø

Hver gang Rymden melder seg til tjeneste enten på ei livescene eller med et nytt visittkort, så opplever jeg det som en begivenhet. «Valleys & Mountains» er på ingen måte noe unntak.

Jeg er så heldig at jeg har fått være med på Rymden-ferden fra bandets andre konsert, tror jeg – i det legendariske gamle Club 7-lokalet som nå heter Røverstaden. Med ei lagoppstilling bestående av Dan Berglund på bass, Jens Christian Bugge Wesseltoft på tangenter og Magnus Öström på trommer, så mer enn ante det meg at dette universet ville komme til å sette sitt høyst umiskjennelige preg på musikk som gjorde meg godt i lang tid. Det viste seg å være en helt korrekt antakelse.

Nå er denne høyst spesielle og innovative trioen ute med sin tredje tilstandsrapport gjort i studio. I tillegg har også bandet gitt oss prov på sitt herlige samarbeid med KORK. Det som har slått meg intuitivt med Rymden er at de tre fremragende musikerne ikke har det aller minste behov for rampelyset på egne vegne: her er det musikken og det kollektive samarbeidet som skal skinne. Og du verden som det gjør det – nok en gang.

Gjennom komposisjoner de tre har skapt enten individuelt eller kollektivt tar de oss nok en gang med inn i landskap de er helt aleine om. Noe er nedpå og reflekterende, noe er heftig, groovete og utadvendt – fellesnevneren er at det er melodisk, vakkert og med masse integritet og stor personlighet.

Festen begynner for sikkerhets skyld med Bugge Wesseltofts «The Hike» – en personlig hyllest til naturen fra Imingfjell-elskende Bugge – med sjølvaste John Scofield som gjest med sin unike gitartone- og uttrykk. Om de fire snakker sammen? Noe så vederstyggelig faktisk og du verden så show det hadde vært å få oppleve Rymden sammen med Scofield live også. Det er lov å håpe.

Rymden har spilt bøttevis av jobber rundt om i hele Europa de seineste åra og de tre kan hverandre ut og inn. De vet hvordan de skal utfordre både seg sjøl, hverandre og oss og i mine ører låter Rymden mer samspilt og spennende enn noen gang. Det betyr enkelt og greit at det er et band i den ypperste verdensklasse vi har med å gjøre. Ferdig snakka.

Jeg er ganske, eller veldig faktisk, usikker på om Rymden trenger meg, men jeg trenger avgjort Rymden. Saker!

Den svenske vokalisten Anna Lundqvist er på ingen måte noen nykommer. Likevel er det mitt første møte med henne. Det kommer definitivt ikke til å bli det siste.

Anna Lundqvist (45) er bosatt i Stockholm og har vært aktiv på den svenske jazzscena siden årtusenskiftet. Av en eller flere merkverdige årsaker så har Lundqvist altså greid å holde seg unna Harald og Sonjas rike – så vidt meg bekjent i alle fall.

Portugal derimot, som hun besøkte på ferie i 2016, har siden den gang blitt hennes andre hjemland og med debuten til hennes portugisiske band, Lisboa Cinco, forteller hun oss hvor godt integrert hun har blitt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

«Sou Anna», som betyr jeg er Anna, består av et dusin låter Lundqvist har skrevet både musikk og tekst til – med noe assistanse på tekstsida. Hun har også arrangert musikken for sitt Lisboa-baserte band.

I musikken finner vi spor av toneganger fra Portugal, fra svenske hymner, fra rockemusikk og fra ganske så tradisjonell, melodisk og moderne jazz.

Med sin vakre og luftige stemme, som synger på engelsk hele veien når hun ikke scatter, som fra tid til annen kan minne om både Monica Zetterlund og vår egen Magni Wentzel, fremstår Lundqvist som en tekstformidler og vokalist av meget solid klasse.

Når hun så har funnet fire sjelsfrender i Lisboa, pianisten Daniel Bernardes, bassisten André Carvalho, tenor- og sopransaksofonisten Desidério Lázaro og trommeslageren Joel Silva, som også har vært medprodusent, som kler henne og musikken som hånd i hanske, så har «Sou Anna» blitt en strålende introduksjon til Anna Lundqvists Lisboa-univers.

Ingrid Olava har jeg fått et stadig nærmere forhold til siden hun debuterte for cirka 15 år siden. Årsaken er enkelt og greit at hun har noe svært så ekte og høyst unikt å melde.

Ingrid Olava, som også har etternavnet Brænd Eriksen i passet sitt, har rukket å bli 42 år. Hun har rukket svært mye mer også. Hun har blant annet vokst enormt som låtskriver, formidler, historieforteller – som artist.

Uansett om det er musikk, litteratur eller andre kunstuttrykk, så er begrepet historieforteller noe som står sentralt for meg. Noen er det, noen har det som skal til og samtidig er det egenskaper man helt sikkert kan både utvikle og forbedre, men jeg er overbevist at man må ha noe i sitt DNA, kall det gjerne talent, som er medfødt for at det skal bli et stort kunstnerskap av det. Ingrid Olava har det og er det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har ikke full oversikt over alt Ingrid Olava har gjort siden debuten i 2008. Men det jeg har hørt og latt få ta bolig i meg har stadig vokst om det har vært hennes soloprosjekt eller det nydelige samarbeidet med Andreas Ulvo i Innlandet. Ofte, og i stadig større grad, har jeg tenkt at i Ingrid Olava har vi fått en arvtaker etter Anne Grete Preus – i mi bok er det en hyllest med voldsom tyngde.

Som Anne Grete, vi har lov å kalle henne det, så er Ingrid Olava en ytterst reflektert kunstnersjel som vet å sette ord på tanker og hendelser på et slikt vis at hun inviterer oss inn i sitt univers på en måte som gjør at det er godt å bli med henne på utfluktene og som gjør at vi blir «tvunget» til gå en ekstra runde eller to med oss sjøl også.

Når Ingrid Olava så er i stand til på skrive nydelige låter, ikke tradisjonelle hitlåter kanskje, men hva vet vel jeg om slikt, og synger på et uforfalska, inderlig og djupt personlig vis, så har «Blomster og post» blitt et visittkort som har alt i seg til å bli en klassiker.

At Erland Dahlen og Jo Berger Myhre, sjangerutslettende musikanter på øverste hylle, og strykerne Lise Voldsdal Sørensen og Kaja Fjellberg Pettersen, er med og kler budskapet til Ingrid Olava, så skader ikke det heller kan man trygt si. Og som ekstra krydder dukker Thea & The Wild opp på vokal på ett spor, Cato Salsa gå gitar og tangenter på et annet og og sjølvaste Jens Christian Bugge Wesseltoft med sin forsiktige magi på tre spor, så har det ført til at «Blomster og post» har blitt en tidløs tilstandsrapport fra Ingrid Olava som har det meste i seg til å bli, jeg gjentar det gjerne: en klassiker.

For vel tre år siden hadde jeg gleden av å høre ei liveinnspilling med danskene Jesper Zeuthen, Jacob Anderskov og Anders Vestergaard. Det var en opplevelse – nå har den blitt forsterka med trioens første studioinnspilling.

Jeg kjenner mange som foretrekker å oppleve fritt improvisert musikk kun i livesettinger. Det er mulig å forså, men jeg hører altså hjemme i kategorien som trives med slike uttrykk også i heimen – gjerne helt aleine.

Veteranen Jesper Zeuthen (74) på saksofon og sag har sammen med pianisten Jacob Anderskov (48) og trommeslageren Anders Vestergaard (34) nok en gang fortalt oss at her finnes det definitivt ingen generasjonsmotsetninger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med sine nødvendigvis ganske så forskjellige erfaringsbakgrunner, har de åpenbart møttes på felles musikalske møteplasser der alle erfaringene kan legges i en stor pott, bearbeides både individuelt og ikke minst kollektivt for så å fremstå på et helt unikt og tvers gjennom spennende vis.

Her føres det sju eleverte samtaler som alle er unnfanga der og da i The Village i København. Her er det ingen som har behov for rampelyset på bekostning av de to andre; her løftes alle frem og ikke minst samtalene som alle har et nattpreg ved seg både i titlene og i stemning.

Zeuthen, Anderskov og Vestergaard er alle tre høyst personlige instrumentalister som samtidig er lyttere i megaklassen. Til sammen blir derfor «Nocturne» et stykke musikk som setter spor – store spor.

Heldigvis er det slik at strømmen av mer enn lovende norske jazzmusikere virker å være uendelig. Her kommer det nok et prov på det med bandet W4 leda av bassisten Anders Waltersdorph Hjemmen.

Fra jazzmetropolen Ski like utenfor Oslo – jeg kødder ikke, det har kommet en rekke nye spennende stemmer derfra de siste åra – kommer bassisten, komponisten og bandlederen Anders Waltersdorph Hjemmen (26). Etter å ha studert både på jazzlinja i Trondheim og på Norges Musikkhøgskole skulle det ikke være noe feil på den formelle dannelsen.

Debutskiva, som blei spilt inn i Trondheimsperioden for vel tre år siden, forteller også at den musikalske dannelsen også er på plass så det holder. Bortsett fra standardlåtene «All of You» og «Out of Nowhere», har Waltersdorph Hjemmen skrevet all musikken og her legges det ikke skjul på at det musikalske fundamentet befinner seg i den melodiske amerikanske tradisjonen med klare linker til standardskatten. Jeg blir fascinert av at den generasjonen Waltersdorph Hjemmen tilhører også søker seg til dette tidløse landskapet.

Med seg har sjefen en av de nye allestedsnærværende trommeslagerne, og det med god grunn, Steinar Heide Bø, pianisten Hogne Kleiberg og den framifrå vibrafonisten Amund Stenøien. Til sammen utgjør de en kvartett som åpenbart stortrives i dette universet.

W4 er et ektefødt barn av jazzlinja i Trondheim. Det swinger heftig fra første til siste tone og her er det ikke vanskelig å finne ut hvor eneren befinner seg. Solistisk holder de unge herrene allerede meget solid nivå og når kollektivet også er av det herlige slaget, så er det bare å glede seg til fortsettelsen.

Det er lite sannsynlig at vi noen gang får høre Keith Jarrett spille mer. Derfor er det ekstra hyggelig at vi får nye eksempler på hans genialitet via nye utgivelser – denne gang en tolkning av musikken til Carl Philipp Emanuel Bach – sønn av sin far.

78 år gamle Keith Jarrett blei ramma av slag for noen år siden og er delvis lamma i venstresida. På et videointervju som blei publisert for kort tid siden, spilte Jarrett også en del med kun høyrehånda og for å si det sånn: det han gjorde med kun ei hånd var mer enn tilstrekkelig til å kunne fatte at hans helt spesielle gave fortsatt var intakt.

Som for så mange andre, så har Keith Jarrett også for meg vært en av de største og mest inspirerende stemmene uansett instrument i mange, mange tiår. Om det har vært i solo- eller triotapning, eller med den europeiske- eller den amerikanske kvartetten, så har Jarrett vært noe helt spesielt – både en forlenger av tradisjonen og en stil- og nyskaper.

Der jeg kjenner Jarrett dårligst er der han har tolka deler av det klassiske repertoaret. Her får vi alle en ny mulighet til å oppleve det en gang til og denne gangen er det altså Württemberg-sonatene til Carl Philipp Emanuel Bach (1714-1788), en av sønnene til sjølvaste Johann Sebastian Bach, som står på repertoaret. Navnet på disse sonatene har sin bakgrunn i at de var «bestilt» av hertugen av Württemberg, Karl Eugen, som også hadde CPE Bach som pianolærer.

CPE Bach, som skrev denne musikken mellom 1742 og 1744, hørte hjemme stilistisk mellom barokken og klassisismen og blir av mange regna som en betydelig komponist – dog et stykke bak sin far på lista, men hvem er ikke det?

I løpet av disse nesten 90 minuttene, innspilt hjemme hos Jarrett i 1994, får vi høre Jarretts mesterskap også i dette musikalske landskapet. Er det slik at jeg hører på anslaget fra første sekund at det er Jarrett som spiller? Det skal jeg på ingen måte skryte på meg, men at det er en langt framskreden pianist med stor innsikt i dette materialet, skinner veldig tydelig gjennom.

Det er vakkert, det er uttrykksfullt, det er inderlig – det er Keith Jarrett på sitt beste. Han sier i omslagsteksten at han hadde hørt disse sonarene spilt på cembalo og at han følte at det var rom for en pianoversjon. Det er det ikke mye tvil om at Keith Jarrett har helt rett i.

Tor Einar Bekken, eller ofte Dr Bekken, er av typen musikant som ikke lar seg stoppe og som åpenbart er et overflødighetshorn når det gjelder ideer. Det skal vi være svært glade for.

I mange år hadde jeg den soleklare oppfatning at pianisten Tor Einar Bekken (59) var en blues/stride/boogie woogie-pianist av langt framskreden karakter. Han stakk fullt fortjent også av gårde med den ettertrakta bluesprisen på Notodden-festivalen for ikke lenge siden.

Likevel har det vist seg at Bekken er så mye mer som musiker – noe jeg i stor grad har blitt mer og mer klar over de seineste åra. Kanskje gjelder det Bekken også? Kven kveit?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bekken har nemlig i stadig større grad vist seg frem som en svært uttrykksfull solopiano-improvisator uten ei eneste låt eller blekke i nærheten når han har satt seg på krakken.

Jovisst er hans bluesrøtter på plass i Bekkens DNA, men det vi har fått høre i dette formatet tidligere og nå i hyllesten av den nylig avdøde saksofonisten Charles Gayle (1939-2023) – en modernist som levde et til dels tøft og anonymt liv – viser oss at Bekken også er en melodisk modernist med et voldsomt idétilfang.

Hyllesten til Gayle består av fire improvisasjoner på til sammen nesten 35 minutter som Bekken har gitt ut på kassett. Det er livsbejaende og herlig musikk med masse originalitet i seg. Det er både en flott hyllest av Charles Gayle og nok en manifestasjon av at Tor Einar Bekken er en grenseløs og herlig musiker.

Er ikke dette nok, så har evighetsmaskina Tor Einar Bekken gitt ut fem (!) andre «album» også de siste månedene: «Spring», «Swirl», «Dead Cow Blues», «Jungle One Jungle Two Jungle Blues» og «Tunnel Improvisation» – disse finnes kun digitalt.

Den amerikanske komponisten Pascal Le Boeuf har så langt vært mest kjent som jazzpianist. Her tar han et megasteg som sjangersprengende komponist, men glemmer på ingen måte pianisten av den grunn.

Jeg har hørt Pascal Le Boeuf (37) i samarbeid med sin eneggede tvillingbror, saksofonisten Remy Le Boeuf, og med vokalisten Allan Harris, men med «Ritual Being» forteller han oss om ønsket og evnen til å utvide sin egen, og dermed vår, horisont.

Etter mange på jazzscena i New York, så bestemte Le Boeuf seg i 2015 for å begynne på komponiststudier ved Princeton University. Uten å legge bort jazzsida av seg sjøl, så ville han forske videre på musikk i mer klassisk/samtidsmusikk-retning.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I ny-musikk verdenen møtte han likesinnede i New York, San Fransisco og Chicago og bestillingsoppdrag begynte raskt å strømme inn.

Det vi får høre på denne utgivelsen er en miks av eldre verk og nyskrevet materiale. På et sjeldent og unikt vis greier Le Boeuf å skape landskap som har klare røtter i alle disse universene.

Med et jazzlag bestående av Justin Brown på trommer, broder Remy Le Boeuf på altsaksofon, Linda May Han Oh på bass og Ben Wendel på tenorsaksofon og Pascal Le Boeuf sjøl på piano, to forskjellige strykeensembler – som spiller på verkene de hadde blitt skrevet for – samt flere andre andre klassiske strykere på den nyskrevne musikken, så har dette blitt spennende og totalt unik musikk i en rekke grenseland.

Er du blant dem som gjerne vil utvide horisonten en god del og dermed gi deg sjøl nye utfordringer, så er Pascal Le Boeufs «Ritual Being» absolutt et godt sted å starte ferden. Dette er nemlig spennende, tøff, annerledes og høyst personlig musikk på tvers av mange grenser.

Før produserte man fotballspillere på høyt nivå i den fallerte ballbyen Trondheim. Det er det nesten slutt på nå, men du verden som det produseres jazzmusikere på skyhøyt nivå. Vibrafonisten Amund Stenøien er det seineste strålende skuddet på jazzstammen.

Det er absolutt ingen tvil om at jazzlinja ved Nidelvens bredd har betydd veldig mye for veldig mange – både lokalt, nasjonalt og etter hvert også internasjonalt. Den har garantert vært med å inspirere 23 år unge Amund Stenøien, født og oppvokst i Trondheim, også.

Nå har Stenøien, som altså trakterer det relativt sjeldne instrumentet vibrafon på en allerede høyst personlig og fremragende måte, gjort ferdig sine studier på jazzlinja. Der traff han en rekke andre sultne og svært talentfulle medstudenter og siden 2020 har han jobba med tre av disse i sin egen kvartett og med sin egen musikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De tre er trommeslageren Steinar Heide Bø, den akustiske bassgitaristen Gard Kronborg og pianisten Joakim Rainer Petersen. Hver for seg usedvanlig langt framskredne individualister alle sammen og i dette kollektivet har de fire skapt ei stemme som skulle tilsi at de hadde mye mer livs- og musiseringserfaring enn de beviselig har.

«Coming to Pass», som kan oversettes med kommer til å skje – og det gjør det virkelig, har nemlig blitt en sensasjonelt god debut. På vinylen befinner det seg seks spor, men digitalt er det tre låter ekstra. Alt er komponert av Stenøien og han viser en voldsom oversikt over den moderne hardtswingende jazztradisjonen med røtter i den energiske New York-jazzen, samt impulser fra klassisk musikk og spor av jazzen som har prega den nordiske jazzen de seineste tiåra.

Fra tid til annen går det unna så det griner i swingene og så viser kvartetten og komponisten Stenøien frem sine dynamiske egenskaper og tar det hele ned slik at vi får pusta ut og reflektert rundt neste swing.

Alle er, i tillegg til å være usedvanlig spennende solister, også lyttere i samme klasse og det sørger for at alle, ikke minst musikken, får anledning til å skinne mer eller mindre kontinuerlig.

Amund Stenøien forteller oss at han er et eksepsjonelt talent som kommer til å gi vibrafonen nytt liv og, sammen med tre sjelsfrender av samme kaliber gir han oss en debut vi kommer til å snakke om, og lytte til, i mange, mange år.

Fiona Grond? Jeg vil tro at den sveitsisk-tyske vokalisten er et nytt bekjentskap for flere enn meg. Her viser hun seg svært fordelaktig frem med blant annet enn Endresen/Bugge Wesseltoft-låt.

Dette er ikke Fiona Grand (31) sin debut, men hennes første plate under eget navn blei utgitt på et lite selskap for et par år siden og nådde ikke frem til meg. Nå har det store tyske selskapet ACT sett, og ikke minst hørt, hennes spesielle kvaliteter og dermed kan en rekke nye dører åpne seg for henne.

Grond har flytta til og studert i München i mange år allerede og hun samarbeider også med tyske musikere. Det gjør hun på et svært spennende og empatisk vis og hun har åpenbart medmusikanter mer ut fra hvem de er og hva de gjør enn for hvilke instrumenter de spiller.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For det er jo ikke hver dag vi møter en trio med vokal, gitar og tenorsaksofon i lagoppstillinga, men slik er det altså her og Philipp Schiepek (gitar) og Moritz Stahl (tenorsaksofon) kler Grond, hennes stemme og hennes uttrykk på et flott vis.

Grond, med sin lyse, luftige og uttrykksfulle stemme, begynner det hele med Sidsel Endresen og Jens Christian Bugge Wesseltofts «You Call Me». Den norske superduoen fra den gang da har betydd mye for henne, sier hun og det er veldig hyggelig å høre «de» igjen i en helt ny setting. Tenk om de to, Sidsel og Bugge altså, hadde funnet ut at de….Ja, dere skjønner.

Denne nydelige låta blir satt sammen med mye egenkomponert materiale og folkemusikk fra Gronds hjemmekanton i Sveits, Graubünden, og da blir det sunget på retoromansk – et av de fire offisielle språkene i Sveits. Når så det hele blir avslutta med J.S. Bachs «Partita for solo fiolin», så er det ikke så vanskelig å legge sammen at her er det stor spredning i måten å skape musikalske landskap på.

Fiona Grond, og trioen hennes, er så avgjort nye og originale stemmer som bør få mye oppmerksomhet både nå og i tida som kommer. Spennende og originalt.