Tor Hammerø

Med alt for ujevne mellomrom melder vokalisten Camilla Susann Haug seg med nye tilstandsrapporter. Denne gangen gjør hun det i nye og spennende grenseland.

Camilla Susann Haug (49), opprinnelig fra Mo i Rana, men bosatt i Arendal i mange år, har fascinert meg en rekke ganger med sitt høyst personlige uttrykk som har henta inspirasjon både fra jazz, folkemusikk, pop og singer/songwriter-tradisjonen – og sikkert mye annet også.

Musikalsk hjem

Haug er så avgjort en viktig del av et særdeles musikalsk hjem som hun deler med sin tubaspillende ektemann Lars Andreas Haug. Sammen har de fremskaffa en av landete aller mest lovende og spennende jazzmusikanter, trompeteren Oscar Andreas Haug, som er mer enn hjertelig tilstede i en rekke plateaktuelle band denne høsten. Noe forteller meg at mye kan dreie seg om musikk når familien Haug kommer sammen.

Møter på tvers og langs

For meg dreier musikk seg i stor grad om møter og historiefortelling. Haug sørger for og behersker begge deler på et glimrende vis her. I flere år har Haug vært fascinert og inspirert av sydindisk musikk og i 2020 begynte hun å samarbeide med fløytisten Amith Nadig. I forlengelsen av dette møtet har Haug tatt sangtimer i indisk musikk for å lære seg stemmebruk, ornamentering og komposisjon og låtene hun har skrevet her har henta inspirasjon fra en kultur som tidligere var ganske så ukjent for henne.

Med tekster fremført på herlig nordnorsk og som tar oss med inn til viktige og ekte steder og som viser oss at Haug er en nydelig historieforteller, og låter med spor av både indisk musikk og toneganger fra vår del av verden, gjør dette til et nydelig og annerledes møte.

Flott band

Når Haug så har satt sammen et band bestående av indiske Nadig, polske Sebastian Gruchot på fiolin, samt norske Håvar Bendiksen på gitar, Lars Andreas Haug på tuba og Arild Nyborg på perkusjon, så har hun fått et perfekt reisefølge til det musikalske landskapet sitt – et landskap hun er helt aleine om og som det er svært lett og spennende å trives i.

Tangentisten Alice Hernqvist og bassisten Aaron Mandelmann har jeg truffet på tildligere i trioen Sun – Post – Vision. Nå dukker de opp i en helt annen setting, men fortsatt med mye originalt på hjertet

Vi befinner oss i det mer enn oppegående unge jazzmiljøet i Malmö. Mandelmann kjenner dog de orienterte her hjemme fra hans periode på jazzlinja i Trondheim og ikke minst hans bidrag til septetten Megalodon Collective som gjorde seg bemerka over alt på klubber og festivaler for knappe ti år siden.

Mange av hans landsmenn som har studert på denne sida av grensa har blitt værende her, men Mandelmann har altså tatt med seg bassen sin og returnert til Sverige.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Egne saker

Der har Mandelmann blitt en viktig del av Malmö-miljøet og til pawkys debutalbum har han skrevet tre av låtene, mens Hernqvist tar seg av de fem andre. Hele tiden er det den moderne akustiske jazzen med røtter på begge sider av Atlanterhavet som er fundamentet for pawkys filosofi.

De to er åpenbart ikke spesielt opptatt av jazzikalske sjangre – de er mye mer opptatt av den gode melodien og romma som åpner opp for gode muligheter til utflukter for de fem involverte.

I tillegg til Hernqvist, som også trakterer synth, og Mandelmann, så møter vi altsaksofonisten Hannes Bennich, saksofonisten og klarinettisten Isak Ingvarsson og trommeslageren Emma Lönnestål – til sammen en kvintett som forteller om et meget høyt nivå både kollektivt og individuelt der nede i Skåne.

Ung svensk jazz

Vi har i årevis snakka om ung norsk jazz her hjemme. Vi har med god grunn vært stolt av det som har skjedd her de seineste åra, men her kommer det nok et eksempel på at svenskene på ingen måte ligger noe etter. Få gjerne pawky på ei scene her hjemme – inn til videre kan bandets debutskive nytes så mange ganger som man bare kan ønske seg.

Mange går rundt i den villfarelse og tror at det er kun fotballspillere som blir eksportert over fjorden til øya i vest. Trommeslageren Emil Karlsen fra Gjøvik er et godt bevis på at det ikke er riktig.

Som ganske mange ambisiøse norske jazzmusikere, så satte også Emil Karlsen (25) kursen for byen som er mer kjent for Billy Bremner og Elland Road enn for jazzmusikk, altså Leeds, og studier ved Leeds Conservatoire for noen år siden. Om Karlsen har tenkt å bli værende over der vet jeg ikke, men enn så lenge har det uansett ført til flere spennende samarbeid med frittsøkende musikere i det engelske impromiljøet.

Duo pluss Karlsen

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Duoen light.box består av Alex Bonney på trompet og elektronikk og bassgitaristen og elektronikeren Pierre Alexandre Tremblay – henholdsvis engelsk og canadisk, men med base på fotballøya. De har gitt ut to skiver som duo tidligere, men dette er mitt første med dem. Til sammen utgjør de tre et elektro/akustisk ensemble som i løpet av vel 40 minutter tar oss gjennom tre musikalske landskap bestående av 2-3 satser.

Ambient – impro – støy

Her har vi med tre svært søkende, dyktige og ikke minst lyttende musikanter å gjøre som på et kompromissløst vis tar seg sjøl og oss gjennom lydskulpturer/musikk som utfordrer både de tre og oss på den andre sida av gjerdet på et herlig vis.

Det som blei unnfanga disse to høstdagene for to år siden på University of Huddersfield, hvor Tremblay jobber, kommer aldri til å bli gjentatt – ikke noe i nærheten en gang. Når de kommer sammen ved neste anledning så kommer det garantert til å skje andre og sikkert like spennende saker, men altså helt annerledes.

Dette er en mørk, sakteflytende og intens opplevelse som krever konsentrasjon og tilstedeværelse. Hvis det er på plass så er belønninga stor og det forteller oss samtidig at i Emil Karlsen har kongeriket – både det britiske og norske for den sakens skyld – en ny frijazztrommeslager som er verdt mye oppmerksomhet.

Ellen Brekken har imponert og fascinert meg siden jeg møtte bassismen hennes med Hedvig Mollestad Trio for godt og vel ti år siden. Det fortsetter hun så avgjort med.

Ellen Brekken (38), fra jazzmetropolen Tynset, har i en rekke settinger vist oss hvilken unik stemme hun er og har om det er med stor fele eller elbass, med kjole eller med bukse. Veldig ofte har det skjedd som sidekvinne i andres trupper, men de seineste åra har hun også vist med sin egen kvartett A Tonic for the Troops – bare navnet på bandet fortjener kred – hvilken framifrå bandleder og låtskriver hun er.

Samme trupp

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Helt siden bandet så dagens lys har det bestått av Magnus Bakken på tenorsaksofon, Espen Berg på piano og Magnus Sefaniassen Eide på trommer – tre innlendinger med svært god rytmisk støtte fra sjølvaste Åndalsnes. Det er så avgjort ikke bare Leo Skiri Østigård det swinger av derfra, noe trommespillet her er et godt prov på. Nå, på oppfølgeren til “Ambush” som kom i 2021, så er bandet mer samspilt og samstemt enn noen gang og du verden som de åpenbart trives i hverandres selskap.

Herlige låter

Brekken har henta mye inspirasjon i den amerikanske 60-tallsjazzen og samtidig det lyriske tonespråket fra vår del av verden som har satt sitt umiskjennelige preg på moderne, lyrisk jazz de seineste tiåra. Når “Jon” har fått sin egen låt, fullt fortjent, så er det ikke så mye å lure på hvilken Jon vi snakker om.

Her er det nedpå musikk med masse varme i seg og heftige tempoutflukter – også med masse varme i seg også. Espen Berg er en pianist i ultraklassen etter hvert og i Magnus Bakken har kongeriket fått nok en saksofonist i tradisjonen etter Michael Brecker med et trøkk i seg som hører hjemme helt der oppe også.

Sjefen

Og så Ellen Brekken da med sin store og varme tone som er med å spre varme og oppovermunn hvor enn den dukker opp. Det er en intensitet og groove, men samtidig en solid retning i spillet og låtene hennes. Med A Tonic for the Troops har hun funnet et hjem for seg og musikken sin som det gjør godt å bli invitert på besøk til når man føler for varme og påfyll. Herlig!

Losen Records kaster sitt nett både vidt og bredt. Nå har turen gått til India, men innspillinga er gjort i et studio på Kolbotn ved Oslo. Heftig låter det uansett.

Jeg skal ikke skryte på meg stor kunnskap om klassisk indisk musikk, men jeg har alltid vært svært fascinert av det melodiske og rytmiske særpreget mye av musikken fra det store landet har vært besjela med. Jeg kom avgjort inn i indiske toneganger bakveien via John McLaughlins unike band Shakti, men du verden for noen spor det satte.

Nå er portene åpna for mye og mangt og veldig gjerne av den «ekte» sorten. Møtet mellom Sudeshna Bhattacharya, i all hovedsak på strengeinstrumentet sarod, og Somnath Roy, stort sett på perksujonsinstrumentet ghatam – ei krukke laga av leire, kommer fra to forskjellige tradisjoner i India. Førstnevnte stammer fra Hindustan, mens Roy har sine røtter i carnatisk musikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ikke mulig?

Mange forståsegpåere mente at det ville være vanskelig/umulig å forene disse tradisjonene og spesielt med kun disse to instrumentene involvert. Det er veldig hyggelig å kunne melde at i følge mitt sanseapparat så fungerer dette helt utmerket.

Stemme også

I tillegg til å skape de underligste og mest fascinerende rytmer på sin ghatam, så «synger» også Roy på et vis vi har blitt vant til fra indiske røster. Usedvanlig spennende og livsbejaende.

De tre komposisjonene er skapt av Bhattacharya og varer i vel seks, 13 og 38 minutter. Vi blir tatt med til landskap som er fremmede, men samtidig usedvanlig fascinerende for oss og Odd Gjelsnes og Losen Records skal nok en gang ha all mulig slags takk for å ha åpna opp for nye landskap for oss. Herlig!

Pianisten og bandlederen Adam Birnbaum forteller meg med sine Bach-tolkninger at han er en jazzpianist som har passert under min radar alt for lenge.

«Preludes», basert på tolv av Johann Sebastian Bachs preludier fra hans ikoniske «Das Wohltemperierte Klavier», er Adam Birnbaum (44) sitt sjette visittkort under eget navn. Når han også kan slå i bordet med samarbeidspartnere som Cécile McLorin Salvant, Al Foster, Darcy James Argue og Vanguard Jazz Orchestra, så er det ikke vanskelig å legge sammen at her vi med en pianist fra øverst hylle å gjøre.

Bach fra barndommen

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fra oppveksten i Boston er Birnbaum oppfostra på klassisk musikk og i særdeleshet Bach. Det har han tatt med seg inn i jazzuniverset sitt også og disse tolv tolkningene, med solide røtter i alt fra barokk til bebop, forteller oss om en musikant med et enormt vidsyn og ditto bredde i sin musikktilnærming. På noen av «låtene» er han tro mot Bach i venstrehånda, mens han serverer bebop med høyrehånda. Når pianister som Kenny Barron og Fred Hersch er over seg av begeistring for Birnbaum så sier det det meste og når McLorin Salvant har tegna coveret til skiva, så bekrefter det også nærheten mellom de to.

Forbi Loussier

Franskmannen Jacques Loussier har skapt seg ei karriere ut av jazztolkninger av de klassiske mestrene. Absolutt fascinerende, men i mine ører så tar Birnbaum og hans trio denne fusjonen og tenkinga et spennende skritt videre. Mye av æren for det skal også gå til Birnbaums medsammensvorne, bassisten Matt Clohesy og trommeslageren Keita Ogawa, håndplukka herrer som har skjønt intensjonene til sjefen på alle mulige slags vis og som tilfører både til kollektivet og solistisk.

Lyriker

Adam Birnbaum er en smakfull lyriker med masse energi i uttrykket sitt. Det swinger og groover av spillet og trioen hans og arrangementene er av det ytterst personlige slaget. De som trodde at denne miksen var «brukt» opp av Jacques Loussier, bør så definitivt gi Adam Birnbaum og «Preludes» en sjanse eller tolv.

Pianisten, komponisten og bandlederen Andreas Ulvo tar stadig nye steg i retning seg sjøl. Som alltid er det veldig spennende og givende å bli invitert med på ferden.

Hvor enn Andreas Ulvo dukker opp, enten som ettertrakta sidemann for blant andre Thom Hell, Solveig Slettahjell og Ellen Andrea Wang, eller som sjef for egne prosjekter som Innlandet sammen med Ingrid Olava, så er det alltid med stor spenning og forventning jeg gjør klar ørene og resten av sanaseapparatet. Jeg vet nemlig at det er noe unikt som kommer fra Andrea Ulvo (40) hver eneste gang og «Lost in Space» er på ingen måte noe unntak.

Unik besetning

Når Ulvo denne gangen melder sin ankomst sammen med den unike bestetninga trompet og elektronikk, barokkharpe og fele/hardingfele, traktert av Arve Henriksen, Giovanna Pessi og Håkon Aase, så sier det seg sjøl at dette bass- og trommeløse samfunnet sjølsagt låter annerledes enn alt annet som har vederfaret våre sinn. Og du verden som det gjør det med disse fantastiske og høyst personlige stemmene.

Skue innover

Ulvo har ønska å skue innover med komposisjonene sine. Det å få bli med på den ferden er en sann åpenbaring og for noen samtaler de fire fører og lar oss bli en del av.

Ulvo har en enorm bank å hente fra. Med impulser fra jazz og improvisasjon, klassisk musikk, pop og folkemusikk, skapes det nydelige, melodiske og rytmiske landskap der bass og trommer aldri savnes fordi de fire til enhver tid vet hvordan de skal kompensere for fraværet med sine unike tilnærmingsmåter.

Klangreise

«Lost in Space» er ei nydelig, annerledes og melodisk klangreise som gjør ekstra godt å forsvinne inn i akkurat nå med en verden rundt oss som er så full av ondskap. Andreas Ulvos musikk skulle ha vært obligatorisk oppvåkning og innsovning for en del som kaller seg statsledere. Naivt å tro at det ville hjelpe? Sikkert, men håpet skal man aldri ta fra oss.

Det legendariske amerikanske plateselskapet Blue Note har skapt historie siden 1940-tallet. Nå åpner de nok en gang dørene for nye generasjoner med versjoner av musikken komponistene neppe hadde hørt for seg.

I 2020 ga den engelske greina av Blue Note ut forløperen til denne skiva, nemlig «Blue Note Re:imagined». Der samla selskapet 16 «nye» artister fra fotballøyas unge og hippe jazz-, soul- og R&B-miljø til å dukke ned i den legendariske Blue Note-katalogen og med frie hender gjøre hva de ville med materialet. Det førte til at skiva toppa jazzlistene verden rundt og det med musikk som snakka til et publikum helst langt utenfor jazzmenigheta.

For ei stund siden, denne skiva har nemlig blitt liggende til marinering ganske lenge, fulgte Blue Note opp suksessen med volum to og her er det utvilsomt snakk om å gjøre mer av akkurat det samme.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så hipt som mulig

Nok en gang har Blue Note invitert 16 artister – norske Fieh var forresten med på den første – til å hygge seg hemningsløst med hver sin låt. For meg er mange av navna totalt ukjente, men de som følger godt med på den hippe britiske scena vil helt sikkert nikke gjenkjennende til de fleste eller alle.

De jeg kjenner best er trompeteren Yazz Amed og tubaisten Theon Cross. De gjør versjoner av henholdsvis Chick Coreas «It» og Thelonious Monks «Epistrophy» – tøft og så avgjort annerledes.

Ellers er det mye av det mest kommerse stoffet som blir henta frem, som for eksempel Neil Youngs «Harvest Moon» som forsvarer plassen fordi Cassandra Wilson gjorde en versjon av den på sin Blue Note-plate «New Moon Daughter». Denne gangen blir den tolka av sangeren og gitaristen Maya Delilah.

Dansbart

Veldig mye av det som utgjør denne samlinga egner seg sikkert utmerket for elevert dansemoro eller for radiospilling på de «rette» kanalene. For jazzentusiaster anbefaler jeg likevel å gå til kilden. Det skal mye til å gjøre Wayne Shorter-, Joe Lovano- og Grant Green-musikk bedre enn med sjefene i aksjon, men annerledes er det definitivt og avgjort retta inn mot et nytt publikum.

Overskrifta lyg nok litt, men barneplata vokalisten og felespilleren Sigrid Moldestad har laga egner seg absolutt for både barn og voksne. Dessuten er det nydelig musikk som kommer til å vokse i mange, mange år.

Det har seg slik at pågangen på postkassa mi langt overskrider undertegnedes kapasitet til å komme gjennom alt som kommer av musikk fra de fleste verdenshjørner. Samtidig er jeg så heldig at det aller meste er tidløs musikk som tåler marinering over relativt lang tid. Sigrid Moldestad & Regndråpeorkesterets «Regndråpeborna» hører så avgjort hjemme i den kategorien. Den blei utgitt godt på den andre sida av sommeren, men har altså venta til nå med å nå opp til overflata her i heimen.

Sigrid Moldestad har fascinert meg ved flere anledninger tidligere der hun med sine feler og sin vakre stemme har gjort stadig nye og vellykka forsøk på å ta folkemusikken inn i vår tid. Hun har fusjonert folkemusikken med en type singer/songwriter-tradisjon og krydrer den med viseuniverset på et vis som gjør at hun fremstår som ei unik stemme.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå tar hun låtuniverset sitt med til et møte med lyrikeren Jan-Magnus Bruheims lyrikk – den delen av den han skreiv for barn. Bruheim (1914-1988) var en lyriker som fascinerte både store og små – ikke minst Moldestad.

Bruheims naturskildringer, ofte humoristiske – ikke minst den om sneglen på sykkeltur, og at vi er greie med hverandre, er sjølsagt tidløse observasjoner og beskjeder som stadig nye generasjoner har godt av å bli minna på og det gjør Moldestad på et svært så flott, musikalsk og pedagogisk vis som vi alle har godt av.

Når hun så skriver fine låter som det framifrå bandet bestående av Sondre Meisfjord på bass ++, Kåre Opheim på trommer ++ og Jørgen Sandvik på en rekke strengeinstrumenter ++, setter sitt herlige preg på, så har «Regndråpeborna» blitt nok et strålende vitnesbyrd fra Sigrid Moldestad på hvor bra hun er og hvor viktig det er hun det hun holder på med.

Multiinstrumentalisten Per «Texas» Johansson har gjennom flere tiår imponert og fascinert meg. Som oftest har det skjedd i selskap med andre bandledere. Nå tar han virkelig bladet fra munnen og møter oss med to helt forskjellige visittkort – like spennende på hvert sitt vis.

Først en liten oppklaring når det gjelder Johanssons kallenavn. I Sverige finnes det nemlig to svært langt framskredne saksofonister som heter Per Johansson. For å unngå total forvirring har begge ofte benytta sine kallenavn: Per «Ruskträsk» Johansson og altså Per «Texas» Johansson. Veldig ofte er det bare kallenavna som er i bruk – i alle fall i de innerste jazzkretser.

Per «Texas» Johansson har i rundt 30 av sine 54 år stadig oftere vist seg frem som en av de aller viktigste stemmene i moderne svensk jazz. På et kompromissløst vis har han framstått som en innovativ og annerledes solist. Han spiller også på et arsenal av instrumenter: obo, engelsk horn, klarinett, bassklarinett, kontrabassklarinett, fagott og tenorsaksofon i løpet av disse to platene og å påstå at han skaper unike lydlandskap og uttrykk via disse horna, er faktisk en underdrivelse av typen voldsom.

Av årsaker Johansson vet aller best, så valgte han å hoppe av musikk-karusellen for en del år siden. Han utdanna seg til sjukepleier og var ikke en del av scena på mange år. Heldigvis kom lysta og inspirasjonen tilbake og Texas har siden comebacket framstått som enda mer unik enn i løpet av del en av karriera. Kanskje førte avstanden til musikklivet og dermed at tankene fikk andre ting å jobbe med som resultat at på den andre sida framsto en enda mer moden og reflektert Per «Texas» Johansson?

Basert på disse to utgivelsene, «Den sämsta lösningen av alla» – hvilken tittel! – og «Orkester Omnitonal», så er det i alle fall veldig mye som taler for det. Vi får møte to helt forskjellige sider av Johansson, men det er så avgjort tydelige forbindelseslinjer her også.

«Den sämsta lösningen av alla» er så langt i fra det. Med et band bestående av Konrad Agnas på trommer, Petter Eldh på bass, Johan Graden på piano og orgel, Johan Lindström på pedal steel-gitar, Josefin Runsteen på fiolin og bratsj og Mattias Ståhl på vibrafon og marimba – et svensk a-lag på alle slags vis – så tar de for seg ni Johansson-komposisjoner i den moderne, melodiske, åpne, frie og høyst personlige gata. Johansson framstår som en komponist av samme spennende kaliber som han er som solist og det betyr på et nivå som umiddelbart plasserer han på aller øverste hylle også sett med internasjonale øyne og hørt med globale ører.

«Orkester Omnitonal» henter sin inspirasjon fra det de klassiske gigantene Igor Stravinsky og Bela Bartók gjorde for jazzmusikerne Benny Goodman og Woody Herman, nemlig verkene «Ebony Concerto» og «Contrasts».

Her har Johansson skrevet ett verk, mens han har invitert Viktor Skokic og Johan Lindström til å skrive hvert sitt. Med et 17 manns/kvinners ensemble med mange av de samme musikerne som på den andre utgivelsen, men med påplussing av blant andre trompeterne Karl Olandersson og Emil Strandberg, saksofonistene Johan Hörlén, Fredrik Ljungkvist og Alberto Pinton og trombonisten Mats Äleklint, så trengs det ikke så mange ord for å slå fast at Johansson har fått ja fra de første han tok kontakt med.

Dette er stor og ambisiøs musikk som henter impulser fra både klassisk musikk, jazz og impro og der Johansson sjøl «kun» benytter sine tre klarinetter. For å si det sånn: det holder lenge det!

Heftige og tøffe arrangement som har blitt gitt liv av musikanter som er like bra i ensembleuniverset som solister, har ført til at «Orkester Omnitonal» også har blitt noe helt spesielt. Akkurat som Per «Texas» Johansson – helt spesiell.