Vokalisten, låtskriveren og bandlederen Siril Malmedal Hauge (28) har i løpet av de seineste åra tatt flotte, små steg i retning seg sjøl. Er det noe en søkende musikant er på leiting etter så er det si egen stemme og den har Malmedal Hauge, nok en musikant fra jazzbygda Sula, tilegna seg og foredler nå på et framifrå vis.
Konserten på Jazzfest fikk den best mulige starten ved at Malmedal Hauge blei utnevnt til årets NTNU-ambassadør. Etter studier på jazzlinja i Trondheim har hun nå gjort Oslo til base, men røttene til der store deler av fundamentet blei lagt, er fortsatt tydelige. Store deler av bandet hennes er for eksempel henta fra Trondheim og studietida.
Malmedal Hauge er ikke blant dem som roper høyest. Likevel utstråler hun en naturlig autoritet i det hun formidler – en autoritet som er ekte og som ikke er mulig å tilegne seg på noen skole.
Med materiale fra sin sylferske utgivelse «Slowly, Slowly» ga hun oss en flott tilstandsrapport – det er her jeg er akkurat nå. Det er på et flott og spennende sted.
Siril er en historieforteller av rang og hun er også flink til å binde det hele sammen verbalt mellom låtene; hun forteller oss hvor de kommer fra og hun gir oss muligheten til å bli med på ferden på et annet vis. Hun skriver personlige og gjennomtenkte tekster og hun formidler dem på et inderlig, ekte og ganske så forsiktig vis. Det betyr ikke at hun ikke tar fart fra tid til annen – plutselig befinner vi oss i et tilnærma fritt landskap, men med sin autoritet bringer hun det raskt på plass igjen også: I let the melody decide, som hun sang et sted.
Med et strålende og empatisk band – med opp til flere medsunnmøringer – bestående av Henrik Lødøen på trommer, Martin Morland på bass, Kjetil Mulelid på piano, Martin Myhre Olsen på saksofoner og Torgeir Hovden Standal på gitarer, formidla Malmedal Hauge sitt budskap i et jazzikalsk singer/songwriter-landskap med en ro og en modenhet som skulle tilsi at hun hadde tilbragt mange flere år på Tellus enn hun i realiteten har.
Siril Malmedal Hauge er så definitivt her nå og hun har alt i seg til å vokse til noe virkelig stort i åra som kommer.
Neste stopp på torsdagsveien blei av det korte slaget. Ikke på grunn av musikkens kvalitet, men på grunn av coronasituasjonen. Det var nemlig ikke en stol igjen å oppdrive da jeg ankom konserten med Aksel Rønning Trio. Hyggelig nok det, men det førte uansett til at jeg blei bedt om å gå etter en liten halvtime. Sånn skal det være – reglene skal følges av alt og alle i disse tider.
Halvtimen med plateferske Rønning på tenorsaksofon, svenske August Glännestrand på trommer og Eskild Okkenhaug på bass, var likevel nok til å fatte at her hadde vi med tre unge herrer med ei solid retning i det de holder på med og tror på.
Med mitt noe spinkle grunnlag mener jeg å kunne slå fast at i dette akkordløse samfunnet så søkes det etter de lange linjers estetikk. Jeg kunne observere en smilende Torgrim Sollid i lokalet og når denne Tristano/Marsh-professoren trivdes, så sier det mye.
Her blei det lytta intenst, her blei det spilt inn ideer og her blei det allerede kommunisert på et høyt nivå. Vi var vitne til ærlig og kompromissløs musikk så lenge vi var inne i varmen – noe forteller meg at slik fortsatte det seinere også.
Kvelden blei avslutta sammen med kvartetten Husmo HAV – et band med base i Oslo. Trompeteren Thomas Husmo Litleskare, opprinnelig fra Trondheim, står i spissen for et flott kollektiv bestående av bassisten Stian Andreas Egeland Andersen, tangentisten Marte Eberson – med kanskje verdens hippeste elpiano – og trommeslageren Tore Flatjord. Bandet har holdt sammen noen år nå og har to plater med originalmateriale på samvittigheten.
Husmo HAV befinner seg i en sjangerfri sone. Foto: Arne Hauge/JazzfestBandet byr oss unike lydlandskap som for mitt indre veldig ofte spør etter bilder eller gjerne filmer. Av og til oppleves de melodiske landskapene som noe stillestående, men så henter de fire frem masse nye farger fra sine store paletter.
Musikken til Husmo HAV kan gjerne snakke i like stor grad til et nysgjerrig rockepublikum som til et jazzpublikum. De fire hører hjemme blant de usedvanlig allsidige og totalt sjangerfrie – dette er musikk anno 2021.