Jeg har ikke lest alt av Roy Jacobsen. Jeg skjønner ikke grunnen til det for hver gang jeg gjør det blir jeg satt ut. Denne gangen mer enn noensinne.
“Hvitt hav” ligner mistenkelig på et mesterverk.
“Hvitt hav” er oppfølgeren til “De usynlige” – en av mange suksessromaner signert Roy Jacobsen. Det er også en av flere Jacobsen-romaner jeg ikke har lest. Det er mulig jeg hadde fått enda mer ut av “Hvitt hav” med “De usynlige” som bakteppe, men jeg slår uansett kjapt fast at det ikke er noen forutsetning å ha med seg “De usynlige” som ballast. “Hvitt hav” står noe så vanvittig på egne bein og er nok en bekreftelse på at Roy Jacobsen er blant etterkrigstidas aller største forfatterstemmer her til lands.
Han tar oss med tilbake til et skjebneår i norsk historie – 1944 – og et øysamfunn på Norlandskysten der han tegner et persongalleri med blant andre fastboende, “tilreisende” fra det nedbrente Finnmark, overløpere og tyskerten som er så troverdig og finslipt at det er vanskelig å finne noe å sammenlikne med i moderne litteratur.
Historia, som spinner rundt unge Ingrid som har vendt tilbake til sin barndoms bortimot forlatte øy, har et driv, spenning og inderlighet i seg som gjør at jeg leser saaaaaktere enn vanlig for at slutten ikke skal komme for fort.
Jacobsen er også en språkets mester. Bare se her: “Ombord hersket en høytid uten høytydelighet, en lavmælt, fortapt og håpefull orden, begynnelsen på et nytt liv, det skrøpeligste av alle.” Slike perler står i kø og noe forteller meg at Jacobsen har jobba med hvert ord, hver formulering, hver setning som en kirurg med respekt for yrket sitt. Dessuten har Jacobsen foretatt research på et vis som gjør han til nordlending, der han også har familiære røtter – ned til den minste detalj er han så på plass at sjøl fiskerne på kysten der nord garantert vil nikke anerkjennende.
Vi får være med Ingrid og samfunnet rundt henne på et “helt” liv i løpet av året “Hvitt hav” omhandler. Vi blir glad i noen av personene, vi misliker andre – Roy Jacobsen sørger for at vi aldri stiller oss likegyldige.
“Hvitt hav” likner mistenkelig på et mesterverk og Roy Jacobsen likner mistenkelig på en forfatter som både nåtida og framtida vil kalle en gigant.
Roy Jacobsen
Hvitt hav
Cappelen Damm