Arild Andersen, Philip Catherine og Ulf Wakenius – bedre garantister for stor musikk er det vanskelig å finne.

Wakenius, Andersen og Catherine kom, spilte og vant!

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Ildsjelene bak Djangofestivalen i Oslo sørga for fullt hus og stormende jubel – for 36. år på rad! Det skal superentusiasten Jon Larsen i Hot Club de Norvège, som åpna årets ball, ha mye av æren for, men mange kom nok for å sjekke ut den unike trioen med verdensmusikantene Arild Andersen på bass og belgiske Philip Catherine, som hadde hørt Django Reinhardt spille da han var 3 år – Catherine altså – og svenske Ulf Wakenius på gitar. Musikken varma kraftig denne kalde vinterkvelden.

Festen åpna med de to gitaristene, med voldsom respekt for hverandre, i standardlåta “Old Folks” og Catherines “Dance for Victor” – dedikert til pianisten Victor Feldman. Catherine og Wakenius har hvert sitt unike uttrykk og helt spesielle sound, men du verden som de kler hverandre. Ingen av de to har noe som helst å bevise og gjør det derfor hele tida – her dreier det seg om empati og et musikalsk overflødighetshorn av de sjeldne.

Det blei det ikke mindre av etter at Arild Andersen inntok scena og viste fram sin enorme varme og tilstedeværelse i “Some Other Time” – en av de vakreste låtene jeg vet om. Trioen fullførte løpet med Dexter Gordons “Fried Bananas”, “Estate”, som Catherine hadde lært av Chet Baker på midten av 80-tallet da begge spilte på Jan Erik Volds legendariske “Blåmann, Blåmann” og klassikeren “Autumn Leaves”.

Jeg har ikke de tre mistenkt for å ha øvd for mye sammen før de gikk på scena. Det trengs ikke heller – de er og kan denne musikken ut og inn – den sitter i ryggmargen, i fingertuppene og i sjela til hver enkelt. Slikt blei det stor og varm musikk av.