Diana Krall har vært et stort navn i jazzverdenen i flere år. Med sitt tilbakeblikk på sin popoppvekst bør nye millioner få ørene opp for henne.
Diana Krall slik vi kjenner henne som uttrykksfull jazzvokalist og pianist.
Det begynner å bli noen år siden Diana Krall, som akkurat har runda 50, satt og spilte hyggepiano i baren på det gusjegrønne hotellet som ligger akkurat der man tar av Drammensveien til Hønefoss. Det hun viste alle de som ikke ville lytte, men helst prate sjøl den gangen, var at at hun kunne det som var av låter – det være seg jazz eller pop eller hva det nå enn var. Unge Krall fra Canada var enkelt og greit opptatt av musikk, det eneste kriteriet hun ikke kompromissa med var kvalitet.
Diana Krall trenger absolutt ikke lene seg på sin ektemann Elvis Costello.
De seineste 20 åra og vel så det har Krall fortalt jazzpublikum, som mer enn gjernne ville lytte, at hun er en pianist og vokalist i ultraklassen når det gjelder jazzens standardskatt. Stort sett i trio- eller kvartettformat har hun sunget sangene sine uten store fakter eller sceneshow som har tatt noe bort fra det hun gjerne ville si oss.
Her får vi møte henne i en annen setting. “Wallflower” er nemlig ei skive der hun synger noen av sine poplåt-favoritter og hun gjør det med den samme inderligheten og ektheten som hun har tolka jazzmaterialet. Kvalitet er kvalitet uansett!
Festen starter med Mamas and Papas´ “California Dreamin´” og fortsetter blant annet med Eagles´ storhit “Desperado”, Gilbert O´Sullivans “Alone Again (Naturally)” i duett med Michael Bublé, Dylans tittellåt, Elton Johns “Sorry Seams to Be the Hardest Word”, Jim Croces “Operator” og Randy Newmans “Feels Like Home” i duett med Bryan Adams. I tillegg har hun “fått” ei nydelig låt av Paul McCartney – “If I Take You Home Tonight”.
Alt er gjort med den største finfølelse og med en smakssans som bare de beste er i besittelse av. Mye er gjort i et veldig nedpå tempo og med “assistenter” som David Foster som arrangør og pianist og bassister som Nathan East og Christian McBride og trommeslagerne Jim Keltner og Karriem Riggins, er sjølsagt tonefølget i de beste hender.
Dette er så stilig og så bra og når det hele avsluttes med Neil Finns “Don´t Dream it´s Over” som Crowded House gjorde til en landeplage, så forlanger jeg ikke så mye mer.
Dette starta som en veldig rar dag for meg – Diana Krall har sørga for at sola ikke går ned likevel.
Diana Krall
Wallflower
Verve/Universal
