En av de store, uansett sjanger, Van Morrison har invitert 15 av sine “nærmeste” venner til samsang. Det har det blitt flotte tolkninger av Morrison-klassikere av.
Van The Man – ingen over, ved siden.
69 år unge George Ivan, bedre kjent som Van, Morrison er sær, ofte sur og nesten alltid vanvittig bra. Han driter i sjanger – han er nærmest sin egen med betydelige impulser fra rock, rhythm and blues, folk, jazz, blues og country.
Van Morrison er så uhip i sin framtoning at han sjølsagt framstår som urhip – slik er det bare og jeg tror faktisk ikke han gjør noe for det heller.
I Molde for mange år siden fikk knappe 10000 oppleve Van The Man i en historisk duett da Bob Dylan inviterte han opp på scena på Romsdalsmuseet – den har blitt av typen hvor var du da – du skjønner? Nå har den nordirske superstjerna, som kommer til Kongsberg til sommeren, snudd på flisa og invitert med seg 16 av sine store favoritter.
Med Clare Teal.
Morrison har ikke tatt den lette veien denne gangen – han har blant annet droppa mange av de mest kjente låtene sine som “Moondance”, “Brown-Eyed Girl” og “Tupelo Honey”. Det kan nemlig en gigant med rundt 350 sanger, de aller fleste av meget høy kvalitet, tillate seg.
Sjefen har hatt planer om et slikt prosjekt helt siden begynnelsen av 2000-tallet, men andre oppdrag og vanskeligheter spesielt med logistikk har ført til at både han og vi har måttet vente til nå. Det har så avgjort vært verdt ventetida.
Med Mick Hucknall.
Men i 2013 løsna det endelig. På Bluesfest i Royal Albert Hall i Lonon møtte Morrison blant andre Bobby Womack, Mavis Staples og Natalie Cole og vips så var “Some Peace of Mind”, “If I Ever Needed Someone” og “These Are the Days” i boks.
Med Gregory Porter.
Det blir for omfattende å gå inn på hver av de 16 låtene, men her møter vi også George Benson – “Higher than the World” – både på vokal og gitar, Joss Stone – “Wild Honey”, PJ Proby – “Whatever Happened to PJ Proby”, Clare Teal – “Carrying a Torch”, Gregory Porter – “The Eternal Kansas City”, Mick Hucknall – “Streets of Arklow”, Georgie Fame – “Get On With the Show”, datter Shana Morrison – “Rough God Goes Riding”, Steve Winwood – “Fire in the Belly”, Chris Farlowe – “Born to Sing”, Mark Knopfler – “Irish Heartbeat”, Michael Bublé – “Real Real Gone” og Taj Mahal – “How Can a Poor Boy?”.
Det vil med andre ord si storheter fra mane generasjoner og fra mange stilretninger
Med Shana Morrison.
Med Georgie Fame.
Med Chris Farlowe.
Med Taj Mahal.
“Duets: Re-working the Catalogue” har blitt en strålende manifstasjon av hvem Van Morrison er både som sanger og ikke minst låtskriver. Dette er enkelt og greit ei skive som kommer til å gå på høy rotasjon i heimen i mange, mange år. Den passer forresten også utmerket på påskeferie på “hytta” i Thailand også! Og garantert over alt ellers også.
Van Morrison
Duets: Re-working the Catalogue
RCA Records/Sony Music
