Tore Brunborg er en av de beste saksofonistene jeg vet om – uansett hvor og når.
Tore Brunborg – for en musikant!
Tore Brunborg (55) er det gode mennesket fra Voss. Helt siden begynnelsen av 80-tallet har han vært her/der, men av årsaker som overgår min fatteevne så har han aldri fått den anerkjennelsen han fortjener. Med “Slow Snow” må det være slutt på det. Her gir han oss nemlig et så vakkert og inderlig visittkort som vel tenkelig. Han bare bekrefter for de som vil høre og oppleve at han er blant Tellus´ aller beste og mest personlige saksofonister.
For den indre krets kommer ikke dette som noen overraskelse. Helt siden han gikk ut av det første kullet på den etter hvert så sagnomsuste jazzlinja i Trondheim i 1983, så har talentet vært uomtvistelig. Det blei i større sammenhenger først bekrefta gjennom supergruppa Masqualero der Arild Andersen, Jon Balke, Jon Christensen og Nils Petter Molvær sammen med Brunborg viste en hel verden hva flere generasjoner norske jazzmusikanter stod for. Seinere har Brunborg fortsatt ferden fram mot “Slow Snow” både med egne band og ikke minst sammen med andre profilerte bandledere som Tord Gustavsen og Manu Katché. Hele tida har han bokstavelig talt spilt ei viktig og sentral rolle med sin usedvanlig vakre og personlige tone i både sopran- og tenorsaksofonen, men han har aldri hatt behov for å stå lengst fremme i køa og rope høyest.
Det kommer han ikke til å gjøre nå heller, men hvis musikalske kvaliteter får avgjøre så kommer jazzverdenen til å sperre opp ørene for Brunborg i mye større grad enn tidligere uansett. “Slow Snow” er nemlig så hinsides bra.
Mine første møter med skiva blei av det merkelige og overraskende slaget. Først åpna jeg cd-coveret for kun å slå fast at her var det ingen cd. Det ordna distributøren opp i på best mulig måte. Så var jeg sikker på at det var feil cd som lå i coveret. Jeg hørte nemlig et vakkert pianospill på åpningssporet og fikk ikke det til å stemme med lagoppstillinga – der var det nemlig ingen pianist med. Etter nærmere studier av coveret skjønte jeg at det faktisk var Brunborg sjøl som trakterte tangentene – jeg ante ikke at han spilte piano sjøl om jeg har fulgt hans karriere siden starten.
Deretter blei det bare høydepunkt på høydepunkt. Brunborg har skrevet 10 flotte og minneverdige låter så full av inderlighet, varhet og personlighet at det bare er å gi seg ende over. Det er en styrke og kraft i både låtene og uttrykket til Brunborg som gjør at han i generasjonen etter Michael Brecker og Jan Garbarek er en av de aller største.
Når han så har satt sammen et kremlag bestående av Per Oddvar Johansen på trommer og elektronikk, Steinar Raknes på bass og Eivind Aarset på gitar og elektronikk – du verden så flott der å høre hans gitartone så klart og ukamuflert, så er det bare å la seg flyte med i disse herlige landskapene som har alt fra det stille og reflekterende til det heftige og groovete.
Tore Brunborg har forsåvidt vært klar for den store verden lenge – og har vært der også i stor grad de seineste åra sammen med Gustavsen og Katché. Nå er han mer enn klar med sitt eget band og sin egen musikk – “Slow Snow” er noe som minner kraftig om et mesterverk.
Tore Brunborg
Slow Snow
ACT/Musikkoperatørene