Det populære kultbandet Snarky Puppy sørga sammen med Stavanger symfoniorkester for party av det storslåtte slaget på dag to av MaiJazz. Marilyn Mazur og Jim Beard bidro med toppkvalitet og mangfold.
Kultbandet Snarky Puppy sammen med Stavanger symfoniorkester bød opp til fest.
Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015
Party på MaiJazz i Stavanger.
Snarky Puppy er på alle vis et band, men samtidig er det nesten en slags bevegelse også. Bassisten Michael League starta galskapen på begynnelsen av 2000-tallet og de reiste rundt i åresvis og spilte for knapper og glansbilder. Etter at You tube “oppdaga” det lille storbandet for 2-3 år siden, har det skjedd store forandringer og nå ligger “hele verden” for bandets føtter. De 13-18 musikantene, besetninga varierer litt fra gang til gang, turnerer verden rundt for fullsatte hus og herrenes livsbejaende musikk med røtter i alt fra jazz til soul, til funk til rhythm and blues til jeg vet ikke hva, sørger for at det blir partystemning hvor de enn dukker opp.
Noen av You tube-heltene i Snarky Puppy.
Foto: Johnny Prøis/MaJazz 2015
I løpet av det siste året, etter at de besøkte MaiJazz og “rev ned” klubblokalet Folken i 2014, har bandet spilt inn ny skive med musikk skrevet for bandet samt det navngjetne Metropol Orkest i Nederland. Musikken og dirigent Jules Buckley tok de med seg til Stavanger og vidåpne Stavanger symfoniorkester tok utfordringa på strak arm.
Musikken var skrevet i seks satser og fra tid til annen blei det – uunngåelig – svært mye lyd. Det var tøft fra ende til annen, for all del, men av og til ble jeg sittende med en følelse av at dette var et stykke unna det partybandet Snarky Puppy egentlig er tufta på.
Når ekstranummerene trilla ut av sekken og Snarky Puppy slo seg løs på egen hånd, fikk vi virkelig oppleve hva og hvem dette fenomenet er: et helvetes tøft liveband uten hemninger som kan få hvem som helst til å røre på seg. Morsomt og groovy var det hele veien, men jeg foretrekker altså Snarky Puppy på egen hånd.
Marilyn Mazur Celestial Circle – en vakker musikalsk organisme.
Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015
Kvelden begynte med en av mine perkusjonsfavoritter, Marilyn Mazur og hennes Celestial Circle. Det betyr svenskene Josefine Cronholm på vokal og Anders Jormin på bass og den engelske giganten og gentlemannen John Taylor på piano.
Bandet har eksistert siden Mazur var Artist in Residence i Molde i 2008 og bandet har sitt navn fra konserten de gjorde i domkirka i den vakre byen i nordvest.
Marilyn Mazur – one of a kind.
Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015
Mazur har akkurat runda 60 og har bestemt seg for at hun skal spille et like stort antall konserter i jubileumsåret. Hvis de kommer til å holde samme kvalitet som MaiJazz-konserten, så har publikum rundt om på kloden mye å glede seg til.
For meg er musikken, stort sett skrevet av Mazur og Taylor, en slags organisk reise vi får lov å være med på. Disse eminente musikerne har ingenting å bevise og lar musikken få utvikle seg over tid. Jeg har vært så heldig å få følge Mazur hele veien i hennes karriere med blant andre Miles Davis, Wayne Shorter og Jan Garbarek og den Mazur jeg opplever nå tar seg bedre tid enn tidligere. Energien er så absolutt der, men på et annet og mer neddempa vis. Cronholm kan minne om Sidsel Endresen på mange vis, men mye mer rytmisk, Jormin er en melodisk og harmonisk gigant og Taylor er en lyriker og klangmester av verdensklasse. Sammen med Mazur gjør de Celestial Circle til en unik organisme.
Jim Beard og Nils-Olav Johansen stortrivdes sammen.
Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015
Kvelden blei for min del avslutta sammen med den meget dyktige amerikanske tangentmannen Jim Beard og et samarbeidsprosjekt med stort sett norske musikanter. Beard har i en årrekke spilt sentrale roller hos store bandledere som Michael Brecker og Wayne Shorter, men aldri tatt steget opp blant de store lederne sjøl. Han er enkelt og greit det som kalles musikernes musiker, men du verden så bra han er.
Svein Folkvord og Efrain Toro koste seg på vingen.
Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015
Tor Yttredal også en sentral brikke i samarbeidet med Jim Beard.
Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015
Stein Inge Brækhus på trommer, Svein Folkvord på elbass, Nils-Olav Johansen på gitar og vokal, perkusjonisten Efrain Toro, opprinnelig fra Puerto Rico og Tor Yttredal på tenor- og sopransaksofon utgjorde sammen med Beard på allehånde tangentinstrumenter et vakkert hele. Her var det på ingen måte snakk om noen amerikanske stjerne som skulle spille med lokalt komp for å si det sånn – her var alle på like fot.
Musikken var i all hovedsak skrevet av Beard, som nok har lytta mye til Joe Zawinul i sitt liv – vi fikk blant to av låtene han skrev til to av Breckers soloalbum. Sjøl om musikantene kom fra forskjellige verdener og forutsetninger, så funka det utmerket.
Beard framstod som en usedvanlig sympatisk person – slik var også musikken. Når så Beard og Johansen tok´n ut med sistnevntes unike og morsomme vokal på “Lush Life” og “The Lady Is a Tramp”, så var det helt greit å trekke seg tilbake – med et smil om munnen.
Denne karen kom ikke inn på noen av konsertene i går, men fot fikk han. Han spurte forresten hvordan det stod til med Odd Børretzen. Helt ålreit, sa jeg.
Foto: Tor Hammerø