Det er ingen selvfølge at et møte mellom to storheter fører til noe ekstra. Møtet mellom den fabelaktige trioen The Bad Plus og verdens kanskje beste tenorsaksofonist, Joshua Redman, gjorde imidlertid det. Det førte til magi. Dessuten viste Gregory Porter oss at verden har fått ei ny vokalstjerne.
The Bad Plus Joshua Redman – mesterlig!
Foto: Anders Kristoffer Stokke
Ideen til dette møtet går tilbake til 2011. Da spurte herrene i The Bad Plus, bassist Reid Anderson, pianist Ethan Iverson og trommeslager Dave King, om Joshua Redman kunne være gjest med dem under ei ukes engasjement på den legendariske jazzklubben Blue Note i New York. Redman takka ja, men utgangspunktet fra alle fire var at det skulle bli med det. Suksessen var imidlertid så formidabel at de raskt begynte å undersøke muligheten til å videreføre herligheten og etter et solid logistisk puslespill gikk de i studio i fjor, ga ut den strålende cden “The Bad Plus Joshua Redman” for et par måneder siden og la ut på en større USA/Europa-turné denne sommeren. Vi skal prise oss svært lykkelig for at Molde greide å få de på programmet.
Kollektivt
Her er det ingen stjerner eller rettere sagt: her er det bare stjerner. Dette samarbeidet er på alle vis tufta på at alle står på like fot og alle fire har bidratt i like stor grad på låtskriversida. Alt er usedvanlig melodisk, intrikat, men samtidig lettfattelig. Det er rytmisk spennende og med en interaksjon de fire mellom få om noen på jazzkloden er i stand til å matche i dag. De fire viser en oversikt og en ydmykhet overfor hverandre og musikken som er sjelden og de vever seg inn og ut av hverandres linjer og ideer som er rent ut sagt mesterlig.
Kveldens “snakker”, Reid Anderson, fleipa med The Bad Plus´ skandinaviske bakgrunn, de kommer alle fra norske Minnesota, og at en av låtene faktisk hadde med deres “Scandinavian angst” å gjøre!
Mye kan og bør sies om de fires individuelle ferdigheter. Alle leverte nemlig på mesternivå gjennom hele konserten, men jeg vil likevel trekke frem kanskje den minst profilerte av de fire: trommeslager Dave King. Mer melodisk, lydhør og “spillende” trommeslager tror jeg knapt finnes på denne kloden i alle fall. Fabelaktig! Og så Moldevennen Joshua Redman da. Dette var hans sjette besøk siden 2004, inkludert ett år som Artist in Residence. Han benytta kun tenorsaksofon i denne settingen og bekrefta med sin inderlighet, ydmykhet og sin originalitet at det i mine ører i alle fall er verdens beste og mest uttrykksfulle tenorist vi fikk være sammen med.
Konferansieren sa under introduksjonen at dette møtet nesten ikke kunne gå galt. Det hadde han helt rett i. Det ble intet mindre enn magisk og vil bli stående i Moldejazz-historia som en av de store konsertene av typen hvor var du da The Bad Plus møtte Joshua Redman. Heldige var vi som var der!
Reid Anderson, Ethan Iverson og Dave King i The Bad Plus møtte Joshua Redman til et magisk treff.
Foto: Trym Schade Warloe
Jazzens nye mannlige vokalstjerne heter Gregory Porter. Det tok han ikke mange minutter å fortelle oss det og han benytta sin tildelte time til å bekrefte det.
Knut Borge har ved gjentatte tilfeller forfekta at man må gi ungdommen brennevin før idretten tar dem. For sikkerhets skyld: med sitt sedvanlige smil i øyekroken. Når det gjelder Gregory Porter (41) så var det nesten motsatt. Han var på vei til å etablere seg på høyt nivå i amerikansk fotball før en skade gjorde det umulig å fortsette. Det førte heldigvis til at musikken, jazzen og vi som publikum fikk låne Gregory Porter på Romsdalsmuseet denne torsdagskvelden og du verden for en sanger og scenepersonlighet vi hadde på besøk.
Den lange veien
Det betyr at Porter ikke var noen musikalsk barnestjerne på noe vis. Ikke før i 2011 slo han gjennom med debutskiva “Water” og siden har jobbene stått i kø på stadig større scener verden rundt. Siden har vi fått “Be Good” og “Liquid Spirit”. Han begynte seiersgangen på Museet med “Painted on Canvas” fra “Be Good” og det var åpenbart fra første takt at han var kommet til sine egne og de tok godt i mot han.
Porter makta faktisk kunststykket å skape tilnærma jazzklubbstemning i amfiet foran scena der folk stort sett var innhylla i plastikk – imponerende i seg sjøl. Spesielt “On My Way to Harlem” gikk rett hjem hos jazzfolket og jeg tror faktisk Robert Plant-fansen også digga den særdeles utadvendte og jordnære Porter.
Hele to ganger var pianist Chip Crawford innom “Norwegian Wood” – også på Harlem-låta som handla om livet i jazzbydelen samt at den også var innom salige Marvin Gaye og hans “What´s Going On”. Gregory Porter er enkelt og greit en stor historieforteller og han får folk til å lytte – noe som vanligvis ikke er så lett for en oppvarmer. Han fikk oss til og med til å tro at regnet vi har opplevd de seineste dagene egentlig er her for å vaske bort alle eventuelle problemer!
Styrke og power
Med sin kraftige barytonstemme og sjeldne utstråling, og med den spesielle capsen han alltid bruker etter en operasjon i hodet, så viste han oss nok en gang at han ikke er typen som tar av til tross for suksessen han har opplevd de seineste åra. Han har fortsatt med seg bandet han jobba med på små klubber før noen ante hvem han var og både pianist Crawford, trommeslager Emanuel Harrold, bassist Jahmal Nichols og altsaksofonist og fløytist Yousuke Sato, fikk rom og plass til å vise at de dugde og vel så det. Perfekt lyd gjennom hele settet var nok et pluss.
A good vibe
-It´s a good vibe here, sa Porter. Det er mulig han sier det over alt, men han er altså av typen vi tror på. Når han så sammen med pianist Crawford greide mesterstykket å gjøre en duo ballade av vakre “Wolfcry” for et stort utepublikum, så var det den endelige bekreftelsen på at Gregory Porter er en storstjerne allerede – og det kommer ikke til å stoppe her. Høydepunktene stod i kø etterhvert: “Hey Laura” og “Musical Genocide”, der både Monk, Coltrane, Moody og James Brown ble nevnt, som to av de største. Gregory Porter viste oss hele sitt voldsomme spekter fra de sarteste og vakreste ballader til fullt trøkk med allsangpotensial. Han fiksa alt og avslutta med å ønske oss peace and love.
Ønsket sendes herved tilbake og vi får håpe at Gregory Porter kommer tilbake til Molde mange ganger.
En framifrå torsdag på Moldejazz med andre ord som blei avslutta med en time sammen med hysterisk dyktige og heftige Soul Rebels fra New Orleans.
Gregory Porter er jazzens nye mannlige vokalstjerne.
Foto: Arne Strømme
